Hva kan vi lære av andre som har vært isolert under ekstreme situasjoner?

De individuelle konsekvensene av Covid-19-tiltakene.
Av Bjørn Helge Johnsen, Guttorm Brattebø, Andreas E. Nordstrand, Roar Espevik og Jarle Eid.

Sammendrag

Som et resultat av Covid-19 pandemien har myndighetene iverksatt en rekke dyptgripende tiltak for å slå ned smitten. Tiltakene har hatt stor innflytelse på den daglige virksomheten til borgerne. Konsekvensene av tiltakene har resultert i øket belastning og store krav til tilpasning.  Hensikten med dette arbeidet er å presentere relevant forskning og spesielt fra fagfeltet Operativ Psykologi. Dette gjøres for å bidra til kunnskap om psykologiske konsekvenser av et radikalt endret miljø, samt å tilføre kunnskap om hvordan en skal tilpasse seg den nye situasjonen. Det foreliggende arbeidet tar spesielt for seg vekst som følge av kriser, og konsekvenser samt tiltak på individ-, arbeids- og den sosiale arena.

Forfatterne 

Bjørn Helge JohnsenUniversitet i Bergen, Institutt for samfunnspsykologi; Guttorm Brattebø Haukeland Universitetssykehus, Kirurgisk serviceklinikk og KoKom; Andreas E. NordstrandForsvarets sanitet og Norges tekniske og naturvitenskapelige universitet (NTNU); Roar EspevikForsvarets høgskole/Sjøkrigsskolen og Universitetet i Bergen, Senter for krisepsykologi; Jarle EidUniversitetet i Bergen, Senter for krisepsykologi

-------------------------------------

Korona-pandemien som nå rammer oss, har fått enorme samfunnsmessige konsekvenser. For første gang siden andre verdenskrig har offentlige myndigheter iverksatt tiltak i en skala som er svært begrensende for borgerne. Ikke bare har myndighetene kommet med inngripende anbefalinger og pålegg, vi opplever en for oss meget fjern virkelighet når kriselover som hører krigen til er vedtatt.  Slike tiltak skaper en ny og annerledes hverdag.

Hva skjer rundt oss? Belastninger og konsekvenser

Tiltakene som er innført har endret arbeidsforholdene til svært mange. Bedrifter har midlertidig måtte legge ned sin virksomhet, mange er permitterte med negative økonomiske følger og for flere bedrifter og innen offentlige etater har ansatte måtte endre hvordan de skal arbeide. Mange opplever at deres normale fritidssysler ikke lenger lar seg gjennomføre samtidig som kontakt med familie, venner og kunder er endret radikalt og for mange til et minimum. Informasjon om pandemien er tilgjengelig på alle plattformer og til alle døgnets tider, noe som gjør det vanskelig å få en pause fra de dårlige nyhetene. 

For de som har ansvaret i samfunnets kritiske funksjoner og derfor er i nærkontakt med mange, vil de konstant være oppmerksom på smittefare og konsekvenser av denne. For mange forsterkes opplevelsen av begrensingen av at tiltakene er pålagt av andre og flere må for eksempel beordres hjem fra hyttene sine.  Smittefaren og tiltakene rundt denne påvirker oss dermed på individ-arenaen, arbeidsarenaen og den sosiale arenaen. Det er ikke unaturlig å tenke seg at dette vil kunne skape, frykt, usikkerhet, redsel, sinne, maktesløshet, oppgitthet og tristhet.

Psykologiske effekter av smittereduserende tiltak

Det alvorlige situasjonsbildet som er beskrevet vil åpenbart påvirke oss alle på en negativ måte. Til tross for dette ser man i krisetider ofte også positive effekter. Endringer i grunnleggende forestillinger som følge av truende hendelser, kaller man innen traume-forskning for Posttraumatisk Vekst. Mye tyder på at posttraumatisk vekst er betraktelig mer vanlig enn posttraumatiske stressplager etter truende hendelser (Joseph &, Linley, 2005; Marshall et al., 2015; Nordstrand et al., 2017). Dette er et mulig lyspunkt i den vanskelige situasjonen folk i Norge nå er oppe i.

Posttraumatisk Vekst. Vi har alle en del grunnleggende antagelser som vi bygger livene våre på. Grovt sett kan vi dele slike grunnleggende antagelser inn i forestillinger vi har om oss selv, forestillinger vi har om andre, og forestillinger vi har om verden (Janoff-Bulman, 2010; Schuler & Boals, 2016). Mange av oss som lever et godt liv i et beskyttet land vil kanskje ha en del grunnleggende antagelser om at «det skjer ikke katastrofer i Norge». Når nå Norge havner i en krisesituasjon kan det være at flere får brutt sine antagelser om at «noe slikt vil aldri skje i Norge». Er dette utelukkende negativt? 

Når vi nå ser at, jo, også Norge kan bli rammet av en krisesituasjon, er en konsekvens at mange vil justere sine grunnleggende antagelser om hvilken risiko vi faktisk har for å bli rammet av f.eks. en pandemi (Tedeschi & Calhoun, 2004; Joseph & Linley, 2005). En økt bevissthet og endrede antagelser om hva slags risiko også vi nordmenn må forholde oss til vil kunne øke vilje og beredskap til å takle fremtidige trusler, og dermed gjøre oss tryggere (Joseph & Linley, 2005).

Likeledes er det først i en krise vi finner ut både hva vi selv er gode for, og hva vi kan forvente av andre mennesker. De utfordringene folk nå blir satt i, og dugnadsånden som i dag preger Norge kan føre til at mange justerer sine grunnleggende antagelser både om seg selv og om sine medborgere (Joseph & Linley, 2005). 

Kanskje man hadde en overdreven negativ forestilling om hva man selv ville takle? Kanskje man hadde overdrevent negative forestillinger om hvordan andre ville opptre? Når man får personlige erfaringer med både å takle en krise, og at andre bidrar til felleskapet i en vanskelig tid vil slike negative grunnleggende antagelser fort falle, og man konstruerer kanskje nye og mer adaptive og positive antagelser.

