hv_979_altfornorgehv_979_altfornorgehttp://forsvaret.no/hv/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=694/media/PubImages/motstand.jpg

Alt for Norge

De var unge og tok freden for gitt, men morgenen 9. april 1940 våknet både Jacob Strandheim og Arne Hjorth Sørensen til en helt ny hverdag. Hva fikk disse to og tusenvis av andre til å engasjere seg i motstandskampen?

Reddet av et vådeskudd

Arne Hjorth Sørensen (98) kan fremdeles gjengi sine egne opplevelser minutt for minutt da tyskerne kjørte inn i Hamar sent på kvelden 9. april 1940. 

«Halt, licht aus, hände hoch!» Han kunne kjenne det kalde stålet fra maskingeværet mot halsen, men forunderlig nok ble han ikke redd – bare forbitret over å ha kjørt rett inn i den tyske stillingen. Minutter tidligere hadde de tre kameratene sett lysgranatene som ble skutt opp over stangelandet og frontlyktene som nærmet seg broen inn til Hamar. Nordmennene som hadde ligget i stilling ved Stangebrua tidligere på dagen, hadde trukket seg tilbake og guttene hadde fått ordre om å hente våpnene som lå igjen. Nå var det for sent - tyskerne sto allerede på dørstokken inn til byen. 

Arne Hjorth Sørensen er blitt 98 år gammel, men minnene fra krigen er fortsatt krystallklare. Han ble enkemann for seks år siden og nå bor han alene i huset ved Glomma i Elverum. Overalt i huset henger det bilder av den nærmeste familien, men dessverre ikke så mange fra krigsinnsatsen. Fotoapparatet gikk nemlig med i en isråk under felttoget i Nord-Norge.

Visste lite. 

Arne Hjorth Sørensen var 19 år gammel og av kjøpmannsslekt. Tidlig den 9. april forsto familien at noe hadde hendt i løpet av natten. Utover formiddagen fikk Arnes far, kjøpmann Sigvart Sørensen, en rekke forespørsler om han kunne levere varer til kunder som ventet innrykk av høytstående personer i løpet av dagen. 

– Vi skjønte snart at noe var i gjære ettersom far ble bedt om å levere varer til hoteller og restauranter i byen. I tillegg kom intendanturen, forsyningstjenesten for Forsvaret, med rekvisisjonslister, forteller han. 

Minnene fra det dramatiske første-døgnet av krigen i Norge står fremdeles klart for han. Han husker at barna ble sendt hjem fra skolene denne dagen og de tyske flyene som fløy over mjøsbyen på morgenen og formiddagen. I de forvirrende timene som fulgte, visste han lite om at krigen skulle ta han på langs av Norge og at det skulle gå et par måneder før han så foreldrene igjen.

Men 9. april var det få i Hamar som egentlig skjønte hva som var i ferd med å skje. Konge, Storting og regjering hadde flyktet fra Oslo tidlig på morgenen og noen timer senere ankom følget Hamar.

– Jeg tror ikke folk flest visste så mye om dette. Ankomsten, Stortingsmøtet på Festiviteten og flukten videre til Elverum var det nok ikke så mange som fikk med seg – naturlig nok, men jeg husker ryktene begynte å gå om at tyskerne var på vei, sier Arne.  

Stangebrua.

 Like før midnatt kjørte han ned til Stangebrua og der så han de tyske bilene nærme seg. Der traff han et par kamerater som skulle hente våpen som var etterlatt av norske soldater tidligere på dagen. Denne vaktstyrken ble trukket tilbake da de skjønte at de ikke kunne hamle opp med den tyske overmakten. På veg nedover kjørte Arne rett inn i den tyske kolonnen som nå hadde kommet seg over brua.

– Det var en ung tysk soldat som holdt geværet mot halsen min. Jeg så at han var livredd, minnes han. Plutselig går det av et skudd et sted bak dem og tyskerne kaster seg ned på bakken. Nå ser de norske guttene sitt snitt til å komme seg ut av bilen og unna. De løper hals over hodet oppover igjen mot byen i hver sin retning. 

– Jeg vet ennå ikke hvor jeg løp, men jeg husker jeg havnet ved Hamar Stadion. Til alt overmål traff jeg på en tysk patrulje igjen, og også denne gangen kom jeg meg unna. Trolig fordi det var mørkt, sier han.

