Koronahåndtering ved Forsvarets høgskole

Regjeringen har omtalt korona-pandemien som den største krisen med de mest inngripende tiltakene iverksatt av norske myndigheter siden andre verdenskrig. Hverdagen ble endret, men kravene var de samme.

​av Henning-A. Frantzen

Generalmajor Henning-A. Frantzen er sjef og rektor for Forsvarets høgskole. Han fullførte sin mastergrad i War Studies i 1997 og sin ph.d. i 2003, begge ved King's College i London. Frantzen har i tillegg militær utdanning fra Krigsskolen, Stabsskolen og FHS sjefskurs. 

I sin karrière har han en rekke erfaringer, blant annet som sjef Sanitetsbataljonen og fra internasjonale operasjoner i Bosnia og Afghanistan. Frantzen har også vært nestleder i Forsvarsdepartementets avdeling for sikkerhetspolitikk og operasjoner, samt nestleder i avdeling for kompetanse og fellesjuridiske tjenester. I den sistnevnte hadde han en sentral rolle i utformingen av både militærordningen for militært tilsatte, omstruktureringen av all høyere utdanning i Forsvaret og innføring av allmenn verneplikt.

----------------------

Dette var, og er fortsatt, en annerledes krise. En ikke-menneskeskapt krise. En krise der det ikke var en aktør som stod bak. En sivil krise der frontlinjen ble bemannet av personell fra helsevesenet. Der helseministeren stod i front, støttet av finansministeren og kommunalministeren. NAV fikk en viktig rolle i å ivareta menneskelig sikkerhet gjennom å etablere og effektuere ulike ordninger for de som opplevde at arbeid og inntekt bortfalt.

Hjemmefronten var oss alle, mødre og fedre, våre barn og pårørende. En krise der forsøk på å etablere «gutta på skauen» gjennom å finne ly i hytte-Norge, ble slått ned på fra myndighetene. En pandemikrise, ikke en sikkerhetspolitisk krise – slik vi i Forsvaret har planer for og er vant til å tenke rundt.

Forsvarets rolle i denne krisen er marginal. Samtidig har krisen hatt store innvirkning på hverdagen også i Forsvaret og ved Forsvarets høgskole (FHS).

Vi står ovenfor en skummel utfordrer. Koronaviruset har så langt krevd over 400 000 offer på verdensbasis. Dette er en tragedie for de pårørende. Det spesielle med dette viruset er at det smitter svært raskt og uten at smittebæreren nødvendigvis opplever symptomer. Lar vi denne sykdommen løpe løpsk, vil resultatet kunne bli langt mer katastrofalt.

I denne artikkelen skal vi se nærmere på de viktigste grepene vi har gjort for å tilpasse driften og utdanningen, og drøfte de mest sentrale implikasjoner og lærdommer jeg mener vi kan ta med oss videre.

I skrivende stund er ikke krisen over. Smitten er på kraftig retur, men det advares om at den kan returnere i en ny bølge. Vi preges derfor av usikkerhet. Det er fortsatt behov for tiltak og tilpasninger – og det er fortsatt krevende utfordringer som skal håndteres.

Opptakten

Da smitten bredte om seg i januar og februar, var vi godt i gang med Sjefskurset på FHS. Reise til Kina og India stod på programmet. KNM Statsraad Lemkuhl hadde kastet loss fra Bergen med førsteårskadettene fra Sjøkrigsskolen.

Gradvis ble det tydelig for oss at det ville bli umulig å gjennomføre mange aktiviteter som normalt. Usikkerheten økte dag for dag. Sjefskursets Kina-besøk ble kansellert, men programmet i India ble gjennomført – med en følelse av at koronaviruset pustet oss i nakken. Ved retur til Norge ble det gradvis mer utfordrende å gjennomføre reiseprogrammet for dette kurset, også innenlands.

I slutten av februar dro jeg til Bermuda som førstereisgutt for å mønstre ombord «Statsraaden». Ved ankomst Norfolk i USA en uke senere var usikkerheten enda større. Programmet måtte tilpasses. Alt besøk ombord – herunder den store mottakelsen – ble kansellert.

