Eventyreren

Han har lett etter flyvrak i jungelen, dykket i grotter i Mexico og vært seks kontingenter i Afghanistan. Nå er den norske soldaten Marcus M. Browning på jobb for den raskeste styrken NATO har.

Det er en gammel dame han har foran seg. Rustet og dekket av koraller har hun ligget her, utenfor kysten av Salomonøyene siden 1942:
et japansk lasteskip med et stort torpedohull i baugen.

Det tropiske, klare vannet gjør at han har en sikt på 40 meter. Gradvis kommer hun til syne, som et skip som trer frem fra tåka. Marcus svømmer inn gjennom torpedohullet og videre gjennom de dunkle lasterommene. Striper av lys siver inn gjennom små sprekker. Rommene er dekket av et tynt, finkornet lag av undervannsslam. 
Et kniks feil med svømmeføttene, og slammet vil virvles opp og gjøre at han mister all sikt.

 

 

aktuelt_2141_eventyrerenaktuelt_2141_eventyrerenhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=17734Marcus på øvelse med NATO-styrken VJTF i sommeren 2018./media/PubImages/MARCUS - 20180612tk_I2136.jpg



Marcus er av typen som kan zoome rundt på Google Maps helt til han oppdager en øy han ikke har sett før. «Dit vil jeg», tenker han – og reiser. 
Historien om Marcus kan begynne på mange steder. Han har lett etter flyvrak i jungelen, dykket i grotter i Mexico, bodd hos urbefolkningen i Papua Ny-Guinea og vært seks kontingenter i Afghanistan. Denne sommeren øver han med en del av NATOs hurtige reaksjonsstyrke. Krigshistorie har alltid fascinert ham. Kanskje er det det som gjorde at han begynte å lete etter en 24 år gammel amerikansk pilot som mistet livet under andre verdenskrig.
Men mer om jakten på piloten Robert Keown senere.


FØRSTE REISE TIL STILLEHAVET 

Marcus er 21 år når han reiser til Kosovo i sin første internasjonale operasjon i regi av Forsvaret. Han har fullført førstegangstjenesten og er spent på hva som ligger foran ham. Når tvillingtårnene i New York raser 11. september 2001, sitter Marcus som vaktsoldat ved en serbisk kirke utenfor Priština. Der og da er han ikke klar over hvordan storpolitikk og tilfeldigheter vil gripe inn i livet hans. At terrorangrepet i USA vil gjøre at han tre år senere reiser til Afghanistan, vet han ikke ennå. Det ligger heller ikke i kortene, for Marcus slutter i Forsvaret etter Kosovo.
– Hadde jeg vært smart, hadde jeg kjøpt en leilighet og hatt en plan før jeg sluttet i Forsvaret. Men jeg tenkte litt annerledes da jeg var i 20-årene.
Marcus tar strøjobber i Bergen og begynner å kjede seg. Så ser han den amerikanske krigsfilmen «Den tynne røde linjen».

Han blir fascinert. Så fascinert at han pakker en bag og reiser til Salomonøyene.

Vi sier gjerne at tåler du det arktiske Norge, tåler du alt. Jeg mener at tåler du jungelen, tåler du alt. 


JUNGELEN ER ET BRUTALT STED

Å reise alene er å bli kjent med folk. Å treffe noen som forteller noe sprøtt i en bar.
Marcus kommer i kontakt med en amerikaner som forteller at han leter etter soldater fra andre verdenskrig, såkalte MIA (Missing in Action). Organisasjonen er nyopprettet og jobber med å identifisere og spore opp både soldater, skipsvrak og flyvrak.
Marcus reiser uten noen plan, og henger seg på amerikaneren.

 

 

aktuelt_2141_eventyrerenaktuelt_2141_eventyrerenhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=17731Marcus på en av sine mange reiser til Papua New-Guinea. Foto: Privat./media/PubImages/PNG-04.jpg


Å lese en slagmark er soldatkunnskap. Og som soldat ser Marcus etter veier inn og ut av området, steder det er best å angripe fra, steder det er best å skjule seg på.
Kunnskapen blir nyttig, og de finner både skipsvrak, flyvrak, udetonerte eksplosiver, gamle stridsrasjoner og våpen.
På film ser du gjerne et flyvrak i et tre, med piloten hengende over spakene i fullt utstyr. Sånn er det ikke i virkeligheten, ifølge Marcus. Flyene har ofte hatt en voldsom landing, og flydelene er spredt ut overalt. Dessuten er jungelen et brutalt sted, mener han. For alt vil deg vondt. Terreng, klima, dyr. Det er sleipt og glatt, insekter overalt, fuktigheten setteer fart på forråtnelsen, og du svetter konstant. Eller som Marcus sier:
– Vi sier ofte at tåler du det arktiske Norge, tåler du alt. Jeg mener at tåler du jungelen, tåler du alt. 
Når pengene er brukt opp, reiser Marcus fra Salomonøyene med en tanke om at dette må være drømmejobben.