Arne søkte etter hvert tilflukt på kvistværelset i farens forretning og ble liggende der til neste morgen. Derfra kunne han se de tyske soldatene etablere vakthold på sentrale punkter i byen.   

Felttoget begynner. 

Det kunne late til at opplevelsene 9. april hadde satt en trass i den unge gutten, for dagen etter møtte han opp på Kluke gård utenfor Hamar sentrum og meldte seg som frivillig. Det var starten på en reise som skulle vare helt til slutten av juni. 

Arne Hjorth Sørensen medgir at han var redd flere ganger i de første dagene av krigen, men det rokket likevel ikke ved viljen til å gjøre motstand da det gjaldt. Innbittheten og forbannelsen over Hitlers terror-regime slo imidlertid rot i unggutten lenge før krigen kom til Norge.

– Som 13-14 åring var jeg nok mer engasjert i internasjonale spørsmål enn flere andre på min alder. Jeg husker det gjorde sterkt inntrykk på meg da den tyske fredsarbeideren Carl von Ossietzky fikk Nobels fredspris i 1935. Da satt han i konsentrasjonsleir og Hitler nektet han å reise for å motta prisen. Men forbannelsen ble for alvor sementert etter Krystallnatten, forteller Arne. Natten mellom 9. og 10. november i 1938 iverksatte den tyske regjeringen omfattende voldshandlinger mot jøder og jødisk eiendom i Tyskland og Østerrike. 

– Jeg var jo veldig ung da dette skjedde, men jeg ble forbannet og forbitret, sier han. Da krigen kom til Norge et par år etter, ble forbannelsen omsatt i forsvarsvilje. 

Nordover.

Arne, og de øvrige som meldte seg frivillig til krigsinnsatsen i Østerdal, ble etter hvert sendt etappevis nordover. Han forteller om slitsomme dager med lite eller ingen mat, lite søvn og dager i konstant uvisshet om hvor fienden befant seg. Noen steder kom de i kontakt med tyskerne og klarte å slå de tilbake. Ferden fortsatte oppover i Østerdalen og tilslutt kom de seg inn i Sverige via Røros. Den relative freden på andre siden av grensen virket forlokkende på mange slitne soldater, men Arne var blant de som ville fortsette kampen nordover i landet. 

– Da vi var i Sverige fikk vi nedslående nyheter fra Norge om tyskernes fremmarsj. Mange hadde fått nok av feltlivet og savnet kone og barn. Jeg reiste meg opp på en av benkene i bedehuset der vi var forlagt for natten og sa at vi måtte fortsette kampen nordover i landet, smiler Arne. Halvparten av dem valgte til slutt å gjøre det.

– Mange år etter krigen ble jeg minnet om «tordentalen» jeg holdt for mannskapene denne kvelden, ler han. Han synes likevel det er vanskelig å skulle forklare hvorfor han var så innbitt på å fortsette.

– Jeg møtte en fantastisk moral blant de jeg kjempet sammen med og jeg ville vinne krigen. Du må huske at folk flest ikke hadde så mye på den tiden og man var avhengige av hverandre for å overleve. Det er noe rart som oppstår i krig. Plutselig får vi omsorg for hverandre. Det er et av de sterkeste minnene jeg har fra de dagene. Samholdet og solidaritetstanken er nok en del av forklaringen på hvorfor folk reiser seg opp for å kjempe, sier Arne. 

Kapitulasjon.

Fra Sverige gikk ruten nordover til Finland og endelig inn i Norge igjen og Pasvik, frontavsnittene mellom Tromsø og Narvik og helt til Kirkenes. Arne forteller om en strabasiøs og tidvis farefull reise på langs av Sverige, Finland og Norge før reisen hjem startet. 

– 10. januar lå vi i ei veggrøft mellom Narvik og Tromsø da beskjeden om Norges kapitulasjon kom. Jeg syntes det var bittert at vi ikke kunne fortsette og jeg husker vi fikk ordre om å reise til Tromsø for å demobilisere. Norge hadde jo hatt fremgang i nord, men nå dalte bokstavelig talt tyske fallskjermsoldater ned over oss og mange tenkte hva nå? sier han.

