Kampen mot ISIL

Selvmordsbombere som kommer kjørende med flere hundre kilo sprengstoff. Sandspruten fra seriekoblede miner.
Drønnet fra artilleriet. Ristingen i bakken.
Å kjøre inn i byer hvor det ryker av ruinene og brenner i bilvrak.

Av Hanne Marie Maugesten (tekst)
Torgeir Haugaard (studiofoto) og Camilla Brevik Hågensen (foto i felt)

Denne historien tilhører de norske soldatene som var med på å drive ISIL ut av Irak.

Du kan se for deg skyttergraver og tydelige frontlinjer. Eller hvordan det er å være med når 10 000 soldater angriper samtidig. Å kjøre gjennom en minelagt ørken, mot byer som bombes av artilleri. I lufta over deg surrer droner og bombefly.

Aldri før er det blitt målt så høyt stressnivå blant soldatene i Telemark bataljon. Men det er heller ikke blitt målt så høy grad av meningsfullhet.


 

 

aktuelt_1974_kampenmotisilaktuelt_1974_kampenmotisilhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=11634Terje Bruøygard snakker til soldatene før de reiser ut fra Ain al- Assad flybase i september 2017./media/PubImages/HST_8831-1.jpg


TIL ANAH
Det er flere hovedpersoner i denne historien. Den første er Terje Bruøygard (43), sjefen for Telemark bataljon. En høy fyr fra Lillehammer, med fast håndtrykk og milde øyne. 

Med seg på laget har han Odd Einar Nygård (40). En yrkessoldat fra Trøndelag. Odd Einar er ute for tiende gang. Eller som de andre sier: Han har vært med på en del. 

I det samme kjøretøyet sitter Camilla Brevik Hågensen (35). Hun har langt, lyst hår og en japansk fisk tatovert på armen. Når kollegene løfter våpnene, løfter hun kameraet. 

Så er det de andre. Han tettbygde fra Finnmark som sørger for at alle holder humøret oppe. Bergenseren som skrur på materiell hele natta. Eller skytteren fra Fredrikstad, han som sjelden bommer. Her finner du troppssjef Haakon Heyeraas, som er på sin første deployering, men likevel har ansvaret for sikkerheten til sjefene. Du har han som ser ut som om han kan løfte hva som helst. Eller han som ikke sier så mye, men som du skjønner du kan stole på. 

– Uten alle er vi ingen, sier Terje, og er klar over at han har strukket strikken langt for flere av soldatene denne gangen. 

Det er denne gjengen du må se for deg, når de i første del av operasjon Desert Lion ruller innover mot byen Anah i Irak.


ISIL VET AT DE KOMMER
Når nordmennene kommer til Anbar-provinsen i august 2017,
har ISIL forberedt seg i to år.

Byer og veier er rigget med miner, veibomber og eksplosiver. Inne i byen er det laget kunstige hindre. Bilbomber venter overalt. Dekk og oljedammer er klargjort til å settes fyr på. Det er gravd vollgraver.
Man antar at det er om lag 3000–4000 ISIL-soldater i området. 

Det blir en stressende start for de norske styrkene. Offensiven mot ISIL er framskyndet med flere måneder. Nordmennene får tre dager på å gjøre klart materiellet og venne seg til 55 grader i skyggen. 

Tidlig morgen 19. september kjører nordmennene ut for å møte irakerne i 28. brigade. Det er irakiske sikkerhetsstyrker som planlegger, leder og gjennomfører operasjonen. Nordmennenes oppgave er å støtte og rådgi brigaden underveis. Første del av operasjonen går ut på å jage ISIL ut av byene Rayhanah og Anah.

– Jeg vet ikke hvor mange miner de hadde sprengt langs veien. Det lukta krutt. Det var hull i veien og bilvrak overalt.

– Like før vi skulle møte den irakiske generalen, går det av en veibombe 100 meter fra oss, forteller Terje. 

En irakisk militssoldat dør, og en annen blir såret. 

– Da var vi to timer inn i operasjonen. Det satte grunntonen.


