Jan-Erik Winther, HV-16, Evenes HV-områdeJan-Erik Winther, HV-16, Evenes HV-områdehttp://forsvaret.no/media/PubImages/HVNETT_5winther.jpghttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=7646Sjefen for URS-troppen i Evenes HV-område, Jan-Erik Winther, har fått sykdommen kronisk lymfatisk leukemi. Også kjent som blodkreft. Likevel vil han ikke forlate kameratene sine i Heimevernet. Foto: Jonny Karlsen
Jan-Erik Winter er til tross for sykdommen ikke redd for å ta i et tak når de behøves. Foto: Jonny KarlsenJan-Erik Winter er til tross for sykdommen ikke redd for å ta i et tak når de behøves. Foto: Jonny Karlsenhttp://forsvaret.no/media/PubImages/HVNETT_3winter.jpghttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=7645Jan-Erik Winter er til tross for sykdommen ikke redd for å ta i et tak når det behøves. Foto: Jonny Karlsen

Trosser kreften

– Jeg er ikke redd for å dø. Hvorfor skal jeg være det?

​​Sjefen for URS-troppen i Evenes HV-område, Jan-Erik Winther, hadde lenge gledet seg til øvelse Ofotr i mai 2015. Endelig skulle 40-åringen med sivil jobb som førstekonsulent i Forsvarsbygg kle seg i grønt igjen og lede troppen sin fra oppdrag til oppdrag rundt flyplassen på Evenes.

Endelig skulle han kjenne lukta av krutt, henge med gjengen, bli litt skitten og trøtt, og reise hjem med god samvittighet og vite at man atter en gang hadde gjort sin plikt for konge og fedreland.

Men denne gangen var ikke alt som det brukte å være. Fenriken fra Harstad, med 20 år bak seg i Heimevernet, visste allerede før han dro på øvelsen at noe var galt med kroppen.

Bare noen uker før avreise fikk han beskjeden fra legen de fleste av oss aldri vil høre: – Jan-Erik, du har kreft. Kronisk lymfatisk leukemi. Også kjent som blodkreft.

Usynlig fiende

Nesten ett år senere. Jan-Erik Winther er inne på ny øvelse. Denne gangen i Bjerkvik. I en av de nye varmebuene på en av de mange skytebanene på Elvegårdsmoen sitter den normalt så pratsomme 40-åringen og prøver ettertenksomt å finne de rette ordene. 

Mens soldatene i troppen rett utenfor skyter skudd etter skudd med sine nylig utleverte angrepsrifler HK-416, forteller Jan-Erik historien om hvordan han takler hverdagen, og ikke minst om hvorfor han fortsatt kler på seg HV-uniformen. Selv om han nå har en usynlig fiende i kroppen som truer med å ødelegge alt for han.

– Å være til stede mentalt og håndtere situasjonen samtidig, kan være tøft og krevende. Både på privaten, på arbeid og ikke minst i grønt, sier Winther.

Kreften ble egentlig oppdaget ved en tilfeldighet etter en sjekk hos legen i slutten av mars 2015. 

– Magefølelsen min sa at dette var kreft. Og da kom tankene. Var dette alt? Slutter historien om Jan-Erik Winther her, i en alder av 39 år?

Privilegert

Winther tar en pustepause. Titter litt ut vinduet mot soldatene hans som fortsatt skyter skudd etter skudd mot blinkene. Dessverre var magefølelsen hans denne gangen rett. Selv om kreftdiagnosen var en tung beskjed å få, har han valgt å se framover og ikke grave seg ned i en skyttergrav med fornektelser.

– Jeg føler meg veldig privilegert som har fått muligheten til å se på livet mitt fra en helt ny side. Det vi forbinder med kreft er død og fordervelse. Dette er nok ikke et helt riktig bilde. Når det er sagt, så er jeg ikke redd for å dø. Hvorfor skal jeg være det?

Det har vært mye prat i HV, blant arbeidskolleger, venner og famille om Winthers situasjon. 

Første tanke var ikke å fortelle noen om sykdommen, men nå ønsker han å være åpen om at han har leukemi. Mye for å unngå rykter og misforståelser. Istedenfor å legge ut en kjapp melding på Facebook om sykdommen, har han tatt seg tid til å snakke med kjente om at han har fått kreft.

– Du kan jo egentlig ikke se på meg at jeg er syk. Men jeg måtte ta et valg på om jeg skulle holde dette for meg selv, eller gå ut åpent. Jeg ville være åpen og har derfor informert framtidig partner, foreldre, familien, nærmeste venner, arbeidskollegaer og Heimevernet. 

Grunnen til at han velger å stå fram i denne saken, er mye for å gi råd til andre som kommer opp i samme situasjon.

– Det finnes jo ikke noe fasitsvar på hvordan man skal takle en slik sykdom. Men jeg tror det er greit å være åpen og fortelle de nærmeste og de man jobber sammen med om sykdommen. Da slipper de å høre via andre at man er syk. Dessuten er det mange som sikkert tenker at man skal håndtere sykdommen alene. Det er ikke så lett, sier 40-åringen med erfaring i stemmen.

Sover dårlig

Winther er skilt og har to barn, ei jente på seks år og en gutt på åtte år. Han har funnet seg ny kjæreste, som også har et barn fra før. 40-åringen innrømmer at selv om sykdommen kanskje ikke synes så godt på han, så merker han sykdommen i hverdagen.

