Minejakt i gullgruven

En minelignende gjenstand er funnet innerst i en nedlagt gullgruve i Telemark. Dette er et ypperlig oppdrag for Minedykkerkommandoen.

Det er flotte høstfarger som tar imot patruljen fra Minedykkerkommandoen denne septemberdagen. Minedykkerne er bare noen få kilometer unna Seljord i Telemark. Politiet har rapportert inn funn av en minelignende gjenstand i en gruve. Ut i fra bildene som patruljen har fått tilsendt, er det vanskelig å se nøyaktig hvilken type mine det kan være. Alt de vet, er at de skal inn i en nedlagt gullgruve i tykkeste Telemark.

Fare! Ingen adgang

Patruljen har fått en posisjon og skal prøve å komme seg nærmest mulig den. Med flere biler og tung last er det begrenset hvor trang veien kan være. Skogen blir tettere og tettere jo lenger de kjører, og husene ligner gamle stabbur. «Fare! Ingen adgang» står det plutselig på et skilt noen få meter fra veien. Patruljefører Bjørn går ut av bilen og skjønner at dette må være inngangen til gruven.

Så hører de en stemme fra et av de gamle husene like ved: «Det er jeg som har satt opp skiltet der». Med litt tunge steg går en mann ut av hytten og bort til minedykkerne. Han forteller at han har bodd ved Bleka Gruver i mange tiår, og han vil gjerne fortelle mer over en kopp kaffe. Bjørn og et par til fra patruljen blir med mannen som introduserer seg som Stein, inn på kaffe.


Krig, gull og tyske miner

Jakten på gull og andre mineraler i Bleka Gruver startet allerede på slutten av 1800-tallet. Gjennom årene hadde gruvene flere internasjonale eiere og ingeniører som jobbet med driften av gruvevirksomheten. Under krigen prøvde tyskerne seg også.

– Hele gruveeventyret tok slutt da krigen begynte. Eller eventyr og eventyr, de jobbet ikke akkurat åttetimersdager, sier Stein og viser frem et bilde av arbeiderne fra 1930-årene.

 Les mer om

 

 

aktuelt_2418_minenigullgruvenkarriere_84_minedykker/minedykker/media/PubImages/x%20DFS%20MD-AVD%20623.jpgMinedykker i MinedykkerkommandoenMinedykkerkommandoen (MDK) er Norges største eksplosivrydderavdeling. Operatørene på MDK er spesialtrente dykkere som er utdannet til å uskadeliggjøre alle typer eksplosiver. Oppstart av neste minedykkerkurs blir sommeren 2020aktuelt_2418_minenigullgruvenhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=7519


Så drar han frem et ark med noen tall og et par streker på. Det er kartet over gruven.

I 1957 brant hovedhuset ned. Det inneholdt alt av dagbøker og protokoller for gruvedriften. Det finnes derfor ikke noe kart over gruvene og alle sjaktene inni. Stein forteller at han bodde noen år i huset før det brant ned. Han er tredjegenerasjon i Bleka gruver og bruker nå huset ved siden av som feriested.

 

 

aktuelt_2418_minenigullgruvenaktuelt_2418_minenigullgruvenhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=20402Dette er gjenstanden som mistenkes å være en mine. Etter en liten stund kan minedykkerne slå fast at dette ikke er en mine./media/PubImages/190926_OLBI_01743.jpg


Inni gruven ble det laget store ganger, og jakten på de edle mineralene holdt på i nesten hundre år. De brukte datidens moderne utstyr, blant annet trykkluftspumper, for å hente ut mineralene.

– Jeg tror det er en av disse trykkluftspumpene som noen mener ligner på en mine. Den ble brukt til å frakte opp mineraler på bunnen av gruven. Den ligger og flyter helt i toppen av vannflaten der inne.

Bjørn nikker og forteller at han og laget likevel er nødt til å gå inn i gruven for å finne ut hva objektet er. De takker for kaffen og går ut av huset.

 

 

aktuelt_2418_minenigullgruvenaktuelt_2418_minenigullgruvenhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=20403Sjøforsvarets fotograf Johannes Wiken dokumenterte oppdraget for Minedykkerkommandoen./media/PubImages/190926_OLBI_8024.jpg


Trange gruveganger

Bjørn og de andre minedykkerne tar på seg hjelm og splintvest. De går to og to og stopper utenfor inngangen hvor skiltet til Stein henger. Gruven er bekmørk, og selv om den er flere titalls meter lang, kan de kun se et par meter innover. Hodelykten slås på, og laget går inn.

Gruvegangen er trang, og vannet rekker dem allerede til anklene før de er kommet seg skikkelig inn. Selv om hodelyktene er sterke, blir det mørkere og mørkere jo lenger inn de går. Etter nesten 30 meter er minedykkerne fremme. Her går en sjakt flere titalls meter ned. Sjakten er fylt med vann, og i vannflaten flyter en stor, rusten metallkule. Etter en stund trekker Bjørn og resten av laget ut av gruven.

I de fine høstfargene utenfor står Stein og resten av patruljen og venter spent.

– Det er lite sannsynlig at dette er en mine, forteller Bjørn.

Videre forteller Bjørn at det trolig er blitt brukt et mineskall til heissystemet i gruven. Før i tiden brukte man gjerne det som var tilgjengelig for å hente ut mineraler. Robuste mineskall kunne fungere fint til dette formålet. Selv om det er et mineskall, er det likevel ikke en mine. Stein smiler til patruljen og takker for besøket.


Publisert 2. oktober 2019 12:14. | Sist oppdatert 2. oktober 2019 12:24.