Helt i skyene

Som barn drømte Morten Hanche seg bort på gutterommet mens han så flyene gå inn for landing på Fornebu. Nå sitter han selv i førersetet i Norges kampflyeventyr.

​Tekst: Anders Fjellestad   Foto: Torbjørn Kjosvold og Torgeir Haugaard

Klokken er bare seks om morgenen, men temperaturen har allerede passert 30 grader. Uten å ofre varmen særlig tanke, går Morten Hanche (40) med raske skritt ut av skvadronbygget på flybasen Luke i Arizona. På den store oppstillingsplassen foran ham står flunkende nye F-­35 på rekke og rad. Syv av dem er norske, og Hanche er klar for nok en treningstur med Norges nye kampfly.

Han ser ut som en vanlig, norsk fyr. Normalt høy og slank med kort, mørkt hår og et gutteaktig smil. Men der stopper det. Hanche er en av Norges mest erfarne og allsidige jagerflyvere, og i 2015 ble han første nordmann bak spakene i et F-35.

– Av alle fly jeg har fløyet, liker jeg F-­35 best. Den første turen var litt som å kjøre bil alene for første gang. Jeg var lett opprømt, men jeg hadde ikke tid til å tenke så mye over det, sier han. Og fortsetter:

– Men, joda. Glimtvis fikk jeg litt sånn følelse: «Oi, dette er kult!». Jeg har vært utrolig heldig som får drive med dette.

INN MED MORSMELKEN
«Heldig» er nok en heller beskjeden beskrivelse, for det er ikke flaks som har gjort at Hanche sitter midt i Norges kampflyeventyr. Fly og luftfart har nemlig alltid opptatt majoren. Familien spøker med at han sa ordet «fly» før han kunne si «mamma». Og med en flyinteressert far, og en mor som jobbet i Braathens SAFE, var veien mot cockpit på mange måter lagt.

– Jeg har alltid vært opptatt av fly og vært glad i dingser og duppeditter. Da jeg var liten, bodde vi i Asker, og da kunne jeg sitte på rommet mitt og drømme meg bort mens jeg så på flyene som landet på Fornebu. Jeg har alltid hatt lyst til å bli flyver.

Vil du gjøre som Morten?

les om flyverutdanningen her

Da han var ni år, flyttet familien til farens hjemsted, Svelvik. Selv om Fornebu ikke var like nært, holdt han interessen ved like. Skoleoppgaver og stiler ble på et merkelig vis vridd mot militærhistorie og flyrelaterte emner. Familien dro på flystevner, og han testet blant annet ut seilfly. Og som 15-­åring fikk han sitt første møte med et jagerfly.

– På ungdomsskolen hadde jeg utplasseringsuke på Rygge flystasjon. Der fikk jeg rusle ut i hangaren og titte på flyene. Det var første gang jeg fikk se og ta på en F-16, sier han.


VEIEN MOT COCKPIT
Men Hanche måtte gå en lang vei for å nå målet om å bli jagerflyver.

– Jeg hadde en oppfatning av at det var veldig vanskelig å komme inn på flyveskolen og la derfor alternative planer. Blant annet vurderte jeg ingeniørutdanning og medisinstudier, forteller Hanche.

Et tredje alternativ var musikken. Hanche er nemlig en habil musiker og trakterer både klarinett, saksofon og gitar. Det gikk så langt at han prøvespilte på Norges musikkhøgskole, men uten å komme inn. Noe som kanskje var like greit.

– Jeg søkte i stedet rett på flyveskolen og slo meg ikke til ro med at det var vanskelig å komme inn. Jeg forbedret meg på alt jeg kunne. Jeg terpet på fysiske tester og jobbet mer målrettet på skolen. Alle hull jeg kunne tette, tettet jeg, sier han.

Innsatsen ga resultater. Først passerte han opptaket på Kjevik, deretter Værnes i 1996. Siden var det befalsskole i Stavern, og så begynte uttaksflyvningen på Værnes. Med det begynte også flere år med det han kaller en «neglebitende periode».

