Koronakarantene, kloster og kaserne

Kjedsomhetens anatomi i pandemiens tid,
av Paul Otto Brunstad

​Forfatteren

Paul Otto Brunstad arbeider som professor ved pedagogikkseksjonen ved NLA Høgskolen i Bergen. Han har i flere år arbeidet med etikk og ledelse både ved Sjøkrigsskolen i Bergen og Luftkrigsskolen i Trondheim. Han har blant annet gitt ut bøkene Klokt lederskap mellom dyder og dødssynder (2009) og Enduring Military Boredom. From 1750 to the Present (2009) sammen med Bård Mæland, Beslutningsvegring – et ledelsesproblem (2017), og var medredaktør for boken Eksistens og pedagogikk. En samtale om pedagogikkens oppgave (2015). 

---------------------------

Det er ikke moro å gjøre ingenting når du ikke har noe å gjøre.
Jerome K. Jerome (1859–1927)

Alle menneskets problemer har sitt utspring i vår manglende evne til å sitte stille og alene i et rom, sier den franske filosofen Blaise Pascal (1995, s. 44). Covid-19-viruset har aktualisert Pascals dystre påstand på en uventet måte. 

Mennesker over hele verden er tvunget inn i et indre eksil, en karanteneverden, avskåret fra samvær med venner og familie, fra fritidsaktiviteter og det pulserende livet i det offentlige rom. Familievold, ensomhet og andre mentale problemer har økt markant under pandemien. 

Selv om samfunnet nå gradvis gjenåpnes, sitter erfaringene fortsatt i kroppen. Et spørsmål som melder seg er, var det mulig å forberede seg på det vi har opplevd under denne pandemien? 

  • Finnes det en pedagogikk for det uforutsette, for det vi ikke så komme, men som vi likevel må tåle uten helt å vite når det tar slutt? 
  • Finnes det måter å håndtere karanteneliv og isolering på som gjør Pascals påstand til skamme, og hvor finnes i så fall denne kunnskapen og visdommen? 

Det er disse spørsmålene følgende bidrag ønsker å se nærmere på.

Utgangspunktet for den videre drøftingen er et forskningsprosjekt Bård Mælan og jeg gjennomførte mens vi begge var ansatt i feltprestkorpset. Selv hadde jeg på den tiden, tidlig på 2000-tallet, min faste arbeidsplass ved Sjøkrigsskolen i Bergen. 

Problemstillingen var knyttet til militært personells evne til å utholde kjedsomhet i en operativ setting. Tilnærmingen var todelt, den ene delen gjorde seg bruk av militærhistorisk materiale som tematiserte kjedsomhet som en personlig utfordring i krig. I tillegg til dette brukte vi også idéhistoriske kilder som drøftet fenomenet kjedsomhet i et filosofisk og teologisk perspektiv. 

Vi fant at både kaserneliv og klosterliv viste seg å ha nyttig og interessant teoretisk kunnskap om fenomenet. Verken soldaten eller munken var uberørt av kjedsomheten, derfor måtte de begge utvikle strategier for å håndtere denne mentale stemningens mørkere sider.

I tillegg til dette historiske dypdykket gjorde vi også en empirisk studie, der vi gjennom intervju og dagbøker fikk innsikt i mestringsstrategier blant militært personell i ulike operative miljøer fra vår egen tid. Informantene fant vi blant norske styrker i Afghanistan, kadetter på seiltokt til USA med Statsraad Lehmkuhl og ubåtkapteiner som tjenestegjorde i Marinen. 

Studien ble publisert i boken Enduring Military Boredom – from 1750 to the Present, som kom ut på Palgrav- MacMillen i 2009.

Selv om munken og soldatens karanteneverden er selvpålagt, må de likevel tåle monotoni, stillesitting og ensomhet. Slik sett er utfordringene de samme enten man sitter i en klostercelle i Sinaiørkenen, er neddykket i en ubåt et sted ute i Atlanterhavet eller er en chipsspisende Netflix-bruker foran en flakkende TV-skjerm i en OBOS-leilighet i Fyllingsdalen. 