«SKAL VI KJØRE UT I DETTE HER …» 

Camilla har ikke sett seriekoblede miner gå av før nå.
De kaller dem daisy-chains. Eksploderer én, utløses hele rekka. Sandsøylene står flere meter i lufta, dominobrikker ut over flatt ørkenlandskap. Like før har metallrester etter en irakisk kontrollert eksplosjon falt ned på taket til bilen.

– Skal vi kjøre ut i dette her … hjelpe meg. Da holder du deg i hjulsporene foran deg, for å si det sånn.

Camilla og de andre ligger i en kolonne på 300– 400 kjøretøy. Langt framme gjør et irakisk militskjøretøy en forbikjøring i militærkolonnen.

Det går ikke bra. Over sambandet går følgende melding:

«Dere som ikke ønsker å se ut av vinduet nå, lar være.»

Det har vært krig i området i 30 år. I hver krig er ørkenen blitt minelagt.

Kontrollerte sprengninger av IED'er gjemt i Anbar-ørkenen.

Sør for Anah tar styrkene av fra veien og kjører ut i ørkensanden. Sakte rydder irakerne sanden foran dem forminer. Det gjør de på en annen måte enn nordmennene er vant til.

– Det er ganske nervepirrende å se på. De har ikke metalldetektorer eller annet utstyr. Men de vet hva de skal se etter og har god lokalkunnskap. Vi hadde aldri kommet oss gjennom ørkenen uten dem, sier Camilla.

Bak minerydderne kommer en bulldoser som lager trygg vei. Deretter en stridsvogn. Stridsvogna er med for å skyte i stykker såkalte VehicleBorne Improvised Explosive Devices (VBIED),biler fullastet med sprengstoff, som ISIL-krigere kjører mot kolonnen.
De kom det flere av.

«HUNDENE PÅ HØYDEN» 
Å rulle ut soveposen på feltsenga i ørkenen. En nattehimmel lyst opp av bomber og artillerigranater.

– Vi sov et par hundre meter fra artilleriet. Det dundra og gikk hele natta. Du hørte nedslagene og så treffene. Det var en absurd følelse å legge seg til å sove i noe sånt, sier Camilla. 

Nordmennene har rigget seg til på en liten høyde i ørkenen sør for byen Anah. De gir den kallenavnet Dog Hill etter å ha blitt fortalt at ISIL kaller dem «hundene på høyden». 

Det neste døgnet skjer det mye.  


Området de ligger i, er minelagt. ISIL skyter mot dem med bombekaster. 

– Samtidig gjennomfører koalisjonen bombetokt med fly. Det skytes med artilleri. Røyk, eksplosjoner, smell. Det var massivt. Jeg har ikke sett så mye krig før. Og jeg har vært med på litt av hvert, sier Terje som har vært offiser i Forsvaret i 25 år. 

Da ISIL erklærte sitt kalifat i Irak i 2014, sto Haakon i leiligheten sin og skrudde møbler. På CNN så han hvordan ISIL blant annet tvang mennesker til å hoppe utfor fjell. 

– Det var så brutalt. Jeg tenkte:
«Kanskje jeg får muligheten til å reise ned og hjelpe til. » Det var noe jeg virkelig ville.

Offiser og troppssjef Haakon Heyeraas

Nå står han her og har ansvar for styrkebeskyttelsestroppen. 

Haakons store dilemma er å finne en balansegang der Terje er trygg, men samtidig får rådgitt irakerne i front. 

Den balansegangen er ikke alltid like lett.

– Terje er offensiv, han ser en mulighet og griper den.

– Han tenker på den store helheten. Jeg tenker på hvor vi skal plassere kjøretøyene og hva som er beste vei inn og ut av området.

– Vi må ha en plan. Hva gjør vi hvis det smeller nå?

SELVMORDSBOMBERNE KOMMER 
Samtidig som irakerne slåss seg fra hus til hus inne i byen Anah, kommer en selvmordsbomber kjørende i full fart mot den bakerste delen av de irakiske styrkene. 

