Humanitær intervensjon: Når, hvor – og hvorfor ikke?

I den nyeste utgaven av tidsskriftet Militære studier kan du lese at den internasjonale responsen på systematiske overgrep mot sivile varierer fra krise til krise og fra én region til en annen, og at nasjonale interesser trumfer det meste.
Vi har i dag en ny generasjon politikere. Felles for de alle er avmaktsfølelsen etter massakrene i Burundi, Rwanda og Srebrenica i 1993–1995.

Vi har også en ny generasjon offiserer. Felles for mange av de er tilgangen på noen av verdens beste nisjekapasiteter, noe som gjør at risikoen for egne tap er betydelig lavere enn for ti år siden. Deres primære referanseramme er ikke bare nordområdene, men også 25 år med vedvarende kamp for grunnleggende menneskerettigheter i utlandet.

Universelle verdier rettferdiggjør innblanding?

Våre politikere og offiserer er barn av sin tid. Alle er de preget av den ideologiske seieren etter den kalde krigen. Og alle har de gått til krig i troen på vestlige verdiers universelle gyldighet og fortreffelighet. Dette rettferdiggjør humanitære intervensjoner og innblanding i andre lands indre anliggender. Av dette følger en verdensorden der staters suverenitet bygger på evnen til å ta ivareta befolkningens sikkerhet. Slike intervensjoner ledes an av NATO-land, men er høyst diskutable i Russland, Kina, India, Brasil og Sør-Afrika.

Innsikt i legitimering av humanitær intervensjon

Denne utgaven av Militære studier er viktig, fordi den gir oss mer innsikt i hvilke forhold som legitimerer humanitær intervensjon. Bomber slippes i land vi åpenbart ikke kjenner. Bak fernissen av humanitet og godhet ligger realpolitiske syn på hva som gagner oss best selv. Når de humanitære lidelsene er store nok og nasjonale interesser taler til fordel for intervensjon, kommer den nest viktigste faktoren inn: offiserens evne til å omsette politiske mål til militær suksess. Dersom offiseren overbeviser politikeren om at høye tapstall er usannsynlig og at krigen vinnes raskt – ja, da kan stormaktene intervenere.

Skulle det i tillegg vise seg at regionale organisasjoner går tungt inn, som EU, NATO, kanskje Den arabiske liga eller Den afrikanske union – ja, da er saken langt på vei avgjort i FNs sikkerhetsråd.

Om forfatteren

Marius Hjelmesæth er nyutdannet samfunnsviter og kommer fra Tønsberg. Han har en mastergrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo (2015). Hans fordypningsfelt er internasjonal politikk, med spesielt fokus på utfordringer knyttet til internasjonal sikkerhet, interne konflikter og beskyttelse av sivile.

Publisert 21. oktober 2015 14:58.. Sist oppdatert 28. juni 2016 11:13.