Ny sesong av Våre historier: Skredet på Jan Mayen
Ingen vet at det har gått et skred på Jan Mayen, tusen kilometer unna fastlandet. Der ligger Kai Vikra levende begravd under snøen. Det eneste han kan bevege, er fingrene.
Det er 30. januar 2021. Det er en uvanlig snørik vinter til Jan Mayen å være.
Kai Vikra er en del av vinterbesetningen på Forsvarets stasjon på øya. Han er mekaniker, og sammen med meteorologfullmektig Stian Aadland er han turleder for en gruppe som skal prøve seg på bestigningen av vulkanen Beerenberg. Med sine 2272 meter er dette verdens nordligste aktive vulkan.
Det er en krevende tur. For å klare denne, må gruppen trene i månedene før – både på utholdenhet og mer turtekniske ting som å gå i taulag, gå på bre, og knyte knuter.
Bare en liten treningstur
Den siste lørdagen i januar planlegger Kai en treningstur for de i turgruppen som vil være med. En rundløype på mellom sju og åtte kilometer. Opp fjellet bak stasjonen og ned gjennom Borgdalen.
– Det var en kjent rundtur som jeg gått flere ganger. Den gir alt, både høyde og bratt terreng. Det er gåing i snø. Det er bratt ned. Og i tillegg litt vær og vind. Den blåste jo godt. Eller – det blåste helt normalt for en vestlending, sier Vikra, som er fra Skudeneshavn på Karmøy i Rogaland.
Robin Karlsen og Bjørg Batalden melder seg til å bli med.
Denne dagen vil turleder Stian heller gå nede langs sjøen i håp om å få et blinkskudd av solen for første gang denne vinteren. Han stikker av gårde tidlig. Før frokost. Etter frokosten denne lørdagen, legger de tre andre i vei.
De har kledd på seg turutstyr, pakket ekstra tøy, mat og drikke i sekken. Pluss radio og GPS. På sekken henger truger, og under skosålene har de brodder. Det er glatt og bratt der turen starter. Opp fjellet bak stasjonen.
Når oppstigningen er ferdig, skifter de til truger og går innover i et litt slakere landskap. Her kan Kai Vikra fortelle om topper og landemerker og hvorfor ting heter som det heter.
Stasjonen oppkalt etter en russer
På hele øya finner du rester av historien. Stasjonen kalles Olonkin-byen. Her bor besetningen. Den har fått navn etter en halvt russisk og halvt norsk mann som het Gennadij Nikititsj Olonkin som via omveier, og litt via Roald Amundsen, havnet først i Norge og så på værvarslingstjenesten i Tromsø. Deretter kom han ut til Jan Mayen i mellomkrigstiden.
Hollenderhaugen på Rekvedsletta har fått navnet sitt etter sju nederlendere som døde i 1634, da de forsøkte seg på overvintring på øya.
På Flykollen styrtet et tysk krigsfly i 1942, og fire menn omkom. Da flyvraket ble oppdaget i 1950, var alt som var igjen noen vrakrester og en hel konjakkflaske.
Øya selv, Jan Mayen, har navn etter en nederlandsk hvalfangerkaptein.
Ser sola for første gang
Kai, Bjørg og Robin bytter på å gå først og sist. De har vært ute i mellom 3 og 4 timer nå. De nærmer seg det høyeste punktet på turen, før de skal bikke ned mot stasjonen igjen. På toppen stopper de for å kle på seg litt. Det blåser surt. De ser det lysner på himmelen. Et første glimt av sola det året. De knipser bilder, tar på seg sekkene igjen og begynner nedstigningen.
Robin på toppen før de skal starte nedstigningen gjennom Borgdalen og ned til stasjonen. Robin er godt kledd i allværsjakke og solid turbukse.
Han må myse mot de bittesmå snøkornene som blåser rett inn i øynene. Foto: Kai Vikra.
Sola titter så vidt frem mellom skyene denne dagen. Langs bakken føyker det godt.
De ser sola. For første gang det året. Bildet er tatt rett før Kai, Robin og Bjørg skal bevege seg nedover i Borgdalen. Foto: Kai Vikra.