For besetningen om bord var det avgjørende å unngå å bli smittet før returreisen til Norge. Klarte vi det, ville «Statraaden» trolig være et av de tryggeste stedene man kunne være for å unngå smittespredning. Men fikk man smitte om bord, var det stor fare for at den ville spre seg raskt. Det ble jobbet godt blant både stab, lege og kadetter med smitteverntiltak. Alle kom hjem uten smitte. For de ombord var ferden en reise i et informasjonsvakuum. Det er verdt å lese kadett Vilde Hagen Espedals artikkel i Necesse om seilasen.

I løpet av uken som fulgte etter 5. mars, ble det klart at resten av semesteret kom til å bli annerledes. Norge var i ferd med å stenge ned.

Påfølgende uke besluttet jeg å avslutte Sjefskurset. Det var uro og bekymring blant deltakerne, det var krevende å få gjennomført planlagte foredrag av eksterne foredragsholdere som hadde mer enn nok med å håndtere situasjonen. Kurset ble avsluttet med applaus fra elevene for det de oppfattet var en riktig beslutning, og for måten de ansatte ved Sjefskurset hadde håndtert situasjonen på – i god dialog med elevene og de tillitsvalgte.

Morgenen den 12. mars besluttet jeg å stenge resten av høyskolen, etter dialog med Forsvarets sanitet. Vi sendte kadetter og studenter hjem – og satte umiddelbart i gang med tilpasse undervisningen digitalt. I utgangspunktet planla vi fjernstudiene til og med 20. april –en dato vi ser i ettertid var beheftet med optimisme.

Følgende e-post gikk ut til ledergruppen:

  • All oppmøtebasert undervisning opphører frem til 20. april, og så langt det er mulig skal digitale løsninger benyttes i undervisningen. Vi må være forberedte på at denne perioden utvides.
  • Forsvarets personell skal følge alle pålegg som til enhver tid er gitt av helsedirektoratet.
  • Tjenestereiser: Bare virksomhetskritiske tjenestereiser skal gjennomføres, innenlands som utenlands. Reisende som returnerer fra utlandet utenom Norden skal gjennomføre 14 dagers karantene. Det skal under ingen omstendigheter gjennomføres reiser til områder med vedvarende spredning, som angitt av Folkehelseinstituttet.
  • Reiser til og fra jobb, inkludert pendling, med offentlig kommunikasjon som fly, tog, buss, trikk eller båt skal unngås dersom dette ikke er strengt nødvendig. Det skal tilrettelegges for å tjenestegjøre hjemme, fra alternativ militær base eller bli ved tjenestegjørende avdeling.
  • Avdelingene ved FHS skal rapportere alle tilfeller av påvist Covid-19 på telefon til FSAN (400 33 251)
  • Det er gitt åpning for at medarbeidere kan ta FISBASIS-klient til hjemmekontor etter søknad og godkjenning hos lokal sikkerhetsleder. (Bestemmelser og føringer til sikkerhetsledere kommer fra sikkerhetsoffiser FHS).  

Og slik har det vært siden, med noen lettelser den siste tiden.

Kriseledelse – hva gjorde vi?
Det er tre momenter som trekkes frem som særlig viktige i håndtering av kriser:

  • Samle relevante beslutningstakere og kompetanse for å kunne vurdere situasjonen og krisen helhetlig.
  • Bli enige om hvilke mål man skal oppnå, deretter utvikle tiltak.
  • Følge utviklingen og justere mål og tiltak kontinuerlig.

I bunn og grunn handler dette om strategi som en dynamisk prosess. Ved FHS besluttet vi å etablere daglige ledergruppemøter på Teams. Disse daglige møtene var viktige for å oppnå felles situasjonsforståelse, diskutere mål og tiltak, samt som et grunnlag for å spre informasjon.

Forsvarssjefen fastsatte sine prioriteter for Forsvaret: bevare operativ evne på kort og lang sikt, bidra som gode samfunnsborgere, hindre smittespredning og støtte samfunnet ved behov.

Det var viktig at Forsvarets virksomhet skulle gå mest mulig som normalt, og at Forsvaret demonstrerte evne og vilje til å fungere også under disse forhold. Dette er strategisk og beredskapsmessig viktig.