Meningsdannelse. Under dagens pandemi er det iverksatt inngripende tiltak som har en kostnad for mange. Dette rammer ulike grupper på forskjellige måter. Helsearbeidere vil være utsatt for en økt smitterisiko, folk kan miste jobbene sine og de fleste opplever innskrenkninger i livet sitt som kan redusere livskvalitet. Dette vil for mange utfordre eksisterende forestillinger om hvordan livet skal være, og bidra til økt stressbelastning. En viktig buffer i en slik situasjon er å ha en bevissthet rundt meningsinnholdet eller nytte-effekten av de negative konsekvensene man opplever. 

Studier viser at den opplevde stressbelastningen knyttet til, selv svært vanskelige og belastende situasjoner, er mindre hvis en opplever at det man gjør har et viktig formål (Folkman & Moskowitz, 2000; Britt & Bliese, 2003; Britt, Adler, Bliese, & Moore, 2013). Svært ofte handler dette om å være tydelig på at alle «bitene» i maskineriet oppfatter og anerkjenner sin egen rolle i det man prøve å oppnå. For personell som står i «front» på f.eks et akuttmottak og redder liv kan det ofte være lett å finne mening i arbeidsoppgavene sine. For andre er det mindre «synlige» at deres «offer» også bidrar. Et godt eksempel på dette er folk som står i fare for å miste jobben sin på grunn av smittevernstiltak. Disse menneske opplever en stor personlig belastning på vegne av fellesskapet, og det er viktig at dette sees og anerkjennes både av personene selv og andre i samfunnet.

Til tross for positive effekter av alvorlige hendelser vil kriser ofte gjøre oss sårbare og man kan oppleve negative forhold. Noen av disse effektene er beskrevet i Figur 1.

Konsekvenser på individ-arena

Frykt. En vanlig reaksjon på alvorlige hendelser er en følelse av frykt. Denne frykten kan være mer eller mindre rasjonelle og føre med seg flere reaksjoner som påvirker dagliglivet. Korona-epidemien fører naturlig til smittefrykt. Denne innebærer frykt for en usynlig trussel ofte med diffuse symptomer innledningsvis. Frykt for det ukjente eller usynlige innebærer en øket følelse av kontrolltap (Carleton, 2016) ved at det oppleves som vanskelig eller nesten umulig å beskytte seg. Frykt kan også bygge på en reell fare for å miste jobben. 

I en situasjon med både fare for en usynlig trussel (smitte) og for tap av jobb (og inntekt) er det ikke unaturlig å oppleve at følelsene svinger, og at man bruker mye tid på negative tanker og grublerier. Da det er «kort vei» mellom frykt og sinne, kan mange bli overrasket over egne reaksjoner. Irritasjon, eller «kort lunte», kan beskrive slike reaksjoner, noe som igjen kan få negative følger for samværet med viktige personer i livet. Irritabilitet kan også være rettet mot perifere grupper. 

Nylig var det innslag i pressen der joggere som gruppe ble beskrevet med en lite positiv vinkling. Informasjon er ofte et hjelpemiddel for å dempe slik angst og uro, men det er et dilemma at overskrifter i pressen også kan øke belastningen på individer ved en fokusering på det ukontrollerbare i situasjonen.

Stress. Stress forstår vi vanligvis som en situasjon der kravene utfordrer våre mestringsressurser (Lazarus & Folkman, 1984). Slike situasjoner kan være brå, intensive og kortvarige, eller de kan forbli uløste og representere langvarig belastning. 

Typiske reaksjoner på stress ser en ofte i en eller flere av de tre responssystemene mennesket har (fysiologisk, mentalt og atferd). Kroppslige symptomer som høyt blodtrykk og høy produksjon av stresshormoner, eller mentale reaksjoner som nedsatt oppmerksomhet, rigid problemløsning og negative tanker og følelser, er alle vanlige tegn på stress. Det er også atferd som unngåelse (flukt), tiltak for å gjenvinne kontroll (kamp) eller hjelpeløshet/håpløshet (fryserespons).

Konsekvenser på arbeidsarenaen

Utmattelse. Stor jobbrelatert belastning, selv i den normale hverdag, er assosiert med øket sykefravær, redusert arbeidskapasitet, utbrenthet, engstelse, depresjon, redusert søvnkvalitet, og nesten-ulykker. Internasjonale undersøkelser har vist at for noen yrkesgruppe vil ordinær drift på arbeidsplassen resultere i at mellom 24–34 % av arbeidstagerne står i fare for å bli utbrent på grunn av arbeidsrelatert stress (Cieslak, Shoji, Douglas, Melville, Luszczynska & Benight, 2014). 

En overveldende majoritet ønsker seg mer psyko-sosial støtte på arbeidsplassen sin. Under dagens korona-pandemi må man forvente at disse tallene øker. Utbrenthet karakteriserer ved en ekstrem følelse av å være energiløs, både mentalt og fysisk. Andre kognitive symptomer er konsentrasjonsproblemer og redusert initiativ. Eksempler på fysiske symptomer er kvalme, svimmelhet, magesmerter, hodepine og hjertebank.

I dagens krisesituasjon har enkelte grupper innen arbeidslivet status som kritisk personell. Dette betyr at de er viktige for at samfunnet skal fungere, men innebærer også at de kan bli utsatt for øket arbeidsbelastning og mulig ekstreme arbeidsforhold som følge av denne situasjonen. 

Figur 1. Konsekvenser av yrkesrelatert utmattelse. Figuren er hentet fra boken Operativ psykologi 2: Anvendte aspekter.

Figuren over (Figur 1) viser hvilke utfall yrkesrelatert utmattelse kan lede til. Med de alvorlige konsekvensene en ser er det svært viktig å holde de negative stress-relaterte konsekvenser blant ansatte på et minimum. For mange er arbeidsplassen en viktig del av vårt sosiale liv, men for de aller fleste har man også en arena utenfor arbeidsplassen der sosialt samspill er påvirket at smitteverntiltakene som er iverksatt.

