– Libanon gjorde meg voksen

Kjell Martinsen husker rustsmaken i munnen. Å lande i et mulig minefelt. Eller de han skulle frakte i sikkerhet, som døde om bord i helikopteret.


Se for deg at noen står og veiver en hageslange mot deg. Det er god trøkk i vannstrålen og vanskelig å vite hvor den vil treffe. Slik er det også å fly et helikopter som blir skutt på. Svein Danielsen var flyger og vingsjef for Norair i Libanon. I mørket minnet  sporlyset fra kulene ham om vannet fra en hageslange- vanskelig å styre unna.

–Jeg skjønte etterpå at det var ren flaks at vi overlevde. Den første gangen du blir skutt på… Du blir så redd at du nesten ikke greier å snakke.

8. mai får han og fire andre fra Norair-bidraget Forsvarets innsatsmedalje for innsatsen de gjorde i Libanon i 1978 og 1979.

Med det samme vi var ute av den svarte røyken, glitret sola i Middelhavet. Det er krigens paradoks- at det snur så raskt.


Tøffe tider for kontingenten
Norair var det norske helikopterbidraget som ble satt inn i  Libanon i april 1978. Avdelingen besto av om lag 25 personer og var det minste av de fire avdelingene Norge bidro med i UNIFIL. Hovedoppgaven var frakt av personell og å bistå med medisinsk evakuering av såret FN-personell. I tillegg kom frakt av post og materiell.

For personellet ble det en tøff kontingent. Mangelen på flygere og teknikere var til tider stor, kartene mangelfulle og hver flygning måtte godkjennes fra israelsk side. Ofte fikk de nei eller det drøyde så lenge med flytillatelse at flygerne ikke hadde annet valg enn å ta av uten tillatelse- og risikere å bli skutt ned.

I tillegg opplevde de det største samlede tapet i Norges UNIFIL-deltakelse. Det skjedde den 3. februar 1979. Under et oppdrag med å hente en skadd FN-soldat fra Fiji, ble det norske helikopteret beskutt. I følge Havarikommisjonen endret helikopteret kurs for å unngå beskytningen, traff en høyspentledning og styrtet. Alle om bord omkom, løytnant og sykepleier Jostein Berg, fenrik og flyger  Peer F. Eriksen, major og lege Egil Kjeldaas og løytnant og maskinist Kjell E. Ruud.



«Any station- do you read?»
I innstillingen til medaljene nevnes spesielt tre hendelser. Den første er 6. oktober 1978.

Det er harde kamper i Beirut.

– Det virket som om hele byen sto i flammer, forteller Svein Danielsen.

To dager tidligere hadde hovedkvarteret mistet kontakten med Movecon-teamet som holdt til på flyplassen i Beirut. Norair ble bedt om å finne- og eventuelt evakuere de norske soldatene.

Svein, som den gang var 32 år og vingsjef for Norair, sier at de kan ta oppdraget, men at han flyr turen selv. 

– Situasjonen var uoversiktlig og kaotisk. Området var dekket av tjukk røyk og vi hadde sikt på kanskje 30-40 meter. Som sjef vil du aldri sende noen av flygerne dine på et oppdrag du ikke tør ta selv.

Kjell E. Ruud melder seg frivillig til å bli med Svein på oppdraget.

– Røyken var så tett at det nesten var umulig å komme seg inn til flyplassen.

Når de lander, hører de drønnene fra kampene om lag 100 meter unna. De ser at plassen er forlatt og at en av bygningene er truffet av en artillerigranat.

– Jeg løp inn i hovedbygningen, men fant ingen, forklarer Svein.

Han finner en radio, flipper opp alle bryterne og roper:
« Any station, do you read?»

 

 

aktuelt_2019_–libanongjordemegvokaktuelt_2019_–libanongjordemegvokhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=14404Svein Danielsen i Libanon i 1978. Foto: privat./media/PubImages/svein danielsen.jpg
aktuelt_2019_–libanongjordemegvokaktuelt_2019_–libanongjordemegvokhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=14405Svein Danielsen var vingsjef for Norair i Libanon i 1978/1979. Foto: Marion Aaserud Dahlen/Forsvaret./media/PubImages/20180411MAD_5908.jpg


Til slutt får han kontakt med hovedkvarteret og forteller at stedet er tomt- og at det ser ut som om det er forlatt i all hast.

Utenfor har kollegaen Kjell E. Ruud funnet en forvirret norsk soldat.

– Han hadde vært på do da de andre evakuerte og da han kom tilbake hadde alle dratt.

