Limet i avdelingen

Da områdesjef i Kongsberg HV-område, Tor Helge Haugo, skulle velge seg en områdesersjant, var det én kandidat som pekte seg raskt ut. Stian Antonsen (42) har den militære bakgrunnen HV ønsker sersjantene skal ha.

​Skal dere møte Stian? Jeg kommer og låser dere inn. Stålporten inn til leiren glir lydløst opp.. og igjen bak oss.   

Det er senvinter, tåke og underlig stille på innsiden av leirgjerdet. Heistadmoen militærleir er relativt stor og moderne, men i dag er det kun distriktstaben til Telemark og Buskerud heimevernsdistrikt 03 som har daglig tilhold her. 

For militær-nostalgikere ligger det liksom noe fordums over Heistadmoen. Da Telemark infanteriregiment ble flyttet hit for nøyaktig 110 år siden var det blant annet for å bedre beskyttelsen av Kongsberg våpenfabrikk. I etterkrigsårene var leiren utdanningssted for infanteribataljoner i Tysklandsbrigaden og senere har den huset blant andre Telemark bataljon og Hans Majestet Kongens Garde. 

Naturlig leder

Stian Antonsen medgir at det er stille, men han er gammel nok til å huske tiden da aktiviteten var langt høyere. Som Kongsberg-gutt har han også mange gode minner herfra. 

I det sivile jobber 42-åringen som driftsleder i Securitas. I uniform er han på mange måter det stykket som ideelle områdesersjanter er skåret ut av – med befalsskoleutdannelse, erfaring fra Telemark bataljon og deltakelse i internasjonale operasjoner. I tillegg kommer han fra en forsvarsfamilie med en far som har bakgrunn i Heimevernet. Nå er sønnen ansvarlig for at soldatene i HV-området blir de - som han sier - «smådjevlene» de skal være. 

Han er det jeg vil kalle en naturlig autoritet.

Sammen med områdesjef Tor Helge Haugo setter vi oss på pauserommet i stabsbygget til HV-03. I bakgrunnen vises ski-VM på TV. For å fullt ut forstå oppgavene og ansvaret til sersjanten, må du også forstå hva ordningen har hatt å si for arbeidsoppgavene til sjefen.  

– Han er det jeg vil kalle en naturlig autoritet. En som soldatene respekterer og hører på, sier Haugo. Da sersjantordningen ble innført for tre år siden tok det ikke lang tid før valget av områdesersjant var tatt, sier Haugo. Antonsen pekte seg ut mye på grunn av militær bakgrunn, men også fordi han har egenskaper som gjør han til en naturlig leder. 

– Det finnes jo mange dyktige befal hos oss – jeg var heldig som fikk jobben, sier Antonsen.


Utenlands

– Jeg startet i HV-ungdommen og hadde bestemt meg for å ta befalsutdanning da jeg var ferdig med videregående skole, men jeg visste ikke så mye om hva jeg skulle gjøre etter det, sier Stian. Dette var i 1996. To år tidligere var Telemark bataljon blitt opprettet på Heistadmoen og Stian avtjente pliktåret sitt her. Et år han husker tilbake på med glede.

– Det året var veldig bra. Jeg fikk jobbe i en avdeling som var høyt prioritert og vi manglet hverken utstyr, våpen eller ammunisjon. Alle ønsket jo kontrakt så mannskapene var topp-motiverte, sier han. Etter at pliktåret var over fikk han kontrakt og reiste sammen med Telemark bataljon til Kosovo i den NATO-ledete fredsbevarende styrken KFOR 1.

– Vi var de første som reiste ut så da vi kom dit var ingenting på plass. I tillegg skulle vi etablere oss i et område med en serbisk befolkning så mye av jobben i starten handlet om å gjenopprette ro og orden og sørge for sikkerheten til lokalbefolkningen, sier han. Stian var i Kosovo i et halvt år og da han kom hjem var det allerede bestemt at Telemark bataljon skulle flyttes til Rena. Selv hadde han og kona etablert seg i Kongsberg og ønsket ikke å flytte. Da ble det til at han i stedet sluttet i Forsvaret.

Innkallingen

Årene gikk, men i 2007 kom innkallingen til Heimevernet. Stian forteller han ble overrasket.

Min hovedoppgave er å sørge for at oppdraget blir løst slik sjefen har bestemt det skal løses

– Jeg husker jeg tenkte, hvor kom den fra? Men jeg var fullt innstilt på å være med og etter at jeg hadde vært inne til oppkledning, var jeg i gang igjen, smiler han. Senere ble han lagfører – en jobb han stortrivdes med ettersom han helst vil være ute med soldatene. Slik er det for så vidt ennå og derfor passet stillingen som områdesersjant perfekt. 

Da innføringen av sersjantkorpset i Forsvaret pågikk i 2016-2017, var Heimevernets styrkestruktur blant de første som omfavnet ordningen. Trolig fordi den har mye til felles med hvordan en sivil bedrift er organisert. Dette kunne det fleste kjenne seg igjen i; der sjefen legger planer og strategier mens en daglig leder sørger for at bedriften og de ansatte gjennomfører og setter sjefens intensjoner ut i livet. Slik er også dynamikken mellom områdesjef og områdesersjant ment å være. 

