Sammendrag

Faktorene som i størst grad preger trusselbildet for Norge og norske interesser, er nært knyttet til Russland og Kina.

<  Tilbake til hovedsiden

​Trusselbildet Norge står overfor ved overgangen til 2020, er et resultat av strukturelle endringer som har pågått over mange år. Dette er endringer som på den ene siden har gitt militærmakten økt handlingsrom og gjort den mer anvendelig som politisk instrument i fred, krise og krig.

På den andre siden har den teknologiske utviklingen medført at ikke-militære virkemidler i økende grad kan brukes som et alternativ til militær makt i forfølgelsen av de samme målene. Økonomisk maktbruk, desinformasjonskampanjer, overvåkingsaktivitet og nettverksoperasjoner er alle eksempler på disse endringene.

Xi Jinping og Vladimir Putin fra BRICS-møtet i Brasil, 14. november 2019. Foto: Joedson Alves

Utviklingen akselererer nå innenfor rammen av den økende stormaktsrivaliseringen, med flere gryende våpenkappløp i et internasjonalt system der makt går foran internasjonal rett. Alle de forholdene Etterretningstjenesten behandler i Fokus 2020, mener vi er av strategisk betydning for Norge i året som kommer, og de fleste påvirkes av rivaliseringen mellom globale og regionale stormakter.

De faktorene som i størst grad preger trusselbildet for Norge og norske interesser, er nært knyttet til Russland og Kina. Begge land har politiske systemer med tett og villet samrøre mellom politikk og økonomi, mellom stat og privat, og mellom sivile og militære sfærer. Etterretnings- og sikkerhetstjenestenes inngripen i alle sider i disse samfunnene er  omfattende. Det er i liten grad formålstjenlig å skille mellom statlige og private interesser og aktivitet når det gjelder vurderinger som har betydning for Norges nasjonale sikkerhet.

Dette er ikke en overgangsfase. Det russiske og det kinesiske systemet er ulike, men begge beveger seg i mer autoritær retning. De ser seg selv i en vedvarende konflikt med USA og med deler av Vesten.


Dette er ikke en overgangsfase. Det russiske og det kinesiske systemet er ulike, men begge beveger seg i mer autoritær retning.

Siden Russland iverksatte militærreformen i 2008, har den russiske militærmakten blitt et langt mer anvendelig politisk instrument i hele konfliktspennet, fra fred til krise og krig. I denne perioden har Russland bygget et forsvar som i økende grad er lagdelt, integrert og skalerbart. I mars 2019 lanserte den russiske forsvarssjefen Valerij Gerasimov konseptet «Aktivt forsvar». Konseptet tar opp i seg hovedmomentene i den utviklingen russisk forsvarsmakt har gjennomgått.

Denne utviklingen kommer tydelig til uttrykk i nordområdene. Russland har gradvis styrket forsvaret i nordområdene med en rekke nye kapabiliteter, med tyngdepunkt i nordvest. I den vestlige retningen er store deler av Barentshavet og tilgangen mellom Svalbard og iskanten dekket av russiske systemer. Nordflåtens evne til havgående operasjoner styrkes med tilførselen av nye fartøy. Videre har Russland permanent utplassert kystforsvarssystemer på Franz Josefs land og Ny-Sibirøyene, i tillegg til på Kola, og tidligvarslingskjeden bygges ut med nye radarer med lang rekkevidde.

I august gjennomførte Nordflåten i samvirke med Østersjøflåten den største maritime øvelsen i Norges nærområder siden den kalde krigen. Deler av Bastionforsvaret ble etablert helt ned til Nordsjøen.

Mens utbyggingen og tilførsel av nye kapabiliteter viser hvordan Russlands forsvar styrkes, har den russiske militære aktiviteten i nærområdene våre siden sommeren 2019 vært en kontinuerlig demonstrasjon av konseptets vektlegging av integrasjon og skalerbarhet. I august gjennomførte Nordflåten i samvirke med Østersjøflåten den største maritime øvelsen i Norges nærområder siden den kalde krigen. Deler av Bastionforsvaret ble etablert helt ned til Nordsjøen.