Effekter på den sosial arena

Myndighetenes sterke anbefalinger og påbud har gitt store sosiale konsekvenser. Isolasjon og sosial distanse begrenser muligheter for å ivareta nære relasjoner overfor familie, venner og kolleger. I tillegg er det vanskeligere å gjennomføre dagligdagse gjøremål og arbeidsoppgaver. 

Det er mye som tyder på at påførte begrensinger fra andre (som myndighetene) lettere skaper negative reaksjoner hos oss sammenlignet med selv-påførte begrensinger, noe som kan resultere i frustrasjon og motstand mot slike tiltak.

Manglende stimulering og isolasjon. En rekke studier har generert kunnskap om konsekvenser av adskillelse fra sitt vante miljø. Mange av erfaringene kommer fra studier av ekstrem form for isolasjon som ubåtmanskaper, ekspedisjoner, romfart og militære operasjoner (Eid, Johnsen, Saus, & Risberg, 2004; Johnsen, Bartone, Sandvik, Gjeldnes, Morken, Hystad & Stornæs, 2013; Bartone, Roland, Bartone, Krueger, Sciaretta, & Johnsen, 2019; Bartone, Krueger, Roland, Sciarretta, Bartone & Johnsen, 2017; Bartone, 2019). Det er likevel grunn til å anta at samme menneskelige mekanismer vil gjøre seg gjeldende ved isolasjon for å hindre smitte.

Savn. Med isolasjon så ligger det i sakens natur at en er separert fra omgivelsene, noe som innebærer at sosiale ressurser ikke er tilgjengelig i samme grad som under normale omstendigheter. Isolasjonsstudiene rapporterer spesielt savn av nære familiemedlemmer (Bartone, et al., 2019; Bartone, 2019). Under isolasjon som ledd i smitteverntiltak, vil den aller nærmeste familie ofte være tilgjengelig. Til tross for dette vil mange oppleve savn av den «utvidede» familie, som søndagsmiddager hos bestemor og lignende. Videre vil mange kunne savne sin vennekrets og de aktiviteter man vanligvis gjør sammen. 

Savn av kolleger vil også være relevant, og følelse av å være glemt av kolleger og venner er rapportert i isolasjonsstudier. En stor del av vår identitet er knyttet opp til rollen vi har i yrkeslivet, og følelsen av å ikke være viktig kan for mange medføre bekymringer. Konsekvensen av langvarig savn vil ofte gi de samme stress-symptomer som nevnt tidligere.

Manglende stimulering - kjedsomhet. En opplevelse av manglende stimulering som kan komme av restriksjonen kan gi opphav til kjedsomhet. En rekke studier har rapportert en sammenheng mellom langvarig kjedsomhet og negative, ofte emosjonelle, reaksjoner for individet (Game, 2006; McCormick, Funderburk, Lee & Hale-Fought, 2005; Darden & Marks, 1999). Innen organisasjonspsykologien er dette påvist og tiltak som «job-enrichment» programmer har som hensikt å øke variasjon og utnyttelse av de ansattes ulike evner, ved målrettet planlegging av arbeidsoppgaver (Hackman & Oldham, 1980) 

Kjedsomhet kjennetegnes av en opplevd lavere aktivering av organismen, kombinert med endring i tidsopplevelse (alt tar lengre tid), oppmerksomhetsproblemer og minsket interesse for oppgaver, med passivitet som konsekvens. Passivitet som resultat av kjedsomhet, samt at kjedsomhet i seg selv kan føre til frustrasjon og sinne, noe som kan være kilde til konflikter i nære relasjoner.

Mangel på struktur. Ved å befinne seg i samme miljø til enhver tid er det ikke uvanlig at strukturen i hverdagen begynner å vaskes ut eller rakne. Det er ikke lenger noe klart skille mellom arbeid, hjem og fritid. Under slike omstendigheter har rutiner en tendens til å forvitre fordi det er få signaler i omgivelsene som minner en på aktiviteter som skal gjennomføres. Man sitter lenge oppe om natten, sover litt for lenge om morgenen og utsetter arbeidsoppgaver inntil videre. I tillegg kan man valse rundt i slåbrok døgnet rundt uten at det gjør noe fordi man ikke skal utenfor døren og få eller ingen ventes på besøk. Mangel på struktur kan påvirke selv-følelsen og den mentale tilstanden hos de som opplever dette (Sheeran & McCarthy, 1992).

Hvorfor er det viktig med informasjon om reaksjoner?

Kunnskap om typiske reaksjoner vil kunne bidra til tidlig gjenkjennelse og man kan iverksette korrigerende tiltak. Ved å komme tidlig i inngripen med reaksjoner vil en øke effekten av tiltakene, men for å kunne iverksette forebyggende aktiviteter må en kjenne til både reaksjoner og anbefalte tiltak.

Et annet forhold er normalisering. Ved å bli utsatt for belastning over tid vil mange lære nye sider ved seg selv. Man får åpnet «blind-spots». Slike overraskende sider kan for noen resultere i bekymring. På den annen side kan kunnskap om vanlige og dermed normale reaksjoner på belastningen man er utsatt for, dempe bekymringer. Det er også viktig å kjenne til de tiltak som har dokumentert effekt, men det forhindrer selvfølgelig ikke at man kan gjennomføre tiltak som man selv finner passende i sin gitte situasjon.

Hva kan man så gjøre?

Individuell arena
Det finnes en rekke spesifikke stressmestringsteknikker. Grunnlaget for de aller fleste av disse er en indre dialog med seg selv, der «selvsnakket» styrer det man skal gjøre og oppleve. Dette blir også kalt selvinstruksjoner. Under vises eksempler på slik individuelle stressmestringsteknikker. Figur 2 er hentet fra boken «Operativ psykologi 2: Anvendte aspekter» og viser en oversikt over individuelle stressmestringsteknikker.