– Jeg er ikke i noe spesielt god form. Jeg sover dårlig og jeg kjenner at jeg ikke klarer det jeg klarte før. Er jeg for eksempel på HV-øvelse, så er jeg ikke på i like stor grad som tidligere. I tillegg går jeg på en del medisiner som gir noen bivirkninger, sier Winther, som har opplevd veldig mange forskjellige reaksjoner fra folk etter at det ble kjent at han er syk.

– Noen gråter, noen gir meg en klem, mens andre skjærer over på andre siden av gata og vil unngå meg. Jeg dømmer ingen. Folk må ha lov til å reagere som de selv vil.

Heimevernet

Winther hadde sin første HV-øvelse i 1996 og har vært med i HV-16s innsatsstyrke Claymore fra oppstart mai 2005 til og med juni 2014. Etter dette ble han sjef for utrykningstroppen i HV-16203. Han har også flere kurs gjennom kursrekka til HV. Ved flere anledninger har han fått brukt i det sivile det han har lært i HV.

Fenriken mener det er viktig i en organisasjon som Heimevernet at man har gjort seg opp noen tanker om hvordan man skal man håndtere at for eksempel en soldat kommer til troppssjefen og forteller at han eller hun er dødssjuk.

– Det er ingen utdannelse, det være seg befalsutdanning eller lederkurs, hvor man blir trent på å takle en slik situasjon. Man får egentlig ingen erfaring før man står med beina godt plantet i det. Og da kan man ikke sende ei melding på samband hvor man sier «vent, slutt». Det handler om medmenneskelighet. Det å bry seg og kunne ta seg tid til å snakke om temaet, mener Winther, som roser måten han er blitt behandlet på både av distriktet HV-16 og ledelsen i HV-området hans.

– Sykdommen setter begrensninger, og det jeg gjør i HV skal være forsvarlig. Man skal ikke presse seg til å være på øvelse. Jeg er selv gitt friheten til å ta avgjørelsene om jeg klarer å dra på øvelse eller ikke. Slik er det også i den sivile jobben. Så jeg føler meg veldig godt ivaretatt både i Heimevernet og i Forsvarsbygg.

Blant likemenn og -kvinner. Winther har akkurat gitt mannskapet beskjed om at han snart går av som troppssjef. 

Han skal over i ny jobb i områdestaben. Det blir for tøft å være troppssjef og samtidig krige mot kreften. Samtidig ønsker han å fortsette i HV så lenge han kan.

– Jeg føler som troppssjef for å gå fremst blant likemenn og - kvinner. Jeg vil være positiv og tenke at det vil være for ille å bare levere inn utstyret og si takk for meg, slik at troppen blir stående uten en sjef. 

– Jeg har et ansvar både for de under meg og over meg for å prøve å se en mulig vei ut av jobben som troppssjef og finne en erstatter. Da er jeg med på å spille Heimevernet god. Skulle jeg bare tenkt på meg selv, så kunne jeg bare vært hjemme og gitt fan i å ta telefonen. Det ønsker jeg ikke.

Utenfor varmebua på skytebanen er det blitt stille. Soldatene i Evenes HV-område har skutt seg ferdig og våpnene skal nå pusses. I varmebua sitter deres avtroppende troppssjef. Planen er at 20 år i Heimevernet skal bli enda flere.

– Jeg er optimist. Jeg må benytte alle de gode dagene fremover til å være positiv og takknemlig. 

Et sjokk

Sjef for Evenes HV-område, kaptein Kjell Inge Jakobsen, skjønte at alt ikke var som det skulle da Winther måtte reise utslitt hjem fra øvelse en dag for tidlig.

– Da vi var på øvelse Ofotr i fjor skulle Jan-Erik som vanlig lede troppen på sitt energiske vis, men han tok seg så mye ut at han måtte reise hjem den siste dagen av øvelsen. Jeg stusset litt på det, fordi Jan-Erik er jo en ung og sprek mann. Jeg skjønte midlertid sammenhengen da jeg senere fikk vite om sykdommen, sier Jakobsen. Da Jan-Erik fortalte områdesjefen om kreftsykdommen, så kom beskjeden som et sjokk.

– Det blir som et slag i ansiktet med det samme når noen på sin egen alder blir alvorlig syk. Men Jan-Erik presiserte at prognosene så gode ut og at dette er en sykdom han håper han kunne leve med i lang tid. 

De to ble raskt enig om at Winther kunne fortsette i HV, men da i en ny stilling i staben.

– Jeg kunne dimittert Jan-Erik, men jeg ønsker ikke å miste gode ressurser. Det har skjedd før at folk har sagt takk for seg på grunn av sykdom, men Jan-Erik ønsket å stå på videre og det står det veldig respekt av. Og da skal vi være behjelpelig med å få han opp og fram. 

– Slik jeg kjenner Jan-Erik så er det med tungt hjerte at han går ut av utrykningstroppen. HV er for han, som for meg, en livsstil. Derfor er jeg veldig glad for at Jan-Erik fortsetter, sier Jakobsen, som beskriver Winther som en jovial og åpen person som byr veldig på seg selv. 

– En kjempemann, fastslår områdesjefen.​

Denne saken stod først på trykk i Heimevernsbladet nr. 2/2016

Publisert 9. oktober 2016 17:09. av Jonny Karlsen, presse- og informasjonsoffiser i Heimevernet (tekst/bilde).