Tilbake i Libanon

Tusenvis av nordmenn tjenestegjorde for FN i Libanon. Hvordan er det der nå, 20 år etter Norge trakk seg ut? Vi tok med en av Libanon-veteranene tilbake.

​Tekst: Anders Fjellestad   Foto: Torbjørn Kjosvold  Redigering: Martin Giskegjerde

Det er grytidlig lørdag 28. november 1998. En ung, lyshåret norsk soldat er straks ferdig med nattskiftet i operasjonssenteret til Kompani A. Vanligvis ville han lagt seg nå, men ikke i dag.

I hånden har soldaten en discman, alt er klart. Så setter han den inntil høyttaleranlegget og trykker «play». Stillheten brytes øyeblikkelig i kompanihovedkvarter 4–3 utenfor landsbyen Ebel es-Saqi i Sør-Libanon. Andrea Bocelli og Sarah Brightman ljomer utover leiren. De synger av full kraft: «No, no, non esistono più» – Nei, nei, de er der ikke lenger. Så kommer crescendoet: «It's time to say goodbye …»

Sangvalget er ikke tilfeldig. 20 år med norsk deltakelse i FN-misjonen UNIFIL er over. Nå er det slutt.

STØYEN ER BORTE
– Jøss, her er jo alt likt, jo! Kristoffer Egeberg klør seg i hodet og virker litt overrasket. Så oppdager han at noe er annerledes.

– Det er ingen betongblokker til å beskytte byggene mot granatnedslag lenger. Det er vel en erkjennelse av en ny tid. De trengs ikke mer.

Han har ikke vært tilbake i Libanon siden han avsluttet tjenesten like før jul 1998. Ikke før forsvarsmagasinet Innsats inviterte ham tilbake. Her tilbragte han halvannet år i tjeneste for FN og Norge, og han var med på å «stenge sjappa» etter 20 år med norske styrker i området.

Hovedkvarteret på Falkehøyden og alle posisjonene rundt ga de videre til India, som fremdeles er her. Men den indiske tilstedeværelsen er stort
sett det eneste som er ved det gamle.

– Alt er annerledes, og avstandene virker mye større nå. Det er mange flere hus og mer bebyggelse, og hør, utbryter han:

– Lyden. Det er helt stille. Ingen støy fra strømaggregatene som alltid gikk i ett sett. Eller drønnene fra artilleri og bombekasternedslag. Det er
ingen skyting lenger.



KRIGSREPORTER-DRØM
Egeberg hadde nettopp avsluttet journalistutdanningen da han gjennomførte førstegangstjenesten ved Garnisonen i Porsanger. Etter tjenesten ble 23-åringen spurt om å dra til Libanon.

– Jeg tenkte: «Dæven, dette har jeg lyst til!» Jeg hadde en drøm om å bli krigsreporter som Odd Karsten Tveit og Jan-Erik Smilden. Det var nok en litt naiv drøm, men Libanon hørtes litt mytisk ut, forteller Egeberg.

Den unge journalisten hadde slukt alt han kom over om konfliktene i Midtøsten. Så dro han til Libanon sommeren 1997. Han skulle tjenestegjøre i kontingent 39 som geværmann i tropp 2. Noe særlig mer visste han ikke da han satte seg på flyet på Fornebu.

– Vi ble fraktet i store lastebiler over grensen fra Israel. Så ble vi satt av på Steinmyra inne i Ebel es-Saqi, før jeg og et par andre ble kjørt ut
til troppshovedkvarter 4–20 i nabobygda Blatt, sier han.

Mottakelsen var heller avmålt. Egeberg og de andre nyankomne fikk tildelt ammunisjon for å fylle magasinene. Så ble han kjørt videre til observasjonspost 4–23, der han skulle tilbringe den første måneden.

– Det var en sånn «Welcome to Vietnam»-følelse. Alle skulte litt på deg, så jeg følte meg som en førstereisgutt, ler Egeberg. Men han og de andre nyankomne ble raskt tatt inn i varmen.


FARER I NATTEN

For å ha full oversikt måtte de norske FN-soldatene være synlige dag og natt. De første månedene gikk Egeberg patruljer innover den utsatte Litani-dalen. På andre siden av dalen fulgte israelske styrker med. Og Hizbollah og Amal kunne være like i nærheten.

– Jeg var ikke nødvendigvis redd, men nattpatruljering var det farligste vi gjorde. Rett som det var, ble vi beskutt, og vi visste at det kunne skje igjen når som helst. Vi var alltid lettet når vi kom tilbake til leiren, sier Egeberg.