  • Hvilke lærdom kan den koronafaste BOB-beboeren, sammen med alle oss andre, lære av munken og soldaten? 
  • Hvilken innsikt kan kaserne- og klosterlivet bidra med inn i vår ufrivillige isolasjon og vårt stillestående karanteneliv?

En omvei om det filosofiske og teologiske materialet vi brukte i vår studie av militær kjedsomhet, kan være et godt sted å begynne. Her fant vi tekster som beskrev fenomenet på en treffende måte, samtidig som de gav oss et nyttig analyseverktøy til forståelsen av kjedsomhetens anatomi. I tillegg til innsikten som tidligere tider kan gi oss, skal jeg også løfte frem elementer fra det empiriske materialet, og vise hvordan militært personell på ulike måter forsøker å løse utfordringen. 

Til slutt vender vi tilbake til den pedagogiske utfordringen. Hvor finnes det innsikt som kan bidra med hjelp inn i vår egen koronakarantene? En slik hjelp vil også gjøre oss bedre rustet til å møte eventuelle nye pandemiutbrudd i kjølvannet av de vi alt har opplevd denne våren.

Ordet karantene er for øvrig et låneord vi har fra italienske quarantena, som igjen er avledet av latinske quadraginta og som betyr førti. Ordet sies å være tatt i bruk, som en teknisk term for isolasjon, første gang i 1347. 

Det året herjet en dødelig pest området rundt Venezia, noe som gjorde det nødvendig å hindre skip fra fremmede havner å komme med smitte til byen. Derfor ble mannskapet isolert ute på reden i førti dager, før de fikk slippe inn til havn for å losse lasten. Karantene som en effektiv form for smittevernstrategi er således ikke av ny dato.

Kjedsomhetens anatomi i lys av seierens melankoli

Enhver militær strategi må relatere seg til motstanden man påregner å møte under felttoget, så også i dette tilfellet. Strategier for mestring av monotoni, stillesitting og alenetid, enten i kloster eller kaserne, vil måtte håndtere kjedsomheten som en viktig felles fiende. 

Avsondret fra samfunnet og dets normale fellesskap, enten i tjeneste for kongen, fedrelandet og flagget heder eller i tjenesten for den allmektige Gud, innebærer med stor sannsynlighet nærkontakt med denne fienden. Hva er så denne fiendens spesielle kjennetegn?

Vi gir igjen ordet til den franske filosofen Blaise Pascal, som alt på 1600-tallet hadde viktige ting å si om saken (Pascal 1995, s. 46; Svendsen, 1999, s. 54):

Kjedsomhet. – Intet er utåleligere for menneskene enn den fullkomne ro, uten lidenskaper, uten forretninger, uten fornøyelser, uten gjøremål. Da føler man sin intethet, sin forlatthet, sin utilstrekkelighet, sin avhengighet, sin avmakt og sin tomhet. Og fra bunnen av menneskesjelen stiger der straks kjedsomhet, tunge tanker, melankoli, sorg, ergrelse og fortvilelse.

Visste man ikke bedre, skulle man tro dette var en hverdagsbeskrivelse av situasjonen i hvilket som helst hjem i et nedstengt Europa våren 2020. Pascals har levert en relevant analyse som til tross for sin alder, treffer noe av hovedutfordringene vi finner blant frustrerte mennesker isolert i sine egne hjem. Selv i en moderne livsverden gjenkjenner vi Pascals beskrivelser av denne mentale tilstanden. 

Det vi særlig skal merke oss er det meningstapet som han beskriver. Kjedsomheten gjør det vanskelig å fortolke verden på en meningsfull måte. Det å kjede seg innebærer et slags hermeneutisk sammenbrudd, verden lar seg ikke lenger forstå eller fortolke som et meningsgivende sted. 

De daglige aktivitetene går på tomgang. I stedet for å gi tilfredsstillelse og trygghet, bidrar de bare til å skape avmakt og tomhet. Dette meningstapet genererer i neste omgang negative emosjonelle reaksjoner som sorg, ergrelse og fortvilelse.

