hv_975_22.julihv_975_22.julihttp://forsvaret.no/hv/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=679Soldater i innsatsstyrke Derby holdt vakt utenfor Stortinget 22. juli 2011./media/PubImages/tkBL9C4358.jpg

22. juli

Hendelsene 22. juli er det nærmeste vi kommer «en test av forsvarsvilje» i Norge etter andre verdenskrig. Hva får noen til å løpe mot det alle andre løper fra? 
​På et kjøkken i Inkognito terrasse i Oslo sitter Christopher Soelberg (51) ved datamaskinen og jobber. Han er selvstendig næringsdrivende, og eier et selskap som importerer jaktutstyr og våpen. Han svarer en kunde på e-post, idet han hører et kraftig smell utenfor. Han kan se himmelen fra kjøkkenvinduet, og får det ikke helt til å stemme. Er ikke himmelen litt for lys for tordenvær? 

I underkant av 900 kilometer unna befinner Magnus Loftheim (38) seg. Han jobber til daglig med produktutvikling og design av utstyr til forsvar, politi og redningsetater. Nå tilbringer han sommerferien i Sogn og Fjordane sammen med sin kone, sviger-
foreldrene og hunden Zita. Han holder på i hagen når han får en tekstmelding fra noen i hovedstaden. Det har smelt i regjeringskvartalet. 

 

 

hv_975_22.julihv_975_22.julihttp://forsvaret.no/hv/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=681Områdesjef Christopher Soelberg/media/PubImages/20181022OEV_0O3A1081.jpg

Minuttene etter smellet. I Oslo plukker Christopher opp mobiltelefonen sin fra kjøkkenbordet, han har akkurat fått en SMS. «Scramble?» lyser mot han på skjermen. Avsenderen er troppssjef i Sogn HV-område, tilhørende Oslo og Akershus heimevernsdistrikt (HV-02), som Soelberg har vært områdesjef for siden 2005. Han ser uforstående på ordet, før neste melding tikker inn – fra administrasjonsoffiseren. «Hører du på radio?».

Christopher setter den på. Det har vært en eksplosjon på Youngstorget.  Like etter ringer personelloffiseren hans, som jobber ved Oslo City. De blir enige om at han skal stikke og se hva som foregår. Bare elleve minutter etter at bomben smalt har Christopher, via personelloffiseren, «eyes on target» – regjeringskvartalet, eller rettere sagt; det som er igjen av det. Bygningen HV-området hans, Sogn 02218, hadde som objekt. 

KJØRER TIL ØSTLANDET

«Over fjellet» går Magnus Loftheim inn og setter på nyhetene, mens han ringer troppssjefen sin. Magnus var på den tiden lagfører i Opplandske heimevernsdistrikt (HV-05) sitt skarpskytterlag. Troppssjefen var på butikken, og mens han handlet ferdig bestemmer de to seg for at «plakaten på veggen» skal gjelde frem til de hører noe annet. Skarpskyttertroppen var i 2011 en regionsressurs for Oslo-området, og de så for seg at de kom til å bli brukt dersom HV-02 skulle brukes. 

Magnus forklarer sin kone hva som har skjedd og hva han må gjøre. Han ber henne bli igjen med foreldrene sine og Zita, og kjører mot Østlandet for å gjøre seg klar – uten å vite hva det er han gjør seg klar for, eller hvor lenge han kommer til å være borte. 

Uvissheten og kaoset herjer i hovedstaden også. Etter å ha bistått på stedet rundt regjeringskvartalet drar personelloffiseren i Sogn HV-område videre til Solli plass, hvor han har tilgang på FIS Basis. Klokken 15:45 har han skrevet ut nye lister med personell i Sogn 02218, og meldt tilbake til områdesjefen. Soelberg befinner seg i en flom av tekstmeldinger og telefonsamtaler med troppssjefer og andre tilknyttet HV-02. Det er vanskelig å forstå hva som foregår, og hva som bør gjøres. 

PLAKATEN PÅ VEGGEN

Bør de gjøre noe? Har de i det hele tatt nok folk tilgjengelig? Mellom slagene lader han telefonen og spiser – for han regner med at det blir lenge til neste gang. 
I bakgrunnen ruller bildene fra Oslo sentrum på TV2 Nyhets-
kanalen. Det ser ut som en krigssone. 

-Jeg var på toalettet på et tidspunkt, minnes Christopher - drøye syv år etter det verste angrepet på norsk jord etter andre verdenskrig. Over doen hans henger «plakaten på veggen», som han hadde «stjålet» fra befalsskolen 20 år tidligere. Den ettermiddagen i juli 2011 leste han den fra ende til annen, mens refleksjon-
ene gikk på høygir. 

Jeg var på toalettet da jeg fikk beskjeden. Der henger plakaten på veggen.

- Den sier jo at selv om du er alene, har du plikt til å sette i gang på egenhånd. Jeg diskuterte iherdig med meg selv; er det som foregår i Oslo nå kriminalitet eller er det krigshandling? Svaret avgjør om det er min jobb eller ikke, sier han. 
Han kom frem til at dette ikke dreide seg om krim – det lignet mer på en krigshandling. 

- Hvis plakaten på veggen skal ha en funksjon, må uvissheten i en slik situasjon kunne tolkes som krig inntil den blir avlyst. Konklusjonen hans ble: vi må gjøre noe. Nå. 