Natt til 24. juni var Arne omsider tilbake i hjembyen Hamar. Han ruslet opp til farens butikk, men der var det ingen hjemme. Familien hadde reist til hytta så Arne tok en sykkel og traff moren og faren igjen der. 

Etter krigen etablerte Arne og kona seg i Elverum og i årene siden har han vært en ivrig skribent og blant annet bidratt med sine historier til det lokale historielaget. På grunn av sine erfaringer fra krigen ble han rundt 1960 bedt om å bygge opp den første heimevernsavdelingen i Elverum. En jobb han sa ja til og fikk samlet 30 karer, deriblant veteraner fra Tysklandsbrigaden. 

– Vi hadde ikke så mye utstyr, men brukte mye av de våpnene som tyskerne hadde etterlatt, forteller Arne. Han har beholdt sitt samfunnsengasjement og har i alle år vært aktiv i lokalpolitikken i Elverum. 

For innsatsen sin under krigen fikk Arne Hjorth Sørensen deltakermedaljen for felttoget 9. april – 10. juni. 

Etter krigen fikk han også medalje og diplom fra regimentene i Sør- og Nord-Norge. 

Satte livet til over Nordsjøen

Jacob Strandheim (98) sier det aldri var snakk om ikke å bidra til krigsinnsatsen. Under krigen gjorde han 57 turer mellom Shetland og Norge. 

Selv mener han det var flaks som gjorde at han overlevde.

Jacob Strandheim ser ned på et bilde av alle kameratene som jobbet på «KNM Hitra». Shetlandsgjengen var den hemmelige operasjonsgruppen som holdt til ved Shetland, London og Skottland under andre verdenskrig. 

Stua hjemme på Nordås utenfor Bergen bærer preg av levd liv. Overalt på veggene henger det bilder og vitnesbyrd fra et langt liv, men også fra en dramatisk tid i norsk historie. 

«KNM Hitra» var én av tre amerikanske ubåtjagere som den norske marinen overtok i 1943. I krigens første år måtte sjømennene bruke fiskeskøyter på turene mellom Norge og Shetland. 44 norske sjømenn falt de to første årene - noe som utløste et krav om å få bedre og raskere båter som også kunne bite fra seg om de ble angrepet.

57 turer.  

– Fiskebåtene var sene, og det var ikke meningen at de skulle brukes over Nordsjøen vinterstid i storm og orkan. Samtidig holdt tyskerne på å bygge ut langs kysten og fikk stadig større fotfeste. Etter vi fikk disse båtene var det ingen tap, og forsyningstempoet økte dramatisk, minnes Strandheim som etter hvert ble nestkommanderende på Hitra.

Fra 1941 og frem til freden kom gjennomførte han hele 57 turer over Nordsjøen med materiell, flyktninger og agenter. Det er flere turer enn Leif Larsen (Shetlands-Larsen), men det hadde sin pris. Frykten for å bli tatt lå grunt.  

– Angsten var der hele tiden, men jeg kom på mirakuløst vis aldri i direkte kontakt med tyskerne. Vi så de flere ganger, men klarte å unngå dem. Mange av mine venner var ikke like heldige, sier han. I løpet av krigen gjorde Shetlandsgjengen 200 turer mellom Norge og Storbritannia. Til sammen ti skøyter gikk tapt.

Ville gjøre en innsats. 

5. oktober 1941. 21 år gamle Jacob er på fest med venner i Øygarden der han hadde vokst opp. Et par uker tidligere hadde noen venner forsøkt å komme seg over til England, men måtte gjøre vendereis da båten fikk motorhavari. Men frøet var sådd og ryktene gikk om flere som hadde kommet seg over Nordsjøen og sluttet seg til de norske styrkene i London. Denne høstkvelden utenfor samfunnshuset var sval og vindstille – som skapt for et forsøk, tenkte Jacob.

– Der og da bestemte vi oss for å prøve. Familien eide to brønnbåter og vi hentet den ene ned til kaia ved danselokalet. Det viste seg at flere hadde gått med de samme tankene for innen vi fikk hentet båten hadde det samlet seg en rekke mennesker der nede, sier han. 