Det er på dette punktet at underholdning blir så viktig. Det meningsløse og innholdstomme må enten fordrives eller slås i hjel så raskt som mulig. Derfor blir tidsfordrivet eller underholdning et viktig hjelpemiddel mot denne ødeleggende opplevelsen. Dette skaper ny spenning, og frigjør fra tunge tanker som lett dukker opp når verden blir ensformig, tom og meningsløs. 

Underholdning som strategi mot kjedsomhet er likevel en tvetydig løsning. I tråd med Pascals videre tenkning vil en slik strategi like gjerne kunne forsterke problemet som løse det. Det er som medisinen forverrer sykdommen den skulle kurere. Kjedsomhet kan ikke ensidig bekjempes ved å slå tiden ihjel eller fordrive den gjennom underholdning. 

Det hele kan lett ende som en utarmende prosess, der behovet for større doser og større doser underholdning bare øker i omfang. Underholdning blir en midlertidig løsning, men uten noen avgjørende forløsning.

Pascal bruker et eksempel fra det franske kongelige hoff. Kongen kjeder seg, og forlanger at mannskapet hans skal blir med på revejakt. Idet kongen oppdager reven og jager den i et ellevilt kappløp gjennom skogen, får kongen et slags kikk som løfter stemningen mot nye høyder. Problemet er bare at rusen og gleden fordamper i samme øyeblikk som reven er drept. 

Etter det emosjonelle kikket er verden igjen like kjedelig, grå og tom som den alltid har vært. Revejakten løste ingen ting, den gjorde kongens liv bare enda noen hakk tyngre. For hva kunne vel toppe revejakten neste gang kongen kjedet seg?

Kierkegaard tar denne erfaringen på kornet. Han beskriver kjedsomheten som adspredelse uten «Efterklang» (1982, s. 268). Selv om vi fyller tiden med all verdens tidtrøyte, gir det aldri noe særlig tilbake. Vi blir ikke sette av de vi ser på, bekreftet eller anerkjent av de vi bruker all vår tid på som passive tilskuere. Dette har relevans til vår egen tid. 

Skjermene vi omgir oss med, med alt det livet som utspiller seg der, rommer i sin endimensjonale flathet ingen gjenklang. Det som skjer er bare skygger på en glattpolert glassplate. Som alle andre skygger smaker, lukter, veier eller føles heller ikke disse. De er bare reflekser på vår egen netthinne, uten evne til å sette varige spor. 

En lang økt foran skjermen etterlater seg en stemning som kan sammenlignes med flass eller støv, og som vi etter en stund bare må børste av oss. Dette er metaforen som landsbypresten i George Bernanos' bok Underet i de tomme hender (1966, s. 6) bruker for å beskrive kampen mot kjedsomheten:

Jeg sa altså til meg selv at menneskene fortæres av kjedsomhet. Man må selvfølgelig grunne litt for å bli klar over det, man ser det ikke med en gang. Det er som et slags støv. Man går og kommer uten å se det, man innånder det, man spiser det, man drikker det, og det er så tynt og fint at det ikke engang knaser mellom tennene. Men hvis man stanser et øyeblikk, legger det som et lag over ansiktet og hendene. Man må ustanselig ryste dette askeregnet av seg. Det er derfor menneskene er så rastløse.

Den kreftsyke landsbypresten, som er hovedperson i Bernanos sin roman og som kommer med den overstående refleksjonen, har sett dette lenge. Rastløsheten skyldes det hermeneutiske sammenbruddet som hele tiden driver oss rastløst videre i et håp om å finne en endelig mening eller tilfredsstillelse bak neste sving. Problemet er den gang som nå, at dess mer enn fyller seg, dess tommere og mer utilfreds blir man. Selv om vi kan «døgne» og fylle oss med filmer og serier via Netflix og andre strømmetjenester 24/7, blir også dette i lengden ulidelig kjedelig.

