Hvorfor er vi her?

SOLDATBLOGG DAG 1: Mandag, klokken er 07.00, det regner lett i det jeg ruller bilen opp mot hovedporten inn til HV-leiren. En kø av biler foran og bak meg. Mange trøtte tryner i grønt. Innrykk.
Men la oss først skru tiden noen uker tilbake. For en del av dette begynner jo lenge før innrykksdagen.
 
I midten av februar fisket jeg opp en hvit konvolutt med Forsvarets emblem fra postkassen hjemme. Innkalling til årets HV-trening i april. Sånt passer jo aldri. En rask konsultasjon med kalenderen avslørte at jeg hadde nattevakt på jobb den uken, klassen til en av døtrene mine skulle ha foreldremøte, vårfest i barnehagen og den ukentlige dansetreningen til to av de håpefulle små i husstanden skulle som vanlig avvikles. I tillegg kommer selvsagt alt annet man bør og skal gjøre i løpet av en uke før påske.
 
Men selvsagt, ingenting av dette er gyldige grunner for å slippe unna en HV-øvelse. Så det var bare å begynne på toppen av lista. Kona varsles, først av alle selvsagt. Ingen hemmelighet at hun ikke er spesielt glad i disse ukene. Hun må være hjemme alene med tre barn, noe som medfører behov for litt hjelp fra barnevakt og andre for å få logistikken i husstanden til å fungere mens jeg er borte. Så må arbeidsgiver varsles og de begynner å skaffe erstatter for meg på jobb, noe som er kostbart. Andre avtaler må flyttes.

KRINGVERN: Ingen unnslipper våre vaktsomme blikkKRINGVERN: Ingen unnslipper våre vaktsomme blikk
 

Ja, det er jeg som skal på øvelse, men det er ikke til å legge skjul på at denne uken påvirker ganske mange rundt meg.

 
Derfor er det legitimt å spørre: hvorfor er vi her? Hvorfor ligger akkurat jeg - en vanligvis svært sivil person med begrensede militære ferdigheter - i et telt på Øvre Romerike? Kledd i grønt, med våpen og utstyr og med dagene fylt opp av leksjoner i temaer jeg sikkert lærte mye om under førstegangstjenesten, men som gradvis har blitt glemt etter hvert som årene har gått.

FØLG MED PÅ HÅNDEN: Lagføreren på et av lagene våre viser frem ulike tegn han vil bruke under patruljetjenesten.FØLG MED PÅ HÅNDEN: Lagføreren på et av lagene våre viser frem ulike tegn han vil bruke under patruljetjenesten.

Mange av troppskameratene spør også om det samme - i år som tidligere år - hvorfor er vi her?

Fordi vi kan gjøre en forskjell, når det blir behov for oss.
Faktisk. Så enkelt er det.
 
I dag, på innrykksdagen, kom distriktssjefen i HV-02 oberst Karl-Henrik Fossmann på besøk til oss. Han snakket også en del om akkurat dette og dro frem et sitat fra daværende Milorg-sjef Jens Chr. Hauge. I 1946 sa mannen som senere skulle bli forsvarsminister:
 

«Vi hadde forsømt å forberede oss også på det verste av alt, hvilket et suverent rike må gjøre.»

 
For den jevne HV-soldat høres det kanskje både pompøst og voldsomt ut. Men når Fossmann drar frem eksempler og snakker om andre HV-områder som har bistått under skogbranner, leteaksjoner og kriser, så nikkes det blant medsoldatene rundt meg. Derfor er vi her, for å forberede oss på det utenkelige og for å bistå det sivile samfunnet når behovet oppstår. Og derfor befinner jeg meg akkurat nå i et telt på Øvre Romerike.
 
 
Som troppsassistent er en av mine oppgaver å skaffe troppen mat og drikke. Høres enkelt ut, men det er ikke alltid sånn, som i dag. Mat er bestilt, men har foreløpig ikke ankommet leiren. Og når den kommer, viser det seg at det mangler varmt vann for å gjøre tørrmaten spiselig. En liten, hverdagslig krise her i skogen. En sulten og kaffetørst HV-soldat er nemlig en særdeles muggen og liten motivert HV-soldat, også i vår tropp, hvor det vanligvis er mye glimt i øyet. Noen kreative løsninger senere, bestående av fire, fem kaffekokere og en stor kasserolle gjør at kokevarmt vann kommer ut til troppene og mager fylles. Men, vi mangler fortsatt kaffe. Så stemningen er nok fortsatt ikke helt på topp. Vi får håpe det løser seg i løpet av kvelden. Heldigvis har troppssjefen noen sjokoladeplater på lur. Disse små gleder vil nok sette fart på humøret.
 
I morgen står flere leksjoner på programmet.
Følg med så får du vite hvordan det går.
 
Om meg selv:
Andreas Arnseth, 39 år. Gift og tre barn. Vanligvis jobber jeg som nyhetssjef i VG. Her i Heimevernet er jeg troppsassistent i en tropp. I tillegg leder jeg områdeutvalget i Garderfjell HV-område, sitter i Distriktsrådet i Oslo og Akershus heimevernsdistrikt og er soldatrepresentant i Landsrådet for Heimevernet.
Publisert 8. april 2014 15:25..