Artikkelbilde: Til vern for NorgeArtikkelbilde: Til vern for Norgehttp://forsvaret.no/media/PubImages/20150529th_ 16988.jpghttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=3584Et håndtrykk. En smal, 90 år gammel hånd i en 45 år gammel neve – begge med kraft og styrke. Den eldste bærer en marineblå blazer med Lingeklubbens merke påsydd, den andre går i Heimevernets arbeidsuniform. Det er første gang de møtes!
Artikkelbilde: Til vern for NorgeArtikkelbilde: Til vern for Norgehttp://forsvaret.no/media/PubImages/20150529th_-16959.jpghttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=3588Richard (Dick) Zeiner-Henriksen, sabotør og motstandsmann i kompani Linge, som del av Oslo-gjengen og etter hvert Grebe-avdelingen. Mottatt Krigsmedaljen, Deltagermedaljen og King's Medal of Courage in the Cause of Freedom. Studerte bedriftsledelse i USA etter krigen og har hatt ulike lederstillinger i norske og internasjonale bedrifter. Foto: Torgeir Haugaard, FMS
Artikkelbilder: Til vern for NorgeArtikkelbilder: Til vern for Norgehttp://forsvaret.no/media/PubImages/20150529th_-16946.jpghttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=3587Ståle Størdal, troppsjef i Innsatsstyrke Grebe. Jobber som forsker innen skogbruk, har siden 2007 arbeidet for Eidsiva Energi, de siste to årene som leder for handel- og analyseseksjonen. Tidligere tatt befalskolen og tjenestegjorde i Brigaden i Nord-Norge som stormlagfører. Han vervet seg i Grebe når innsatstyrkene staret opp i 2005. Foto: Torgeir Haugaard, FMS
Artikkelbilder: Til vern for NorgeArtikkelbilder: Til vern for Norgehttp://forsvaret.no/media/PubImages/20150529th_-16881.jpghttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=3586GREBE 1944: Klare til oppdrag. Motstandsmennene var en del av kompani Linge-gruppen «GREBE» som opererte i både Østerdalen og Gudbrandsdalen under krigen. Fra venstre: Kjell Aubert, Richard (Dick) Zeiner-Henriksen, Arne Ratchje og Rolf Øvergaard.
Artikkel: Til vern for NorgeArtikkel: Til vern for Norgehttp://forsvaret.no/media/PubImages/_MG_2743.jpghttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=3585GREBE 2015: Her fra Øvelse Oslofjord nylig. Fra venstre: Nils Busvold, Ståle Størdal, Erik Ildjarnstad Hagen og Thomas Ryssmo Boge fra Innsatsstyrke Grebe. Foto: Mads Grimsæth

Til vern for Norge

Hva har en motstandsmann fra andre verdenskrig til felles med en innsatsstyrkesoldat i Heimevernet?

​​​​​​Et håndtrykk. En smal, 90 år gammel hånd i en 45 år gammel neve – begge med kraft og styrke.

Den eldste bærer en marineblå blazer med Lingeklubbens merke påsydd, den andre går i Heimevernets arbeidsuniform.

Det er første gang de møtes, disse to – og møtet skjer i historiske omgivelser på Akershus festning, i Gunnar Sønstebys rom. Det er mye som skiller dem: alder, fysikk, bosted, erfaringer og livshistorie. Men det er også mye som forener dem. Aller først det engelske navnet på en liten vannfugl – Grebe.

Richard (Dick) Zeiner-Henriksen var det siste året av andre verdenskrig en del av kompani Linge-gruppen Grebe, som blant annet utførte sabotasjeaksjoner mot tyskerne i Gudbrandsdalen og i Østerdalen.

De som i dag bærer navnet Grebe er Heimevernets innsatsstyrke i HV-05, som skal beskytte det samme geografiske området som de opprinnelige Grebe-gutta opererte i under krigen: Hedmark og Oppland. 

Troppssjef Ståle Størdal er meget bevisst på arven han og hans 40 innsatssoldater har med seg: – Motstandsbevegelsens innsats under krigen dannet grunnlaget for det norske Heimevernet. Vi vet godt hva Grebe var, hvor de kom fra og hva de gjorde. Det er med stolthet vi bærer deres navn – og det er ærefullt å få  møte Dick Zeiner-Henriksen, sier Størdal og får høre den dekorerte veteranens krigshistorie.