 

 

aktuelt_2141_eventyrerenaktuelt_2141_eventyrerenhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=17733Marcus har blant annet vært seks kontingenter i Afghanistan. Foto: Privat/media/PubImages/Mil-07.jpg


BYEN INGEN BOR I

Her ringer ingen kirkeklokker. Her står ingen reisende ved innsjekkingsskranken på flyplassen. Tre timer fra Berlin, forbi åkre med bygg og hvete, forbi lange alleer med gamle eiketrær, ligger en falsk by. Moskeen er et skall, rådhuset er uten politikere. Nakne flaggstenger, tomme klasserom. Husene i byen er uten møbler.
Dette skallet av en by er bygget for at soldater skal kunne trene på angrep og forsvar av byer.

Å krige i en by er noe av det vanskeligste en soldat gjør. 

Anlegget er nytt og Nord-Europas største. Byen har til og med en egen t-bane, slik at det er mulig å trene under jorda. De norske soldatene er blant de første som får teste byen. Marcus står ved en av innfartsårene til den falske byen og prater med noen tyske soldater.

– Å krige i en by er noe av det vanskeligste en soldat gjør. Gjemmestedene er mange, situasjonen er uoversiktlig og hindringene er annerledes enn i skogsterreng, sier han.
Sjefen for Telemark bataljon, Ole Christian Emaus, er glad for at de norske soldatene får mulighet til å trene realistisk i så stor skala.

– Ser vi på dagens konfliktbilde, foregår moderne krigføring i bebygd område og der folk bor, sier han.
Det er tidlig morgen, og en norsk instruktør fra Telemark bataljon ser på klokka og skynder seg mellom murbygningene. Det tar tid å låse opp hundrevis av dører i en tom by.
Så: Den helt særegne lyden av stormpanservogner og stridsvogner.


DE SOM KOMMER FØRST

Du hører dem før du ser dem. Grov motor, rytmisk hakkende lyd av belter. 55 tonn i høy fart. De norske stridsvognene  «Himmelbrøleren» og «Allfader» er på vei mot det falske rådhuset. Marcus nikker til et par av instruktørene i Telemark bataljon. Han er en gammel kjenning i miljøet. 
Etter å ha utdannet seg til dykkerinstruktør på Bali og i Australia, dro Marcus tilbake til Norge. 
Frykten for å havne i det han kaller en «ni til femjobb» gjorde at han igjen søkte seg til Forsvaret. I 2004 dro han til Kabul med Panserbataljonen og var med da de norske styrkene senere flyttet nordover til Mazar-e Sharif og til Meymaneh i nordvest. Seks kontingenter senere vet han hva det innebærer å være på jobb for Norge og NATO. Og nå er han her, i Tyskland.

Marcus og de andre norske soldatene bruker sommeren på å øve med NATO-styrken VJTF (Very High Readiness Joint Task Force). Styrken er en del av NATOs hurtige reaksjonsstyrke og kan rykke ut i løpet av få dager. Dersom Norge blir angrepet, er denne styrken blant de første som kommer. Medlemslandene i NATO rullerer på ansvaret for styrken.
I 2019 er det Norge og Tyskland som står for beredskapen. 

 Les mer om

 

 

aktuelt_2141_eventyrerenaktuelt_2067_dekommerførst/aktuelt/de-kommer-først/media/PubImages/still_400091449.jpgDe kommer førstBlir Norge angrepet, er det denne NATO-styrken som kommer først til unnsetning. Denne høsten øver de i Norge. aktuelt_2141_eventyrerenhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=6522



I dag øver de på det verst tenkelige scenarioet. Soldatene skal forflytte seg fra én side av byen og over mot den andre siden. I forkant har de fått beskjed om at fienden står svakt i byen. Men dette skal vise seg å være feil. Soldatene må håndtere en situasjon som blir uoversiktlig, og de settes i flere dilemmaer samtidig. De får såret personell og utslåtte vogner, samtidig som de er i kamp både i de bakerste, midterste og fremre rekkene. Et utbrent bilvrak sperrer veien til rådhusplassen. Det skrangler i metall idet «Himmelbrøleren» kjører over den utbrente bilen.


DEN STORE ØYA OG EN SPESIELL INVITASJON

Terrenget, de høye fjellene, nesten ingen infrastruktur. Enkelte steder er det så kupert og gjengrodd at han tenker at det kunne levd dinosaurer
der uten at noen hadde merket det. Papua Ny-Guinea i 2012 blir en reise som fester seg. Også her kommer Marcus i kontakt med folk.


Jeg hadde lyst til å ta bilde av alt og sende det til arkeologer. 