 

 

hv_975_22.julihv_975_22.julihttp://forsvaret.no/hv/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=680Magnus Loftheim/media/PubImages/20181107OEV_0O3A3439.jpg

Forsvarsvilje – en livsstil

I bilen på vei mot Østlandet går telefonen varm. Magnus Loftheim sitter med handsfree og ringer rundt til laget sitt, og forklarer hva planen er. Situasjonen er uavklart, ingen vet hva som har skjedd, eller om Heimevernet kom til å bli kalt inn. 
- Det var en merkelig stemning i bilen, forteller den tidligere lagføreren, som i dag er aktiv i innsatsstyrke Grebe. 

Han ba laget om å gjøre seg selv og familiene sine klare for at de skulle møte opp og gjøre en tjeneste av et eller annet slag. At de mentalt måtte forberede seg på et skarpt oppdrag. Hvis de ble kalt ut ville han komme tilbake med tid og sted. Hvis de ikke hørte noe fra distriktet, var planen å møte på Terningmoen klokken tolv neste dag for å gjøre seg klare selv. Alle meldte at de kunne bli klare, bortsett fra en som var på Gran Canaria. Han satte straks i gang med å sjekke flytider hjem til Norge. 

-Da det smalt i Oslo så vi tydelig hva som var av forsvarsvilje i troppen vår. Alle ville delta, og alle følte de var forberedt, forteller Magnus. 

For 38-åringen er forsvarsvilje en livsstil. Helt siden han var 11 år gammel og så Gulfkrigen på BBC, har han jobbet mot en jobb i Forsvaret. Kona hans pleier å si at når alle løper vekk fra problemet, løper Magnus i motsatt retning. 

HVOR MANGE SOLDATER?

-Jeg har et sterkt ønske om å bidra i samfunnet, og bevare og forsvare de verdiene vi står for, forteller Magnus. Det ønsket brant i han der han kjørte østover 22. juli 2011. Mens han snakket med sine grønnkledde kollegaer i telefonen, kom meldingene om skyting på Utøya. Han husker godt frustrasjonen han kjente på den ettermiddagen.
-Jeg tenkte at nå burde vi ha vært klare, hvorfor tar meldingene så lang tid? Hvorfor er det ingen som har kalt oss ut? 

Det har gått cirka en time siden bomben gikk av når Christopher Soelberg blir oppringt fra distriktssjefen i HV-02. Hvis det skulle være soldater på bakken, ville Sogn gå først i ilden. Hvor mange soldater, på hvor kort tid, klarte han å skaffe?

Vi var veldig klare for å komme i gang, og jeg følte meg trygg på gjengen.

-Jeg svarte «Oberst, på en fredag etter klokken tre midt i fellesferien? Vet da faen – for å svare på det må jeg reise til Lutvann, sette stab og ringe alle», forteller områdesjefen. 

Soldatene hans i Sogn heimevernsområde ble raskt klare over at objektet deres var blitt sprengt, men Soelberg fikk ikke klar signal til å kalle de ut. Ingen skulle kalles inn før på ordre. Klokken ti på kvelden fikk han derimot grønt lys for å starte kartleggingen.  Han startet ringerunden, og fikk tak i veldig mange, veldig fort. Før 22. juli bikket 23.  hadde i underkant av hundre sagt de kunne stille på kort varsel. Det var nok til en styrke. 

Beredskap 365 dager i året. Magnus Loftheim møtte laget sitt på Terningmoen lenge før avtalt tid lørdag. Troppssjefen hadde endelig fått beskjed fra distriktet om å støtte innsatsstyrke Derby (HV-02) i oppdragsløsning.

STILLHETEN

- Vi var veldig klare for å komme i gang, og jeg følte meg trygg på gjengen. Alle hadde for det meste riktig utstyr, god treningsstandard og maksimalt fokus på å løse oppgaver der og da, forteller han. 

Det var rart å kjøre på nesten tomme veier på E6 mot Oslo, med skarpe våpen.
- Jeg har jo vært ute i Kosovo og Afghanistan, så mye var likt. Men at det var Oslo som var destinasjonen var merkelig. 

I hovedstaden var stillheten slående. Bomben og beskjedene om flere titalls døde barn og ungdommer på Utøya hadde satt preg på byen. Christopher Soelberg husker godt da han gikk opp til regjeringskvartalet for å bistå Hans Majestets Kongens Garde med sikring av regjeringskvartalet, tidlig lørdag morgen.

- Det var veldig gripende. Lukta av sprengt bygning, vann som sildret, glasskår og vrakrester overalt, forteller han. Han tror 22. juli for mange ble en oppvåkning.

- Heimevernet leverer beredskap hver eneste dag. Folk tror at årets trening er årets produksjon – det er en misforståelse, sier han. 

Som områdesjef sender han ut en takkemail hvert år, hvor han takker soldatene sine for at de står vakt 365 dager i året. Etter 22. juli kom en soldat bort til han og sa:
«Du har sendt en sånn mail hvert år, og jeg har egentlig aldri skjønt noe av den. Men nå skjønner jeg hva du mener».


Publisert 14. desember 2018 13:37. av Marie Brudevold. Sist oppdatert 20. desember 2018 08:43.