Overgangen fra KNM Statsraad Lehmkuhl til «korona-Norge»

av Vilde Hagen Espedal

Forfatteren​


Vilde Hagen Espedal
er førsteårskadett på Sjøkrigsskolen. Fra tidligere har hun ingen militær erfaring, men har tatt et årstudium i pedagogikk. Gjennom årene har hun dessuten jobbet mye med tankesett og egenutvikling, da hun har vært aktiv kampsortsutøver og trener i mange år. Nå venter resten av den 3,5 år lange utdanningen innen militær ledelse og marineingeniør elektro.

-----------------------------------------

Vi var 64 kadetter, sivilt og militært mannskap som seilte tur retur USA på 11 uker. Hensikten var å gi grunnleggende forståelse for den sjømilitære profesjon, og utvikle oss som ledere. I løpet av toktet ble vi skjermet fra vår normale hverdag hjemme og hadde til tider ingen kontakt med omverden. Uvitende for oss var store deler av verden rammet av et sars-virus kalt covid-19, som spredde seg i voldsom fart.

Forsvarssjefen vektlegger i Forsvarets grunnsyn på ledelse at virkeligheten er vanskelig å forutsi og forstå. Han påpeker hvordan det uventede er det ventede, og nevner begrepet omstillingsevne som vesentlig dersom noe uforutsett skulle oppstå. 

Vi har som kommende ledere hatt mye ledelsesteori i løpet av det første året på Sjøkrigsskolen. Ombord har vi fått mulighetene til å praktisere hva teorien vektlegger som god ledelse. Til tross for dette var det ingen av oss som trodde vi ville oppleve sannheten om den uforutsigbare verden i så stor grad. Covid-19 krevde en omstilling verden ikke har forberedt seg på. En omstilling som ville påvirke vår hjemkomst etter 11 uker på sjøen.

Toktet

Reisen vi la ut på 21. januar 2020, hadde forskjellige delelementer for å maksimere vår fremgang og utvikling. Blant annet skulle vi begrense kontakten hjemmefra, og ble fratatt SIM-kortene våre. Vi fikk sende én mail i uken, og jevnlig ble det lagt ut nyheter som bidro til en viss forståelse av verden utenfor. 

I starten kom det så smått frem nyheter om en forkjølelseslignende sykdom som vokste frem enkelte steder i verden. Her ble det imidlertid lagt vekt på at den var forkjølelseslignende, og alvorlighetsgraden var lav. Da vi bega oss ut på Sør-Atlanteren mistet vi satellittdekningen, og vi gikk fra én mail i uken til ingen. 

Over en periode på omtrent 4 uker, hadde vi ingen kontakt med de hjemme. Heller ikke nyheter kom frem til vårt lukkede miljø, og vi var uvitende om hva som foregikk i andre enden av det endeløse havet. Samfunnet var på vei inn i en krise, mens vår største bekymring var om vi ville klare alle seil-manøvrere til en kommende nivåkontroll.

Alvoret hjemme utartet seg mens hverdagen ombord gikk som vanlig. Det var som vi levde i to parallelle virkeligheter. Begge gikk fremover, men begge var fullstendig forskjellig fra hverandre. Ingen hadde fullstendig oversikt over hva som foregikk i den andres virkelighet, og det var ikke før vi nærmet oss USA at vi fikk et reelt inntrykk av omfanget utenfor KNM Statsraad Lehmkuhl. Sommeridyllen vi hadde vendt oss til over Sør-Atlanteren endret seg brått til usikkerhet. 

Jeg husker da den nye skipssjefen, sammen med resten av den militære staben, tok en samling med oss kadetter for å forklare oss situasjonen før vår første frihelg på seks uker. Den nye skipssjefen hadde kommet fra Norge, og hadde sett hva som var i ferd med å skje. Samfunnet han beskrev korresponderte ikke med vårt virkelighetsbilde hjemmefra.

Forvirringen om sykdommen var enorm, da den gikk fra å være en forkjølelse til å være det norske samfunnets største bekymring. Enda mer forvirrende var det når amerikanerne hadde et langt mer avslappet forhold til det enn nordmenn hjemme. Vi ble fortalt at det trolig handlet om enorme mørketall, og at vi skulle innrette oss føringer hjemmefra. 

Før landlov fikk vi utdelt håndsprit sammen med en innføring om smittespredning. Planlagte arrangementer, som mottakelse for utenlandske gjester ble avlyst. Dette var et representasjonsoppdrag for hele det internasjonale, offisielle miljøet i Washington med rundt 250 gjester.

