aktuelt_1891_minesøkerenogmagefølaktuelt_1891_minesøkerenogmagefølhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=4940Elise Toft i Afghanistan i 2011. Foto: Kim Gulbrandsen/Forsvaret./media/PubImages/IMG_8195.JPG

Tofts teft

Hun har 90 kjøretøy og 300 mennesker i kolonne bak seg. Instinktet og magefølelsen er det viktigste hun har. Så passerer de gravene med de døde.

​Tekst: Hanne Marie Maugesten.
Foto: Kim Gulbrandsen, Torgeir Haugaard og Torbjørn Kjosvold. 

Det kan være den sommerkvelden hvor en døende pasient spiller piano. Måten han blomstrer opp på. Rullestolen. Beskjeden han nettopp har fått.

Mellom småløpingen nedover korridorer, rutiner og hverdag, er det kvelder som den hun husker. Små øyeblikk, korte glimt.

Andre netter står hun alene og vasker og steller et menneske hvor hjertet har sluttet å slå. En natt dør det tre stykker. Elise føler hun står med døden hele natta.

Da bruker hun bilturen. Fra sykehuset i Flekkefjord er det en halvtime å kjøre hjem. Som tidligere soldat synes hun det er nyttig å debriefe. Hva gikk bra? Hva kunne jeg gjort annerledes?  På vei til en vakt bruker hun den samme bilturen til å forberede seg. Et liv som avsluttes eller et liv som begynner. En vakt kan romme begge deler.

Elise Toft  (26) er den første kvinnen som har mottatt en stridsdekorasjon siden andre verdenskrig.

Dette er hennes historie. 


AFGHANISTAN 2011:

Det disige lyset, den kalde, klare lufta: det minner henne om elgjakta hjemme. Hun har 90 kjøretøy og 300 mennesker i kolonne bak seg.  Så Elise kjenner litt på ansvaret.

Da de reiste ut var det såpass tidlig på morgenen at det fremdeles var mørkt. Nå begynner sola å stå opp. Foran henne ligger kilometer på kilometer med ørkentørt og goldt landskap. Langt der framme ved horisonten ender veien i en dal mellom to fjell.  
Elise er stormingeniør og skal sørge for at veien er trygg. Det innebærer å gå foran kolonnen å søke etter eksplosiver eller veibomber (IED) med metalldetektor. Hun har på seg uniform, skuddsikker vest, hjelm, metalldetektor og våpen. Til sammen veier det flere titalls kilo.

Hun kan stole på tre ting: Utstyret, kollegaene og hodet sitt.
Dette vet hun: Det har gått av to veibomber langs denne veien tidligere.


Det er de små detaljene som er viktige. Meter for meter. Er det endringer i strukturen på veien? En meter til. Ligger grusen annerledes? Kontroll på pulsen. To meter fram.  

Så er det stemningen, magefølelsen. Hva sier den? Hvordan oppfører lokalbefolkningen seg? Hilser de? Stopper de opp, eller skuler de? 
Utover dagen stiger gradene. På et tidspunkt er det nesten 40 varmegrader. Det går sakte. Elise vet at infanteristene i kolonnen bak er utålmodige etter å komme seg framover. Samtidig er det viktig at hun ikke slurver. I øreklokkene hører hun breking fra geiter, lyden fra en moped lenger borte. Er det skuddåpning, forsøker hun å bestemme retningen på lyden.

Tungt utstyr. Lukta av brent søppel. Så kommer kratrene til syne. Fra de to veibombene som har gått av tidligere. Hun klarerer veien forbi. Like bortenfor: gravene. Afghanerne har lagt stein over de døde. Hun ser dem likevel.

 

 

aktuelt_1891_minesøkerenogmagefølaktuelt_1891_minesøkerenogmagefølhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=4956https://www.youtube.com/watch?v=Efzr3oPMQPk


DA DET SMALT I ALLE RETNINGER
Det er i ferd med å dra seg til i Afghanistan sommeren 2011. Skuddveksling hver tredje dag er ikke uvanlig. Elise opplever blant annet at bilen hun sitter i blir truffet av en rakettdrevet granat.

Bilen, som er full av ammunisjon, begynner å brenne. Elise og medpassasjerene kommer seg ut av bilen for å besvare ild og holde fienden unna, mens andre får slukket brannen, før det smeller.

