hv_838_karlsenduskalpåkurshv_838_karlsenduskalpåkurshttp://forsvaret.no/hv/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=53- Karlsen, du skal på kurs- Nå må dere padle raskere! Pasienten fryser i hjel med dette tempoet!/media/PubImages/karlsen du skal på kurs forside.jpg

​​​​​​​TEKST: JONNY KARLSEN 
FOTO: JENS INGE FURU OG GEIR MAGNE TRØYTERUD

 Det snør tett. Faktisk vinterens første av det hvite, klissete stoffet, som setter seg fast i alt av tøy, som vann til en vaskeklut. Når han først kommer med snøen, er det som kong Vinter slipper løs all den snøen han hadde glemt å fordele i september og oktober. Vind er det også, noe som gir små krusninger i det mørke havoverflata. Klokken er et-eller-annet midt på natta, en lørdag i november 2016.

I en bukt som heter Altevågen i Harstad, like ved Trondenes leir, prøver sju mann og en kvinne å padle en gummibåt tilbake til kaia. Det lureste hadde nok vært å padle mest mulig rett frem. Men siden de fleste i båten nesten aldri har tatt i en padleåre, ville et eventuelt gps-spor etter turen sett mer ut som en rekke med w-er på kartet. Store w-er.

Igjen høres rop i mørket.

- Nå dør pasienten! Dere MÅ padle raskere. Kom igjen nå!

Ropene kommer fra en følgebåt. En båt med instruktører og veiledere, som egentlig bare ønsker å pushe den slitne gjengen i gummibåten raskest mulig til kai. Padleturen har allerede vart for lenge. Fra de padlet ut fra kaia, søkte med hodelykt langs hele fjæra, til de fant pasienten på et svaberg noen hundre meter fra der de startet. Eller pasient? Det er en dukke på 80 kilo som spiller nattens bortkomne. Like livløs og våt som en voksen forfrossen person ville vært. Tung som et helv… å løfte om bord i båten.

Dukken burde vært nominert til Oscar for skuespillerprestasjonen.

KNUS PÅ!​

Litt over to uker tidligere. Telefonen på kontoret ringer.

- Karlsen! Du skal på kurs. Grunnkurs lederskap, sier stemmen i andre enden av røret.

- Ja vel, svarer jeg, med kanskje litt for mye usikkerhet i stemmen.

- Når da?

- Om to uker. En uke på kurs for deg blir skikkelig bra. Knus på! sier stemmen, som viser seg å være selveste distriktssjefen i HV-16, oberst Ole Kristian Karlsen.

En forsiktig protest fra min side – jeg hadde et par andre ting jeg skulle gjøre den uka – fører ikke fram. Obersten hører ikke på slikt.

To uker senere, på en mandag, tropper jeg opp i porten til Trondenes leir med pakning pakket i henhold til pakningsliste. Ryktene vil ha det til at vi skal bo i telt i en uke. Fyringsvakt, sovepose, snorking og trangt om plassen. Det er en stund siden det skjedde sist.

Det er her på Trondeneshalvøya innsatsstyrke Anklet hører hjemme og det er her de kjører kurs. Grunnkurs lederskap. Kanskje best kjent gjennom forkortelsen GKL.

- Ser du den kaserna der? Opp i tredje etasje. Finn en ledig seng, sier befalet som møter meg inne i leiren.

- Ahhh…vi skal ikke bo i telt hele tiden likevel. Puh…, puster jeg - kanskje litt for synlig - lettet ut. 

LEKSJONER

I løpet av forbausende kort tid i HV-verden – vi kjenner alle til begrepet dødtid – er vi fordelt i lag. Einar Brandskognes, Linn Veronica Kristiansen, Øystein Amundsen, Henrik Johnsen, Bård Erlend Nilsen, Joakim Alexander Mathiassen, Kristoffer Djupvik og meg selv utgjør lag 4. Vi bruker relativt kort tid på å konkludere med at vi må være det beste laget.

