Søker sin historie

For 75 år siden ble seks norske spesialsoldater sluppet i fallskjerm over Sollia. Innsatsen de gjorde, var med på å skape fred i Norge. Nå går soldatene i dagens Grebe igjen på samme mark.

Truger og ski er satt på bena. Innsatsstyrke Grebe er klar for avmarsj. Turen går fra Sollia og over fjellet til Ruudshytta. Solen steker og humøret er på topp. Dette er en spesiell dag for flere av soldatene i styrken.

De går på samme mark som motstandsgruppa Grebe gjorde for 75 år siden, det er nettopp dette innsatsstyrkesoldatene skal lære om på denne turen.
 
Utenfor Ruudshytta, også kalt ambassaden, møter de en mann med mye på hjertet, Jo Øvergaard. Han er sønn av Rolf Øvergaard, en av motstandsmennene som deltok i operasjon Grebe. Å vokse opp med denne historien har påvirket Jo. Dette ligger til grunn for hans brennende engasjement for temaet.
 
Foran en stille forsamling, klare til å lytte, står Øvergaard. Han skal fortelle historien som er grunnen til at innsatsstyrken bærer navnet Grebe. For mange av de 150 soldatene er dette deres første ordentlige møte med historien.

 

 

hv_1104_søkersinhistoriehv_1104_søkersinhistoriehttp://forsvaret.no/hv/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=1122/media/PubImages/200215TCW-9173.jpg


Der alt startet

Det er kveld, 10. oktober 1943, to Lancaster bombefly letter fra Sør-England med en times mellomrom. Seks norske spesialsoldater og utstyr blir sluppet i fallskjerm nord for Sølenkletten. Målet er å etablere en motstandsgruppe som skal bedrive sabotasjeaksjoner i Gudbrandsdalen og Østerdalen. De må hoppe om natten for ikke å bli oppdaget. Dermed er flytid, kompass, måneskinn og gjenkjenning av terrengformasjoner de viktigste hjelpemidlene for å finne fram.
 
Litt over klokken 21.00 lander de tre første soldatene. De graver ned fallskjermene og gjør klar lommelyktene for å signalisere til det andre flyet med resten av personellet og utstyret. Lite vet de at neste fly ikke kommer. Siste fly navigerer feil grunnet skydekke og dårlig sikt, både soldater og materiell blir sluppet litt sør for Røros, over et vann som ikke er islagt. Alle tre omkommer.
 
Situasjonen blir raskt kritisk for de tre første. De innser at det ikke er mulig å løse oppdraget uten utstyret og resten av laget. De vet heller ikke hva som har skjedd med det siste flyet. Neste månefase kommer, november, og flyet har ennå ikke dukket opp. De avbryter oppdraget og bestemmer seg for å ta fatt på de omlag 150 kilometerne over til svenskegrensen.
 
Dette er starten på historien om Grebe.

Jernbanesabotasjen

I 1944 kom soldatene tilbake til Norge, da hadde flere soldater blitt rekruttert. Året etter smalt det med jevne mellomrom fra Heradsbygd i sør, til jernbanestasjonen i Otta i nord. Det var jernbanesabotasje i Nord-Østerdalen og Nord-Gudbrandsdalen som var Grebes primære oppdrag.
 
Basen til soldatene lå for seg selv og var en egnet plass for mottak av slipp av utstyr, men på den andre siden var det et stykke til aksjonsområdene. Avstandene var lange, den minste strekningen til et oppdrag var en tredagers marsj. Dette var uheldig da det slet på mannskapene.
 
For hver sabotasjeaksjon som ble gjennomført, måtte tyskerne fikse det som skulle tas i bruk og brukte lengre tid. Aksjonene ga kampvilje og motivasjon til hjemmestyrkene i distriktet.
 
– Motivasjonen økte da jeg så at innsatsen hadde betydning, men det er også slik at du naturlig og instinktivt vil forsvare deg når du blir angrepet. Da tenker du ikke på om du gjør det med livet som innsats, sier motstandsmannen som var en del av Grebe, Richard Zeiner-Henriksen.

 

 

hv_1104_søkersinhistoriehv_1104_søkersinhistoriehttp://forsvaret.no/hv/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=1124/media/PubImages/200215TCW-9242.jpg

I samme sko

Magnus og Kristian Brænd er begge soldater i dagens innsatsstyrke Grebe, og har lokale røtter til Sollia. Samtalen om hvordan de ville reagert om de var i en slik situasjon ble diskutert i teltet dagen før.
 
– Det er vanskelig å forestille seg, men jeg tenker jeg hadde vært både spent og redd på samme tid, forteller Kristian Brænd.
 
For Kristian og familien har Ruudshytta vært et ofte besøkt turmål i oppveksten.
 
I tillegg til å sette seg selv inn i en slik tanke, vekker det også noen følelser når man er inne i ambassaden.
 
– Det er en spesiell følelse å komme inn her og tenke på hva de som bodde her den gang opplevde, og hva de egentlig gjorde, fortsetter han.
Jeg er stolt av å være med i HV, jeg er stolt av å være med i Grebe. Det er en stolthet å kunne bære historien videre med navnet Grebe

Dyrker sin stolthet

Alle innsatsstyrkene i Heimevernet er oppkalt etter historiske aksjoner utført under andre verdenskrig. Innsatsstyrken som i dag har ansvar for Innlandet er oppkalt etter nettopp dette oppdraget.
 
Øvergaard er mer enn glad for å formidle historien til dem.
– Det er viktig at historien går videre, for å bygge stolthet og lagånd rett og slett, sier han.
 
– Jeg er stolt av å være med i HV, jeg er stolt av å være med i Grebe. Det er en stolthet å kunne bære historien videre med navnet Grebe, forteller troppssjef i innsatsstyrke Grebe, Ståle Stjørdal.
 
Stjørdal forteller at det er en grunn til at han er med i en av Heimevernets innsatsstyrker.
 
– For det første er det for at du vil gjøre litt mer ut av tiden du er i Heimevernet, men også har i hvert fall andre i styrken og jeg en ekstra stor motivasjon for å bidra med det lille ekstra. Dette ville også vært tilfellet om det skulle skjedd noe, som gjør at vi måtte ha trådd til, avslutter han.
 
Utenfor Ruudshytta er Jo Øvergaards historiefortelling ferdig. Innsatsstyrken har tatt på seg trugene og skiene. Turen går tilbake over fjellet, på samme mark som Grebe gikk på for 75 år siden.


 

 

hv_1104_søkersinhistoriehv_1104_søkersinhistoriehttp://forsvaret.no/hv/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=1125/media/PubImages/200506TCW-39.jpg

Publisert 6. mai 2020 14:33. av Therese Westermann. Sist oppdatert 6. mai 2020 18:14.