Innenfor rammen av disse prioritetene vurderte vi at det viktigste vi kunne gjøre var på fokusere på utdanningsoppdraget, men i et tilpasset opplegg, med en hovedmålsetting om å full studieprogresjonen. Dette ville være vårt viktigste bidrag til opprettholdelse av Forsvarets operative evne på både kort og lang sikt. Så ble vi enige om at enhver krise også åpner nye muligheter. Derfor ble det satset digitalt. I e-brev til ansatte ble dette formulert slik:

«Vi skal følge de pålegg som kommer fra helsemyndigheter og fra Forsvarets ledelse. Jeg har besluttet at vi jobber på denne måten frem til 20. april. Nytt Befalsskolekull har tentativt oppmøte den 14. april. Vær forberedt på endringer.

Som oftest så kommer det noen muligheter sammen med en trussel. Mulighetene denne situasjonen gir oss skal vi benytte oss av. I tillegg til at drift og studier skal gå så normalt som mulig, har vi i ledergruppen tre prioriteringer:

  • Vi skal bli blant de beste i UH-sektoren i Norge på å bruke digitale hjelpemidler i undervisningen.
  • Vi skal informere godt gjennom å bruke de kanaler vi har tilgjengelige. Jeg ber også alle om å søke informasjon. Alle vet at behovet for informasjon er stort når kriser inntreffer.
  • Vi skal planlegge fremover, både på kort og lengre sikt.

Jeg oppfordrer alle til å bruke Office360 gjennom hele dagen. Logg på og bruk det. Finn ut hva dere kan bruke det til. Ha videokonferanser. Om så det bare for å lære å bruke det. Finn nye måter å jobbe sammen på.

Dette blir en annerledes hverdag fremover. Før eller siden – helst før, blir alt som normalt igjen.

Samtidig som vi gjør vårt beste for å opprettholde drift og studieprogresjon, bør vi også huske at det er store grupper som møter enda større utfordringer enn oss. Jeg tenker på de som står i førstelinje for å håndtere korona-viruset, særlig i helsevesenet. Jeg tenker på alle de som rammes i privat sektor, som opplever dramatiske bortfall av inntekt og stor usikkerhet om bedrifters evne til å overleve og derigjennom også arbeidsplasser.  I lys av dette blekner tross alt våre utfordringer knyttet til endrede studieopplegg og eksamensavvikling».

Etter dette har vi forsøkt å informere hyppig i de kanalene vi har. I starten brukte vi også Facebook for å nå flest mulig, best mulig. Noen få reagerte negativt på dette, men i situasjonen vi stod i mener jeg det var det riktig å gå ut bredt.

Når det erklæres pandemi, er det ikke tid til å la all informasjon gå tjenestevei. Det må reageres hurtig for å bidra til å redde liv.

Jeg mener at denne krisen har vist oss at Forsvaret har vært for sterkt knyttet til det graderte IKT-systemet FISbasis for å nå de ansatte. I dag er mennesker vant til å få informasjonen rett på telefonen.

Erfaringer og lærdommer og refleksjoner

Fra da skjedde mye i et imponerende tempo og med stor grad av entusiasme, iblandet litt spørrende usikkerhet hos oss alle. Hvordan ville dette gå?

Dekanteam, fagstab, emneansvarlige og lærekrefter på de respektive skolene sammen med IKT jobbet på spreng. Driftsstaben har jobbet med å holde styr på økonomiske konsekvenser, både innsparinger og merutgifter. Opplegg ble tilpasset – og de fungerte. Det er imponerende hvordan studenter og ansatte har jobbet for at vi skal lykkes i å nå våre mål og lykkes i vårt felles oppdrag.

Den faglige utfordringen som FHS stod overfor, var betydelig. Det første var å avklare hvilke føringer vi egentlig stod overfor fra Kunnskaps- og Forsvarsdepartementet, og sørge for at endringene ivaretok studentenes læringsmål og progresjon på en best mulig måte.

Vi valgte å ligge litt i forkant av de formelle retningslinjene og startet digitalisering av undervisningen to dager før vi strengt tatt var nødt til dette.