MED LIVET SOM INNSATS

Zeiner-Henriksen var bare 15 år da krigen brøt ut. Han bodde i Oslo, hjemme hos foreldrene sine, og gikk på Frogner skole. En helt vanlig tenåring i en uvanlig situasjon.

– Vi levde under tysk okkupasjon, og friheten vår var innskrenket – det var nok den viktigste grunnen til at jeg reagerte og ville gjøre noe. Tyskerne krevde tidlig at alle radioer ble innlevert, noe som ble starten på de hemmelige, illegale avisene. Jeg var med på å dele ut disse avisene sammen med noen venner. Vi så vel ikke helt risikoen i det – som 15-åring er man jo verdensmester, forteller Zeiner-Henriksen. 

Men det var langt fra risikofritt. Ble man tatt i å utøve aktiv motstand mot tyskerne, risikerte man å bli sendt i tysk konsentrasjonsleir – eller henrettet. Zeiner-Henriksen mistet tre av sine venner etter den famøse aksjonen i Kirkeveien 90 i Oslo våren 1944 – der han selv holdt på å bli tatt. Det var Oslo-gjengen (som Zeiner-Henriksen var blitt en del av etter en periode som Milorg-medlem) med Max Manus og Gunnar Sønsteby i spissen som forhindret Quislings planer om å fore tyskerne med norske soldater.

I Kirkeveien 90 fantes det et stort kartotek med navn og informasjon om rundt 25 000 unge nordmenn som skulle innkalles, først til arbeidstjeneste i Norge og deretter til SS-avdelinger i Tyskland for så å sendes til Østfronten for å krige mot russerne, i tysk uniform.


«Det var helt nødvendig for oss å hindre denne masseutsendelsen – og gjennom flere aksjoner lyktes vi med det.» - Zeiner-Henriksen


Men det kostet. Tre av vennene mine ble tatt i forbindelse med Kirkeveien 90-aksjonen. Lars Eriksen, Jon Hatland og Per Stranger Thorsen ble skutt fjorten dager senere, bare 19 år gamle. Jeg kunne vært en av dem, for Statspolitiet kom hjem til oss den natten. Men jeg var ikke der. I stedet tok de min eldre bror Erik, som var med i Milorg.

Etter lange avhør i Victoria terrasse ble han sendt til den beryktede konsentrasjonsleiren Dachau i Tyskland. Han døde fjorten dager før krigen var slutt. Krig er mye tilfeldigheter, sier Zeiner-Henriksen med ettertrykk. 


SKULLE HINDRE FIENDEN I Å DRA 

Etter Kirkeveien 90-aksjonen måtte Zeiner-Henriksen dra til Sverige, der han mest av alt ønsket å dra videre til England for å trene seg opp som sabotør. Men Linge-kompaniets representant i Stockholm frarådet det. Krigen nærmet seg slutten, og han mente at Zeiner-Henriksen ville kunne gjøre mer nytte for seg ved å dra tilbake til Norge etter noen ukers intensiv trening i Sverige.

Slik ble det – og høsten 1944 dro Zeiner-Henriksen tilbake til Norge for å bli en del av Grebe-gruppen, som opererte i Østerdalen og i Gudbrandsdalen.

 – Basen vår var en hytte i nærheten av Gråhøgda ved Sollia. Vi hadde flere oppgaver, men den viktigste var å sabotere jernbanelinjer. Det var over 400 000 tyske soldater i Norge under krigen, og da de allierte begynte å få over - taket, ville tyskerne samle troppene sine på kontinentet for å øke styrke og innsats der nede.

Vårt oppdrag var å forhindre dem i det. Ironisk nok skulle vi altså sørge for å holde fienden i landet, forteller Zeiner-Henriksen. Sabotørene tok også imot flyslipp med våpen, utstyr, forsyninger og personell, i tillegg til at de rekognoserte området og fulgte med på tyskernes gjøren og laden. På det meste besto Grebe-gruppen av 14 mann og de greide å holde seg unna tyskernes oppmerksomhet. 

– Det var en stor Milorg-gruppe i området også. Samarbeidet dere med dem, spør Størdal, som til nå har lyttet interessert til veteranens fortelling. 