Da fiskeskøyta omsider gikk ut var det elleve menn om bord – med Jacob som skipper. Det handlet ikke om å rømme for ingen av dem var forfulgt, men etter hvert som flere og flere kom seg helskinnet over, vokste også viljen til å gjøre en innsats blant de som ennå var igjen hjemme. 

– Vi var unge og ville gjøre noe. Det var tidsånden den gangen. Vi var blitt overrumplet av tyskerne og var helt uforberedt på at krigen skulle komme hit. I hvert fall i min kameratgjeng var forsvarsviljen stor, minnes han. 

London.

 Om lag ett døgn etter den impulsive avgjørelsen på kaia hjemme i Øygarden, kom kameratene seg til Shetland. Så bar det sørover til London der de ble avhørt om tyskernes aktivitet i Norge. Mange av guttene som hadde reist over ønsket seg i marinen – de var fiskere og sjøfolk. Så mange meldte seg at det ikke var plass til alle. Dermed havnet Jacob inntil videre i handelsflåten der han fraktet forsyninger opp og ned langs kysten av Storbritannia. Etter noen måneder fikk han høre om båtene som seilte mellom Shetland og Norge. 

– Jeg møtte noen karer i Kompani Linge som fortalte meg om denne trafikken. Ettersom jeg hadde kystskipperskole og kunne navigere, var jeg nok attraktiv for en slik oppgave, sier han. Men først måtte han på kurs for å lære å skyte og kaste granater. Deretter var det ut på båt – først fiskeskøyter, deretter på mer robuste ubåtjagere. 

Alle ble med. 

– Fra 1942 til 1943 var det 90 sjøfolk med på transportene. Halvparten ble drept, men jeg var blant de som slapp unna. Vi seilte da det var minst sjanse for å møte tyskere, sier han. Det betød i dårlig vær og stort sett fra september til april. I sommerhalvåret var det så lyst at muligheten for å bli oppdaget hadde vært svært stor. 

Strandheim forteller at Shetlandsgjengen var nære kamerater og derfor vokste forsvarsviljen hver gang de måtte ta tap. 

– Jeg kan ikke huske noen sa nei til å være med ut – uansett hvor farlig det var. Vi skulle hevne vennene våre. Hver gang vi gikk ut var vi innstilt på at vi kanskje aldri kom tilbake. Alle tenkte nok på det, men det var ingen som snakket om disse tingene, sier Strandheim. 

Forsvarsviljen finnes fremdeles. Tross påkjenningene under krigen gikk det bra med Strandheim i årene etter. Det vil si – i starten av freden slet han med mareritt og kunne slåss med tyskerne i søvne, men dette gikk etter hvert over som han fikk opplevelsene mer på avstand. Strandheim har også fått mye heder for innsatsen og etter krigen mottok han Sankt Olavs medalje i Ekeløv. I 2005 fikk han hedersmedaljen av Dronning Elisabeth på Buckingham Palace, men selv er han ikke så ivrig etter å snakke om dette. 

– Jeg vet ikke nøyaktig hvor de er. De ligger vel i en skuff et sted, ler han. Nei, da vil han heller vise frem bildene av båtene han fikk være med på og særlig KNM Hitra. 

Etter krigen ble KNM «Hitra» satt inn i tjeneste som kystvakt og kystoppsyn frem til 1953 da hun ble lagt i opplag. Etter en noe rufsete tilværelse ble KNM Hitra overlevert Generalinspektøren for Sjøforsvaret i 1987. Etter hvert ble båten pusset opp ved hjelp av private investorer og eies i dag av Marinemuseet i Horten, men er stasjonert på Haakonsvern i Bergen. Skipet er i dag museum og seiler langs kysten  i sommermånedene. 

Strandheim tilhørte en generasjon der mange reiste seg opp for å slåss mot overmakten. Hva tror han om dagens ungdom om Norge skulle bli utfordret militært enda en gang?

 – Ja, jeg tror de vil gjøre det samme. Jeg var 21 år da jeg reiste ut. Vi hadde sett tyskerne komme og erfart følgene av det. Så kom ryktene om at den og den hadde reist. Dette ildnet oss og når noen først tok et initiativ, fulgte vi med. 

Slik var det bare og slik er det nok nå også, sier han.

Publisert 26. desember 2018 11:00. av TEKST: Stein Cato Nybakken FOTO: Jesper Vigander Edwin.