– Det var mye arbeid, stress og usikkerhet. Det verste med uttaksflyvningen var at jeg aldri fikk noen tilbakemelding på hvordan jeg lå an. Du blir hele tiden målt ut fra standarder, og du konkurrerer hele tiden med seg selv, sier Hanche.

Men drømmen om fart og g-krefter, kombinert med at F-16 også er en våpenplattform, overgikk stresset. Stadig passerte han nye nåløyer og kom inn på jagerflyutdanningen i USA. Der fikk Hanche for første gang sette seg bak spakene på et F-16.

– Det var utrolig moro, og jeg hadde tid til å smile i flere sekunder. Det var fascinerende å se den gode utsikten og oppleve kreftene i flyvemaskinen. Det var også en milepæl å få fly alene. Dessuten var det spennende å få lære om våpensystemet og hvordan vi bruker flyet taktisk, sier han og legger til:

– Samtidig hadde jeg en opplevelse av ansvar, for jeg disponerte tross alt en flyvemaskin til flere titalls millioner, sier Hanche.

Ordet «flyvemaskin» høres kanskje litt gammelmodig ut, men det er også ordet Hanche konsekvent bruker om fly. Uten at han helt vet hvorfor.

TOP GUN
Tilbake i Norge begynte han på Rygge for å lære seg å fly F­-16 under norske forhold. Der ble han også en del av det norske jagerflymiljøet, men er jagerflyvere slik som vi ser på film?

– Hvor mange ganger har du sett «Top Gun»?

– Haha, noen ganger, og det er fortsatt en artig film å se på. Det er stilige scener og en artig røverhistorie. Men filmen gir jo ikke et helt realistisk bilde av jagerflymiljøet.

– Hvorfor ikke?

– Du får et inntrykk av at det er en konkurransekultur hvor man skal knuse hverandre. Det er ikke sånn her, vi jobber sammen som ett lag og prøver å løfte hverandre. Luftkamp er annerledes enn på film, det er enda mer brutalt og kjapt. Om du havner i en luftkamp der du ser fienden i øynene, har alt gått galt på veien, sier han.

PÅ BOMBETOKT
Luftkamp er noe Hanche vet mye om. Han har flere runder bak seg fra Operation Enduring Freedom i Afghanistan. Og ikke minst Libya-operasjonen i 2011.

– Det var en litt uvirkelig følelse, for du lever i en total boble. Hele avdelingen er ute og har ett mål: Å løse oppdraget, sier han.

Norges bidrag i Libya ble utført raskt og effektivt. Men det møtte også kritikk her hjemme blant enkelte fagfolk og politikere. I ettertid av operasjonen kollapset det libyske styret, og Gaddafi ble avsatt. Senere har forholdene i landet vært svært krevende.

– Målene våre var helt klart militære. Og da flyene fra koalisjonen ikke var i nærheten, kunne vi se at Gaddafis styrker skjøt med tungt artilleri inn i byer. Da vi fløy over byene, stoppet dette. Det var rå militærmakt mot sivile, forteller han.

– Tenkte du over at oppdraget ditt innebar å ta liv?

– Du tenker selvfølgelig over at du kan ta liv, men samtidig er jeg klar på at dette ikke er mitt påfunn. Det er gjort grundige juridiske vurderinger, og vi skal sørge for at vi gjør vår del av jobben så riktig som mulig. Vi stiller dessuten kritiske spørsmål til koalisjonen som plukker ut målene, sier han.

– Har du noen gang vært redd?