Deretter, med gjennomføringen av den strategiske øvelsen Grom i oktober, viste Russland hvordan tradisjonelle kjernevåpen i økende grad benyttes i samspill med langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen. Denne nye dimensjonen styrker militærmaktens evne og fleksibilitet og bidrar til en mer troverdig avskrekking i hele konfliktspennet mellom fred og krig. 

Øvingsaktiviteten i 2019 viser at Russland har kommet langt i å bygge en dynamisk militærmakt med evnen til å tilpasse virkemiddelbruken til den til enhver tid rådende situasjonen.

Utviklingen av kapasiteter og endringer i aktivitetsnivå vil vedvare i årene framover. I Arktis vil vi se dette i form av nye ubåter, overflatefartøy, fly og militære baser. I tillegg må vi forvente utvikling og testing av nye, avanserte våpensystem i våre nærområder. Dette fører også med seg utfordringer som ikke er av militær art, knyttet både til miljø og sikkerhet. Sommeren 2019 gikk 19 russiske menneskeliv tapt i tilknytning til militær aktivitet nær Norge. På den andre siden har bruk av jammesystemer i flere år har forstyrret sivil lufttrafikk.

 

 

fakta_765_sammendrag1fakta_765_sammendrag1http://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=213095G-nettverk, fiberkabler og smartby-systemer gir tilgang til massedata og vil kunne brukes til å samle inn sensitiv informasjon. Foto: Tobias Schwarz/media/PubImages/QEqWXz5hrOQ.jpg


Samtidig som Russlands stormaktsambisjoner får konsekvenser i våre nærområder, ser vi et Kina som er mindre tilbakeholden med å vise styrke, og som i økende grad vil legge premissene for internasjonal samhandling. Nasjonalistisk selvhevdelse tar over for betoningen av økonomisk pragmatisme som ledesnor for kinesisk utenrikspolitikk. I en tale Xi holdt rett etter at han tiltrådte som Kinas leder, framkom det at han baserer sin utenrikspolitiske tenkning på oppfatningen om en «langvarig kamp mellom to samfunnssystemer».

Kina har, i likhet med Russland, interesse av å utfordre den USA-dominerte verdensordenen. «Den nye Silkeveien» er en betingelse for å få dette til. To tredeler av europeiske NATO-land har sluttet seg til Kinas Silkevei-strategi.

Videre legger «Den digitale Silkeveien» grunnlaget for en storstilt, global etterretningskapasitet. Kontroll over 5G-nettverk, fiberkabler og smartby-systemer gir muligheten til å samle inn enorme datamengder. Silkeveiprosjektene gjennomføres som regel av  kinesiske virksomheter, som etter kinesisk lov er pålagt å dele informasjon med myndighetene i  Beijing. Kinesiske teknologiselskaper etablerer nye tekniske standarder og inntar en stadig mer dominer-ende posisjon innenfor digitale tjenester.

Videre legger 'Den digitale Silkeveien' grunnlaget for en storstilt, global etterretningskapasitet. Kontroll over 5G-nettverk, fiberkabler og smartby-systemer gir muligheten til å samle inn enorme datamengder.

Også Norge er et mål for Silkeveistrategien, og interessen for Arktis vil fortsette å øke. Kinesiske direkteinvesteringer illustrerer bredden av virkemidlene tilgjengelig for Kina.

Trusselbildet knyttet til internasjonal terrorisme påvirkes også av geopolitikken. Der man tidligere har samarbeidet om å bekjempe terrorisme, er det nå tegn på at denne tilnærmingen fragmenteres. I Syria svekker USAs tilbaketrekking og den tyrkiske intervensjonen koalisjonens evne til å bekjempe ISIL.

Denne situasjonen gir ISIL nytt spillerom, og vi ser  allerede at antallet ISIL-angrep i Syria er økende. Utviklingen er synlig også utenfor Syria og Midtøsten. Ved å styrke filialene i andre deler av verden, svekkes stormaktenes evne til felles kontraterror-innsats.

