Desembernatt i Libanon

Suget i magen idet du skjønner at de har håndgranater. Skudd, splinter og steiner. Hvor mange er de? Hvor skyter de fra? Har de enda tyngre våpen?

Tekst: Hanne Marie Maugesten   Foto: Torgeir Haugaard og private foto

​Det er snart jul og mørkt. Gjermund Hagesæter har akkurat fylt 20 år og ligger på bakken i Libanon. Hjemme i Norge har folk hockeysveis, skulderputer og Levis 501-bukser. Jimmy Carter er president,
og Sovjetunionen har invadert Afghanistan. Ennå er det ni år til Berlinmuren faller. På radioen spilles ABBA og Alice Cooper.

Gjermund og laget hans er sendt ut på noe som egentlig er et rutineoppdrag. En observasjonspost har sett flere personer snike seg inn i det FN-kontrollerte området nordmennene har ansvar for. Vanligvis holder det å si ifra. Det de ikke vet, er at disse inntrengerne har automatvåpen, håndgranater og piggtrådsakser.

Gjermund er lyslugget og hengslete, og kommer fra halvøya Lindås, nord for Bergen. Til nå har livet handlet om å melke kuer i fjøset eller farte rundt på den lille Honda 50-mopeden. Men nå står han altså her i mørket og roper at inntrengerne skal legge fra seg våpnene, at de er i en FN-sone. Når stillheten brytes, er det av salvene fra automatgevær. For første gang kjenner han hva adrenalin gjør med kroppen.
18. desember 1980 er det langt hjem.

 

 

aktuelt_1981_desembernattilibanonaktuelt_1981_desembernattilibanonhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=13488Gjermund Hagesæter husker desembernatten i Libanon i 1980 godt. 8. mai får han medalje for innsatsen./media/PubImages/Gjermund Hageseter1.jpg


EN LANG TIME
Skudd, splinter og steiner. Rikosjetter overalt, fremdeles mørkt. Hvor mange er de? Hvor skyter de fra? Har de enda tyngre våpen? Så kommer de første lysgranatene.

De ligner gule ballonger på himmelen. I noen glimt ser du alt. Landskap i lyskasterlys. Natt blir dag. Du prøver å orientere deg: skuddene fra automatvåpen, lys og mørke i ujevn rytme.

– En surrealistisk følelse, forteller Bjørn Trønnes, som var lagfører den kvelden.

– Det høres kaldt ut, men man blir merkelig rasjonell i en sånn situasjon

Kall det stemning eller magefølelse, det er i alle fall noe som gjør at nordmennene velger å være mer forsiktige enn vanlig. De deler laget i to og bestemmer seg for å gjøre en klassisk knipetangmanøver: Gjermund med et lag på venstre side, og Bjørn med et annet lag på høyre side av inntrengerne.

– En blanding av trening, sunn fornuft og flaks gjorde at vi greide oss, forteller Bjørn.

 

 

aktuelt_1981_desembernattilibanonaktuelt_1981_desembernattilibanonhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=13485Bjørn Trønnes var lagfører under hendelsen i Libanon. 8. mai får han medalje for innsatsen./media/PubImages/20180221th_ 3976.jpg


Skuddvekslingen som følger, pågår i om lag en time.

– Jeg ropte at vi skulle dundre massivt tilbake når de skjøt på oss, for å prøve å psyke dem ut, forteller Gjermund.

Han ser at lagkameraten til høyre for ham ligger stille på ryggen. Der og da tenker Gjermund: Ok, han er død. Greier vi å beholde posisjonen vår med én mann mindre?

– Det høres kaldt ut, men man blir merkelig rasjonell i en sånn situasjon. Lysgranatene gjør det enklere å få oversikt.

Etter hvert finner nordmennene ut at det er minst tre personer som skyter mot dem, mest sannsynlig soldater fra den palestinske motstandsbevegelsen PLO.

– Det var ingen tegn til at de ville overgi seg, og de hadde mye ammunisjon, sier Bjørn.

Han blir truffet av en granatsplint i leggen og får en stor rift på kinnet. Men det merker han ikke før senere.

Lagkameraten til Gjermund, han som lå stille på ryggen, kommer til seg selv igjen. Så hører de et høyt skrik.