Inspirert av Pascals beskrivelse, og med utgangspunkt i egne erfaringer og opplevelsen av en uforklarlig uro i samfunnet, skrev jeg i 2003 boken Seierens melankoli. Tittelen beskriver denne paradoksale tilstanden der tilfredsstillelsen ikke nås selv om målet er nådd. 

Det er ikke målet, men det å være på vei mot målet, som virker mest meningsfullt. Straks man tror at seieren er vunnet, at kjedsomheten er fordrevet, slår den tilbake med ny styrke og gir mer melankoli enn lykke. Det å skape mening på denne måten, har en egen skjørhet ved seg. Det er som gleden ikke tåler seg selv. Kanskje ikke det gode kan realiseres uten at det samtidig mister noe av evnen til å tilfredsstille? 

Det er som soldatene som vender hjem fra krigen og blir mottatt som seierherre, men som i seierens kjølvann ikke makter å leve det seierrike livet. Hva fienden ikke klarte med sine kuler, det klarte seieren og freden etterpå. Lidelse, smerte, tap og lengsel gav livet en verdi som freden etter krigen ikke kunne gi. 

Er det noe her vi kanskje har oversett i vår iver etter å erstatte kjedsomhet med underholdning 24/7, en slags evig revejakt? Kanskje kjedsomhetens grunnproblem ikke løses ved å flykte fra den, men heller gå den i møte og ta den på alvor?

Kjedsomhet - fra situasjonsbevissthet til ren egobevissthet

Det er her Pascal tenkning kan hjelpe et steg videre. Han lokaliserer kjedsomheten i skjæringspunktet mellom det emosjonelle og det kognitive. Kjedsomhet er ikke bare et emosjonelt problem, den har klare kognitive implikasjoner. Kjedsomhet kan altså forstås som et slag hermeneutisk sammenbrudd. 

Erfaring av kjedsomhet er ofte knyttet til fravær av mening. Hører vi på et foredrag eller en samtale vi ikke skjønner noe av, faller vi av og begynner ganske raskt å kjede oss. Kilden til den utilfredse opplevelsen henger sammen med den manglende evnen eller muligheten til å se vitsen med det som skjer. Da vil det daglige ikke lenger gi noen mening (Raposa, 1999, s. 5). 

Tapet av mening utløser i neste omgang negative emosjonelle erfaringene. I denne fasen rammes og lammes vilje, handlekraft og tiltakslyst. 

Munkene har på en særlig måte vært seg bevisst dette problemet. Det som i sin tid førte dem inn i klosterlivet, var en idealistisk søken etter å skape en bedre verden gjennom å tjene Gud i bønn og faste. Selv med et slikt idealistisk utgangspunkt ble de likevel overmannet av kjedsomhet. De gikk på en hermeneutisk smell og klarte ikke lenger å se mening i rutinene og de daglige oppgavene. 

Den ytre, konkrete og nære verden går i oppløsning. Blikket som før var løftet mot Gud og verden der ute, vendte seg nå mot sin egen navle, mot sine egne behov og ønsker. Denne tilstanden som best kan beskrives som et omsalg fra situasjonsbevissthet til en navlebeskuende egobevissthet, ble av munkene kalt for en sjelens tørråte, siccitas, en tilstand av åndelig impotens. 

Viljen til å gjøre det gode tørket helt ut. Fra å være opptatt av Guds vilje med deres liv, var det nå bare egenvilje som gjaldt, i kombinasjon med egne følelser og behov. Dette neste stadium i den mentale nedstengningsprosessen ble kalt for pigriti, og siktet til en tilstand av treghet, latskap eller dovenskap. Noe av den samme tematikken ble dekket av ordet tristitia, som da speilet tristheten eller sorgen over å mistet denne verdens goder og gleder.

Det var særlig ved middagstiden, den tiden på dagen da solen stod høyest på himmelen, at denne kjedsomhetens demon herjet som verst blant munkene (Kuhn 1976). Denne demonen ble på fransk kalt for Le Démon de Midi, middagstidens demon. 