Vi hadde evnen. Situasjonen vekket viljen

Normalt sier man at kriser treffer på verst mulige tidspunkt. Sett med faglige øyne traff pålegget om digitalisering FHS på et gunstig tidspunkt rent utviklingsmessig. Siden starten i 2018 hadde vi utviklet en strategi med et læringssyn som innebar økt digitalisering av undervisningen som et hovedsatsningsområde. Arbeidet hadde dog ikke fått den tilsiktede styrefarten og manglet insentivene.

Det var kanskje ikke en følelse av nødvendighet for å starte endringer. Med koronatiltakene endret dette seg meget raskt. De akkrediterte programmene og tilhørende videregående befalsutdanning (VBU) startet umiddelbart digitalisering av sine emner frem til påske, og startet deretter planlegging av digitale emner etter påske og frem til sommeren.

Programansvarlige og emneansvarlige gjorde sammen med studieadministrasjonen en utrolig jobb med å omstille utdanningen.

For enkelte programmer, som masterprogrammet, var omstillingen det lille dyttet vi trengte for å få læringssynet videreutviklet sammen med gode emneansvarlige.

For andre praksistunge emner, som Complex Operations, var digitalisering ikke det man trengte, men igjen takket være omstillingsvillige emne- og programansvarlige ble digitale øvelser testet ut og kravene til læringsutbytte tilfredsstilt.

Fra faglig side måtte vi skaffe FHS det handlingsrommet som var nødvendig for å tilpasse utdanningen til virkeligheten. Gjennom de faglige kanalene i emne-, program-  og utdanningsutvalg gikk vi gjennom hvert emne og så hvilke avvik som kunne oppstå mellom digital gjennomføring og de beskrevne læringsutbyttene. Dette gjorde at faglinjen, gjennom meg, kunne foreslå unntaksbestemmelser fra FHS´ forskrift overfor styret i tråd med innspillene fra Kunnskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet.

Disse unntaksbestemmelsene fra FHS' styre ble hurtig behandlet og ga oss rom til å endre gjennomføring og enkelte læringsutbytter, men det var på mange måter overraskende hvor mye av utdanningen som faktisk kunne gjennomføres uten større endringer.

Bekymringen var dog praksisarenaene, som mye av første og andre semester hviler på. Disse er i skrivende stund ikke gjennomført, men selv om de er planlagt med særskilte smitteverntiltak og enkelte begrensninger, kan også disse gjennomføres innen rammen av eksisterende emneplaner.

Status per nå er at vi har lykkes i målet om å opprettholde studieprogresjon på alle akkrediterte studier. Dessverre måtte vi kansellere Befalsskolen i vår. Dette tar vi igjen i løpet av kommende år med en ny modell med større innslag av digitale studier på de teoretiske delene av utdanningen.

Det planlegges med både stridskurs på Krigsskolen og øvelse sjøkriger på Sjøkrigsskolen. På Cyberingeniørskolen vil andreårskullet nå returnere for å gjennomføre sine praksisarenaer.

Stabsskolen forbereder i skrivende stund en annerledes versjon av «Joint Effort» –  et digitalt hovedkvarter. Her mener jeg vi vil kunne trekke noen viktige lærdommer.

Digital undervisning

Jeg er stolt av hvordan ansatte og studenter har grepet muligheten, og sammen ser vi at dette har et potensial også i fortsettelsen. Jeg antar at de fleste av oss er enige i at digital undervisning ikke fullt ut kan erstatte fysisk oppmøte – og læring som en sosial aktivitet mellom mennesker. Vi må likevel spørre oss hvordan de som i dag tar utdanning lærer best.

  • Har det digitale domenet noen fordeler?
  • Og hva betyr det for undervisningen og pedagogikken?  

Jeg tror at vi må finne den riktige balansen mellom nettbasert undervisning, selvstudier og fysisk tilstedeværelse, og finne  balansen som gir størst grad av læringsutbytte. Substansielle deler av en praksisnær profesjonsutdanning må nødvendigvis ha fysiske læringsarenaer, men mye av utdanningen er også teoretisk.

Studenter som sliter med å få oversikt over læringsmål og orientere seg i pensum vil kunne få det tøft.

  • Men tar vi som utgangspunkt at vi klarere å rekruttere og selektere de som har gode forutsettinger for læring – hva betyr da denne muligheten for de teoretiske undervisningen?
  • Og hva betyr den for hvordan vi bruker tiden i klasserommet?  

