Etterretning i Nato – Fra ambisjon til feilslått reform?

Militære studier 6–2015 retter et kritisk søkelys mot Natos evne til å tilpasse seg nye kriger. Det historiske bakteppet er Nato-landenes manglende evne til å forstå de politiske, religiøse, etniske og kulturelle skillelinjene i typiske konfliktområder etter den kalde krigen.

​Selv om alliansens medlemsland står for mer enn 40 prosent av verdens militærutgifter, og vinner nesten hvert slag på bakken, har de ennå til gode å omsette den militære suksessen i politisk uttelling. Situasjonsforståelsen til de vestlige styrkene er for fiendefokusert, soldatenes militærfaglige kompetanse for smal, og doktrinene ofte for voldelige.

Ifølge vedtaket fra Natos toppmøte i Bucuresti 2008 om «helhetlig tilnærming» (Comprehensive Approach) skulle vestlige styrker tilpasse maktbruken til andre, mer langsiktige og sivile maktmidler: diplomatisk, juridisk og økonomisk bistand.

Tanken var at Natos etterretning skulle gi soldatene mer kunnskap om de lokale omgivelsene før de startet egne angrep. I 2010 ble dette fulgt opp med etterretningsreformen Knowledge Development.

Fem år etter ser vi at denne kunnskapsreformen langt på vei har mislykkes. Når Nato-landene er mest opptatt av å unngå tap (Force Protection), blir etterretningsarbeidet nødvendigvis farget av trusler mot liv og helse. Det skorter ikke på kunnskap om konvensjonelle motstandere. Derimot savnes en bredere tilnærming til hva soldatene på bakken trenger å vite, slik at volden de utøver ikke virker mot sin hensikt. Reformene som hadde til hensikt å gi militære styrker et mer nyansert beslutningsgrunnlag, ble imidlertid møtt med motstand langt inn i Natos egne rekker.

Dette er oppsiktsvekkende og nedslående. Ikke bare fordi erfaringene fra Afghanistan, Irak, Libya og Syria viser at vestlige militære har store problemer med å forstå de politiske og sosiale stamme- og klanbaserte kontekstene de opererer innenfor. Men også fordi Nato blir dårligere egnet til å møte alle former for hybrid krigføring.

Like viktig som å drive militær etterretning er det å bygge kunnskap om de ikke-militære truslene. Det er her skoen trykker, noe vi tragisk nok fikk demonstrert under terrorangrepene i Paris fredag 13. november.

Forfatteren Per Kristian Norheim jobber som seniorrådgiver i Forsvaret. Han avtjente
verneplikten i infanteriet og har blant annet tjenestegjort ett år i det norske
styrkebidraget i KFOR-operasjonen i Kosovo. Norheim fullførte russisk hovedfag
ved Universitetet i Oslo i 1999. Han avla sin mastergrad i militære studier
ved Forsvarets høgskole i 2015.

Publisert 4. desember 2015 15:07.. Sist oppdatert 16. desember 2015 10:41.