Det er tydelig at sjåføren for bilbomben sikter seg inn på de 200–300 bakerste irakerne. Der står det også en stor tankbil med diesel. 
Odd Einar og de andre nordmennene på Dog Hill ser hva som skjer og klargjør våpnene. 

SE VIDEO HER:

 

 

aktuelt_1974_kampenmotisilaktuelt_1974_kampenmotisilhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=11633Norske styrker støtter irakiske sikkerhetsstyrker (ISF) i å slå ISIL ut av Irak. En av mange trusler var selvmordsbombere i bil.http://youtu.be/31tAi7BDxWo


– Jeg har aldri vært noe annet enn soldat. Men jeg tror du skal lete lenge etter en jobb som er mer sammensatt, sier Odd Einar. 

– Komplekse avgjørelser skal tas på et øyeblikk. Du skal kunne gå fra hvilepuls til adrenalin, det handler om å kontrollere det. Det siste maktmiddelet er å ta et liv. Det er et stort ansvar å legge på folk. 

Nordmennene skyter på bilen, som sprenges. 

– Tvil er soldatens verste fiende. Samtidig er ikke verden rundt oss svarthvit. Det største dilemmaet til soldatene våre er skyt – ikke skyt. Begge deler kan være feil, sier Terje. 

Parallelt bistår nordmennene med førstehjelp til sårede som fraktes tilbake fra kampene inne i Anah. Om ettermiddagen kommer en ny selvmordsbomber kjørende. Nordmennene stopper også ham, i samarbeid med amerikanere og dansker. 

 Les mer: ‭[1]‬

 

 

aktuelt_1974_kampenmotisiltjeneste_305_veteranhistorier0206/tjeneste/veteraner/historier/media/PubImages/arkiv_1998__1978_document.jpgVeteranhistorierVi har over 100 000 veteraner fra internasjonale operasjoner. Her får du møte noen av dem, og et innblikk i hva de gjør – i tjeneste for Norge.aktuelt_1974_kampenmotisilhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=4224


Odd Einar tenker på vognføreren sin. Han som har hatt ansvaret for å få alle fram, som har sovet lite, men holdt på konsentrasjonen. 

– Han har helt sikkert tenkt: «Hva skjer hvis jeg ikke følger sporene nå?» Det er en mental påkjenning, men han er trent til å håndtere det.

– Så får vi inn et titalls hardt alvorlig sårede. Da er ikke vognføreren min vognfører lenger, men leverer i stedet til gull som sanitetssoldat. Det berger livet til flere irakere. 

Odd Einar tar av seg brillene. 

– Den kvelden på Dog Hill skulle jeg ønske noen så oss. Jeg var så stolt av det vi fikk til. 

Morgenen etter melder irakerne at de har kontroll på Anah. 

Den norske styrken blir med inn.

 

 

aktuelt_1974_kampenmotisilaktuelt_1974_kampenmotisilhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=11624Det var store ødeleggelser i flere av de irakiske byene. /media/PubImages/20171120FR-9887-1.jpg
aktuelt_1974_kampenmotisilaktuelt_1974_kampenmotisilhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=11632Operasjonen gikk via Anah og deretter langs T1-aksen mot Al-Qaim og videre til Rawa. Kart: Torgeir Sollid/ Forsvaret. /media/PubImages/EUFRAT_dalen.jpg


DEN FØRSTE BYEN FALLER

Å kjøre inn i en sønderbombet by. Det brenner i bilvrak og ryker fra ruiner. Ujevn skyting fra hus som fremdeles ryddes og klareres. Bare inne i selve bykjernen av Anah finner irakerne 20 bilbomber. 

– Irakerne var veldig stolte av å ha befridd den første byen, forteller Terje.

Han synes stemningen minnet om historier han har hørt om Norge 8. mai 1945. Flagg, hoing og roping. Høye på livet. Høye på adrenalin. 

Den kvelden inviterer irakiske generaler til et seiersmøte. De stiller seg opp i det som har vært en hage, foran et av husene som har vært okkupert av en ISIL-kriger, for å ta gruppebilde. 