Positivt selvsnakk: Enkelte har utrykt at «Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det, som gjelder!». Et slikt utsagn kan med rette oppleves som arrogant og med liten forståelse for menneskesinnet. Samtidig har utsagnet en kjerne av sannhet ved seg da selvsnakk, altså den indre samtalen, påvirker både opplevelsen og prestasjoner i en belastende tilværelse (Brown, O'Keefe, Sanders & Baker, 1986).


Figur 2. Oversikt over vanlige individuelle stressmestringsteknikker. Figuren er hentet fra Operativ psykologi 2: Anvendte aspekter.

Teknikken er hentet fra prestasjonspsykologien og den benyttes ofte av sportsutøvere (Hatzigeorgiadis, Zourbanos, Mpoumpaki& Theodorakis, 2009). Ved bruk av denne teknikken bør man unngå å snakke til seg selv om målet. Man skal fokusere på hva som skal skje i umiddelbar fremtid, men en skal ikke benytte selvinstruksjoner fokusert på det som skal unngås. Dette drar fokus vekk fra det som skal gjennomføres. Derfor er det viktig at formen på slike selvinstruksjoner er rettet mot hva det er ønskelig å oppleve eller hvilke ting man skal gjøre. Få, men personlige selv-verbaliseringer anbefales. 

Teknikken kan også kalles «neste steg-prosedyren». En fokuserer på neste steg i prosedyren eller neste viktige element for å mestre en situasjon. En slik mestring kan også være å «holde ut» i situasjoner der en opplever sterk utmattelse. Slike «et-steg-om-gangen-verbaliseringer» har vist seg effektive innen en rekke ulike sportsgrener, øket utholdenhet under krevende øvelser i forsvaret, samt øke motivasjon for å holde ut i ekstremt belastende seleksjonskurs i politi og forsvar. 

Bruken av selv-instruksjoner for å motivere for redusert belastning er også beskrevet i gjennomføring av ekstreme prestasjoner som polarekspedisjoner (Gjeldnes, 2006). 

I situasjoner som innebærer isolasjon, savn og kjedsomhet, kan selv-instruksjoner bidra til å skape øket meningsfullhet og struktur i tilværelsen. Opplevelsen av meningsfullhet i en vanskelig situasjon, er en utrolig viktig buffer og dermed også effektiv for å redusere belastning. For enkelte kan selv-instruksjoner som fokuserer på en altruistisk tilnærming til omgivelsene ved at en utsetter seg for isolasjon og karantene for å hindre lidelser hos andre, være nyttig. En selv-instruksjon som går på at belastningen en utsettes for ved isolasjon og karantene som hindrer smittespredning, kan være «Jeg tar en kule for kollegene mine. De ville gjort det samme for meg». 

Meningsfullhet som skapes gjennom selv-instruksjoner og verbaliseringer som er «private» (ikke styrt av andres forventning) er ofte de mest virksomme. Dersom den indre samtalen derimot flyttes mot det en ønsker å unngå (negative selv-instruksjoner) flyttes fokus også mot dette, og personen kan påvirkes i en destruktiv retning (Langer, Janis & Wolfer, 1975).

Distraksjons-/ankringsteknikker. Ankringsteknikker er et annet stressmestringsverktøy som fungerer godt i en situasjon hvor man føler seg overveldet av stress. Den passer best under en akutt, kortvarig og intens belastning, og er mindre passende ved langvarig stress. Til tross for dette kan det også under langvarig eksponering for lavintensitets-belastning være avgrensede perioder der denne typen av verktøy kan passe. 

Det finnes mange ulike distraksjonsteknikker, men felles for alle er at det benyttes selvinstruksjoner for å bevisst rette oppmerksomheten mot nøytrale fysiske stimuli for å «tvinge» oppmerksomhetsfokuset over til noe som ikke er truende (Traeger, 2013; Kohl et al., 2013). Distraksjon som mestringsteknikk har tre funksjoner; selvbevaring, selvbeskyttelse og selv-gjenoppbygging (Kleiber, Hutchinson & Williams, 2002; Shimazu & Schaufeli, 2007).

En selvinstruksjon om aktiviteter som krever oppmerksomhet, som å skrive handleliste eller annen planlegging, kan nyttes.

Avspenningsøvelser/pusteteknikker: Etter at teknikken er lært vil avspenningsøvelser og pusteteknikker også kunne styres av selv-instruksjoner. En forteller seg selv hvilke muskelgrupper som skal avspennes eller hvordan pusting skal foregå. Jacobsons (1938; Pawlow & Jones, 2005) progressive avspenning er en mye benyttet teknikk som setter søkelys på å lære seg forskjellen på en spent og en avslappet muskel, for så lære seg en rutine for avspenning av de enkelte muskelgruppene i kroppen. Skriftlige instruksjoner, lydopptak og videoer er tilgjengelig på internett. 

Anvendt avspenning (Öst, 1987) innebærer at man lærer seg avslapning i muskelgrupper som ikke benyttes til ulike aktiviteter. Fasene i denne tilnærmingen er: progressiv avspenning, hurtig avspenning, automatisk avspenning til ordene «slapp av» og differensiell avspenning. Den siste fasen innebærer trening i å utføre oppgaver samtidig som en slapper av i muskelgrupper.

Realistisk risikovurdering. Ved vurdering av trussel er det feller man kan havne i. En av fellene er optimisme-fellen som er en form for benekting av reell og åpenbar risiko. «Smitte skjer ikke meg» vil kunne være en tanke man kjenner seg igjen i.  På den andre siden vil enkelte kunne være overbevist om at de vil få smitten med tragiske utfall – «Murphy's lov - Det skjer alltid meg!». Begge fellene kan skape ubehagelige konsekvenser. En bør derfor finne en balanse mellom disse to ekstremene, der en aksepterer risiko, men likevel ikke overdriver denne. 