– Det var kontakt mellom oss, blant annet for å passe på at vi ikke drev sabotasje i veien for hverandre. Men vi var ikke på hyttetur sammen, for å si det sånn. Det handlet om vår egen og deres sikkerhet. Jo mindre vi visste, desto bedre, sier Zeiner-Henriksen. 


FORSVARSVILJE I EN OMSKIFTELIG VERDEN

– Det er fortsatt en «need-to-know»- tilnærming i Forsvaret i dag, men det er klart at utfordringen er større i dagens informasjons- og kommunikasjonssamfunn.

Hvem som helst kan ta et bilde fra en øvelse og legge det ut i sosiale medier, noe som kan påvirke sikkerheten vår negativt. Det er en hårfin balanse mellom åpen - het og grensesetting, men vi er oppmerksomme på det, understreker Størdal. 

– Det å vise fram sin militære styrke er jo et velkjent grep i enkelte stater? 

– Ja, militære parader ser vi jo stadig eksempler på, senest i Russland 9. mai, sier Størdal, og blir supplert av Zeiner-Henriksen: – Putin viser frem våpen og styrker. Mens vi her i Norge har barnetoget – som er en unik demonstrasjon av et samlet folk, påpeker han. 


«Putin viser frem våpen og styrker. Mens vi her i Norge har barnetoget – som er en unik demonstrasjon av et samlet folk​»


– Sirkelen sluttes enda en gang. Vi hadde den kalde krigen etter andre verdenskrig. Så døde den mer eller mindre ut på 90-tallet, og vi valgte et norsk forsvar som gikk fra mobilisering til inn - sats, med en større grad av profesjonalisering. Nå virker det som om den geopolitiske pendelen dreier tilbake, og nordområdene får igjen større betydning. Da tror jeg det er ekstra viktig at vi har et godt heimevern som representerer volum, rask responstid, god geografisk spredning og ikke minst lokalkunnskap, sier Størdal. 

– Hvis vi ser på hele verdenssituasjonen under ett, så har vi det veldig sikkert og godt her vi sitter i steinrøysa vår, påpeker Zeiner-Henriksen og fortsetter:  – Det er jo alle mot alle på de særeste grunnlag. Da er det ekstra betydningsfullt å ha en felles og bred forsvarsvilje i nasjonen, noe Heimevernet bidrar til, påpeker han.
Har vi den forsvarsviljen i Norge i dag? 

– Ja, absolutt, kommer det fra begge. Størdal utdyper: 

– Heimevernet i seg selv er et godt symbol på forsvarsviljen i landet. Som en konsekvens av profesjonaliseringen i Forsvaret er det dessverre stadig færre som tar førstegangstjenesten og det påvirker rekrutteringsgrunnlaget til Heimevernet. Men vi ser at mange ønsker å delta, og det er positivt. 

«Hadde Norge blitt angrepet i dag, ville jeg sluppet alt jeg hadde i hendene for å bidra til forsvaret av landet mitt.»​ — Ståle Størdal


DE GODE EGENSKAPENE OG HOLDNINGENE. 

Hva kjennetegner en god soldat, slik dere ser det?

– En god soldat er trygg, stolt og ikke minst bevisst på hva slags situasjon hun eller han står i, og på hva som kan komme til å skje. Vi bærer det norske flagget på uniformen, og skal beskytte det norske samfunnet, folket og verdiene våre.

Vi er også et symbol på de verdiene vi er satt til å beskytte og verne om, sier Størdal. Zeiner-Henriksen er enig, og nikker når Størdal beskriver hva han mener gode holdninger er og skal være for en god HV-soldat:

– Holdninger handler om refleksjon og ansvarsfølelse, om modenhet og engasjement. At man er voksen og trygg nok til å ta en selvstendig beslutning. Man skal også greie å bevare roen i en presset situasjon, noe vi trener mye på.

Det å trekke våpen er siste utvei. Jeg har et klart inntrykk av at norske soldater er gode til nettopp å bevare roen. 

Her smetter Zeiner-Henriksen inn: 
– Uten sammenligning for øvrig ser vi jo en motsats hos deler av amerikansk politi. Det virker som at de veldig raskt trekker våpen i en tilspisset situasjon. 

– Ja, jeg tror at norske soldater har en langt mindre aggressiv mentalitet. Samtidig er det jo slik at man også skal være i stand til å «vri om» når bryteren slås på og det er nødvendig med aktiv handling og raske beslutninger.