Mens de andre demonene herjet mest om natten, var denne demonens tjenestetid midt på lyseste dagen. Munkene som hadde ofret livet for å tjene Gud, maktet på et punkt ikke å gjøre noe av det de hadde forpliktet seg til. I møte med denne viljens lammelse stod selv den allmektige Gud maktesløs. I møte med en nedstemt og mentalt frakoblet munk var Gud selv parkert. Rollene var byttet om. Den avmektige munken var fanget av en makt den allmektige ikke kunne rå med.

Dette kjenner vi igjen fra vår egen tid. Selv om læreren har autoritet som langt overgår elevenes, vil lærerens autoritet nulles ut i møte med elever som ikke gidder å gjøre eller høre det læreren sier (Brunstad, 1999). 

All autoritet, også den militære, står maktesløs i møte med medarbeidere som ikke lenger gidder å gjøre det de skal. Hva hjelper det med trusler og advarsler dersom ingen bryr seg om dem? 

Dette viser at kjedsomheten ikke bare er en passiv tilstand, men rommer en aktiv motkraft som kan virke svært oppløsende, ikke bare på enkeltmennesket, men også på det menneskelige fellesskapet. Begrepet «kos med misnøye» beskriver noe av dette problemet. Enten det nå er munker, soldater eller skolelever, så vil det å løse oppdraget være bort imot umulig dersom ingen lenger gidder å høre på det som blir sagt, og gjøre de oppgavene som man har fått seg tildelt.

Med oss ut, fra både kloster og kaserne, men i siste instans også fra klasserommet, har vi en innsikt og en kunnskap om at kjedsomhet ikke bare er et individuelt problem, det er også et kollektivt. Dette mer omfattende bildet gjør det ekstra viktig å finne en vei ut av kjedsomhetens lammende jerngrep. 

  • Hvor går så veien videre? 
  • Hvor kan vi finne en vei der kjedsomhet ikke bare fortrenges, for deretter å slå tilbake med full styrke, men der den bevegelige kraften i kjedsomheten kan få en positiv retning og utnyttes til noe skapende og byggende?

Kjedsomhet som energi på vent – kjedsomhetens destruktive og konstruktive potensiale

Den danske filosofen Søren Kierkegaard bidrar i denne sammenheng med en like treffende analyse av den samme sinnsstemningen som vi fant hos Pascal. Selv om Kierkegaard oppfatter kjedsomhet som roten til alt ond, noe som har vist seg som et faktum «lige fra Verdens Begyndelse», (1982, s. 264), har den samtidig et skapende potensiale i seg:

Guderne kjedede sig, derfor skabte de Menneskene. Adam kjedede sig, fordi har var alene, derfor skabtes Eva. Fra det Øieblik af kom Kjedsommeligheden ind i Verden … Adam kjedede sig alene, derpaa kjedede Adam og Eva sig i Forening, derpaa kjedede Adam og Eva og Kain og Abel sig en famille, derpaa tiltog Folkemængden i Verden, og Folket kjedede sig en masse.

Paradokset i denne epidemiske kjedsomheten, der hele folket kjeder seg en masse, er at det nedstengte og passiviserte livet samtidig er full av en oppmagasinert energi. I det at gudene kjedet seg, ble det likevel skapt noe nytt. Kjedsomhet kan på den måten forstås som en tvetydig energi på vent, og som både har en konstruktiv og destruktiv mulighet i seg. Det som ytre sett kun synes å være en slapp og passiv tilstand uten bevegelse, rommer samtidig uforløste krefter. 

Mennesker som kjeder seg har masse ubrukt energi, noe som gjør at de blir utrolig rastløse og ikke orker å sitte stille.

For å unnslippe den tomme tiden, er det lett at barn og unge å finne på mange underlige fantestreker. For militært personell utstyrt med våpen, kan slike «fantestreker» som følge av at soldater kjeder seg, få langt mer fatale konsekvenser. Dette var et av funnene i vår studie av militær kjedsomhet. 