En bør strebe etter en realistisk risikovurdering som bygger på fakta og ikke rykter eller hva tilfeldige andre hevder. Denne tilnærmingen innebærer at en må søke verifisert fakta, ofte fra offisielle kanaler, og rette seg etter disse. Samtidig må en være klar over at en situasjon er dynamisk og utvikler seg hele tiden, og at anbefalinger er gjort basert på kunnskap fra tidligere epidemier. Dette gjør at råd og anbefalinger vil endres i takt med ny kunnskap og endret situasjon. Slike forhold bør ikke resultere i manglende tillit til myndigheter, men en realistisk forståelse av situasjonen.

Etablering av struktur. Det er trygghet i rutiner. Dersom struktur og rutiner mangler, eller forvitrer over tid, bør disse (re)etableres (Sheeran & McCarthy, 1992). For personer med hjemmekontor bør arbeidsdagen starte til normal tid. Det samme gjelder måltider, trening og andre rutiner selv om gjennomføringen må tilpasses. Søvnhygiene blir spesielt viktig når stimulering blir redusert for eksempel gjennom isolasjon og karantene. Gode huskeregler er å gå til sengs til faste tider, begrense aktivitet i sengen til søvn (og sex), ikke trene i timene like før søvn, og hindre tilførsel av blått lys fra PC og nettbrett etter en har gått til sengs. Videre bør man stå opp til vante tider på morgenen.

Gjennomføring av et prosjekt, altså en oppgave du har ønsket å starte med (eller har startet, men ikke fullført) kan bidra til å skape struktur og innebære en aktivitet som er av interesse. Det bidrar til å minske opplevelsen av kjedsomhet og øker involvering og oppmerksomhet i hverdagen. Således kan det være godt å føle hvordan tiden står stille når man fordyper seg i modelljernbanen eller språkkurset.

Arbeidsarena
Arbeidsmiljøet er en av de viktigste faktorene i prediksjon av opplevelsen av belastning og utmattelse. Betydningen av denne arenaen kan ikke overdrives og dermed blir tiltak rettet mot opplevelsen av arbeidet og arbeidskollegaer svært viktig for å hindre eller redusere negative effekter av belastning (Hystad, 2019). Under pandemien blir enkelte yrkesgrupper karakterisert som samfunnskritiske. Disse gruppene skal holde samfunnet i gang og er derfor utsatt for merbelastning ved øket arbeidsmengde og smittetrussel. 

Grupper som er involvert i matkjeden fra produksjon, innkjøp, til varen er hos forbruker, ansatte som har ansvar for folkehelsen (hygiene/avfallshåndtering/helsepersonell) og krisehåndteringsetater som politi og forsvar er noen eksempler på slike samfunnskritiske roller. En øket belastning for gruppene setter disse i en sårbar situasjon for yrkesrelatert utmattelse. En fokusering på jobbrelaterte tiltak blir ekstremt viktig. Det er et arbeidsgiver/ledelsesansvar å etablere et etter forholdene godt arbeidsmiljø.

Ledelse. Ledelses-begrepet kan beskrives på en rekke måter, men i sin mest grunnleggende form innebærer det en aksept av at ledelse er å skape resultat gjennom og sammen med medarbeiderne. Dette innebærer at en bør tilstrebe en fleksibel stil i tilnærmingen til sine medarbeidere. Ledelse krever også en evne til tilpasning overfor ulike personligheter, i varierende situasjoner, med sprikende behov. En slik grunnholdning inkluderer stimulering av tillit, omsorg og måloppnåelse (Fiksenbaum, Marjanovic, Greenglass & Coffey, 2007; Johnsen, 2019). Tydelighet, forutsigbarhet, tillit, omsorg, kontroll og måloppnåelse er alle elementer i to dimensjoner av ledelse, menneskeorientering og oppgaveorientering (se figur 3 som er hentet fra boken Operativ Psykologi 2: Anvendte aspekter). 

Et slagord innen psykologien er at «Bad is stronger than good». Derfor blir motsatsen til god ledelse, destruktiv eller tyrannisk ledelse, svært viktig å unngå (Nielsen, 2019). Dette gjelder spesielt for organisasjoner som er under alvorlig belastning. Einarsen, Skogstad og Aasland (2015) har beskrevet en helhetlig modell for ledelse innen de to dimensjonene der høy grad av menneske-orientering og samtidig høy grad av fokus på måloppnåelse representerer gode ledere. 

Destruktive ledere innebærer derimot høyt fokus på måloppnåelse og liten grad av menneskelig orientering. Som benevnelsen tilsier, resulterer dette i en ødeleggelse av arbeidsmiljø og dermed øket lidelse for medarbeiderne. Slik ledelse resulterer ofte i høy frekvens av sykemelding, høy turn-over og lav produksjon, noe som vil være ekstremt skadelig i en situasjon der enheten er satt under høyt press. Illojal ledelse innebærer at lederen ikke har målfokus. Produksjon og avdelingens ytelse blir mindre viktig og lederen fremstås som illojal overfor eiere eller formålet med arbeidsplassen. 

Avsporet ledelse kjennetegnes av lav oppgaveorientering og samtidig lav menneskeorientering. Dette er ledere som ikke bryr seg hverken om formålet med arbeidsplassen eller arbeidstagerne. Det sier seg selv at en slik ledelsesform er uhensiktsmessig. «La det skure-ledelse» innebærer en ufokusert ledelsesstil. Man har ingen tydelig ledelsesfilosofi, noe som resulterer i usikkerhet blant medarbeiderne. Ansatte vil gjerne ha en forutsigbar ledelse, noe som ikke kjennetegner denne typen ledelsesstil.

Figur 3. Helhetlig modell for ledelse (Einarsen, 2015; Hentet fra boken Operativ psykologi 2: Anvendte aspekter.

Ledelse innebærer også stimulering til øket meningsfullhet i arbeidet. Meningsfullhet kan påvirkes ved stadig å presisere betydningen av arbeidet som utføres for andre, gjengi medieoppslag eller ros fra ledelse og andre som viser at medarbeiderne blir sett og at de settes pris på av samfunnet.