Danielsen og Ruud tar med seg den oppkavede soldaten og klatrer opp gjennom røyken igjen.

– Med det samme vi var ute av den svarte, tette røyken glitret sola i Middelhavet. Det er krigens paradoks- at det snur så raskt, sier Svein.



«We're still hangin' up here»
6. januar 1979 blir en hektisk og tøff dag for Svein og maskinist Edmund Karlsen. Om ettermiddagen blir Norair bedt om å hente en gutt som har fått underkjeven ødelagt av skudd fra en kalashnikov.

– Ambulanseoppdragene gjorde bestandig inntrykk. Gutten var ikke mer enn tolv år. Arterietengene sto ut av munnen hans. Det var forferdelig syn, forteller Svein.

Samme kveld blir de bedt om å fly til Tibnin. En irsk offiser er skutt rett over hjertet og vil ikke klare seg dersom hjelpen uteblir.

Svein og teamet hans ber israelsk bakkekontroll om hjelp til å finne fram i mørket, men får nei. I 1979 hadde man ikke night vision- utstyr i helikoptrene.Tida går. Nordmennene bestemmer seg for å gjennomføre oppdraget likevel.

–I krig er det ingen lys på bakken, hele området var mørklagt. Vi fløy mot en annen by vi visste omtrent hvor lå, og tok ut kursen derfra. Til slutt fikk vi øye på det lille blinkende lyset på ambulansebilen nede på bakken, og begynte innflygningen, forteller Svein.

Da begynner også beskytningen.

– Det kom fra alle kanter, begge sider og foran og bak oss. Vi vurderte om vi skulle avbryte, men da ville den sårede offiseren dø. Så vi presset på.

De får ombord den skadde pasienten uten å bli truffet. Når de letter, tar Svein en annen retning i håp om at det skal være mindre beskytning der.

– Det var helt feil. Der var det mye verre. Jeg var sikker på at vi skulle bli skutt ned. Jeg rapporterte tilbake til basen at vi var under kraftig beskytning.

Deretter skrur han av alle utvendige lys på helikopteret, svinger 45 grader og klatrer opp gjennom skyene og ut av området på full motor. 

– Det var en stor lettelse da jeg så sporlysene fra kulene forsvinne til venstre for oss.
Når de flater ut på rundt tre tusen fem hundre fots høyde, er det stjerneklart.

Over radioen spør kollegaene hvordan det går.

– Jeg var fortsatt såpass skjelven at det eneste jeg greide å svare var:

«We're  still hangin' up here», sier Svein.
– Den som ikke har vært ute i noe sånt… Nei, det unner jeg ingen.

Oppdraget gjorde ham voksen
Den lille jenta som hadde tråkket på en mine. Eller de tre FN-soldatene fra Fiji som det var for sent å hjelpe, er bare noen av hendelsene som har brent seg fast i Kjell Martinsen.

– Mentalt var det mange av oppdragene som var tøffe- og kanskje tyngre å bearbeide i etterkant enn de vi får medalje for. De gangene det ikke går bra, kjenner man på skyldfølelsen og lurer på om det var mer man kunne gjort.

 

 

aktuelt_2019_–libanongjordemegvokaktuelt_2019_–libanongjordemegvokhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=14407Kjell Martinsen var flyger i Libanon i 1979. Foto: Marion Aaserud Dahlen/Forsvaret./media/PubImages/20180411MAD_5968.jpg


Bare tre måneder etter at han har hatt utsjekk som operativ flyger sendes Kjell til Libanon. Han er 25 år. Til sammenligning må luftpersonell i dag ha minst to års erfaring etter utsjekk før de kan sendes til slike operasjoner.
Når han kommer i april, har helikopterulykken to måneder tidligere gjort dypt inntrykk på avdelingen. Mangelen på personell er fortsatt stor. Flygerne blir skutt på flere ganger i uka.

– Første gangen jeg opplevde å bli skutt på fikk jeg rustsmak i munnen. Sikkert det mange vil kalle blodsmak. Jeg stivnet helt. Jeg greide ikke å flytte kontrollene i flyet en gang, sier Kjell.

Han har ikke opplevd lignende før eller siden.
– Det er kun den første gangen. Når du har blitt skutt på noen ganger, tror du at du er udødelig. I alle fall når du er så ung som jeg var. Det er kanskje fordelen med å være ung.