Jeg mener en mer digital studiehverdag kan utvikle den enkeltes evne til selvstendig arbeid, disiplin og evne til målrettet arbeid – vel så bra som mer lærerintensiv undervisning. Det er nok et generelt konsensus om at personlig utvikling og lederutvikling best ivaretas i det fysiske domenet. Likedes er et viktig premiss at digital undervisning fungerer best når personene kjenner hverandre. Jeg mener vi bør utfordre oss selv på slike etablerte sannheter. Kan man bygge team på Teams?

Her kommer Befalsskolen til å teste ut noe i ny modell – det blir spennende å se på erfaringer. I fortsettelsen bør vi også være bevisst at digital undervisning også krever digital pedagogikk. Det betyr at vi trenger kompetanseheving på dette feltet – noe vi må prioritere ressurser til. Kanskje kan vi over tid samle erfaring som gjør at vi kan etablere rammer for beste praksis?

Vi har også erfart at vi kan oppnå mye uten å reise. Teams har fungert som et verktøy for samhandling på tvers. Vi sparer tid og penger. Noen av de største knapphetsgodene vi mennesker har. Det er ikke alltid nødvendig å bruke et til to dagsverk på et foredrag på andre siden av fjellet. Vi har erfart at vi blir mer effektive. Vi skal fortsette å treffe hverandre, og samtidig tenke på hvordan digitaliseringen kan gi oss mer effektiv drift og fornuftige prioriteringer.

Det er også grunnlag for å reflektere rundt utøvelse av lederskap i det digitale domenet i en situasjon der ansatte og studenter sitter spredt og alene i hele landet. Synlighet og regelmessig kontakt er viktig – og tilbud om støtte til de som finner situasjonen krevende. Kanskje er det nødvendig å gjennomføre digitale dagsmøter, gå gjennom arbeidsoppgaver leveranser og tidsfrister.

Det er viktig å snakke sammen for å opprettholde samme virkelighetsforståelse, felles prioriteringer, tidsplaner og fremdrift. Det kan være at det er behov for hyppigere kontakt med leder i den digitale hverdagen enn det ellers er.

FHS er underlagt universitets- og høyskoleloven og samtidig en del av Forsvaret. Vi må balansere UH-sektorens krav og føringer med Forsvarets prioriteter og føringer. Dette gjelder generelt, men har blitt enda tydeligere i korona-situasjonen. Her tror jeg vi har truffet bra, og hatt en konstruktiv dialog med både styret og forsvarssjefen som eier.

Et siste moment er at vi i fortsettelsen må ha bevissthet rundt at de beslutninger og valg vi har gjort også kan ha negative sider vi per nå ikke er klar over. Selv om ledergruppen aktivt har etterspurt informasjon om forhold som kanskje ikke er så bra, så har det blitt rapportert få eksempler.

Vi vet at hverdagen kan ha vært tung for noen. Det har vært krevende å kombinere hjemmeskole med egne barn og digitalt hjemmekontor. Vi skal være forberedt på at det kan komme noen uheldige eksempler etter hvert. Kanskje kan iveren etter å lykkes – viljen til seier, om du vil, ha skygget for noen nederlag.

Vi må også være bevisste om vi i våre tilpasninger har sluppet oss for langt ned med tanke på faglige krav og ambisjoner. Jeg tror ikke det – men vi må være slike forhold bevisst. Bare da kan vi lære.

Strategisk krisehåndtering – implikasjoner

Dette var ingen sikkerhetspolitisk krise. Men pandemien har hatt et forløp og et omfang som gjør at den kan defineres som en krise:

  • Truer sentrale verdier (liv, helse, økonomi).
  • Oppfatning om at det må handles raskt for å unngå dramatiske/negativ utvikling.
  • Og ikke minst, avveining mellom ulike hensyn: hindre spredning vs. økonomiske konsekvenser.

Myndighetene har vært tydelige på at tiltakene som er iverksatt er de mest inngripende i fredstid noensinne. I stort ser vi at dette synes å ha gått bra – vi har unngått tilstander som i Spania og Italia – befolkningen i stort har hatt forståelse for tiltakene og fulgt dem. Norges robuste økonomi gjør at vi kommer igjennom dette med færre og mindre dramatiske konsekvenser enn det andre land opplever.