Arbeidsgrupper/team - felles mentale modeller. Nesten all virksomhet i yrkeslivet foregår som en form for teamarbeid. Teamprosesser er ansett som en fremmende faktor på teamets produksjon og en hemmende faktor på teamets opplevde belastning. Godt teamarbeid tjener derfor to goder. En tilnærming med god støtte i litteraturen kalles Felles Mentale Modeller (FMM; Salas, Sims & Burke, 2005).

Med et team mener vi to eller flere personer som jobber på en koordinert måte mot et felles mål. En mental modell innebærer en beskrivelse av situasjonen, forklaring på årsakssammenhenger, og en antagelse om fremtidig status. Ved Felles Mentale modeller har teamet en felles beskrivelse, forståelse og forventing av situasjonen/arbeidsoppgavene. Team med utviklede felles mentale modeller for virksomheten, presterer bedre og trives bedre (Espevik, Johnsen & Eid, 2006; 2011a; 2011b). Mestring og følelsen av å lykkes med sine oppgaver er en grunnleggende forutsetning for et godt arbeidsmiljø. 

Team med felles oppfatning og forståelse av teamets medlemmer (hverandre), utstyr, oppgaver og prosedyrer, kjennetegnes av gode teamprosesser (Johnsen, Espevik & Villanger, 2019). Prosessen som omfatter team lederskap innebærer å skape tydelig retning og struktur i teamet (koordinering). 

Gode team følger med på hverandre, hvor de er i forhold til målet, om belastningen er for stor, og viser også til en vilje og evne til å følge med på andre teammedlemmers jobb. Teamet må ha akseptert en norm for at slik gjensidig monitorering er positivt for måloppnåelsen, og ikke negativ kontroll. Et åpent og tillitsfullt klima er derfor avgjørende for å hindre at slik monitorering blir oppfattet som utidig kontroll. En vilje til å ta over arbeidsoppgaver fra overbelastede teammedlemmer, uten at det foreligger eksplisitte krav (uoppfordret), kalles støtteatferd. 

Team der medlemmene setter teamets behov foran egne viser god team orientering. Denne teamorienteringen innebærer et dyptfølt ønske om å jobbe med andre, samt en grunnholdning til at samordning og utnyttelse av andres innspill ofte forbedrer teamets prestasjoner utover individuelle preferanser. Sentralt i prosessen tilpasningsdyktighet er identifisering og forståelse av endringer internt i teamet og opp mot målet for oppdraget, samt ønske om å utvikle en plan for å møte disse. 

Disse fem teamprosessen kjennetegner velfungerende team og er direkte relatert til mestring av belastende situasjoner. Også innen arbeidsgrupper vil fenomenet «Bad is stronger than good» kunne påvirke trivsel og produksjon. Negative samhandlingsmønstre som overdreven dominans, overdreven ydmykhet, ikke-deltagende, eller konfliktskapende adferd vil kunne ha en betydelig destruktiv innvirkning på teamet og på hva det vil tåle.

Samhold/sosial støtte. Samhold er et fenomen som har vist seg å påvirke arbeidstageres opplevde livskvalitet, og kan også fungere som en buffer ved belastning. Samhold innebærer et ønske om ivaretagelse av kolleger og regnes som en sosial integreringsprosess i arbeidsmiljøet (Siebold, 2007). Et slikt ønske om ivaretagelse og sosial støtte er et uttrykk for et emosjonelt bånd mellom kollegaer. Felles opplevelser av samme trussel og belastning fostrer et felleskap som knytter sterke emosjonelle bånd. Når dette vises i atferd (sosial støtte) øker det personers evne til å motstå trusler og fostrer høyere grad av livskvalitet, og reduserer dermed risikoen for negative psykiske plager. 

Studier av samhold har en bakgrunn innen militærpsykologien og etter andre verdenskrig ble denne faktoren trukket frem som en av grunnene til at tyske styrker mot slutten av krigen kjempet ekstremt hardt til tross for massiv lidelse. Kampene fortsatte til tross for at ledelsen av avdelingen var satt ut av spill. En av årsakene til at det sterke samhold utviklet seg var harde påkjenninger som blir opplevd sammen, noe som fostrer fellesskap. Lignende kan se etter ulykker i forsvaret, der ekstreme hendelser knytter personer sammen.

Tiltak på den sosiale arena

Som nevnt er samhandling på den sosial arena sterkt påvirket av pandemien. Sosial distansering, karantene, isolering og begrensinger i antall personer man kan møte samtidig er pålagte restriksjoner. Håndtering av slike stressorer vil i stor grad være karakterisert av praktiske løsninger. Imidlertid er det noen generelle psykologiske fenomen som er relevant på den sosiale arena. Måten man til vanlig møter utfordringer i hverdagen blir også benyttes i møte med kriser. Ulike tilnærminger har vist seg å skille mellom de som opplever stor grad av stressreaksjoner og de som tilpasser seg den endrede situasjonen.

Proaktiv holdning. Å inneha en proaktiv tilnærming til utfordringen med sosiale begrensninger er en fordel. En slik tilnærming har mye til felles med det som kalles oppgave-orientert mestringsstil, som innebærer en generell stil der man møter vanskeligheter med å forsøke å løse kjernen i problemet (Eid, Johnsen & Thayer, 1999; 2001). Dette i kontrast til en unnvikende (vent-å-se) tilnærming. En rekke studier har vist at personer med en oppgaveorientert mestringsstil tilpasser seg bedre (Johnsen, Laberg & Eid, 1998) og viser mindre symptomer i møte med kriser, sammenlignet med de som har en mer unnvikende mestringsstil (Eid, Johnsen & Thayer, 1999; 2001). 