 
Rekken med de blå hjelmene
18. april 1979 er det mange trefninger flere steder i Libanon. I det norske hovedkvarteret er det flere nedslag av artillerigranater. I et av angrepene i Ebel es- Saqi blir en norsk soldat drept og en annen medsoldat hardt såret.

Norair får i oppdrag å hente den hardt sårete norske soldaten og få ham til sykehus. Kjell har vært i Libanon i litt over to uker, men melder seg frivillig til oppdraget. Det blir han som tar flyturen østover. Flytillatelsen lar vente på seg. I tillegg er det såpass urolig i området at verken israelerne, falangistene, PLO eller FN-styrken kan garantere for sikkerheten til flygerne.

 

 

aktuelt_2019_–libanongjordemegvokaktuelt_2019_–libanongjordemegvokhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=14408Kjell Martinsen som ung flyger i Libanon. Foto: privat./media/PubImages/Kjell Martinsen arkiv1.jpg


– Det hastet dersom vi skulle redde livet til den norske soldaten. Derfor tok vi til slutt bare av uten flytillatelse. Det var masse skyting underveis, forteller Kjell.

Når de nærmer seg det norske hovedkvarteret får de beskjed om at de har fem til ti minutters åpning uten skyting. Kjell auto-roterer ned, står der et kort øyeblikk mens den sårede soldaten lastes inn og flyr avgårde.

– Det er uvirkelig følelse å være mål for skytevåpen. Når det skytes med sporlys, kan du se det hele veien fra bakken og helt til de går i korketrekkerlignende baner foran helikopteret ditt. – Heldigvis strøk ilden forbi som sinte humler.

Trusselen om at helikopteret til Kjell skal bli skutt ned på vei tilbake er så høy at FN-styrken samler alt tilgjengelig personell på bakken og stiller dem opp i en rekke øst for FN-leiren. Når det skytes mot helikopteret, skyter FN-soldatene tilbake.

– Fra lufta så vi en flere hundre meter lang linje med lyseblå FN-hjelmer. Det var et spesielt syn, fordi vi skjønte at de var der for å beskytte oss.
Den norske soldaten som er skutt, fraktes til sykehus- og overlever.

Samme kveld, natt til 19. april blir også selve leiren i Naqoura mål for angrep.

 
Forberedte seg på nærkamp
Det er ikke mange timene Kjell og de andre har sovet før det braker løs igjen.

Fra landsbyen like ved skytes det med bombekastere, geværgranater, mitraljøser og håndvåpen.

Et titalls irske soldater blir skutt mens de ennå ligger i sengene sine.

De norske soldatene bråvåkner og kryper langs bakken fra soveplassene sine og mot et shelter 25 meter unna.

– Ikke siden rekruttskolen hadde jeg ålet meg så lavt langs bakken med hjelm, skuddsikker vest og med pistolen i hånda, sier Kjell.

Rundt ham forberedte folk seg på nærkamp. Nervøsiteten og redselen steg. Menn som ikke hadde røykt på mange år, ba om sigaretter for å roe nervene.

Gjennom natta går det ut beskjeder over leirens høyttaleranlegg hvor personer bes om å melde seg for blodgivning. De norske kirurgene i feltsykehuset opererer natten igjennom

– Soldatene ble fraktet på bårer i tilnærmet lav åling til operasjon, og alle som ble bedt om å gi blod, gav blod.

Ved firetiden om morgenen roer det seg.

– Helsepersonellet som opererte i hjelm og stridsvest gjorde en fantastisk innsats. Ingen FN-soldater mistet livet, forteller Kjell.

Bygningene fikk store skader og alle de fire helikoptrene ble truffet.
– I dagene etter bygget vi opp ett helikopter med reservedeler fra de andre tre, før det kom nye helikoptre fra Norge.

 

 

aktuelt_2019_–libanongjordemegvokaktuelt_2019_–libanongjordemegvokhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=14411Det var store ødeleggelser på bygningene etter angrepet natt til 19. april. Foto: privat./media/PubImages/kjell5.jpg
aktuelt_2019_–libanongjordemegvokaktuelt_2019_–libanongjordemegvokhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=14412Det var store ødeleggelser på bygningene etter angrepet natt til 19. april. Slik så taket på kontoret til Norair ut dagen etter. Foto: privat./media/PubImages/kjell3.jpg




Den natta mellom 18. og 19. april 1979 ble det skutt mellom 200 og 400 bombekastergranater på leiren, samt flere tusen runder med skudd av ulike kalibre.