Samtidig nede på stranden får Stian tatt bildet sitt. Av årets første solstråler, der de faller på akkurat den steinformasjonen han har sett for seg. Han tenker litt på lyden han hørte på vei ut til stranden. «Vomp» – lyden av snølag som gir etter. Ikke en hyggelig lyd for en som er fjellvant.
Men han slår det fra seg.
Alt er hvitt. Og stille
Kai, Robin og Bjørg starter nedstigningen mot stasjonen.
De går i jevnt tempo, med staver, uten truger. Det fokker godt nå. Og det blåser 16 sekundmeter. Men de vet hvor de skal gå, stien slynger seg naturlig etter terrenget.
Et stykke ned i Borgdalen rekker Kai å se en unaturlig bevegelse litt til venstre for kroppen. Han tar et skritt og kjenner at beina brått blir skjøvet til side.
– De samme sekundene så visste jeg at det var et snøskred. Først tenker jeg at det bare sklei litt. Men så tok det aldri slutt.
Kai dras med skredet langt nedover i Borgdalen. Han ser ingenting, alt er hvitt. Han karrer seg litt over snøen før han dras under. Han jobber for å holde seg oppreist og rett vei.
– Jeg hørte ingenting. Ikke en lyd. Det var bare stille og jobbing. Med armer og bein. Jeg vet ikke hvor langt jeg skled. Men til slutt så stoppet det.
Skredet stopper. Men for Kai starter en kamp på liv og død.
Utsikten til Kai opp av hullet etter at han hadde gravd i flere timer. Trugene har han kastet opp for at de skal være synlige for dem som kommer og leter etter ham. Foto: Kai Vikra.
Da Kai hadde fått gitt beskjed til stasjonen om skredet, og visste at hjelpen var på vei, tok han dette bildet fra gropen han lå fastklemt i.
Her har han fått skiftet til tørre votter og lue og fått på en ekstra dunjakke.
– Jeg vet ikke helt hvorfor jeg tok det bildet. Kanskje i tilfelle det skulle gå galt. Foto: Kai Vikra.
Frostskadene på fingrene til Kai noen dager etter skredet. Hovne fingre og avskallet hud. Foto: Privat.
Vet alltid hvor nødutgangen er
På kjøkkenet til Kai i det hvite trehuset hans i Haugesund henger et skilt med skriften «I never worry when I get lost. I just change where I want to go.»
Kai er typen som kjører med ekstrahjul på taket av bilen, for «du vet jo aldri». Ungene hans må alltid finne nødutganger og gå i trapper når de bor på hotell. Han er likevel ikke en bekymret type. Han tar bare høyde for at noe kan skje, og da er han forberedt.
Like viktig som forberedelser er det, når krisen er et faktum, å ha evne til å fokusere på det du kan få gjort noe med. Dette er det også mulig å drille på i forkant. Rett og slett øve seg på å holde fokuset på rett sted – og skyve unna alle «hva hvis»-tankene.
Da Kai Vikra mistet fotfestet denne lørdagen i snøen, måtte han omstille seg. Da han skjønte at han ikke kunne klare å grave seg ut av snøen på egen hånd, ble det viktig å fokusere på det han kunne gjøre noe med. Krafse med fingrene. Grave seg plass til å puste. Få fram sekken. Få fram radioen, og varsle om ulykken. Mikroskritt.
En tankegang han har lært i Forsvaret og perfeksjonert gjennom et langt liv som eventyrer.
Denne måten å smalne synsfeltet på reddet ham. Sammen med marginer som var på hans side. Kai kom fra skredet med livet i behold. Men uten vennene sine.
Hva gjør Forsvaret på Jan Mayen?
- Hevder norsk suverenitet - altså være til stede og vise at øya tilhører Norge.
- Drifter vær- og navigasjonssystemer som gir sikrere værmelding og gjør det lettere på ferdes og navigere i disse værutsatte havområdene.
- Holder de daglige hjulene på Forsvarets stasjon i gang. Bemanner stasjonen så de som jobber der har et sted å sove og noe å spise.
- Forsvarets besetning drifter også maskinparken som er nødvendig å ha der oppe, og holder flystripen åpen når det er sikkerhetsmessig forsvarlig, så fly med forsyninger kan lande. Dette skjer cirka annenhver måned.