 

 

fakta_765_sammendrag1fakta_765_sammendrag1http://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=21310Angrepet på ARAMCOs anlegg i Abqaiq i Saudi-Arabia 14. september 2019. Foto: maldonci/AP/media/PubImages/E_vML0OaVhY.jpg


Antallet terrorangrep utført av militante islamister i Europa er kraftig redusert siden 2017. Dette er en utvikling som sannsynlig vil vedvare ut 2020. Det er likevel flere forhold som tyder på at ISILs svekkelse er en midlertidig situasjon, og at terrortrusselen i og utenfor Europa igjen vil øke i årene framover. Hjemvendte fremmedkrigere, de som ikke kom seg til Syria og Irak og de som i tiden framover løslates fra fengsler i Europa, skaper alle et grunnlag for rekruttering til  islamistiske terrornettverk.

Et annet sentralt element er framveksten av en mer transnasjonal form for høyreekstremisme i et mer polarisert Europa. Høyreekstremisme er i dag ikke bare en ideologi med nasjonalstaten i fokus. Det er flere versjoner av ideologien som vil kunne være samlende på tvers av landegrenser og skape grunnlag for internasjonalisering. I årene framover kan dette bidra til å skape et trusselbilde innen internasjonal terrorisme som er mer sammensatt, mangfoldig og omskiftelig enn det vi har vært vitne til de siste ti årene.

Hvis vi flytter blikket utover, ser vi at den pågående stormaktsrivaliseringen fører til maktforskyvning som endrer dynamikken i flere pågående konflikter. Dette har store konsekvenser for internasjonal stabilitet. Utviklingen kommer mest tydelig til uttrykk i Midtøsten, der Russland har sementert sin rolle som stormakt. Ved å bekjempe opposisjonen i Syria og legge premissene for en politisk løsning, sitter Moskva sammen med Iran igjen med innflytelse og kontroll over store deler av Syrias strategiske ressursgrunnlag.

Det er dessuten sannsynlig at Moskva i løpet av 2020 vil øke sitt diplomatiske engasjement i Libya. Moskva har lenge pleiet et nært forhold til Khalifa Haftar, parallelt med å opprettholde diplomatiske bånd til regjeringen i Tripoli. Dersom Moskva lykkes også her, vil Kreml utøve sterk innflytelse på flere vitale områder fra Midtøsten til Nord-Afrika.

På kort sikt er det likevel faren for en militær opptrapping mellom USA og Iran som er den største trusselen i Midtøsten.

På kort sikt er det likevel faren for en militær opptrapping mellom USA og Iran som er den største trusselen i Midtøsten. Tilliten mellom partene er på et bunnivå. Iran har gjennom det siste halvåret demonstrert både evne og vilje til å øke konfliktnivået i hele Midtøsten etter som sanksjonene stammes til. 

Likvideringen av Qassem Soleimani gjør situasjonen ytterligere betent, og konflikten kan i verste fall eskalere til en regional krig. Regimet i Teheran er trolig fortsatt villig til å forhandle med Washington, men bare såfremt USA foretar sanksjonslettelser av betydning.

Den økonomiske situasjonen og det eksterne presset bidrar dessuten til at Irans innenrikspolitiske tyngdepunkt flyttes i konservativ retning, og maktbalansen vil sannsynligvis forskyves ytterligere ved parlamentsvalget i februar 2020. Dersom Teherans økonomiske og politiske handlingsrom reduseres videre i 2020, er det sannsynlig at regimet igjen vil  eskalere konflikten med USA.

Andre konflikter som vil bli preget av den pågående stormaktsrivaliseringen er Nord-Korea og Afghanistan, selv om de interne faktorene i Afghanistan er vel så viktige som de eksterne. Det er sannsynlig at USA og Taliban gjenopptar forhandlingene i 2020, men partene står langt fra hverandre. På Koreahalvøya vil Pyongyangs mindre forsonlige tone overfor Washington tvinge underliggende konfliktlinjer til overflaten. 

Globalt peker utviklingen i retningen av en ny dynamikk i pågående konflikter, nye våpenkappløp og et kappløp om å kontrollere og påvirke den globale digitale infrastrukturen. I sum fører dette til at vi står overfor et trusselbilde som er mer komplekst,  sammensatt og omskiftelig enn tidligere.

Publisert 10. februar 2020 11:15..