Den tredje stilen er emosjonell mestring. Dette er også en positiv mestringsstil der en utnytter sosialt nettverk i tillegg til religiøs overbevisning. Ved å aktivt søke og vedlikeholde kontakt med sitt sosialnettverk gjennom de kanalene man har tilgjengelig viser en proaktiv holdning som vil være med på å redusere de negative konsekvensene av isolasjon.

Kontroll. Ofte streber mennesker etter kontroll over forhold det er umulig å påvirke. Man kan ikke få noen garanti for å unngå smitte under pandemien. Det er derfor viktig å skille mellom forhold som man kan kontrollere og der en må akseptere at en ikke har kontroll. Ved å ta kontroll over forhold man kan påvirke og vite med seg selv (ved å benytte selvinstruksjon) at en har gjort det man kan og bør (forberedt seg og familien så godt det er mulig for å følge råd, anbefalinger og krav), så kan dette virke beroligende på en selv og omgivelsene å redusere sjansene for konflikt.

Håndtering av konflikt. Pandemien har som naturlig konsekvens at man tilbringer mer tid sammen med andre i samme husstand. Å leve tett på andre, uten den normale og vanlige mulighet for avlastning gjennom vante interesser eller hobbyer, kan skape konflikter.  Detaljer og ubetydeligheter kan forfølges, forstørres og forlenges. Tekstboksen beskriver noen forhold (selvinstruksjoner) en kan vurdere ved konflikter og opphetede diskusjoner (se også Sandvik, 2019).

For å hindre at opphetede diskusjoner utvikler seg bør en være bevisst følgende: Er dette viktig for meg?

Dersom nei: Ikke bli revet med («smil og vink»)

Dersom ja: La motparten prate ferdig.

  • Lytt og prøv å forstå hva som blir sagt? Det samme kan du kreve når du snakker.
  • Vis at du lytter og prøver å forstå (gjenta noe av det motparten sier, oppsummering med egne ord)
  • Ikke hopp til konklusjoner – still åpne spørsmål
  • Ikke bruk personkarakterisika, men atferdsbeskrivelser
  • Ikke påstå noe om den andre som person (motparten har fasit), bruk heller din forståelse/reaksjon i diskusjonen (du har fasit)

Felles prosjekt. På samme måte som på den individuelle arena kan et felles prosjekt skape interesse øke involvering og positiv samhandling, i tillegg til å redusere kjedsomhet. Prosjektet bør omfatte interessen til flere i husstanden og kan fungere som en distraksjonsteknikk på den sosial arena.

Konklusjon

Pandemien har satt det norske samfunn under betydelig press med konsekvenser for individet på den sosiale og jobbrelaterte arena. Til tross for at tiltakene som er iverksatt medfører belastning har kriser ofte en positiv effekt ved seg. Øket samhold, meningsfullhet og personlig vekst er hyppig observert etter krevende tilstander. Til tross for disse positive effektene vil mange oppleve ubehag. Ved tidlig å kjenne igjen stressreaksjoner kan en benytte virksomme verktøy. 

Dette arbeidet er ment å gi litt påfyll til verktøyskrinet. Realistisk vurdering av trussel er viktig og selv om det er krevende tider så har vi både ressurser, fungerende samfunnsstrukturer, samt et oversiktlig samfunn som er avgjørende under slike tilstander.

Referanser

Bartone, P.T. (2019). Isolasjon i operasjonelle miljøer. I: B.H. Johnsen og J. Eid (Red). Operativ Psykologi 2: Anvendte Aspekter, Bergen: Fagbokforlaget.

Bartone, P.T., Krueger, G.P, Roland, R.R. Sciarretta, A.A., Barone, J.V. & Johnsen, B.H. Johnsen (2017).  Individual differences in adaptability for long duration space exploration missions. NASA Technical report, NASA/TM-2016-219288.

Bartone, P. T., Roland, R. R., Bartone, J. V., Krueger, G. P., Sciaretta, A. A., & Johnsen, B.H. (2019).  Human adaptability for deep space exploration mission: An exploratory study.  Journal of Human Performance in Extreme Environments,15, Article 5. DOI: 10.7771/2327-2937.1124.

Brown, J.M., O'Keefe, J., Sanders, S.H. & Baker, B. (1986). Developmental Changes in Children's Cognition to Stressful and Painful Situations, Journal of Pediatric Psychology, Volume 11, September, 343–357.

Bryan P. McCormick, J. Funderburk, A., Lee, Y. & Hale-Fought, M. (2005). Activity Characteristics and Emotional Experience: Predicting Boredom and Anxiety in the Daily Life of Community Mental Health Clients. Journal of Leisure Research, 37, 236-253. DOI: 10.1080/00222216.2005.11950052

Carleton, R.N.  (2016) Fear of the unknown: One fear to rule them all? Journal of Anxiety Disorders, 41, 5–21

Cieslak, R., Shoji, K., Douglas, A., Melville, E., Luszczynska, A., & Benight, C. C. (2014). A meta-analysis of the relationship between job burnout and secondary traumatic stress among workers with indirect exposure to trauma. Psychological Services, 11, 75.

Darden, D. K., & Marks, A. H. (1999). Boredom: A socially disvalued emotion. Sociological Spectrum,19, 13-25.

Eid, J., Johnsen, B.H., Saus, E.R. & Risberg, J. (2004). Stress and coping in a week-long disabled submarine exercise. Aviation, Space& Environmental Medicine, 75, 616–621.

Eid, J., Johnsen, B.H. & Thayer, J.F. (1999). Measuring post-traumatic stress symptoms: A psychometric evaluation of symptom- and coping questionnaires based on a Norwegian sample. Scandinavian Journal of Psychology, 40, 101 – 108.

Eid, J., Johnsen, B.H., & Thayer, J. (2001). Posttraumatic stress reactions after shipwreck   Personality and individual differences, 30, 21-33.

Einarsen, S., Skogstad, A. og Aasland, M.S. (2015). Destruktiv ledelse: Årsaker, konsekvenser og tiltak. I: S. Einarsen og A. Skogstad (red.), Ledelse på godt og vondt. Effektivitet og trivsel (2. utg., s. 207–227). Bergen: Fagbokforlaget.