Og det gikk ikke alltid bra. I løpet av Norges 20 år i Libanon døde 21 norske soldater.

FLAUT FARVEL
Nå er det altså 20 år siden Kristoffer Egeberg gikk nattpatruljer innover Litanidalen. I dag ser dette ut som en helt vanlig dal. Det samme gjelder områdene rundt. Alt er rolig, og småbylivet rusler og går.

– Det er rart og trist å se at så mye er borte. Men samtidig er det bra, for det var jo målet at vi skulle bli overflødige. Det føles som det var kort tid siden, men det er jo ikke det, reflekterer Egeberg.

Én kontingent ble til tre for den unge soldaten. Så kom høsten 1998. Fremdeles okkuperte Israel deler av området, og det var stadig trefninger og sammenstøt mellom partene. Da besluttet Norge å avslutte sitt bidrag. I stedet skulle Norge øke innsatsen på Balkan.

– Vi syntes ikke uttrekningen tok hensyn til dem vi hadde vært der for i 20 år, nemlig lokalbefolkningen. Vi var litt flaue da vi dro ut, sier Egeberg.

 

 

aktuelt_1975_tilbakeilibanonaktuelt_1975_tilbakeilibanonhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=13628https://youtu.be/ymvY081Hlq4


SOM «MASH»

Bare halvannet år etter at Norge trakk seg ut av UNIFIL, trakk også Israel seg tilbake. De tidligere okkuperte områdene ble overtatt av Libanon, og siden har situasjonen vært relativt rolig – i Midtøsten-målestokk. Men FNs fortsatt tunge tilstedeværelse i området vitner om at situasjonen tross alt er skjør. I tillegg til den indiske bataljonen er det også en stor spansk FN-leir her, et kambodsjansk militærsykehus og en polsk  militærpolitiavdeling. Bare for å nevne noe.

For Egeberg ventet nye oppdrag i Bosnia-Hercegovina og Kosovo. Men tiden i Libanon var liksom noe helt eget. Egeberg sammenligner det med tv-serien «MASH»:

– Vi var langt hjemmefra og uten internett og mobiltelefoner. Det gjorde at vi fikk et veldig tett kameratskap. Kombinert med et spennende land, fantastisk mat og lokalbefolkning, var oppdraget helt spesielt.

MER ÅPENHET
Etter Forsvaret har Kristoffer Egeberg vært brennende opptatt av norsk forsvarspolitikk, og i fjor ga han ut dokumentarboken Fredsnasjonen Norge. Han savner mer offentlig debatt rundt internasjonale operasjoner.

– Folket og politikerne må vite hva vi sender folk ut til. Jeg synes det er altfor lite debatt om dette i Norge. Vi bryr oss for lite om de få soldatene vi sender ut, sier Egeberg.

Han mener også at Forsvaret og politikerne må være mer åpne omkring farene rundt oppdragene norske soldater deltar i.

Nå har det gått 20 år siden Norge avsluttet sitt bidrag i UNIFIL, noe som markeres med flere arrangementer og medaljeutdelinger utover våren.

– Veteraner har all grunn til å være stolte, og slike markeringer er viktige for å minne oss på hvem vi er, og hva vi har gjort som nasjon. UNIFIL er et synlig symbol på den fredsinnsatsen Norge har gjort ute. Det er 20 år siden, og det begynner å bli lenge siden. Hva nå?

 Les mer

 

 

aktuelt_1975_tilbakeilibanonaktuelt_1988_samlesidelibanon/aktuelt/samleside-libanon/media/PubImages/arkiv_1998__1426_document.jpgLibanon 1978–1998For 40 år siden sendte Norge sine første soldater til fredsbevarende tjeneste i Libanon. For 20 år siden reiste siste kontingent hjem. Mange fikk livene sine preget av tiden i krigssonen.aktuelt_1975_tilbakeilibanonhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=4852
aktuelt_1975_tilbakeilibanonaktuelt_1980_damiriammøtteharry/aktuelt/da-miriam-møtte-harry/media/PubImages/brudebilde2.jpgDa Miriam møtte HarryDenne historien starter i det ei libanesisk jente forsøker å selge en shorts til en trønder.aktuelt_1975_tilbakeilibanonhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=4853

Publisert 5. april 2018 12:56.. Sist oppdatert 20. april 2018 15:10.