Likevel er det grunn til å tenke grundig over erfaringer fra håndteringen, og i hvilken grad disse reflekterer forhold som kan spille inn også ved sikkerhetspolitiske kriser i fremtiden. Kanskje særlig i sikkerhetspolitiske kriser som varer over tid, type hybridscenarier, vil noe av de samme refleksene slå inn. Her nevnes noen slike (ikke uttømmende):

  • Det stilles spørsmålstegn ved nødvendigheten av inngripende tiltak, om disse står i forhold til sentrale verdier (grunnloven, menneskerettigheter, personvern), og det kommer krav om innsyn i beslutningsgrunnlag og -prosesser.
  • Maktforhold mellom storting og regjering forskyves, motreaksjoner kan komme.
  • Krav om at høringsinstituttet opprettholdes selv i krisehåndtering.
  • Aktivering av eksisterende spenninger: sentrum-periferi (hytteforbud, «søringkarantene»)
  • Fra Sverige kommer det undersøkelser som viser kvinners og menns ulike oppfatninger om tiltak (genderperspektivet; kvinner ønsker mer inngripende tiltak).
  • De ulike sektorer, både i privat og offentlig, argumenterer for særlige behov og unntak.
  • Reaksjoner lokalt på eksempelvis Forsvarets behov for innkalling av vernepliktige, tidkrevende prosesser for å forankre og skape aksept lokalt (kommunalt nivå).
  • Internasjonalt: Ulike tilnærminger fra stat til stat, WHO; ryggmargen er å tenke nasjonalt fremfor internasjonalt samarbeid.

Når nå krisen synes å være på retur, kommer spørsmålene om alle tiltakene var nødvendige. Det er en debatt vi som samfunn må ta, men uten hoverende etterpåklokskap. Det gjelder også i diskusjonen om vi var godt nok forberedt.

Vi må erkjenne at vi vil aldri være godt nok forberedt. Vi er ikke villige til å ta kostnader og konsekvenser av det å være forberedt på ett og alt til enhver tid. Ikke før vi faktisk har erfart det. En slik erkjennelse skal ikke være en sovepute, men et nøkternt premiss for planlegging av beredskap.

Det er all mulig grunn til å tenke igjennom og drøfte hvordan slike forhold kan spille inn på sikkerhetspolitiske kriser, og hvordan disse utfordringene skal møtes. For en høyskole med et særlig ansvar for å være kompetansebærer innenfor sikkerhets- og forsvarspolitikk, strategi og operasjoner må vi naturligvis reflektere over erfaringene også fra denne krisen.

Sjef Forsvarets operative hovedkvarter skal representere Forsvaret i den regjeringsoppnevnte koronakommisjonen. Dette vil være en god mulighet for Forsvaret til å bidra med innsikt og å motta innsikt. Få kriser er helt militære eller helt sivile.

Oppsummering

Håndteringen av korona-krisen har stilt oss overfor nye og hittil ukjente utfordringer. Jeg er meget fornøyd med og stolt av det vi ved FHS har oppnådd sammen. Jeg vil heller at vi mislykkes innimellom fordi vi prøver noe nytt – og lærer av det – enn at vi feiler fordi vi stivner i formen, snur bunken år etter år og blir akterutseilte. I en verden som endrer seg raskt, er dette strategisk viktig.

Håndteringen av denne situasjonen har FHS klart som følge av innsatsen og tilpasningene hos ansatte og studenter. Som en lærende organisasjon skal vi også være stolte når vi avdekker svakheter og griper forbedringsmuligheter. Her er det mye vi kan og skal lære av. Det er mye vi skal ta med oss i fortsettelsen.

Forsvaret skal virke når alt annet bryter sammen. Koronakrisen har vært en bevisstgjøring rundt dette. Vår kommandokjede fungerer. Vår organisasjon og disiplin gjør at Forsvaret virker. Det er også et viktig signal til våre omgivelser.

Publisert 12. juni 2020 10:03.. Sist oppdatert 16. juni 2020 14:02.