Portrettbilde av Marie BrudevoldPortrettbilde av Marie Brudevoldhttp://forsvaret.no/media/PubImages/HVNETT_160408_Syltefoto_Marie_12_160408_2600px.jpghttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=6336Marie Brudevold, 25 år gammel, fra Fredrikstad. Mobiliseringsdisponert presse- og informasjonsoffiser i HV-01. Førstegangstjeneste fra Luftforsvaret, tidligere grenader i luftforsvarsstaben. Foto: Alexander Sylte
Marie leter etter dødtid på Cold Response 2016Marie leter etter dødtid på Cold Response 2016http://forsvaret.no/media/PubImages/HVNETT_HVNETT_160303_Syltefoto_CR_Waxwing_KO_11_160509_2600px.jpghttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=6337Marie leter etter soldater som har dødtid under øvelse Cold Response 2016, her fant hun bare to som hadde gått av vakt og tok en kaffe sammen. Foto: Alexander Sylte
DØDTID illustrasjonsbilde - områdesoldater med AG3DØDTID illustrasjonsbilde - områdesoldater med AG3http://forsvaret.no/media/PubImages/HVNETT_ØvelseBiFrost_MarteBrohaug_151017_2600px.jpghttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=6338Vi kalles ut på øvelse og vi venter og vi venter, og vi vet ikke på hva, og det er timer og minutter og i verste fall dager i livet som vi aldri får tilbake igjen. Foto: Marte Brohaug

Observasjon: DØDTID

Du innkalles med dette til fire dagers «Årlig Venting».

​«Ting tar tid» er det første man lærer om verneplikten. Det var i hvert fall det første jeg hørte på rekruttskolen, og den første trebokstavsforkortelsen jeg fikk med meg videre i det militære livet. Og det er jo for så vidt greit, det, da jeg var nitten år og verdensmester og allikevel skulle være innenfor militærleirens gjerder de neste tolv månedene. ​

Litt dødtid skader ikke, ungdommen har godt av å kjede seg. Men når voksne menn og kvinner beordres ut fra sine etablerte hjem flere år senere? Bort fra arbeidsgiver og familie og hverdagens forpliktelser, og inn tilbake i Kongens rekker? Da bør ikke TTT og ventetjeneste være det første som møter dem. Da bør det ha et poeng. 

45 000 HV-soldater. Mange hundre, av og til tusen, øver ofte samtidig. Jeg kan forstå at det er utfordrende å sy en øvelse så godt sammen at samtlige blir aktivert og involvert i hvert sting og hver søm, og at de får trent på det de skal trene på. Jeg må selv bruke mer enn to hender for å telle antall timer som har gått med til dødtid på egne øvelser, flere steder i verneplikta. 

«Vi kalles ut på øvelse og vi venter og vi venter, og vi vet ikke på hva, og det er timer og minutter og i verste fall dager i livet som vi aldri får tilbake igjen.​»

Oppdrag: dødtid

På sist øvelse jeg var på fikk jeg i oppdrag å sjekke ståa. Jeg skulle finne dødtiden, observere den og beskrive den med ord. Alle soldatene jeg møtte og fortalte dette til sa – ironisk nok – at det var et spennende oppdrag. Og det var det jo! 

Jeg trengte ikke dra langt før jeg fant den; dødtiden. Den var der, den, i aller høyeste grad. En grad man ikke går opp i rett for, men heller motsatt; man setter seg ned og venter. Det som overrasket meg mest var hvor motiverte de ventende soldatene jeg snakket med allikevel var. Selv om de satt der og… ventet. Hadde dødtid. I mitt stille sinn har jeg tenkt at når en blir innkalt til en øvelse som består i å sitte og vente ute i en skog eller inne på et rom i 3-4 dager, virker det demotiverende og meningsløst. Men de soldatene jeg snakket med var positive til øvelse, de, til og med positive til dødtiden – de kunne bare ønske at den var litt bedre organisert, sånn at de som bor i nærheten kan ta turen hjem i stille perioder, i stedet for å sitte og glo. 

«Kjære soldat. Du som satt der og ventet. Du som satt og drepte minutt etter minutt med smarttelefonen din, et nyttig våpen i kampen mot ventetjenesten i 2016. Jeg så deg.» ​

Operativ image – inaktiv øvelse

Kjære soldat. Du som satt der og ventet. Du som satt og drepte minutt etter minutt med smarttelefonen din, et nyttig våpen i kampen mot ventetjenesten i 2016. Jeg så deg. 

Jeg satt og så på deg og lurte på hvem du var. Jeg ble sittende og lure på hva det er du gjør til daglig, hvilken jobb du har forlatt for å sitte her. Hvilken familie, om du har barn, hva slags forpliktelser, hvem det var du sa «ha det!» til. Hvilket ansvar du bærer på dine skuldre, som du foreløpig har lagt på hylla, og jeg ble sittende og lure på om du hadde hodet ditt fylt med «burde, burde» mens Heimevernet sa at du «skal», og der satt du. 

Jeg så deg og dødtiden og jeg hørte hvor motiverte dere sa at dere var, soldatene jeg møtte, men jeg ble frustrert allikevel. Vi kalles ut på øvelse og vi venter og vi venter, og vi vet ikke på hva, og det er timer og minutter og i verste fall dager i livet som vi aldri får tilbake igjen. Vi tas ut av vårt daglige virke, kler oss opp i de samme klærne som vises i de actionfylte reportasjene som skrives, og noen har fått på seg GRU også, men det hjelper ikke dét når det eneste den fører med seg er et operativt image i en inaktiv øvelse. 

«Jeg satt og så på deg og lurte på hvem du var. Jeg ble sittende og lure på hva det er du gjør til daglig, hvilken jobb du har forlatt for å sitte her og gape. Hvilken familie, om du har barn, hva slags forpliktelser, hvem det var du sa «ha det!» til.​»

Jeg ble frustrert over andres ventetid, og det gjorde meg enda mer imponert over hvordan både soldater og ledere tok all denne ventingen med et smil. Det virket som de bare hadde avfunnet seg med at sånn er det, forhåpentligvis kommer det et oppdrag som aktiviserer oss også, men frem til det er det bare å vente. 

Noen scrollet seg gjennom det, noen samlet seg rundt multifulen og tok en kaffe og holdt varmen og slo an en prat, og stemningen var ikke annet enn god. Dødtiden var faktisk superhyggelig, men det var liksom det, og tiden gikk, og gikk, og den gikk. Og rett før jeg skulle slå følge med den, og gå jeg også, oppdrag utført, kom det en soldat til og slo seg ned i det grønne venteværelse sammen med oss.  

– Jeg har bare pause, altså, dette er ikke dødtid, sa han avvæpnende da jeg fortalte han om jakten min på ventetjenesten. Jeg smilte utvendig, og sukket innvendig. 
En soldats pause i øvelsen, er en annen soldats øvelse. 

Kjære Heimevernet. Vi må gjøre noe?!​

Om Marie:
Marie Brudevold, 25 år gammel, fra Fredrikstad. Mobiliseringsdisponert presse- og informasjonsoffiser i HV-01. Førstegangstjeneste fra Luftforsvaret, tidligere grenader i luftforsvarsstaben. Blogger på supermarie.no. Bor i Oslo, studerer medievitenskap og jobber sivilt med sosiale medier for Gjensidige. ​


Du kan lese hele saken i siste nummeret av Heimevernsbladet

LES SISTE HEIMEVERNSBLADET

Publisert 9. mai 2016 21:19. av Marie Brudevold (tekst) og Alexander Sylte / Marte Brohaug (foto). Sist oppdatert 28. juni 2016 11:03.