Pulsen på Østersjøen

Elin Blikra Erichsen seiler med NATO i Østersjøen.
Bare én gang har bølgene skremt henne.

Tekst: Hanne Marie Maugesten   Foto: Torbjørn Kjosvold og Jakob Østheim

Drønnet fra ankeret. Stillheten om natta. Tempoet, drivet og farten under øvelsene. Joda, hun kjenner det. Etter åtte år på land, er det godt å være tilbake på sjøen. Hun har vokst opp ved sjøen, båtturer med pappa, svømmeturer om sommeren. Kanskje har barndommen i Vikebygd i Hordaland gjort henne sjøsterk. Hun blir i alle fall sjelden dårlig.
Bare én gang har bølgene skremt henne. 

Nå er krigsskipet i ferd med å legge til kai i Gdynia i Polen. Den tidligere artillerioffiseren står i ankerrommet foran på skipet. Hun er den høyest rangerte spesialisten om bord, så hun trenger egentlig ikke å være her, blant taukveiler og kjettinger på størrelse med låret til et menneske. Men hun vil selv være med.

Lukta av sjø, lyden av kjetting, ankeret som faller. Hun liker det.

STENGER UTE GASSER
I bevegelsene hennes ligger år på sjøen. Raske trinn opp de smale trappene mellom hvert dekk. Rutinerte steg over tersklene som når henne til leggen. På dekket hvor Elin jobber, er det ingen vinduer. Det er lange korridorer med knapper, skruer, brytere og ventiler overalt. Her har alt har en funksjon, ingenting er til pynt.

Korridorene er lukket inn av blå svingskott, det folk på land vil kalle dører. Svingskottene har et lite rundt glass i seg, på størrelse med en håndball. Mens hun viser vei, kikker hun ut igjennom glasset for å forsikre seg om at ingen står på andre siden. Fregatten har overtrykk, derfor må ett skott lukkes før et annet kan åpnes. Overtrykket skal sørge for at uønskede gasser kan stenges ute ved behov. Når du står i slusen mellom to slike svingskott, kjenner du trykket i ørene. All luft går via skipets rensesystem. Det gjør at det ikke lukter noe spesielt om bord, annet enn litt matlukt fra byssa når det nærmer seg et måltid. Det meste rundt henne har farger i hvitt, blått eller grått. Kanskje det er derfor fregatten gir henne det hun beskriver som en nøktern følelse.

– Det er ikke Kielferga, dette her. Som du ser, har vi ikke noe dekor på veggene. Det er sånn det skal være. Når du kommer inn på en fregatt, trår du inn i et miljø hvor det jobbes og trenes.

Elin viser fram kontoret sitt som hun deler med en kollega, et rom på seks kvadratmeter.

– Hvis jeg er for mye på kontoret, gjør jeg ikke jobben min.

De kaller henne «sjanten». Hun som tar pulsen på skipet. Som vet hva det snakkes om i salongen. 


 «SJANTEN»
Stillingen som skipssersjant innebærer blant annet å være bindeleddet mellom de ulike avdelingene om bord. Hun er mentor for alle spesialistene på fregatten, og en av skipssjefens nærmeste rådgivere.
På sikkerhetssiden skal hun sørge for at rett person er på rett plass til rett tid. I krisesituasjoner, når fartøyet er i alarmberedskap, har hun ansvaret for at havarisentralen og havaristasjonene har det samme bildet av situasjonen.

I tillegg er Elin mentor og veileder for de vernepliktige om bord.

– Mange er hjemmefra for første gang. Det er viktig at de har en voksen person de kan komme til. Hva går bra, hva er man misfornøyd med. Under en familiedag var det en av soldatene som dro moren sin bort til Elin og sa: «Mamma, du må hilse på sjanten. Hun er den vi snakker med hvis det er litt tøft.»

Sånt blir «sjanten» glad for å høre.


NATOS ØYNE OG ØRER
Elin seiler i et Europa hvor sikkerhetssituasjonen har endret seg. Seks NATO-land omkranser Østersjøen, i tillegg til to partnerskapsland. Denne dagen legger norske KNM «Otto Sverdrup» til kai sammen med en portugisisk fregatt, en kanadisk fregatt og en tysk tanker.

Oppgavene er mange og ulike. Først og fremst skal SNMG1 demonstrere at de er klare og til stede. En forsikring for NATO-landene i området. Informasjonen de henter inn, gir også NATO en maritim situasjonsforståelse. I tillegg deltar styrken i internasjonale øvelser og rutinepatruljeringer. Fregatten har også hatt flere diplomatbesøk. Havnevisittene er viktige. Folk skal vite at de er der. Fartøyene som fram til jul ledes av den norske fregatten, er en del av NATOs hurtige reaksjonsstyrke, VJTF. Skjer det noe, er det de som rykker ut. 

Det røde lyset i korridorene om natta. Det som skal venne mannskapet til nattemørket. Det er en egen stemning å gå sikkerhetsrunder da, synes Elin. 

Det er i dette spennet trebarnsmoren og skipssersjanten arbeider. Det er i dette bildet hun ber de vernepliktige sørge for at lugarene er ryddige. Ikke for ryddighetens skyld, men for sikkerhetens skyld. Og det er i denne konteksten de driller på brann om bord eller trefninger i skutesida. På hofta har Elin en liten veske med noe som ligner et par vintervanter og en balaklava. Plaggene er laget av brannhemmende stoff og skal henge i beltet til alle om bord, hele døgnet.

De siste månedene har NATO-styrken hun er en del av, sett både russiske ubåter, jagerfly og observasjonsfly. De har lest om det hjemme. Her ser de det med egne øyne. 