Vi er svette og møkkete og har ikke bytta underbukser på tolv dager. Jeg tror irakerne syntes at vi lukta ille noen ganger. 

Neste morgen kommer irakerne med frokost til dem. 
Dannelsen, gjestfriheten, høfligheten. Det kommer Terje til å huske dem for. 

– Irakiske generaler har nypressede bukser og lukter aftershave. Han smiler. 

– Vi derimot, lever feltlivet når vi er ute. Vi er svette og møkkete og har ikke bytta underbukser på tolv dager. Jeg tror irakerne syntes at vi lukta ille noen ganger. 

Etter at Anah er beseiret, går kursen vestover mot grensa til Syria, til flere områder hvor ISIL holder til. 


TERJE TESTES 
I Sagra våkner nordmennene av luftangrep. De første bombene treffer 300 meter fra huset de sover i. Det rister og støver, og det er akkurat så kaotisk som når du overraskes av et angrep. 

Så kommer to bomber til. Denne gangen 175 meter unna. 
– Det var på med utstyret i full fart. De fleste gjorde seg klare til å stikke av. 

I døra står den irakiske generalen Terje samarbeider med.
Han ser på Terje og sier:  
«Terje, det er bare piloten vår som har bomma. La oss spise frokost.» 

Nå befinner Terje seg i det han kaller et definerende øyeblikk.

 – Alt i meg skrek at vi skulle komme oss vekk. De andre koalisjonsstyrkene sto klare med kjøretøyene for å dra. 

Men Terje vet at hvis han drar, mister han respekten og båndet han har bygget opp til den irakiske generalen. Han husker det som om han står der i et kvarter. I virkeligheten er det bare noen sekunder.

Så tenker han: «Jeg er her for å gjøre en jobb.» 
Terje tar av seg hjelmen og går og spiser frokost med den irakiske generalen. 

– Irakerne er et stolt folkeslag. De har slåss hele livet. De kan slåss. Men de slåss ikke sånn som vi gjør. 

– Heldigvis kom det ikke flere bomber. Men det viser hva det betyr på det personlige plan å være rådgiver. Du må by på deg selv. Og du må hele tiden forsøke å finne et kompromiss mellom egen sikkerhet og tilliten til dem du skal samarbeide med. 

 

 

HST_9196HST_9196http://forsvaret.no/media/PubImages/HST_9196.jpghttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=12377Fra skjermene i kjøretøyet sitt oppdager nordmennene en irakisk familie som har flyktet fra ISIL og søker hjelp hos irakiske sikkerhetsstyrker.


FAMILIEN PÅ SKJERMEN 
De dukker plutselig bare opp, ute i ørkenen.  En familie vandrende ut av ingenting. 

Camilla og de andre soldatene ser dem på skjermene inne i kjøretøyet. Det er en mann og en kvinne som kommer gående. Mannen har en liten gutt på skuldrene. Camilla ser hvordan de irakiske soldatene plukker opp våpen og utstyr og gjør seg klare til å gå inn i situasjonen. 
Camilla tenker: «Vær så snill, dette må gå bra.» 

Fra bilen ser nordmennene at irakerne nærmer seg familien. 

– Irakerne var rimelig stressa. Det skjønner jeg godt. Det er ikke uvanlig at ISIL bruker sivile som menneskelige skjold. 

Kvinnen tar av seg sløret og løfter opp kjortelen. Mannen drar opp singleten og trekker ned buksene.

Så står han der med hendene i været, i bare underbuksene med gutten på skuldrene. 

– Det gjorde veldig inntrykk på meg. Jeg er mor sjøl og … Hvordan ville jeg beskyttet familien min? Først har du rømt fra ISIL-regimet, og så skal du prøve å komme tilbake til dine egne, som er usikre på motivene dine. Hvor redd er du ikke da? 

Så senker irakerne våpnene og tar imot familien. 

– Jeg vet ikke hva som skjedde med dem etterpå. Men det fikk meg til å tenke at det kanskje er noe bra oppi all faenskapen. 