Bare fra vi gikk i land i USA, til vi var tilbake ombord fire dager senere hadde situasjonen endret seg drastisk. De allerede begrensede planene våre ble enda mer begrenset og vi endte i fullstendig lockdown noen dager før avreise. Usikkerheten spredde seg ytterligere da noen av oss kjente på forkjølelsessymptomer. Situasjonen var på mange måter uforståelig og uvirkelig. 

Jeg husker fortvilelsen og engstelsen hjemmefra da jeg ringte og fortalte om nedstengingen av skipet og isolasjonen av enkelte av mannskapet. De som hadde vært med på den gradvise utviklingen av virusspredningen hadde en annen forståelse av hvordan viruset kunne utarte seg. Vi, som hadde vært isolert fra omverden over så lang tid, ante ikke konsekvensene dersom prøvesvarene skulle komme tilbake positiv.

Heldigvis var prøvene negative, og vi kunne forlate havn og sette kursen nordover. Ingen av oss visste hva vi kom hjem til, men alle virket å være klare for en siste innsats ombord. Under hjemreisen grublet vi ofte og mye på ulike spørsmål: 

  • Fikk vi legge til kai i det hele tatt? 
  • Måtte vi sone karantenetid ombord før vi fikk reise hjem? 
  • Hvordan ville den kjente innseilingen bli? 

Innseilingen hadde mange gledet seg til, og så for seg en stor folkefest på Bradbenken i Bergen. Å stå syngende i masten mens vi tittet ned på våre kjære, bekjente og andre tilfeldige, virket uvirkelig etter 11 uker borte. Ankomsten ble imidlertid ikke som forventet. Selv om det var godt å se det kjente igjen, var ikke det kjente slik det var når vi reiste.

Hjemme igjen

På hjemreisen over Nord-Atlanteren hadde vi satellittdekning og kunne følge med på hvordan antall smittede økte for hver dag. Etterhvert kom også et stigende antall døde. 

Situasjonen utviklet seg stadig, og bilde av den normale hverdagen vi skulle hjem til ble fjernere og fjernere. Istedenfor frihet til å gjøre akkurat det vi ønsker, ble vi møtt med isolasjon i eget hjem. Uten tilgang til vanlige fasiliteter som skolen, treningssentre og andre lokaler, har det vært lite å foreta seg.  

Verdenen og hverdagen vi kom tilbake til var ikke den samme som vi forlot, og overgangen til korona-Norge har vært enorm. Personlig har jeg følt på rastløshet. På havet var det alltid noe å gjøre, selv på fritiden. Det var alltid en oppgave å skrive på, noe å rydde på plass, en treningsøkt vi kunne tatt eller en tamp å stramme på dekk. Personlig fred var bare å finne i hengekøyen.

Det sosiale aspektet har endret seg totalt. På "Lehmkuhl" ble vi vant til å bo oppå hverandre i tillegg til å hele tiden ha en samtaleparter å sitte med. Nå må all sosial kontakt utenfor kjernefamilien skje gjennom sosiale medier – et redskap vi måtte venne oss av med å bruke. Istedenfor å sove skulder i skulder med egne lagkamerater, kan vi nå legge oss helt alene. I stedet for å spise lunsj sammen med et helt kvarter på 21 stykker, sitter vi for oss selv. 

Samtidig som vi følte på begrenset frihet ombord, har jeg opplevd den som enda mer begrenset hjemme. Det har vært rart å komme hjem til den drastiske endringen regjeringen satte mens vi var borte. Selv om overgangen kom brått og uforventet, går det bedre for hver dag. Totalt sett har det vært mye lærdom å hente fra situasjonen.

Jeg ser nå hvordan eget tankesettet bestemmer hvordan dagene går. I starten fokuserte jeg mye på når, hvorfor, hvordan, samt generelle spørsmål verken jeg eller andre kunne svare på. Dette resulterte i frustrasjon, fortvilelse og rastløshet. Jeg følte meg oppgitt fordi jeg ikke hadde fullstendig kontroll over situasjonen. 

Etterhvert opplevde jeg denne tankemåten som destruktiv og utmattende. Korona-hverdagen var noe jeg måtte falle til ro med. Jeg måtte slutte å fornekte og jobbe mot den. Istedenfor å fokusere på det usikre, forsøkte jeg dermed å rette det mot det jeg hadde kontroll over. Blant annet vet jeg det er mye skole å sette seg inn i. Desto mer jeg klarer å få gjort hjemme, desto mer forberedt er jeg til når vi kommer tilbake på skolen. For jeg vet at en normalisert hverdag er i vente. 