At kjedsomhet rommer et betydelig destruktiv potensial, ble ganske tydelig i kjølvannet av Abu Ghraib-skandalen og lignende skandaler i Afghanistan (Mæland & Brunstad, 2009, s. 61). I flere rapporter fra disse og lignende skandaler, der militært personell begår overgrep mot fienden så vel som sivilbefolkningen, synes kjedsomhet å ha spilt en viktig rolle. 

Meningstapet eller det hermeneutiske sammenbruddet i møte med kompleksitet og monotoni, kan lett utløse krefter som ikke lar seg styre eller begrense av moralske eller etiske krav og regler. 

En studie gjort av Barton og Adler (1999) viser hvordan soldater som maktet å engasjere seg i faglig meningsfylt og relevant arbeid, som altså maktet og motstå et hermeneutisk sammenbrudd i møte med den ytre verden, var de som viste seg å ha det høyeste nivået av samhold og det laveste nivået av kjedsomhet. De klarte å sluse kreftene i kjedsomheten inn i skapende sammenhenger.

Dette viser et poeng som den tyske filosofen Frederick Nietzsche også er opptatt av. Han ser den iboende energien som finnes i all kjedsomhet som et forspill til kreativitet. Derfor er det ikke alltid et mål å hindre eller lindre kjedsomhet, da tappes man samtidig for en indre skapende kraft. For å sitere Nietzsche (1974, s. 108):

For tenkere og alle følsomme ånder vil kjedsomhet være som en utålelig 'vindløs ro' i sjelen, men som går foran en lykkelig seilas før vinden endelig tar tak i seilene. Det gjelder å kunne ligge der og drive, vente lenge nok til at vinden kommer og tar tak. Nettopp dette er dette mange som ikke klarer, de orker ikke vente lenge nok.

Nietzsches poeng er at den lykkelige seilasen forutsetter at man klarer å vente, selv om det innebærer å kjede seg. For å oppleve den positive effekten av kjedsomhet, må man vente, og tåle smerten ved å vente. 

Evnen til å utsette egen behovstilfredsstillelse, til å se utover egeninteressene og ut mot den ytre verden, fant vi som et skapende mottrekk hos enkelte kadetter som ble intervjuet ombord på det årlige høsttoktet til USA. 

Det var særlig en av de kvinnelige kadettene som speilet noe av den samme innsikten som Nietzsche formulerer i det foregående sitatet. 

Kadetten hadde alt som seksåring begynt som stalljente med ansvar for å stelle hester ved en av de lokale stallene nær byen der hun vokste opp. I intervjuet med henne slo det meg hvordan hennes bakgrunn, med nærhet og omsorg for dyrene, hjalp henne til å takle ulike typer kjedsomhet hun møtte i det maritime miljøet, langt borte fra grønne marker og barndommens hester (Mæland & Brunstad, 2009 s. 123). 

I arbeidet med hestene hadde hun utviklet tålmodighet og lært betydningen av å kunne vente. Selv om hun en dag ønsket å ri, måtte hun likevel lære å håndtere skuffelsen dersom det ikke ble tid eller mulighet til å ri den dagen. Dette selv om hun hadde brukt mange timer til å rengjøre stallen og strigle hestene. 

Fordi hun taklet denne utålelige vindløse ro, fikk hun en ekstra mestringsglede den dagen hun faktisk kunne ri igjen, den dagen vinden på ny fylte seilene, for å være i Nietzsches metaforiske verden.

Det interessante spørsmålet vi da må stilles oss mot slutten av denne refleksjonen, er om det faktisk finnes en kraft i karantenelivet, som også rommer skapende muligheter? Ja, det virker slik. 

I lys av den kunnskap som kloster og kaserne har gitt oss, ser vi at vi har å gjøre med en mental tilstand som er svært ambivalent og kompleks. Det å kjede seg kan på den ene siden være kilden til mye vondt. 

I en sivil sammenheng kan forekomsten av vold og misbruk øke, i takt med nedstenging av samfunnet og isolering av menneskene. Dette kjenner vi igjen fra munker og soldater som heller ikke er i stand til å håndtere kjedsomheten. Her vil overgrep kunne skje, ikke bare i en militær sammenheng, men også innenfor klosterets murer. Fortellinger om overgrep i Den katolske kirke taler sitt tydelige språk om denne muligheten. 