Men Forsvarets innsatsmedalje med rosett får hun og medsoldatene for en helt annen hendelse samme år.

– Det var ragnarok i 360 grader. Gjennom kikkerten så jeg hvordan kulene haglet mot dem mens de bare jobbet videre, sa kompanisjef Jørgen Bull, til VG i etterkant.

I innstillingen til medaljen sto det: «Toft utførte dette oppdraget med en stor ro og et mot som langt overgår det man kan forvente av en soldat.»


Adrenalinet og konsentrasjonen. Det at det skjer så vanvittig mye på en gang. Sansene som blir så klare. At man aldri reagerer slik man tror man vil. Elise husker at det smalt overalt rundt henne. 
Også denne gangen gikk hun foran. Hun og medsoldatene skulle komme Afghanske soldater til unnsetning. Afghanerne hadde vært beleiret av opprørere i flere måneder nordvest i landet. Sivile afghanere hadde tidligere forsøkt å komme til med vann, mat og ammunisjon. Kolonnen deres ble brent og sjåførene henrettet. 

27. juni 2011 dro den norske styrken ut på den samme strekningen. 
For at kolonnen skulle komme noen vei, måtte stormingeniørene gå foran og klarere området for veibomber. Underveis ble de kraftig beskutt.

Det er klart du blir forbanna når noen skyter på deg. Samtidig var det viktig å beholde roen. Vi måtte framover. Jo lenger vi ble stående stille, jo farligere var det.

Så Elise og medsoldatene fortsatte å sikre de siste meterne av veien.

Skuddsalvene stilnet etter to timer, men fortsatte neste morgen. I følge kompanisjef Bull brukte de mer ammunisjon det døgnet enn styrken hadde brukt til sammen halvåret før.

IINSTINKT OG MAGEFØLELSE
Stressmestring. Å stole på magefølelsen. Det er blant de viktigste lærdommene Elise sitter igjen med etter tida i Afghanistan.

– Det gjelder å beholde roen, senke pulsen og tenke helhetlig og rasjonelt. Prioriter. Ta tak der du kan handle. Hva er viktig–hva kan vente?

 

 

aktuelt_1891_minesøkerenogmagefølaktuelt_1891_minesøkerenogmagefølhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=4955/media/PubImages/IMG_0287.JPG


Nå jobber Elise i det sivile som sykepleier. Det skulle hun aldri bli. Å vise omsorg,  stelle sår og vaske folk var ikke noe hun trodde hun «var typen til». Feltsykehuset i Afghanistan endret den tankegangen. Når det kom inn skadde, hendte det at medisinpersonellet ropte over callingen etter folk som kunne gi blod.

– Da sprang vi til. Det var en utrolig fin måte å hjelpe til på. 

Det hun plukket opp som soldat i Afghanistan og i sivil sykepleierpraksis i Tanzania, har hun tatt med seg til sykehuset i Flekkefjord:

–Når du ikke kan språket i et land, blir du veldig bevisst på kroppsspråk og annen non-verbal kommunikasjon. 

Prioriter. Ta tak der du kan handle. Hva er viktig–hva kan vente?

–I Tanzania opplevde vi flere ganger at fødende kvinner ikke skriker. Det gjør heller ikke personer som er utsatt for trafikkulykker.

– Da gjaldt det å lese folk godt. Vi måtte finne en balanse mellom den nordiske måten å vise medmenneskelighet på og hva som sømmet seg i kulturen der.

I Flekkefjord ser hun også etter det som ikke blir sagt:

– Det kan være alt fra folk som har smerter til en dårlig relasjon til et familiemedlem. De sier èn ting. Men kroppsspråket avslører noe annet.

 

 

 

 

aktuelt_1891_minesøkerenogmagefølforsvaret_347_4040/40-40/media/PubImages/4040.jpeg40 år med kvinnerDet norske forsvaret kan skilte med verdens første kvinnelige ubåtsjef og en kvinnelig styrkesjef i FN. Kvinnene i Forsvaret er alt fra jagerflypiloter og spesialsoldater til jurister.aktuelt_1891_minesøkerenogmagefølhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=2569



Publisert 1. november 2017 14:16. av Hanne Marie Maugesten. Sist oppdatert 15. desember 2017 13:15.