Årene etterpå
40 år senere møtes Svein og Kjell på Bæreia veteransenter. Årene har gått. Barn og barnebarn har kommet til. Kjell fortsatte som flyger i Forsvaret og har blant annet vært sjef for det norske helikopterbidraget (Norwegian Aeromedical Detachment) i Afghanistan og sjef for Luftforsvarets flygeskole. I tillegg har han vært sjef for Kystvaktens helikopterskvadron 337 skvadron og har til sammen 7000 militære flytimer. Han mener mange av erfaringene han gjorde som ung har vært nyttig senere.

Det tenkte han blant annet på i årene han fløy Lynx-helikopter for Kystvakten i nord.

 

 

aktuelt_2019_–libanongjordemegvokaktuelt_2019_–libanongjordemegvokhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=14409Svein Danielsen og Kjell Martinsen tjenestegjorde sammen i Libanon. Foto: Marion Aaserud Dahlen/Forsvaret./media/PubImages/20180411MAD_5981.jpg
aktuelt_2019_–libanongjordemegvokaktuelt_2019_–libanongjordemegvokhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=14410Svein Danielsen og Kjell Martinsen prater om tida i Libanon. Foto: Marion Aaserud Dahlen/Forsvaret./media/PubImages/20180411MAD_5939.jpg


– I Norge har vi bare en fiende når vi flyr- og det er været. Når vi hentet opp folk med klemskader fra fartøyer tenkte jeg ofte: «Det kan ikke bli verre en Libanon.» Erfaringen gjorde at jeg hadde en ro i situasjonene.

Svein er enig.

– Jeg har fløyet over 15 tusen timer i helikopter, men husker nok best flyturene i Libanon.

– Hvorfor det?

– I en krig er det mennesker som påfører hverandre skadene og ikke naturen. Å bidra til å redde medsoldater var meningsfullt. Men som flyger i Libanon fikk vi også med oss de gangene det gikk galt. De vi fikk om bord kunne være gråbleke i ansiktet. Noen hadde tourniqet med store, helt synlige skader… Og de skadene er det ikke en storm som har forårsaket, men et annet menneske. Det gjør inntrykk.

Etter årene i Forsvaret fløy Svein helikopter 23 år sivilt i offshore-bransjen.
– Det var tre ganger lønna, men ble aldri det samme som å fly for Forsvaret. De åtte årene fra 1972-1980 står igjen som de mest spennende og lærerike jeg har hatt.

Svein ble veldig glad da sjefen for Luftforsvaret ringte og fortalte at han får medalje for innsatsen i Libanon.

– Det betyr mye og er en ære.
Major Svein Danielsen var vingsjef under helikopterstyrten, som var en tung tid for avdelingen.

– Medaljen er en viktig anerkjennelse til den lille gjengen i Norair. Og alt vi sto i sammen.


 

 

 

aktuelt_2019_–libanongjordemegvokaktuelt_2014_unifil40aarsebildene/aktuelt/unifil-40-aar-se-bildene/media/PubImages/20180420MAD_0185.jpgSe bildene fra Libanon-jubileetFredag inntok rundt 2000 norske Libanon-veteraner Oslo for å markere Norges deltakelse i UNIFIL 1978–1998.aktuelt_2019_–libanongjordemegvokhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=5241
aktuelt_2019_–libanongjordemegvokaktuelt_2012_unifiljubileet2018/aktuelt/unifil-jubileet-2018/media/PubImages/hilserpabarn.jpgHovedstaden hyllet Libanon-veteraneneOslo stoppet opp en liten stund fredag ettermiddag, da 2000 norske Libanon-veteraner inntok byens gater.aktuelt_2019_–libanongjordemegvokhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=5242
aktuelt_2019_–libanongjordemegvokaktuelt_1988_samlesidelibanon/aktuelt/samleside-libanon/media/PubImages/arkiv_1998__1426_document.jpgLibanon 1978–1998For 40 år siden sendte Norge sine første soldater til fredsbevarende tjeneste i Libanon. For 20 år siden reiste siste kontingent hjem. Mange fikk livene sine preget av tiden i krigssonen.aktuelt_2019_–libanongjordemegvokhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=5243
aktuelt_2019_–libanongjordemegvokaktuelt_1980_damiriammøtteharry/aktuelt/da-miriam-møtte-harry/media/PubImages/brudebilde2.jpgDa Miriam møtte HarryDenne historien starter i det ei libanesisk jente forsøker å selge en shorts til en trønder.aktuelt_2019_–libanongjordemegvokhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=5244



Publisert 30. april 2018 14:14.. Sist oppdatert 2. mai 2018 15:26.