Avstanden mellom presters og munkers overgrep i det sivile samfunnet og militært personell som forgriper seg på andre mennesker, er forbausende kort, enten det nå er i fredsbevarende operasjoner eller i direkte krigføring. Samtidig, og det er det spennende, så rommer kjedsomhet også et nyskapende potensiale.

I vår studie brukte vi den tyske sosiologen Doehlemanns (1992) inndeling av ulike nivåer av kjedsomhet som utgangspunkt for vår analyse. 

Han opererer med fire nivåer, der både de negative, men også de positive sidene ved kjedsomhet blir løftet frem. Doehlemann kaller det fjerde nivået for kreativ kjedsomhet

Dette er det nyskapende knekkpunktet i møte med en verden som ikke lenger gir mening og sammenheng. I dette knekkpunktet klarer mennesket å se at den materielle verden i seg selv ikke er ladet med mening, men at mennesket selv må og har frihet til å skape en ny mening, skape seg selv som det handlende subjekt. Sammenbruddet åpner paradoksalt for en type frihet. 

Når alt det ytre bryter sammen, når verden ikke lenger makter å gi mening, så er dette samtidig en slags fødestund. I ruinene av den etablerte verden kan det skapes en ny verden. Mennesket trenger ikke lenger bøye og føye seg under tradisjonens tunge bør, men kan reorganisere og reorientere mye av det gamle på nye måter.

Dette er det underliggende håpet for denne koronatiden vi er inne i, at vi når vinden på ny fyller seilene, at når samfunnet endelig åpner igjen, at når vi endelig kan omgås hverandre igjen i det offentlige rommet, så er vi som følge av den kjedelige tiden vi har bak oss, oppmagasinert med en energi og en kraft som på sitt beste kan skape en ny retning og åpne for nye muligheter. 

Men som vi har sett, det motsatte er også mulig, det kan være at vi ikke klarer å utnytte energien vi har lagret på en god måte. Da vil vi være i en langt farligere situasjon, da kan mye negativ energi føre oss på veier som både vil skade og ødelegge for fremtiden. 

Så hvordan skal vi da kunne bruke kjedsomhetens iboende potensial? Det er det siste vi konkret skal se nærmere på til slutt. 

Hvordan klarer soldaten og munken på sitt beste å utholde den «vindløse ro», og på den måten være klar når nye vinder fyller seilene og nye horisonter åpner seg?

Hvordan utholde kjedsomhet og ivareta dets skapende potensiale?

De funnene vi gjorde i vår studie, knyttet til mer eller mindre bevisste strategier for å takle kjedsomhet, var kort fortalt følgende: For både kloster og kaserne var det et intenst fokus på detaljer og prosedyrer. 

Den normale antagelsen om at rutiner og detaljer vil føre til en økt kjedsomhet, og derfor best unngås, viste seg ikke å holde stikk. Det virket som om konsentrasjonen på rutiner i hverdagen, enten det nå var skopuss eller faste bønnetider, hjalp soldaten og munken til å fastholde den ytre verden, selv om den indre følelsen var på vei ned i de mørkere lagene, og evnen til å fortolke hverdagen som meningsfull stadig ble vanskeligere.

I militære operasjoner, der 95 prosent av tiden handler om venting mens de 5 siste handler om aktiv handling, blir slike mestringsstrategier helt avgjørende. 

For å kunne være klar og operativ i disse korte, men helt avgjørende intervallene, må man mestre sitt våpen og være drillet i stridsteknikk, men like avgjørende er det å kunne mestre seg selv i forkant, i de krevende periodene der ingenting skjer. Sviktet det her, slik at man ikke var mentalt til stede og årvåken når det smalt, ville man neppe klare seg når det mest gjelder. 