 

 

aktuelt_1981_desembernattilibanonaktuelt_1981_desembernattilibanonhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=13486Falkehøyden var hovedkvarteret til Norbatt, den norske styrken i Sør-Libanon. Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret./media/PubImages/arkiv_1998__265_document.jpg


DEBRIF FANTES IKKE
Det er alltid et etterpå. Og rett etterpå er de bare høye på adrenalin. Først senere kommer alt det andre.

Nordmennene har truffet en av palestinerne i armen, og skuddvekslingen stilner. Det norske laget frakter den sårede soldaten og de to andre palestinerne tilbake til leiren. Mens han som er skutt, får hjelp, sitter de to andre palestinerne på trappa til sykestua. Nordmennene står rundt dem og passer på. En litt merkelig stund, husker Bjørn.

– Det var ganske stille. Kanskje litt hysterisk latter. Det er mye rart som skjer i en sånn situasjon, forteller Bjørn og legger til:

– Vi snakka ikke så mye om det etterpå. Litt oss i mellom, kanskje. Men debrif eksisterte ikke den gangen. Jeg er glad for at det er annerledes i dag.

HEDRES MED MEDALJE
Nesten 40 år er gått. Bjørn er pensjonist og bor i Sverige. Etter to kontingenter i Libanon gikk han over til å jobbe sivilt. Gjermund begynte å studere jus og ble senere stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet.

Nå får de to Forsvarets innsatsmedalje.

«Sammenstøt og vedvarende, improvisert ildstrid på kloss hold i mørke var, og er, en krevende operasjon. Begge lagførere var eksponert for betydelig personlig risiko og beholdt nødvendig personlig ro», står det i innstillingen til medalje.

– Det er veldig hyggelig å bli satt pris på. I ettertid har jeg tenkt en del på hvordan det kunne ha gått, sier Bjørn.

 

 

aktuelt_1981_desembernattilibanonaktuelt_1981_desembernattilibanonhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=13487De norske UNIFIL-soldatene pågriper en soldat fra PLO. /media/PubImages/UNIFIL arkiv 2.jpg


Bjørn opplevde UNIFIL-oppdraget som meningsfylt.

– Når man ser på dagens politiske situasjon, kan bidraget vårt virke helt meningsløst. Frontene står fortsatt like steilt mot hverandre. Men jeg tror likevel vi gjorde en forskjell den gangen. Det fikk vi også høre av lokalbefolkningen, og det ga oppdraget mening.

Kompleksiteten kom ikke så tydelig fram i media den gang, mener de to.

– Vi sto mellom to fronter som helst ville utrydde hverandre. Det å stå i midten og vifte med et FN-flagg … Det er enklere på papiret enn i virkeligheten, sier Bjørn.

TILBAKE TIL LIBANON
For Gjermund ble det tre kontingenter i Libanon. En i 1980, en i 1983 og siste gang i 1993, da som juridisk rådgiver.  I 2011 reiste han tilbake til Libanon sammen med kona.

– Vi besøkte stedet for skuddvekslingen. Det var litt godt. Det var …

Han trekker pusten.

– Jeg får litt følelser når jeg snakker om dette.
Det ser dere vel på meg.

– Synes du det er vanskelig å prate om det?

– Nei. Men jeg tror den timen er noe av det som har påvirket meg mest i livet. Jeg er sikker på at tida i Libanon og spesielt denne episoden, har formet meg som person. 
Som 20-åring satte miljøet og opplevelsene dype spor i meg.

 Les mer

 

 

aktuelt_1981_desembernattilibanonaktuelt_1988_samlesidelibanon/aktuelt/samleside-libanon/media/PubImages/arkiv_1998__1426_document.jpgLibanon 1978–1998For 40 år siden sendte Norge sine første soldater til fredsbevarende tjeneste i Libanon. For 20 år siden reiste siste kontingent hjem. Mange fikk livene sine preget av tiden i krigssonen.aktuelt_1981_desembernattilibanonhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=4742
aktuelt_1981_desembernattilibanonaktuelt_1975_tilbakeilibanon/aktuelt/tilbake-i-libanon/media/PubImages/20180213tk_R7027-2.jpgTilbake i LibanonTusenvis av nordmenn tjenestegjorde for FN i Libanon. Hvordan er det der nå, 20 år etter Norge trakk seg ut? Vi tok med en av Libanon-veteranene tilbake.aktuelt_1981_desembernattilibanonhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=4743


Publisert 6. april 2018 12:38.. Sist oppdatert 16. april 2018 10:42.