For å forberede soldatene våre på dette, jobber vi mye med intensjonsbasert ledelse. Det betyr at en HV-soldat skal vite hva det overordnede målet er, hva vi må gjøre for å komme dit og hvilken retning vi skal gå i – sammen. Og ut fra det evne å jobbe selvstendig, påpeker Størdal.

– Mye av dette kjenner jeg igjen fra krigen. Oppsto det brått en farlig situasjon måtte vi jo reagere på en eller annen måte. Det fantes ingen klar løsning for hver situasjon. Det handler, som Størdal sier, om å forstå hva man skal gjøre, hvem man gjør det for og i hvilken hensikt.

Jeg tror nok dagens HV-soldater og krigens motstandsmenn er ganske like, det er nok heller situasjonen rundt og tilgangen på utstyr og teknologi som er forskjellig, sier Zeiner-Henriksen.

OM MOTIVASJON OG FRAMTID

Hvordan greide du å opprettholde motstandsviljen i en uviss og vanskelig krigssituasjon? 

– Det var ingen enestående holdning fra min side – de fleste unge mennesker var jo innstilt på å gjøre det de kunne for å få slutt på en okkupasjon som ble stadig mer rå og hensynsløs. Du vet, jo mer tyskerne i desperasjon skjøt nordmenn ned for fote, desto sterkere ble min egen følelse av å ville gjøre en innsats. Jeg trengte ikke å overbevise meg selv om at det var riktig og nødvendig å gjøre motstand. 

– Motivasjonen din økte kanskje også når du så at innsatsen din hadde betydning, spør Størdal.

– På en måte, så. Men det er jo også slik at du naturlig og instinktivt vil forsvare deg når du blir angrepet. Da tenker du ikke på at du gjør det med livet som innsats, sier Zeiner-Henriksen liketilt. 

Hva tenker du om framtida til Heimevernet, Størdal? 
– Jeg er spent på det som skjer nå, med fagmilitært råd og den stadig tydeligere profesjonaliseringen av Forsvaret. Jeg representerer 3000 kvinner og menn i den norske innsatsstyrken, og det ville være veldig synd om den kapasiteten, det engasjementet og den innsatsviljen som er bygget opp gjennom ti år skal reduseres eller bygges ned igjen, sier en engasjert troppssjef før han fortsetter:

– Jeg vil påstå at innsatsstyrkene består av Norges mest motiverte soldater, og jeg føler meg privilegert som får trene og øve sammen med mine 40 Grebe-soldater. Foruten et sterkt engasjement som gjør at de gjerne ville hatt flere treningsdøgn utover de rundt 20 vi har per år, så besitter de en helt spesiell kompetanse og kunnskap fra det sivile. Spekteret er bredt – fra rørleggere og snekkere til administrerende direktører. 

Vi ville vært i stand til å klare oss på egenhånd lenge, vi kan jo fikse det meste selv. Vi vet også at spesialstyrkene ser nytten av Heimevernet fordi vi er lokalt forankret, og de bruker oss som kjentmenn i ulike situasjoner. 

Vi ville vært i stand til å klare oss på egenhånd lenge, vi kan jo fikse det meste selv. ​

Samtalen inne på Sønstebys rom nærmer seg slutten. Den ulastelig antrukne 90-åringen med skarp press i buksene og silketørkle i halsen tenker det får holde nå. Han sier selv at det han gjorde under krigen ikke er noe han går rundt og tenker på, og det har heller ikke preget livet hans i etterkant. 

Richard Zeiner-Henriksen gjorde en innsats fordi det var det rette å gjøre. Fordi han ville forsvare sitt eget land. Det er et oppdrag som fortsatt gjelder – og som nå er overtatt av yngre krefter. Som Ståle Størdal og hans Grebe-tropp: 

– Hadde Norge blitt angrepet i dag, ville jeg sluppet alt jeg hadde i hendene for å bidra til forsvaret av landet mitt. Det er jo det vi trener og øver på hele tiden. Å verne om det vi har kjært, sier Størdal.​
Publisert 30. august 2015 21:38. av Ruth Astrid L. Sæter (tekst) og Torgeir Haugaard (foto). Sist oppdatert 28. juni 2016 11:01.