– Ikke redd, men jeg har vært spent på hvordan jeg ville reagere. Både i Afghanistan og Libya møtte vi en fiende som militært sett ikke utgjorde noen stor trussel mot oss i luften. Den største trusselen var eventuelle tekniske problemer med flyene. Dessuten hadde jeg lyst til å prøve meg også. Fikser jeg presset, det ekstra stresset å fly inn i en krig og slippe våpen? sier han og fortsetter:

– Det høres kanskje kynisk ut, men det er tross alt oppdrag som dette jeg har trent på lenge. Oppdrag som dette er realiteten, krig er forferdelige greier som innebærer å ta liv. Nettopp derfor må våre beslutningstagere tenke seg veldig grundig om før de tar i bruk det maktmiddelet.

– Har du noen gang angret på oppdragene i Afghanistan og Libya?

– Nei, men jeg synes det er leit at vi ikke har kommet lengre i Afghanistan, og leit at det ikke er noen løsning i Libya i dag. Militær kampkraft er ikke løsningen alene. Vi militære har kanskje et mer realistisk bilde på hva vi kan utrette, og hva vi ikke kan utrette.


PIONER I LUFTEN
Hanche er ikke bare en erfaren flyver, han er også en av landets mest allsidige flyvere. Listen over flytyper han har fløyet, er uvirkelig lang. Ifølge ham selv må en testflyver være «dels flyver, dels nerd».

Erfaringen som testflyver førte ham inn Norges kampflyprosjekt i 2008, og siden har han fulgt prosjektet tett. I 2015 ble han første nordmann som fløy et F-­35.

– Det slo meg hvor enkelt F­-35 er å fly. Du slipper å bruke energi på ting som ikke løser oppdraget direkte, og du har god oversikt over hva som skjer rundt deg. Flyvemaskinen går som en kule, sier han.

I løpet av de to siste årene har han fått teste ut flyet i stadig mer krevende og kompliserte øvelsesoppdrag.

– Vi har simulert luft- og bakketrusler der jeg har tenkt: «Hvis vi hadde gjort dette med F­16, så hadde vi ikke kommet hjem i dag.» F­-35 har overgått alle forventningene jeg hadde, og det er artig å erfare hvor sprek den er, sier han.

Militær kampkraft er ikke løsningen alene. Vi militære har kanskje et mer realistisk bilde på hva vi kan utrette, og hva vi ikke kan utrette.

NORGESDEBUT
Nå lander de første F-35 i Norge. Samtidig kommer også Morten Hanche tilbake til Ørland. Der blir han ansvarlig for Forsvarets kontinuerlige testing og evaluering av F-35. Det blir to hektiske år før flyene skal begynne å operere i 2019.

– Hva kan vi forvente av F-35 de neste par årene?

– Vi skal bruke en del tid på å komme i gang. I begynnelsen blir det ikke mye aktivitet med F-35, for hele støttesystemet må få tid til å komme i gang. Vi må ikke la oss friste til å gape over for mye, vi må bli varme i trøya, sier han.

Særlig spennende blir overgangen fra Arizonas ørken til røft, norsk vintervær.

– Norge blir det første landet som får mengdedata på å operere i snø, is, regn og rullebaner med strøsand. Det blir veldig artig å være med på den første tiden.

DYKKER OG FOTOGRAF
De siste årene har vært et race også for Hanche, og det blir hektisk også på Ørland. Likevel håper han å få tid til å drive med hobbyer som dykking, fotografering og musikk. Da kan det være greit å være en strukturert person.

– Ja, jeg er nok et petimeter. Ting må være ryddig og i orden. Dessuten har jeg sterke meninger om ting. Jeg tror det er gode egenskaper for en flyver, du må være tykkhudet, ta et standpunkt og stå for det du mener. Men det må være en balanse. Vi jobber som et team, så det funker ikke å være egosentrisk, sier han.

Og dette med petimeter og grundighet bekreftes av omgangskretsen til Hanche. Når han vasker huset, gjør han det så grundig og nøye at kona nesten får dårlig samvittighet.

– Haha, sa hun det? Joda, det kan nok stemme det. 


Publisert 31. oktober 2017 12:42.. Sist oppdatert 19. januar 2018 12:54.