TRE UGLER PÅ EN KVIST
Det røde lyset i korridorene om natta. Det som skal venne mannskapet til nattemørket. 
Det er en egen stemning å gå sikkerhetsrunder da, synes Elin. Stillheten fra et krigsskip hvor folk enten sover eller sitter på post. Det er ikke som en bil, hvor man slår på fjernlyset når det er mørkt. En fregatt har sølvgrå skutesider og kan gli stille framover. Da er radarer og eget nattesyn de beste hjelpemidlene til mannskapet.

Og mens hun går der i skjæret fra det røde lyset, hender det hun titter ned på tatoveringen på venstrearmen. Tre ugler på en kvist. To jenter og en gutt. Ungene hjemme. Hun har svart på hvorfor det er akkurat deres mamma som må dra, og hvorfor det er pappa som er hjemme denne gangen. Egentlig var planen å reise til Australia for å bli veterinær. I 2001 la hun Sjøkrigsskolen bak seg, og skulle bruke pliktåret på fregatt til å tjene penger til studietida «down under».

Men så møtte hun han som gjorde det vanskelig å dra − og enkelt å bli. 


PRESTEN OG BRUDEBUKETTEN
I to år seiler og jobber de sammen på fregattene KNM «Bergen» og KNM «Narvik». Spesielt godt husker hun oppdraget i kjølvannet av 11. september, da de reiste til Middelhavet. Spennende havner, seilingen, ventingen, varmen. Rapporteringen til amerikanerne når de fant noe.
Elleve år og tre barn senere, gifter de seg. Bryllupsseremonien foregår på fregatten KNM «Roald Amundsen». Både hun og han i uniform.
I åtte år jobbet Elin på land og i det sivile, mens ektemannen seilte på fregatt. Hun trivdes, men merket at hun ikke er noe kontormenneske.

– Jeg har bestandig sagt at jeg heller vil ha hjem en fornøyd mann av og til, enn en sur mann hver dag fordi han ikke får gjøre det han brenner for.
Nå er det hun som er ute, og han som er på land.

Jeg opplever at det fortsatt er større aksept for at far er borte, enn at mor er det. 

HENNES TUR
På lugaren har Elin en skoeske med brev. «Family memory kit», står det skrevet med tusj. Da de la til kai i Helsinki, åpnet hun det første brevet. Nå som de har kommet til Polen, åpner hun det andre.

– Jeg opplever at det fortsatt er større aksept for at far er borte, enn at mor er det. Det er aldri noen som sier det direkte. Men det ligger underforstått i små stikk og spørsmål. Er du mor og skal være borte fra barna, liksom …

Hun tror det er sunt at far får slippe mer til.

– Det blir fort slik at mor lager timeplanen, og far utfører den. Når jeg er på sjøen, er det Aleksander som har oversikten over matpakker og dugnader. Men det er klart det er noen dager hvor tenåringen synes begge foreldrene er kjipe eller elleveåringen ikke vil gjøre lekser. Sist Elin reiste ut, hadde åtteåringen lært om krig på skolen. Han hadde tenkt hele dagen på at han hadde to foreldre i Forsvaret. Da han kom hjem, var det bare ett spørsmål som gjaldt:

– Hvis det blir krig, og både du og pappa er i militæret, hvem i all verden skal være hjemme og passe på meg?

Men så får de det stort sett til å fungere, synes Elin.

– Det viktigste er at det er en beslutning vi står sammen om. Den støtten betyr jo alt. 

Så var det også han som kom hjem med stillingsutlysningen til skipssersjant og sa at hun burde søke. At stillingen var som skreddersydd for henne.

 

 

aktuelt_1854_pulsenpåøstersjøenaktuelt_1854_pulsenpåøstersjøenhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=4670/media/PubImages/20170904tk_I4506.jpg


BRU OG GROV SJØ
Det kan være et mektig syn å stå på brua når havet bølger utenfor. Elin husker spesielt en gang hun seilte med den gamle fregatten fra Osloklassen, KNM «Bergen». Bølgene var over ti meter høye. Enorme krefter – en vegg av vann. Det kjentes litt ut som å være med i en scene av filmen «The Perfect Storm». Redd var hun kanskje ikke. Men liten på et stort hav? Ja.

– Fregattene våre er sjøsterke, så det var nok ikke farlig. Men enkelte ganger ser det voldsomt ut.

Bølgene var over ti meter høye. Enorme krefter – en vegg av vann. 

Elin skal stå om bord i fire år. Neste hjemreise er ved juletider. Eller som hun sier:

– Planen er til jul. Men det er verdensbildet som avgjør.

Så forlater de Gdynia og Polen. Snart får de følge av to danske, en nederlandsk og en spansk fregatt. Til sammen sju fregatter og én tanker.
Langt der ute, et norsk krigsskip. Om bord en besetning på 150. Og en skoeske med fem brev. Ett brev for hver måned. I det andre brevet står det: «Hei mamma. Glad i deg. Håper du får det fint på båten. Love you!!»
Under er det tegnet en familie på fem. 



 

 

aktuelt_1854_pulsenpåøstersjøenforsvaret_347_4040/40-40/media/PubImages/4040.jpeg40 år med kvinnerDet norske forsvaret kan skilte med verdens første kvinnelige ubåtsjef og en kvinnelig styrkesjef i FN. Kvinnene i Forsvaret er alt fra jagerflypiloter og spesialsoldater til jurister.aktuelt_1854_pulsenpåøstersjøenhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=2488


Publisert 31. oktober 2017 13:26. av Av Hanne Marie Maugestenog Torbjørn Kjosvold (foto). Sist oppdatert 17. januar 2018 13:54.