Fra øya New Britain hopper han i en liten jolle og reiser tre timer til New Ireland. Herfra sitter han ti timer på et lastebilplan til sørøstkysten av øya. En av de lokale spør om han vil komme og bo i landsbyen deres en stund. Marcus reiser uten noen plan – og sier ja.
– Det var fantastisk.
Huler, tropevarme og jungel. Han ser store elver som kommer fossende ut av fjellet og dykker i undervannsgrotter. I taket oppdager han gamle helleristninger.
– For de lokale var det verdens mest naturlige ting, men for meg som nordmann var det helt utrolig. Jeg hadde lyst til å ta bilde av alt og sende det til arkeologer. Det er noe med å oppleve så uberørt natur.
Kanskje er det det som driver ham i reisingen; ønsket om å reise så langt inn i bushen som mulig– og se hva han finner.

 

 

aktuelt_2141_eventyrerenaktuelt_2141_eventyrerenhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=17749I jungelen finner Marcus flere spor fra andre verdenskrig, alt fra flyvrak til ammunisjon. Foto: Privat./media/PubImages/PNG-11.jpg


ROBERT SOM FORSVANT

Men så var det Robert Keown, historien i historien. Den 24 år gamle piloten som forsvant under andre verdenskrig, og som Marcus begynner å lete etter i 2015.
Hvem var Robert?
På svarthvitt-fotografiet broren hans har tatt vare på, har han pilotbrillene på hodet og smiler. Robert hadde bare vært i krigen i tre måneder, da han 16. april 1944 dro ut på oppdraget han aldri skulle komme tilbake fra. Robert fløy et P-38H, et amerikansk to-motors jagerfly. Sammen med fire andre slike fly skulle han eskortere et mindre bombefly av typen B-25 til området Sepik River i Papua Ny-Guinea.

Men de får dårlig vær, og flyene mister hverandre i den dårlige sikten. Ingen av de fire eskorteflyene vendte tilbake til basen den kvelden. Senere får denne søndagen kallenavnet «Black Sunday» på grunn av det store antallet fly som styrtet eller aldri kom tilbake.

Hva tenkte han da han løftet av glasset og hoppet? Var han redd? Eller trodde han at han ville overleve?

Robert må ha skjønt at han kom til å styrte, for glasset i cockpiten er borte. Hva tenkte han da han løftet av glasset og hoppet? Var han redd? Eller trodde han at han ville overleve? Robert ble meldt savnet samme kveld, men på grunn av været kom ingen leteaksjon i gang før dagen etterpå. Hjemme ventet to småbrødre og mamma. De fikk ingen svar. 
Først 70 år senere blir flyvraket til Robert funnet, av norske Marcus, i jungelen på Papua Ny-Guinea. Flyet har truffet en høyderygg og ligger spredt utover. 
Men Marcus finner ingen spor etter Robert.


FLYVRAKET I JUNGELEN

Det viser seg at levningene til Robert har vært på litt av en rundtur siden den søndagen i 1944. Etter videre undersøkelser finner Marcus ut at levningene til Robert først er blitt funnet av lokalbefolkningen, gravlagt på Papua Ny-Guinea, for så å bli gravd opp igjen noen år senere og levert til «en hvit mann». Derfra har de vært innom øyas nasjonalmuseum, som i sin tur ga levningene videre til amerikanske myndigheter i 1999. Men siden flyvraket fremdeles ikke var funnet, ble levningene til Robert liggende på et laboratorium på Hawaii i 20 år. Først i november i fjor kunne amerikanske myndigheter ved hjelp av DNA-tester og andre undersøkelser stadfeste at knoklene virkelig tilhørte Robert Keown.
Marcus inviteres til begravelsen i USA.


SISTE STOPP

De kan minne om hvite dominobrikker, gravstøttene til mer enn 400 000 amerikanske soldater, som står linjalrett stilt opp over et enormt område på æresgravlunden i Arlington. Her ligger soldater fra den amerikanske revolusjonen, andre verdenskrig og Koreakrigen, fra Vietnamkrigen, Afghanistan og Irak. Fremdeles bisettes om lag 30
soldater her hver dag.

15. juni og lyden av hestesko mot asfalt. Den brune kista er blankpolert og plassert på en svart vogn trukket av seks hester. 74 år etter at Robert omkom, blir det amerikanske flagget lagt over ham. Så løfter åtte amerikanske soldater kista forsiktig av vogna.

Marcus skulle gjerne vært inne i hodet til Robert den siste halvtimen av livet hans. Han tenker på hvordan det må ha vært å ha lite drivstoff og vite at han hadde høye fjell og tett jungel under seg. Og så skulle han gitt ham et klapp på skuldra.
– Det er spesielt å bruke så lang tid på å lese om og å lete etter en person du ikke kjenner. Og når du endelig finner ham, får du ikke snakket med ham.
– Hva ville du sagt til ham hvis han kunne høre deg?
Marcus tenker seg om, og så smiler han:
– Jeg tror jeg ville sagt: «Vel blåst, kompis. Du var i en vanskelig situasjon og gjorde det du mente var riktig.»

Marcus har nå gått fra å jobbe i Forsvaret til å jobbe i forsvarsindustrien, for et firma som lager små droner til militært bruk.

Publisert 17. oktober 2018 12:28. | Sist oppdatert 17. oktober 2018 15:22.