LEDE I FRONT, RÅDGI I FRONT
Hva vil det egentlig si å rådgi og støtte? Hva er sikkert nok? Hvordan får du en irakisk general til å stole på deg? 

Irakiske ledere leder fra front. Det får innvirkning for Terjes rådgiverrolle. 

– Brigadesjefen kjørte kanskje som tredje kjøretøy. Det er litt annerledes enn vi gjør det. Terje smiler. 

– Irakeren kjørte på ei mine ute i ørkenen. Da børstet han av seg støvet, hoppa inn i en ny bil og fortsatte i front. Han skal jeg matche. 

– Det sier seg selv at jeg ikke kan kjøre fem kilometer bak. Da får jeg ikke respekt. 

Krigens natur består av tilfeldigheter, sjanse, usikkerhet og vold.

Terje sier at han har liten tro på å tre meninger nedover hodet på folk. 

– Vi må hjelpe irakerne å slåss på deres måte. Det nytter ikke å si: Sånn gjør vi det i NATO. 

– Irakerne er et stolt folkeslag. De har slåss hele livet. De kan slåss. Men de slåss ikke sånn som vi gjør. Det er annerledes og ustrukturert. Men det fungerer. 


Kjøre sammen. Planlegge sammen. Spise sammen. 

– Vi tar av oss vestene og utstyret når irakerne gjør det. Vi stoler på vaktholdet deres. Det gjør ikke alle andre styrker, de flyr rundt fullt påkledd. Det skaper ikke den samme tilliten. 

– Jo mer motgang vi delte, desto tettere ble vi, sier Terje. 

Og det skal vise seg at det ligger en del motgang foran dem. 

Etter at Anah er tatt, fortsetter irakerne, koalisjonsstyrkene og nordmennene mot  Al-Qaim. 

Irakerne forbereder seg på et nytt Mosul – ni måneder med kamp fra hus til hus. 

70 NORSKE SOLDATER RINGER HJEM 
Morgendis blanda med krutt og røyk, ei tynn stripe langs horisonten.
Å stå opp klokka 03.30 etter å ha sovet to timer. Fremdeles skumring.

Langt der framme er en rød morgensol på vei opp. De er så slitne. Adrenalinutladning, lite søvn. 45 varmegrader og skjerpede sanser.
Det begynner å kjennes på kroppen. Sambandet virker ikke, motorene fusker. Logistikken går ikke som den skal. 

I oktober blir permisjonen deres avlyst på kort varsel. Det er Terje som bestemmer at det ikke blir noen tur hjem. Skal de være med på offensiven, må de bli i Irak. 

70 soldater ringer til kjærester, foreldre og fireåringer. Forteller at de ikke kommer hjem før jul. 

– Mottoet vårt sier at vi skal handle rett. Men det er vanskelig å handle rett når det krever mye av oss å gjøre nettopp det. Det har vært nok av problemer. Men så finner vi en løsning, sier Terje og legger til: 

– Vi ser på oss selv som en prestasjonsbedrift. Middelmådighet er ingenting. Hvis vi skal gjøre noe, skal vi gjøre det best. Gjerne best i verden. Det er derfor verdier trumfer regler. Når det røyner på, er det treningen og kulturen som redder oss. 

Middelmådighet er ingenting. Hvis vi skal gjøre noe, skal vi gjøre det best.

I oktober fortsetter nordmennene vestover, forbi en sementfabrikk og en fosfatfabrikk. Irakerne som kjører i front, blir skutt på med bombekastere og panservåpen. ISIL har satt igjen et trettitals krigere i industrikomplekset. Også her blir det harde kamper fra hus til hus, godt hjulpet av koalisjonens bomber. 

– Irakerne bekjemper ISIL til siste mann, uten å ta tap selv, forteller Terje. 

På noen av likene ligger avskjedsbrev til familiene.

AVKLIPPET SKJEGG 
– Krigens natur består av tilfeldigheter, sjanse, usikkerhet og vold, sier Terje. 

