Flyvåpnene vårt var dårlig rustet mot det moderne tyske Luftwaffe da Norge ble angrepet i 1940.
Flyene var delvis utslitt og foreldet. De hadde svak eller ingen bevæpning, bakketjenesten var improvisert og forsyningssituasjonen vanskelig. Med noen få unntak kan luftinnsatsen på denne tiden i Sør-Norge karakteriseres som kaotisk og avdelingene gikk ganske fort i oppløsning.
I Nord-Norge var luftoperasjonene mer velordnet og effektive. Hålogaland flyavdeling på Bardufoss ble tilført forsterkninger ettersom rester av flyavdelingene i Sør-Norge tok seg nordover.
3. sjøflyavdeling i Tromsø ble også etterhvert forsterket med fly sørfra og erobret tysk flymateriell. Avdelingen fløy uten tap under hele perioden og var engasjert i kystrekognosering, transportoppdrag og direkte støtte til hæravdelingene ved fronten.
332 skvadron
Skvadronen ble etablert som en ren norsk avdeling i Royal Air Force den 1. januar 1942. Den første flytypen var Supermarine Spitfire Mk.Vb.
Da skvadronen konverterte til utgave Mk.IXc i 1943 ble den innlemmet i 132. Norwegian Airfield sammen med den andre norske 331skvadron. De var operative under Dieppe-raidet på den franske kanalkysten, men ble året etter overført til 8.Tactical Air force (8.TAF) og slått sammen med to andre britiske skvadroner (RAF 66 og 127 skv), men ble fortsatt under norsk ledelse. Betegnelsen var nå 132. Norwegian Wing.
Etter D-dagen opererte enheten fra feltflyplasser i Frankrike, Belgia og Nederland fram til kapitulasjonen. Deretter kunde den vende hjem til et fritt Norge, der de landet på Gardermoen den 22. mai 1945, nå med den nyere utgaven Supermarine Spitfire LF.Mk. IXe.