Krigens folkerett, eller internasjonal humanitærrett, setter grenser for hva som er lovlige mål, lovlige metoder og lovlige stridsmidler i væpnede konflikter, og gir blant annet beskyttelse for soldater og sivile.
Folkeretten skal balansere hensynet til militær nødvendighet opp mot menneskelighet. Partene søker å nå denne balansen gjennom å skille mellom militære og sivile mål og ved å unngå unødvendig skade og lidelse.
Noen reduserer feilaktig krigens folkerett til de fire Genève-konvensjonene fra 1949, men disse dekker bare en del av folkeretten. Krigens folkerett favner mye mer, blant annet internasjonal sedvanerett, Haag-konvensjon IV fra 1907 og konvensjoner om forbudte våpen. Videre er også deler av de internasjonale menneskerettighetene viktige for staters atferd i væpnede konflikter. Genève-konvensjonene gjelder kun i internasjonale væpnete konflikter, med andre ord krig mellom to eller flere stater. Konvensjonene er bindende for statene som har undertegnet de respektive konvensjonene. Mange av reglene gjelder også som sedvanerett, eller uskrevne regler.
Krigens folkerett gjelder også i en væpnet konflikt som ikke har en internasjonal karakter. I disse konfliktene er imidlertid ikke folkeretten like omfattende, og reglene varierer etter hva slags konflikt det er. Det er også større internasjonal uenighet om disse reglene.
Afghanistan er et slikt eksempel. Etter Genève-konvensjonene beskrives situasjonen i Afghanistan som en «ikke-internasjonal væpnet konflikt». I dagligtalen kan dette kalles en intern væpnet konflikt eller en borgerkrig. Norge er ikke i krig med noen annen stat. Dette er ingen mellomstatlig konflikt, men en konflikt som foregår innad i Afghanistan, mellom den anerkjente og legitime afghanske regjeringen på den ene siden og ulike opprørsgrupper på den andre. Norge er part i denne konflikten på den afghanske regjeringens side.
Forsvaret deltar i mange operasjoner av denne kategorien. Da må styrkene som medvirker i operasjonen, overholde de gjeldende reglene for maktbruk. Reglene fastsettes i samsvar med operasjonens rettslige mandat. Eksempelvis baserer Norges innsats i Afghanistan seg på et eksplisitt og enstemmig mandat fra FNs sikkerhetsråd.
Kunnskap om krigens folkerett er avgjørende for å sikre at bruk av militærmakt foregår riktig. Forsvaret tilbyr emner og kurs i krigens folkerett, og disse gir studiepoeng.
Resolusjon 1325: Kvinner, fred og sikkerhetForsvaret skal styrke kvinners rolle i konfliktløsing og fredsbyggende operasjoner. Resolusjon 1325 er Forsvarets kjønnsresolusjon og beskriver nettopp dette satsningsområde. Å ha et kjønnsperspektiv på militære operasjoner innebærer både å rette oppmerksomheten mot kvinner som ofre i krig og konflikt, men også å inkludere dem som beslutningstakere når freden skal bygges. Forsvarets kjønnsresolusjon skal også ta hensyn til kvinner og menns ulike forutsetninger, erfaringer, bidrag og behov i krig.
Resolusjon 1325 er en tredelt satsning:
- Man skal heve kompetansen på området og etablere en såkalt kjønnstankegang i alle fagmiljøer, utdanninger og militære operasjoner i Forsvaret.
- Forsvaret har en Gender Field Advisor i Provincional Reconstruction Team (PRT) i Meymaneh. Rådgiveren støtter ledelsen og personellet i PRT og er ansvarlig for å få inn kjønnsperspektivet både i planleggingen og gjennomføringen av operasjoner og i rapporteringsarbeidet. Som ledd i dette skal Forsvarets taktiske enheter settes sammen av både kvinner og menn, noe som skal sikre at kjønnsperspektivet ivaretas i løsingen av oppdragene.
- Man skal arbeide for å øke kvinneandelen i Forsvaret, særlig i den operative delen. For å kunne bruke et kjønnsperspektiv i praksis er det behov for å inkludere kvinner i felten. De har lettere for å etablere kontakt med den kvinnelige delen av befolkningen i mer kjønnsdelte samfunn som Afghanistan. Derfor er det viktig at Forsvaret både rekrutterer flere kvinner og klarer å beholde flere av kvinnene som gjennomfører førstegangstjeneste og befalsutdanning.