HV-området som prestasjonsgruppe

Siden jeg kom til Heimevernet for over 20 år siden har det eneste permanente elementet vært omstilling, og hovedbrytingen kom nok for cirka 10 år siden da valgspråket ble endret fra «Overalt alltid» til «Verner, vokter, virker».
​Denne endringen representerte ikke bare en endring av valgspråk, men på godt og vondt en helt ny måte å tenke på for alle oss i Heimevernet.

Med utgangspunkt i et historisk tilbakeblikk skal jeg trekke noen linjer til «dagens» heimevern for å se på hvordan vi lykkes, og hva som skal til for å lykkes enda bedre.

Var alt bedre før?

Tidligere representerte Heimevernet kuppberedskapen i Norge. Under den kalde krigen var vårt hovedoppdrag å sikre oppsettingen til de øvrige forsvarsgreinene.

På 80- og 90- tallet hadde Heimevernet store ressurser. Årlige 5-dagers treninger og områdene var fylt opp til siste mann, men doktrinen vi levde etter var at enten så var det krig eller så var det fred. Livet var på mange måter mye enklere da; var det krig skulle vi forberede oss på et skarpt angrep av en militær motstander, men hvis det var fred – så skulle vi være hjemme. 

Situasjonen de siste 10 – 15 årene har imidlertid vært preget av at HV har fått et mye breiere hjemmelsgrunnlag, og nå blir brukt på langt andre måter enn tidligere. Organisasjonen preges nok av at ting har utviklet seg i rykk og napp, og at neppe alle deler av Heimevernet kan sies å ha gått i takt – i alle fall ikke i samme takt.

Hva nå? – Om å føle seg trygg!

Som områdesjef har jeg flere ganger hatt ansvar for større, og til tider ganske komplekse vakt- og sikringsoppdrag. Dette er i tråd med den nye sikkerhetssituasjonen og er noe som også gjenspeiler det nye Heimevernet – men vi sender fremdeles mannskapet ut på skarpe sikringsoppdrag uten sikkerhetsutstyr som eksempelvis skuddsikker vest. Det var greit å gjøre dette før, fordi hvis noen da nærmet seg vaktposten uten å ha noe der å gjøre, så kunne målet tas ut – som vi alle vet er det ikke lengre den virkeligheten vi opererer i. Troverdigheten i forhold til hvordan vi ivaretar soldat-
enes sikkerhet er derfor en av mine hovedbekymringer i forhold til området som prestasjonsgruppe.

Hva nå? – Om å ha de rette maktmidler!

Da jeg startet i Heimevernet var avdelingsvåpen som rekylfri kanon og maskingevær sammen med AG3 bærebjelken i oppdragsløsning. I dag, hvor vi gjerne opererer i fredstid er ikke dette like naturlige valg – men vi har ikke andre maktmidler. De «verktøy» jeg savner å ha tilgjengelig er de som populært omtales som «mindre dødelige våpen» (eksempelvis pepperspray og kølle) – med disse ville vi disponert noen maktmidler mellom bare å prate og bruk av AG3 og dets like.

Det viktigste er likevel soldaten

Den viktigste ressursen vi har er likevel soldaten, uten soldaten kan vi ha så gode planer som vi bare vil – men behovet for høvdinger er sterkt redusert uten indianere. Heimevernets største aktiva er uten tvil den totale kompetansen til mannskaper og befal – der det skorter på militær opplæring, suppleres dette gjerne med nyttig sivil kompetanse.Gjennom «det nye» Forsvarets personellbehov kalles det inn så få mannskaper at det ikke holder til å etterfylle områdene, men det er likevel ikke til å stikke under en stol at de mannskapene som nå overføres til Heimevernet er av en helt annen kaliber enn mye av det som kom tidligere – problemet er bare at de er for få.

De aller fleste «nye» mannskaper som nå kommer har både opplæring i bruk av «mindre dødelige våpen» og har et naturlig forhold til verneutstyr som ikke finnes i vår organisasjon – det ville derfor ikke kreve veldig mye ekstra trening for å implementere dette, men det ville gjort underverker for den enkelte både hva angår å føle seg trygg, og å ha en følelse av å gjøre en jobb med riktige maktmidler.



Trening – En akilleshæl 

De siste årene har vi endret hovedfokus fra utdanning av enkeltmann til oppdragsbasert utdanning i lag og tropp. Gitt de begrensede rammer vi har til trening, tror jeg dette har vært en riktig vei å gå.

Det er viktig at mannskapet har sine enkeltmannsferdigheter, og disse må være bra nok – men med bare å fokusere på disse blir vi aldri i stand til å løse oppdrag. 