Langs veien kjører nordmennene forbi fire døde ISIL-krigere. En av dem har et bombebelte rundt livet. Han er ikke gamle karen, kanskje tenåring. Under forberedelsene har de fått høre at det skal være minst tusen ISIL-krigere i området. Men foreløpig er det stille rundt dem. Nesten litt uhyggelig stille, synes Odd Einar. 

Så finner de avklippede skjegg. Koalisjonsstyrkene antar at det er ISIL-krigere som har mistet motet og flyktet.

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERAhttp://forsvaret.no/media/PubImages/ISIL-skjegg.JPGhttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=12434Langs veien finner de avklippet skjegg. Koalisjonsstyrkene antar at det tilhører ISIL-soldater som har mistet motet og flyktet.

 

I september, kvelden før operasjonen begynte, mens soldatene fremdeles skrudde, sorterte og gjorde klart materiellet, skrev feltpresten en bønn til dem. Den leste han opp for soldatene minuttene før de forlot leiren. En av setningene går slik: 

«La oss aldri dra ut i striden fordi vi hater det som ligger foran oss, men fordi vi elsker det som ligger bak oss.» 

 

 

Prest TMBNPrest TMBNhttp://forsvaret.no/media/PubImages/Prest TMBN.jpghttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=12386Presten har brukt natta på å skrive en bønn for Telemark bataljon. Teksten leses opp minuttene før soldatene reiser ut.


– Ideologien til ISIL er grusom, metodene er brutale. Men det er vesentlig at vi ikke umenneskeliggjør, sier Terje. 

– Det betyr at vi bør ha minst mulig emosjoner knyttet til motstanderen. Jeg har sett mange døde ISIL-soldater. Det gjør meg ingenting. Det er en normal del av krig at mennesker dør. Det høres kaldt ut. Men vi forsøker altså verken å hate eller hausse opp fienden. Gjør vi det, begynner vi å gjøre feil. 

– Hvordan er det å kjempe mot en gruppe man har hørt så mye om gjennom media, og som det er knyttet så mange skremselshistorier til? 

– En viss grad av respekt, ja. Frykt? Nei. For vi er bedre trent. Jeg tror de kunne påført oss tap. Men det er ingenting ISIL kan gjøre som vi ikke tør å møte eller gå inn i. 

Terje legger til at en vanlig mekanisme i krig er å undervurdere seg selv og overvurdere den man kjemper mot. 

– Man tror bestandig at motstanderen er mett, uthvilt og har god oversikt. I realiteten er han trøtt, sulten og redd. Sjefen hans er borte, og han vet ikke hva som er planen. 


OPPLEVER DET DE BARE HAR LEST OM 
I november er irakiske sikkerhetsstyrker, koalisjonsstyrkene og nordmennene framme ved Al-Qaim. En by som ligger helt på grensa til Syria, og som strekker seg ti kilometer i langs Eufrat. 

Planen er å angripe med ti tusen mann i bredden. Tre divisjoner, en av dem er en panserdivisjon med stridsvogner og artilleri. Nordmennene kjører inn i byen sammen med 9. divisjon, den irakiske panserdivisjonen som har kjempet i de store slagene i Mosul, Tal Afar og Hawija. 

Terje og Odd Einar opplever nå ting de bare har tørrtrent på og lest om i militærteori. 

– Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått på vinterøvelse og latt som om en by blir bombet før vi går inn i den. Nå har vi sett det. 

– Alt vi trener på hjemme med å samkjøre ild fra lufta og manøver på bakken, hele det militære systemet i aksjon, har vi nå vært med på. 

 Man tror bestandig at motstanderen er mett, uthvilt og har god oversikt. I realiteten er han trøtt, sulten og redd. 

I Al-Qaim får irakerne god nytte av nordmennenes rådgivning. 

– I femten år har Telemark bataljon trent på å krysse bruer. Så her kunne vi virkelig hjelpe til. Krysningen startet ukoordinert, og flere mistet livet ved at man gjorde det på en litt dårlig måte. Derfor la vi en plan sammen med irakerne. Det fungerte veldig bra. Med litt rådgivning kom irakerne seg over med 200 stridsvogner og panservogner. 