Istedenfor å undre over når vi kan leve som vanlig, fokuserer jeg altså på at den kommer. Verdenen vi forlot i januar kommer tilbake, og den hverdagen vi lever i nå vil forsvinne.  

Ellers bruker jeg diverse teknikker for å fargelegge den grå hverdagen. Jeg tilrettelegger blant annet for variasjon i normale arbeidsoppgaver. Dagenes innehold er mye av det samme, men jeg forsøker å utfordre selve utførelsen. Enkelte dager står jeg eksempelvis opp tidlig for å lufte tankene før den digitale skolen. Andre dager sover jeg lengre. 

Jeg tester ut forskjellige studieteknikker, hobbyer og treningsformer, slik at jeg har mye å velge mellom. Ofte skriver jeg gjøremål før dagen, mens utførelsen er åpen. Det er ingen fasit på hvordan jeg legger opp dagene, så lenge jeg vet at gjøremålene mine fullføres. Personlig har dette bidratt til mer variasjon og en mindre kjedelig hverdag. 

Lærdommen om hvordan håndtere det usikre og snu det til egen fordel, er noe jeg vil ta med meg videre. Å søke det kontrollerbare har bidratt til at det endeløse, uutholdelige og kjedelige nå virker overkommelig og greit. 

Ønsket om å komme tilbake til vanlig hverdag er enda stort, men jeg er altså innstilt på at den ikke vil bli fastsatt med det første. Endringer og tilpasninger kommer, og dette kan til og med komme når vi tror det hele er over. 

Det er lett å miste motet i en tid hvor alt vi hører og ser på handler om covid-19. Uansett hvor man snur seg er det nyheter som minner oss om spredningen utenfor eget hjem. Å rette fokuset fra noe annet enn den omfattende pandemien er vanskelig når den har overtatt både radio, TV og nettet. 

Selv om alt fremdeles er usikkert, prøver jeg hver dag å rette fokuset mot det som er sikkert. For det vi vet, er at det kommer en tid hvor vi kan klemme dem vi ønsker igjen. En tid der bare fantasien setter grenser for hva vi kan gjøre. En tid med samhold, glede og vanlige rutiner. Selv om det i dag virker fjernt, er tanken om en normalisert hverdag betryggende.

Nå er det en liten stund siden vi kom hjem fra 11 uker til sjøs, og perioden har gitt mye rom for egenrefleksjon over situasjonen. Jeg har blant annet tenkt mye på sannheten bak hva Forsvarssjefen nevner i Forsvarets grunnsyn på ledelse. At verden er en uforutsigbar virkelighet hvor det uventede nettopp er det ventede. 

Til tross for dette er jeg stolt over hva Norge har fått til sammenlignet med mange andre land. Jeg vil hevde at vi har vært en av de med størst evne til omstilling. Mens andre stormakter og land avventet og håpte på at det hele var en absurd drøm, tok vi grep og gjorde noe. Store deler av befolkingen har holdt seg trofast til fremgangsmåten, noe som har ført til resultater. Covid-19 har ført til de strengeste restriksjonene Norge har ivaretatt i fredstid. Til tross for dette, takler vi det bra.

I starten av reisen hadde jeg aldri trodd at jeg skulle komme hjem til en slik situasjon. Jeg forventet en hjemkomst bestående av store samlinger med familie og venner i det vi fikk påskeferie. Fullbookede dager med aktiviteter var også noe jeg så for meg mens vi seilte på det åpne hav. 

Den surrealistiske opplevelsen av toktet med KNM Statsraad Lehmkuhl er noe jeg vil huske for resten av livet, og er noe jeg har tatt stor lærdom av. Jeg ser i dag en større verdi av en god omstillingsevne. Ikke bare i det militære, men også i det sivile. 

I starten føltes endringene uvirkelig, meningsløst, ensomt og rart. Men etter alt vi har erfart på bare få uker, ser vi resultatene av det som gjøres. Den kollektive dugnaden som praktiseres i dag er noe vi vil huske i lang tid. I en ellers håpløs og krevende tid mener jeg det er viktig å ikke ta for gitt den tiden vi jobber med å få igjen. 

Det kommer en tid hvor dette er historie og ikke virkelighet. En tid der vi kan hygge oss sammen, istedenfor gjennom en dataskjerm. Friheten jeg lengtet hjem til vil komme tilbake. Og når den gjør det, vil alt vi har strevet oss gjennom i ukes, og månedsvis, føles som en liten pris å betale.   

Publisert 28. april 2020 16:44.. Sist oppdatert 19. mai 2020 16:10.