God kveld, det er fra Heimevernet

SOLDATBLOGG DAG 4: Vekkerklokken på telefonen ringer et sted i det fjerne. Hodet føles blytungt og kroppen er absolutt ikke klar for å krype ut av soveposen. Bare fire timer siden jeg la meg.
Jeg er mentalt forberedt på lite søvn når jeg er på øvelse. Men det føles alltid like blytungt når en står midt oppe i det.
 
Fuglene kvitrer på utsiden av teltet. Det er oppholdsvær i det minste. Streifvakta stikker hodet inn og minner oss på at vi må melde inn styrkerapport til KO. Ingen bønn. Det er bare å knekke seg opp, få i gang primusen, banke ned to brødskiver og en kopp kaffe. Forhåpentligvis gjør det at skrotten våkner til liv. Om noen timer er det slutt. Jeg kjenner at tanken på det motiverer meg.
 
Utenfor teltene er praten smått i gang. Flere av gutta er litt giret. I går og i natt ble det en del action. Litt tilfeldig kom vi over en hensatt bil på en skogsvei. Plutselig begynte det å smelle med løsammunisjon rundt oss og himmelen ble lyst opp av signalbluss.
 
Ting skjedde fort, men ble gjort riktig og brått hadde vi pågrepet to halvskumle markører. Viste seg ganske raskt at de egentlig ikke var ute for å lage spetakkel for oss, men for et naboområde. Tilfeldighetene gjorde at vi var på rett sted til rett tid. Dermed ble det fangst på oss og ikke på naboen vår. Sånt er jo litt morsomt. Små gleder for store gutter.
 
 
Men vi var også ute og gjorde litt nytte for oss i går kveld - noen timer før det begynte å smelle rundt ørene på oss. Kjørte du på fylkesvei 176 i Nannestad så oppdaget du kanskje noe litt utenom det vanlige.
 
Blant dem som kom kjørende var en ung gutt. Han stoppet bilen foran oss, rullet ned vinduet og så litt spørrende ut. Kanskje ikke så rart i og med at han ble vinket inn på busslommen av to karer i grønn uniform. Tilstedeværelsen av to kvinnelige politibetjenter gjorde trolig sitt til at han ikke spurte noe mer.
 

– God kveld, det er fra Heimevernet. Kan vi få se vognkort og førerkort, spurte vi.

 
85 bilister fikk det samme spørsmålet. Vi var med politiet ut på noe som fortonet seg som en helt ordinær trafikkontroll, men hvor vi gjorde det meste av jobben. Et geværlag i troppen med støtte av et par offiserer etablerte en stopp-post som vinket kjøretøyene inn i en busslomme, der de ble kontrollert av oss og to politifolk.
 
Politiet var reelt sett på jakt etter trafikksyndere og eventuelt narkotika. Vi var på jakt etter vår fiktive fiende fra Havland. Meldinger på samband kunne tyde på at noen av dem var på vei mot oss. Her var realiteter og spillet i en øvelse vevd tett sammen.

SJEKK AV PAPIRER: Alle førere ble spurt om vognkort og førerkort.SJEKK AV PAPIRER: Alle førere ble spurt om vognkort og førerkort.
Situasjonen føltes ganske spesiell. Vi var ute på en offentlig vei og stoppet helt ordinære bilister på vei fra jobb, til trening, noen skulle kanskje i butikken eller levere barna på håndballkamp. En ting er å trene blant våre egne inne i leiren. Noe ganske annet er å utøve resultatet av denne treningen på vanlige folk og i tillegg jobbe sammen med politiet på et for dem helt vanlig oppdrag. Men det er jo blant annet det Heimevernet skal gjøre, så dette var svært relevant for oss.
 
Vi snakket en del på forhånd om hvordan vi skulle gå frem. Opptre høflig, men bestemt. Passe på å ikke klaske våpenet inn i lakken på folks biler. Blir dårlig stemning av slikt. Hadde vi spørsmål eller fikk trøbbel så skulle vi rope på politibetjentene. Hvis noen stakk av så skulle politiet følge etter. Ikke vi, i våre militære feltvogner. Ikke det at vi hadde klart å hente inn noen som helst med våre grønne arbeidshester.
 
Så der sto vi. Vinket og pekte. Spurte og sjekket. Takket og sendte folk videre. Interessant, relevant og ganske morsomt var det også, iallfall for oss. Han som fikk 1500 kroner i gebyr for ikke å ha tatt på seg bilbeltet syntes nok ikke det.
Nå er vi inne i øvelsens siste dag. Vi er motivert for en siste innsats. Klare for å sette inn det siste giret. Det er fortsatt action igjen på programmet. Vi skal gi full gass og så komme oss hjem.
 
Men før vi kommer dit følger den virkelige tunge delen av enhver øvelse. Det vet jeg av erfaring. Puss, rens, vedlikehold og innlevering av utstyr. Alle vil bli fortest mulig ferdige, men samtidig må denne jobben gjøres ordentlig og alle må bidra.
 
Hjemme venter en varm dusj og en myk seng. Det skal bli godt både for kropp og sjel.
_
 
Om meg selv:
Andreas Arnseth, 39 år. Gift og tre barn. Vanligvis jobber jeg som nyhetssjef i VG. Her i Heimevernet er jeg troppsassistent i en tropp. I tillegg leder jeg områdeutvalget i Garderfjell HV-område, sitter i Distriktsrådet i Oslo og Akershus heimevernsdistrikt og er soldatrepresentant i Landsrådet for Heimevernet.
 
Publisert 11. april 2014 19:12..