Å vinne krigen handlet langt på vei om å takle det Pascal med rette beskrev som å «sitte stille og alene i et rom» uten å knekke sammen, uten å bukke under for brakkesyke, eller la frustrasjonen få utløp i utagerende og destruktiv atferd.

Selv om det er langt mer å si om mestring av kjedsomhetens iboende krefter, så synes lærdommen for vår egen koronatid å være like enkel som krevende. Fokus på detaljer og rutiner er faktisk viktig. 

Den pedagogiske implikasjonen av dette ligger tett på det sentrale budskapet fra Folkehelseinstituttet, hold avstand og vask hendene. Stå opp om morgenen, ta på «uniformen», ikke subb rundt i pysjamas og grilldress. Hold fast på regelmessige måltider og vær nøye med orden og sengestrekk. 

Hemmeligheten bak denne strategien ligger tilsynelatende i å mestre detaljene automatisk. På den måten bygge et enkelt, men effektivt vern mot ulike former for hermeneutiske sammenbrudd. Samtidig som man da holder fast på rutinene, vil rutinene også holde fast på den som utøver rutinene. 

Blant ubåtmannskap var dette et viktig poeng. Gjennom terping på detaljer og rutiner ble tanke og energi frigjort fra de samme detaljene. Det frigjorte og åpne sinnet gjorde det mulig å tilpasse seg og samhandle med de stadig skiftende omgivelsene og omstendighetene. Mestring av detaljer resulterte i en form for avslappet væremåte, der en hele tiden hadde et øye for både fellesskapet og de operative oppgavene. 

Underlig nok, og det mot alle odds, fant vi nesten ikke noe av det vi hadde forventet å finne i ubåtvåpenet, nemlig en uutholdelig form for kjedsomhet. Det var spennende, ikke minst i lys av Pascals påstand om at «alle menneskets problemer har sitt utspring i vår manglende evne til å sitte stille og alene i et rom». 

Blant ubåtmannskapet fant vi mennesker som maktet dette. Håpet er at vi med enkle tiltak, i en svært krevende hverdag, en dag kan stige til overflaten igjen med en opplagret energi som kan bidra til å skape en bedre verden. Kanskje ønsketenkning, men likevel verdt å håpe på, i alle fall om vi kan hente med oss den innsikt og visdom vi har funnet i kloster og kaserne.

 

Litteratur

  • Bartone, Paul T., and Amy B. Adler. 1999. "Cohesion over time in a peacekeeping medical task force." Military Psychology 2, no. 2: 137-160.
  • Bernanos, Georges (1966). Underet i de tomme hender. Oslo: Gyldendal.
  • Brunstad, Paul Otto (2001). Læreren under kjedsomhetens tyranni. I: T. Bergem (Red.), Slipp elevene løs! Artikler med søkelys på lærerrollen (s. 118-131). Oslo: Gyldendal.
  • Brunstad, Paul Otto (2003). Seierens melankoli. Et kulturanalytisk essay. Oslo: Gyldendal akademisk.
  • Doehlemann, Martin (1992). Kedsomhed: Tolkning af et udbredt fænomen. Copenhagen: Hans Reitzel.
  • Kierkegaard, S. ([1843]1982). Enten-Eller, Samlede værker, Vol. 2. København: Gyldendal forlag.
  • Kuhn, Reinhard (1976). The Demon of Noontide: Ennui in Western Literature (Princeton, NJ: Princeton University Press).
  • Mæland, Bård  & Brunstad, Paul Otto (2009). Enduring Military Boredom. From 1750 to the Present. Basingstoke: Palgrave Macmillan.
  • Nietzsche, Friedrich (1974). The Gay Science. New York: Vintage Books.
  • Pascal, Blaise (1995). Pensées and Other Writings, translated by Honor Levi, Oxford World's Classics (Oxford: Oxford University Press).
  • Raposa, Michael L. (1999). Boredom and Religious Imagination. (Virginia: Virginia University Press).
  • Svendsen, Lars Fr. H. (2005). A Philosophy of Boredom (London: Reaktion Books).


Publisert 2. juni 2020 07:54.. Sist oppdatert 16. juni 2020 13:40.