– Min hovedoppgave er å sørge for at oppdraget blir løst slik sjefen har bestemt det skal løses, sier Stian. Så enkelt og kanskje så vanskelig. Det vil i korthet si at område- og troppssersjantene skal sørge for at soldatene er trent og utrustet for å løse oppdrag. Det krever fagkunnskap og ikke minst lederegenskaper. Tidligere måtte jeg og min nestkommanderende rullere på å reise ut til soldatene for å se til at ting var på stell. Det er selvfølgelig viktig at sjefen er ute, men nå vet jeg at utdanning og veiledning av soldatene er godt ivaretatt så jeg får tid til å utføre andre oppdrag. Jeg har en stab jeg skal følge opp også, sier Haugo. Stian forteller overgangen fra lagfører til områdesersjant gikk helt fint. 

– Jeg har nok lenge vært en tydelig person i området og tatt ansvar enten om det er på skytebanen eller ute på andre oppdrag, så den overgangen har gått friksjonsfritt, sier han. Deretter var det for sjefstrianglet sjef, NK og områdesersjant å finne arbeidsfordelingen og hvilke oppdrag som skulle løses. Da det var gjort var det egentlig bare å sette i gang. Så langt har dette fungert svært godt. 

Mer om det senere, men først litt mer om sersjantordningen som for styrkestrukturen i Heimevernet sin del må kalles en suksess. Sjefssersjant i HV, Guttorm Bentdal har vært med fra starten. Han sier Heimevernet på dette punktet har kommet langt.


Alle områder

– Alle områder i landet har nå fylt opp strukturen med både område- og troppssersjanter og vi begynner å se at dette gir en operativ effekt. Dette gjør at sjefen både får tid og anledning til å være sjef, mens sersjantene sørger for at soldatene er trent og utrustet for det de skal gjøre, sier han. Bentdal forteller de brukte tid i starten for å finne de riktige kandidatene. 

– Sersjantene må ha faglig dybdekompetanse, lederegenskaper og respekt i avdelingen. Vi måtte lete og selektere disse i starten, men nå er alle på plass. Nå blir det viktig at vi utdanner de riktige menneskene fremover, sier han. 

Stian Antonsen mener området har kommet styrket ut av ordningen. Soldater kommer og går, men han er den konstante som alle kjenner og hører på.

– Nå får jeg vært med på alt av forberedelser. Det gjør at det ikke er noen tvil om hva vi skal gjøre når vi kommer ut. Jeg holder tett kontakt med troppssersjantene og for meg handler det da om å slippe litt kontroll slik at de får gjort jobben sin. Slik unngår vi også dødtid. Soldatene skal være slitne og fornøyde når de er ferdige med årets øvelse – OG de skal glede seg til neste gang, sier han. 

Min erfaring er at de fleste er motiverte til å gjøre en innsats når de kommer inn. Det som mest effektivt dreper motivasjonen er dødtid.

Motivasjon

Sersjantene har også en jobb i å følge opp å motivere soldatene. Antonsen sier de ikke har hatt noen utfordringer med umotiverte soldater de siste årene. Når mannskapet stiller til årlig trening, så er de innstilt på å gjøre en best mulig jobb, sier han.

– Min erfaring er at de fleste er motiverte til å gjøre en innsats når de kommer inn. Det som mest effektivt dreper motivasjonen er dødtid.  Det er viktig at de føler mestring i det de gjør og at vi prøver å gjøre nye ting slik at øvelser ikke blir kjedelige, sier han. Dødtid kan forebygges med god planlegging, mener han. Det hjelper også å ha vært med i så mange år at man vet hvor «proppene» sitter. 

– I tillegg har vi en områdesjef som kjenner navn og kompetanse til samtlige soldater i området. Det er helt rått og ikke så rent lite imponerende. Det dreier seg tross alt om over 170 kvinner og menn, ler han. Haugo forklarer: 

– Jeg kommuniserer jo mye med dem i forkant av og under øvelsen. Det er viktig å snakke med alle for å høre hva de ønsker. Vil de være MG-skyttere eller geværsoldater for eksempel? Når vi får nye unge soldater er jeg med på innrykket og får huket tak i de tidlig slik at de motiveres til å gjøre en god jobb. Det er viktig at alle føler de blir sett, sier han.

Bygge lag

Sjef Heimevernet, Eirik Kristoffersen, har ved flere anledninger sagt at HV-soldatene nå skal tilbake til grunnleggende infanteriferdigheter. Det skal trenes effektivt de få dagene soldatene er inne og lagene skal settes sammen med mennesker som kjenner hverandre. Denne jobben startet i Kongsberg for lenge siden.

– Jeg er veldig enig i det sjefen sier her. Min erfaring er at behersker man det grunnleggende får man egentlig til det meste. Vi prøver også å holde lagene samlet selv om ikke alle er med alltid, sier han. 

– Hvor viktig har den militære erfaringen din vært for jobben som områdesersjant?

– Vanskelig å si, men jeg er jo oppfostret her på Heistadmoen i en avdeling der troppsbefalet var ekstremt operative. Vi trente konstant på ild og bevegelse, bakhold, overfall, lags- og troppsdriller. Dette er ferdigheter som sitter ennå, så det har nok preget meg, sier Antonsen.

Hva er viktigst for deg i omgangen med soldatene? 

– Jeg kan nok være bestemt, men det er viktig å ha kontakt med dem slik at misforståelser unngås. Jeg kan nok også være litt streng på enkelte områder. Noen har for eksempel et «omtrentlig» forhold til tid. Har vi bestemt en tid er det det som gjelder. 

En annen ting jeg er nøye på er sikkerhet. Det kan være sjåfører som ikke har sovet lenge nok eller hvordan vi behandler både skarp og løs ammunisjon.  Det er sånne ting vi rydder opp i med en gang. Vi skal ha med oss like mange ut av øvelsen som inn, sier Antonsen.



Publisert 12. april 2019 13:05. av Stein Cato Nybakken. Sist oppdatert 12. april 2019 13:20.