Tidligere sa man at uten grunnmur ville huset rase – en god metafor, men grunnmuren kan godt være av betong; vi trenger ikke bruke granitt alle plasser. Vi må også huske på at mannskapene allerede har fått grunnmuren i sin grunnutdanning, og det er egentlig bare snakk om at vi trenger et minimum av vedlikehold; det er tross alt noe annet å male et hus enn å bygge et nytt.

Det rammeverket området trenger å fokusere treningene sine i forhold til er etter min mening oppdragsløsning med bruk av tilstrekkelig sikkerhetsutstyr, og med et større utvalgt av tilgjengelige maktmidler.

Hvor mye trening trengs?

I Douglas Adams’ skjønnlitterære verk «Haikerens guide til galaksen» stilles spørsmålet om hva svaret på spørsmålet om livet, universet og alt mulig er – og svaret er 42!

Svaret på hvor mye trening en trenger avhenger av en rekke faktorer; hvor godt trent mannskap og befal er og hvor komplekst oppdraget er og blir for meg to hovedknagger – et godt trent område med et lite komplekst oppdrag trenger ikke all verdens trening, mens et svakere område med et mer komplekst oppdrag nødvendigvis vil trenger noe mer – selv om svaret på alle spørsmål om livet, universet og alt mulig annet ifølge Adams skal være 42 – er det ikke sikkert at det er fasiten for hele Heimevernet. Det er ikke sånn at lykken for alle områder er 5 dagers årlig trening for mannskaper og 7 for befal – men det er viktig at området møtes årlig, og at befalet er nok trent til å lede løsning av mulige oppdrag!

Hva så med området som prestasjonsgruppe​​?

Ett oppdatert befalskorps er, etter mannskaper som finner tjenesten meningsfull, det største aktiva en områdesjef kan ha.
 
Befalskorpset må være oppdatert i forhold til militære ferdigheter som trenges for å lede løsning av oppdrag, og i forhold til menneskelige egenskaper som er avgjørende for å kjenne det øvrige befalet og sitt eget mannskap. 

Det området jeg er sjef for ligger i en middels stor by, og det er ikke sånn at «alle i bygda kjenner hverandre». Da blir det desto viktigere at befalet systematisk kan bruke tid i forbindelse med årets trening eller annen oppdragsløsning til å bli bedre kjent med sine mannskaper (og at mannskapene kan bli bedre kjent med befalet og hverandre). Det at vi vet litt om hverandre, og kjenner litt til hverandres interesser og liv gjør at vi får økt gjensidig tillit til hverandre. Det å ha kjennskap til hva som «bor» i den enkelte danner også grunnlaget for å få rett mann på rett plass.

Som jeg tidligere har sagt er vi i Heimevernet så heldig at vi kan disponere mennesker med god grunnutdanning, flere har erfaring fra internasjonal tjeneste, mange har svært god sivil utdanning og de aller fleste har også god kompetanse fra livets skole.

Det er både inspirerende og utfordrende å være befal og ha i oppdrag å lede en slik enhet. Det vil alltid være noen som kan ting bedre enn befalet – og i min jobb som områdesjef er det viktigste jeg kan gjøre å ha kontroll på de som har kontroll. Min jobb er å være dirigent, ikke den beste musikeren på ethvert instrument, men jeg må på lik linje med alle andre befal i området vite hva som «bor» i den enkelte og utnytte dens sterke sider, samtidig som vi må prøve å skjerme (og utvikle) de mer svake sidene.

Gjennom flere skarpe oppdrag de siste årene ser jeg at mannskaper og soldater får en helt annen motivasjon til å gjøre en utmerket jobb når det er alvor – skarpe skudd og gule armbind gjør noe med mentaliteten i avdelingen. Når det er alvor er vi også alvorlig, og neste gang når vi trener er det også noe vi er motivert til fordi vi vet at neste gang vi møtes så skal vi kanskje ut på nok et virkelig oppdrag. Dette er en god følelse som jeg har vært så heldig å få kjenne på flere ganger – under vår siste skarpe oppdragsløsning som var et komplekst vaktoppdrag som gikk over noe tid, uttalte vår militære oppdragsgiver at han hadde vært svært skeptisk til å gi denne type oppdrag til Heimevernet, men at han for fremtiden ville sette som forutsetning å få tildelt heimevern ved tilsvarende oppdrag. 

Å få et område til å prestere handler ikke bare om grad og ansiennitet, men like mye om å være troverdig i forhold til både utdannelse av området, kjennskap til befal og mannskaper samt ledelse under oppdragsløsning. Det handler om å tørre å gi befalet rammer for å løse et oppdrag og stole på at deres kompetanse er tilstrekkelig for å gjøre dette i forvissning om at de kommer til meg som leder dersom de trenger støtte eller møter på kvist.

(Artikkelen har også stått på trykk i Heimevernsbladet.)​

Publisert 5. november 2014 22:35..