Og nå går tiden fort. Inn på klasserom. Teori om ledelse fra vår dyktige veileder, kaptein Jan-Eirik Lindberg. Klargjøring av leksjoner. Sove. Spise. Framføre leksjoner. Ny teori, etterfulgt av mer leksjoner. Skal man være en bra leder, så må man kunne si noe fornuftig til soldatene sine.

Når onsdagen kommer brytes imidlertid idyllen litt.

- Møt i garasjen. Der får dere utdelt lagsutstyr. Telt, ovn, primus, med mer. Lagfører har fått vite hvor teltet skal stå.

Men frykten for å sove i telt forsvinner like fort som kuldegradene stiger utenfor. Ja, det er trangt. Ja, det snorkes. Ja, du må sitte fyringsvakt midt på natten. Men ja, det bygger også en enorm lagfølelse. De i lag 4 som hadde en liten sunn skepsis til at vi var det beste laget, er nå skjønt enig: Ingen over, ingen ved siden.

Leksjoner inne på klasserommet avløses av å løse ulike caser utendørs. Hver sin tur å være sjef. Så kommer det de fleste enten har fryktet, eller gledet seg til. En hel natt i felt hvor det skal løses ulike oppdrag, med en ny lagfører hver gang. Mye gåing og lite søvn. Vil man mestre dette og samtidig kunne lede laget?

Og ett av disse oppdragene: Redde en forfrossen dukke på et svaberg i en bukt i Harstad.

 

 

hv_838_karlsenduskalpåkurshv_838_karlsenduskalpåkurshttp://forsvaret.no/hv/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=54Fra venstre: Einar Brandskognes, Jonny Karlsen, Joakim Alexander Mathiassen, Linn Veronica Kristiansen, Henrik Johnsen og Bård Erlend Nilsen. Kristoffer Djupvik mangler på bildet./media/PubImages/20161124_GKL-242.jpg
hv_838_karlsenduskalpåkurshv_838_karlsenduskalpåkurshttp://forsvaret.no/hv/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=55IDYLL: Ingen problem å ligge i telt med en slik kulisse. Nordlys fra en stjerneklar himmel og med Harstad i bakgrunnen./media/PubImages/20161124_GKL-484.jpg

​​

​​ANBEFALES

- Det som skjer på GKL, blir på GKL, er en av husreglene til lag 4. Derfor blir jeg ikke å røpe så mye mer av det som skjedde denne uka i november.

På forhånd hadde jeg fått mange gode tilbakemeldinger på ledelseskursene i HV, og kanskje spesielt på grunnkurs lederskap. Tar du grunnkurs lederskap er veien åpen for en karriere i Heimevernet. Derfor var forventningene egentlig ganske store da jeg gikk inn porten til Trondenes leir.

Og forventningene ble oppfylt til det fulle. GKL kan virkelig anbefales om du vil ha litt mer ut av tjenesten din.

I tillegg til å få mye kunnskap om lederskap, holde leksjoner og det å lede et lag, fikk man igjen føle på dette med å være i et team. Ligge i telt, fortelle røverhistorier, flire og skape samhold i en gjeng som aldri før har møtt hverandre. Og ikke minst; prestere bedre enn de andre lagene på kurset…

Som en av mine lagkamerater så fint oppsummerer: - Måten kurset og laget blir til en arena hvor man kan prøve og feile, er ganske så unik. Spesielt med tanke på tidsaspektet.

Dette samtidig som bekymringene fra det virkelige liv legges igjen utenfor porten mandag morgen, og ikke plukkes opp igjen før man spaserer ut av den igjen sju dager senere.

Stappmett etter en uke med opplevelser, litt mer selvtillit – og med et aldri så lite hatforhold til en livløs dukke på 80 kilo.

Publisert 4. april 2017 15:20.. Sist oppdatert 6. april 2017 09:29.