Soldatens beste støtte

Det er ikke bare trening, kunnskap og riktig utstyr som gjør norske soldater gode. Den beste støtten kommer hjemmefra.

Tekst: Anders Fjellestad   Foto: Torgeir Haugaard og Torbjørn Kjosvold

​– Er det han? Ja, jeg ser ham. Der er han, mamma!

Ellida (4), Brynje (7) og Lidunn (10) løper mot pappa som kommer gående i ørkenuniform og med en stor bag over skulderen. Etter et halvt års tjeneste i Irak er Erlend Johnsen hjemme igjen. De tre barna kaster seg rundt halsen på faren som har vært borte så lenge. Dagen de har sett fram til, er endelig her. Pappa overøses med klemmer.

– Det er spennende og litt skummelt. For nå får vi to voksne som maser på oss, sier Lidunn.

– Men vi kan leke ute hele tiden. Mamma liker best å leke med oss inne, mens pappa elsker å være ute, stråler Brynje.

Mamma Kendra Johnsen står litt i bakgrunnen og er rørt over gjensynsgleden. Så gir hun mannen sin en god klem. Omsider er familien samlet igjen.

ALENE MED TIDSKLEMMA
Pappa Erlend har hatt seks intensive måneder langt hjemmefra. I ørkenen i Irak har han bidratt i arbeidet for å skape trygghet og fred, men det hadde aldri gått uten støtten hjemmefra.

– Støtten fra familien er uvurderlig. Ikke bare mens jeg har vært i Irak, men alle årene mine i Forsvaret, fra Krigsskolen, Panserbataljonen og nå Telemark bataljon, sier Erlend.

Jobben hans medfører nødvendigvis en del reising, øvelser og oppdrag i utlandet. Derfor ble ikke Kendra veldig overrasket da Irak-oppdraget dukket opp i fjor vår.

– Jeg var ganske forberedt på det, men du tenker likevel på alt som skal skje. Vi var midt i byggingen av et nytt hus og skulle flytte mens han var ute. Da begynte jeg å tenke på hvordan jeg skulle få alt til å gå opp, forteller Kendra Johnsen.

Turnussykepleieren fikk plutselig aleneansvaret for tre barn, husbygging og tidsklemme. Det ble hektiske måneder og flere våkenetter. Hun kuttet også ned på turnusen for å få alt til å gå rundt.

– Den verste tiden var de første par ukene etter at han dro. Da må vi finne en ny normal og nye rutiner. Men når du først kommer inn i det, normaliseres hverdagen. Du blir vant til å gjøre alt alene, sier Kendra.

 

 

aktuelt_1989_soldatensbestestoettaktuelt_1989_soldatensbestestoetthttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=12573Endelig er familien samlet igjen – og barna har fått sine medaljer. Fra venstre: Brynje (7), mamma Kendra, Ellida (4), pappa Erlend og Lidunn (10). Foto: Torbjørn Kjosvold /media/PubImages/20180223tk_I0490.jpg


VONDT I MAGEN

Hun er opprinnelig fra Minnesota og møtte Erlend da han studerte i USA. De ble et par, og hun flyttet med ham tilbake til Norge. Oppholdet i Norge skulle egentlig bare vare i ett år, men nå har det blitt 14 år – og tre barn. For barna har halvåret uten pappa vært en stor omstilling.

– De savner ham jo og gråter av og til når de skal legge seg. Jentene har taklet det best, mens Brynje har vært litt mer påvirket og slitt med mye vondt i magen, forteller Kendra.

Barna måtte også bytte skole på grunn av flyttingen. I den krevende tiden har kosebamser fra Forsvaret og nedtelling til pappa kommer hjem, vært til god hjelp.

– I tillegg pratet vi grundig med barna da det ble bekreftet at han skulle reise. Vi tok fram kart og snakket om hvorfor han skulle reise til Irak, og hva han skulle gjøre der. De to eldste visste litt om hva som skjer i regionen og var litt mer bekymret. De visste at det var krig, og at det kunne være farlig. Vi ga dem informasjon uten å skremme dem, men det var viktig at barna forsto hvorfor han skulle reise til Irak, sier Kendra.

Selv var hun ikke veldig bekymret mens mannen var borte, til tross for at hun visste lite om hva han drev med.

– Vi prøvde å få til en kort telefonsamtale hver dag, og når det gikk noen dager uten at han ringte, skjønte jeg at de var ute på oppdrag. Da tenker man jo litt. Men når han så ringte, gikk hvilepulsen ned igjen, sier hun.


IMPONERT SOLDAT

I løpet av Irak-tjenesten var Erlend hjemme på permisjon én gang. Med alt som skjedde på hjemmebane, var det tungt å sitte i Irak uten å kunne hjelpe.

‒ Enkelte ganger når det ble mye for Kendra, skulle jeg veldig gjerne ha vært der. Men jeg kunne ikke ha løst tingene bedre enn det hun har gjort. Måten hun og barna har mestret hverdagen på, imponerer meg, sier Erlend.

Nå ser familien fram til å ta tilbake hverdagen igjen, men fortsatt må Kendra belage seg på noen uker til som hovedansvarlig. Etter seks måneder på høygir i en farlig operasjon, må ektemannen få tid til å normalisere seg igjen.

– Jeg må forvente at alt faller på meg en stund til. Det tar tid å finne en ny normal igjen, sier hun.

Både pappa og barna fikk medaljer ved hjemkomsten: Pappa for innsatsen ute, barna for innsatsen hjemme. For Forsvaret er det viktig å takke dem som har holdt fortet hjemme underveis. Det synes Kendra er riktig.

– Ja, vi er like store helter. Særlig ungene, for det er en påkjenning at pappa er borte. De har bare hatt én forelder det siste halvåret, og jeg rekker ikke over alt, sier hun.
Og pappa Erlend ser fram til å bytte ut utenlandstjeneste med familietjeneste.

– Enheten min i Irak opphørte å eksistere da jeg kom hjem i dag. Nå skal jeg tilbake til en ny enhet: familieenheten. Det føles veldig bra.


Publisert 11. april 2018 11:03..