Espevik, R., Johnsen, B. H., & Eid, J. (2006). Shared Mental Models and Operational

Effectiveness; Effects on performance and team processes in a submarine attack team. Military Psychology, 18 (suppl.), 23-36.

Espevik, R., Johnsen, B. H. & Eid, J., (2011a). Communication and performance in co

located and distributed teams: An issue of shared mental models of team members. Journal of Military Psychology, 23, 616-638.

Espevik, R., Johnsen, B. H. & Eid, J. (2011b). Outcomes of shared mental models of teammemebers in cross training and high intensity simulations. Journal of Engineering and decision making, 5, 352-377.

Fiksenbaum, L., Marjanovic, Z., Greenglass, E. R., & Coffey, S. (2007). Emotional exhaustion and state anger in nurses who worked during the SARS outbreak: The role of perceived threat and organizational support. Canadian Journal of Community Mental Health, 25(2), 89-103.

Game, A.M. (2006). Workplace boredom coping: health, safety, and HR implications. Personnel Review, 36, 701-721. DOI:10.1108/00483480710774007

Gjeldens, R. (2006). På nåde over Antarktisk. Hell, Rune Gjeldnes AS. ISBN-10: 82-995661.

Hackman, J.R. and Oldham, G.R. (1980). Work Redesign. Reading, MA: Addison-Wesley

Hatzigeorgiadis, A., Zourbanos, N.,  Mpoumpaki, S., & Theodorakis, Y. (2009). Mechanisms

underlying the self-talk–performance relationship: The effects of motivational self-talk on self-confidence and anxiety. Psychology of Sport and Exercise, 10, 186-192.

Hystad, S. (2019). Yrkesrelatert utmattelse. I: B.H. Johnsen og J. Eid (Red). Operativ Psykologi 2: Anvendte Aspekter, Bergen: Fagbokforlaget .

Jacobson, E. (1938). Progressive relaxation. Chicago: University of Chicago Press

Johnsen, B.H., Bartone,P.T., Sandvik, A.M., Gjeldnes, R., Morken, A. M., Hystad, S.W. & Stornaes, A.V.(2013).Psychological hardiness predicts success in a Norwegian armed forces border patrol selection course. International Journal of Selection and Assessment,21, 368– 375. https://doi.org/10.1111/ijsa.12046

Janoff-Bulman, R. 2010. Shattered assumptions. New York: Simon and Schuster.

Johnsen og J. Eid (Red.). Operativ Psykologi II–Anvendte aspekter. Bergen: Fagbokforlaget.

Johnsen, B.H., Espevik, R. & Villanger, R (2019). Implementering av teamevaluering i operativ avdeling: En case-studie av «Bottom-up» organisasjonsutvikling. Necesse, 4, 161-178.

Johnsen, B.H., Laberg, J.C., & Eid, J. (1998). Coping strategies and mental health-problems in a military unit. Military Medicine, 163, 599-602.

Joseph, S., & Linley, P. A. (2005). Positive adjustment to threatening events: An organismic valuing theory of growth through adversity. Review of General Psychology, 9, 262-280.

Kleiber, D. A., Hutchinson, S. L., & Williams, R. (2002). Leisure as a resource in transcending negative life events: Self-protection, self-restoration, and personal transformation. Leisure Sciences, 24, 219–235.

Langer, E.J., Janis, I.L., og Wolfer, J.A. (1975). Reduction of stress in surgical patients. Journal of Experimental Social Psychology, 11, 155-165.

Lazarus, R.S. & Folkman, S. (1984). Stress, Apprisal and Coping. New York; Springer. ISBN: 780826141910

Marshall, E. M., Frazier, P., Frankfurt, S., & Kuijer, R. G. (2015). Trajectories of posttraumatic growth and depreciation after two major earthquakes. Psychological trauma: theory, research, practice, and policy, 7(2), 112.

Nielsen, M.B. (2019). Destruktiv ledelse i en operativ kontekst. I: B.H. Johnsen og J. Eid (Red). Operativ Psykologi 2: Anvendte Aspekter, Bergen: Fagbokforlaget.

Nordstrand , A. E., Hjemdal, O., Holen, A., Reichelt, J. G., & Bøe, H. J. (2017). Measuring psychological change after trauma: Psychometric properties of a new bi-directional scale. Psychological Trauma: Theory, Research, Practice, and Policy, 9(6), 696.

Salas, E., Sims, D. & Bruke, C.S. (2005). Is there a big five in teamwork. Small Group Research, 36,555-599.

Sandvik, A.M. (2019). Konflikthåndtering – Med oppdragsløsning i fokus. I: B.H. Johnsen og J. Eid (Red). Operativ Psykologi 2: Anvendte Aspekter, Bergen: Fagbokforlaget

Sheeran, P & McCarthy, E. (1992) Social Structure, Self-Conception and Well-Being: An Examination of Four Models with Unemployed People. Journal of Applied Social Psychology, 22, 117-133.

Shimazu, A., & Schaufeli, W. B. (2007). Does distraction facilitate problem-focused coping with job stress? A 1 year longitudinal study. Journal of Behavioral Medicine, 30, 423–434.

Schuler, E. R., & Boals, A. (2016). Shattering world assumptions: A prospective view of the impact of adverse events on world assumptions. Psychological Trauma: Theory, Research, Practice, and Policy, 8, 259.

Siebold, G. L. (2007). The essence of military group cohesion. Armed Forces & Society, 33, 286–295.

Tedeschi, R. G., & Calhoun, L. G. (2004). Posttraumatic growth: Conceptual foundations and empirical evidence. Psychological Inquiry, 15, 1-18.

Öst, L.G. (1987). Applied relaxation: description of a coping technique and review of controlled studies. Behaviour Research and Therapy, 25,397-409.


Publisert 6. april 2020 16:27.. Sist oppdatert 2. juni 2020 11:16.