– Det klarte de til tross for mye ild og en selvmordsbomber i bil som gikk av 400 meter unna, sier Terje.

Nordmennene observerer fra sørsiden av elva. Oransje og svarte skyer velter opp rundt dem. 

 Les mer: ‭[2]‬

 

 

aktuelt_1974_kampenmotisilverdtaforsvare_90_forsvaretsoppgaver1/oppgaver/forsvarets-oppgaver-2/media/PubImages/hovedvisuell_logo.jpgForsvarets oppgaverLes mer om hvordan Forsvaret løser sine oppgaver, i inn- og utland.aktuelt_1974_kampenmotisilhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=4225


ODD EINARS NATT 
Det er 17. november og en natt med massiv artilleribeskytning. Denne natta tenker Odd Einar mye på sin egen familie. 

Irakiske sikkerhetsstyrker har tatt seg langs nordsiden av Eufrat-elva, østover mot den siste byen som gjenstår: Rawa. Nordmennene har fulgt med fra sørsiden. De følger slaget på avstand og kan se hva som skjer i byen fra høyden de står på. 

– Dette var den siste byen som ISIL kontrollerte i Irak. Det territorielle kalifatet falt. Til stede som verdens eneste konvensjonelle styrke, var vi, Telemark bataljon, sier Odd Einar. 

 

 

_DSF6852_1920px_DSF6852_1920pxhttp://forsvaret.no/media/PubImages/_DSF6852_1920px.jpghttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=12436– Vi fikk være med på å frigjøre et land. Det føles utrolig meningsfullt, sier Odd Einar Nygård.



Over høyttalere og med flygeblader som slippes fra lufta, har sivilbefolkningen i Rawa fått beskjed om å henge ut hvite flagg i vinduene.

Utover kvelden dukker det ene hvite lakenet etter det andre opp. Mot kvelden ser hele byen hvit ut. 

– Irakerne hadde lagt mye jobb i å blinke ut spesifikke mål for å unngå å treffe sivilbefolkningen. Tankene gikk likevel hjem til min egen familie, sier Odd Einar. 

– Hvis det hadde vært min kone og mine barn som satt inne i byen og hørte på alle nedslagene … Det må ha vært ei lang natt. 

BARNA I ANAH
9. desember erklærer Iraks statsminister Hayder al-Abadi at Irak er frigjort fra ISIL. 

– Vi fikk være med på å frigjøre et land. Og det på to måneder. Det føles utrolig meningsfylt, sier Terje. Nå starter jobben med å stabilisere landet, gjenopprette lov og orden – og gjøre byene trygge for sivilbefolkningen. 

Det er ingen enkel jobb. Bare i Rawa er så mange som 130 hus minelagt. Noen detaljer fester seg. En liten søppelbil, for eksempel. 

– Den kjørte rundt i ruinene som om ingenting hadde skjedd, sier Odd Einar og legger til: 

– Irakerne er raske med å få infrastruktur på plass igjen. Vann, strøm og mobildekning kom overraskende fort tilbake. 

 

 

Barna i AnahBarna i Anahhttp://forsvaret.no/media/PubImages/Barna i Anah.jpghttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=12385I Anah møtes de norske soldatene av barn som viser tommel opp og v-tegn.


Odd Einar har skrevet dagbok underveis, og et av de mest brukte ordene er «surrealistisk». Det blir også kjøreturen tilbake gjennom områdene de startet operasjonen i. 

– Da vi kom til Anah … Det var barn der. 

– De kom springende mot oss i ruinene og viste v-tegnet og tommel opp. Det gjorde inntrykk. Kanskje, kanskje har neste generasjon en sjanse. 

Trønderen nikker for seg selv. 

– Jeg tenkte: «Kanskje er det håp i hengende snøre?»

Publisert 3. april 2018 09:07. av Hanne Marie Maugesten. Sist oppdatert 3. april 2018 15:52.