hv_487_historie_2hv_487_historie_2http://forsvaret.no/hv/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=456/media/PubImages/Polar bear slepebåt.jpg

HISTORIEN OM POLAR BEAR VI


Alle innsatstyrkene i Heimevernet er oppkalt etter aksjoner utført under 2. verdenskrig og vi bærer disse navnene gitt til oss av «Lingeklubben» med stolthet.

Den 8. februar 1945 fant en av okkupasjonshistoriens mest spektakulære aksjoner sted i Norge. Elleve slepebåter og en bergingsbåt ble kapret i tyskkontrollerte havner i Østfold og brakt over grensen til Sverige av norske motstandsmenn.

Allerede tidlig på morgenkvisten slo to Milorg-jegere til mot den første båten som lå ved kaia i Fredrikstad. Deretter gikk det slag i slag gjennom dagen, helt til den tolvte og siste båten kom under kontroll og forlot byen, like før seilingsforbudet inntrådte klokken 1700. Uten at et eneste skudd ble avfyrt, sto de nærmere 70 motstandsmennene bak en bragd i norsk sammenheng. Takket være en solid dose initiativ, kreativitet, mot og kaldblodighet, kombinert med litt flaks, ble det tyske okkupasjonsregimet påført et nederlag som vakte oppsikt langt utenfor landets grenser.

Bakgrunn

Den såkalte Slepebåtaksjonen var en del av en omfattende antisabotasje-operasjon som gikk under kodenavnet Polar Bear. Hensikten gikk ut på å forhindre tysk ødeleggelse av de viktigste havneanleggene i Norge, og Polar Bear-tiltakene var en del av de landsomfattende beskyttelsesoperasjonene som fant sted fra høsten 1944 og fram til frigjøringen.   

Beskyttelsesoperasjonene var et høyt prioritert tiltak basert på erfaringene med tyskernes utstrakte bruk av den brente jords taktikk. Da tyskerne trakk seg ut av Nord-Norge, Sovjetunionen, Italia og Frankrike etterlot de sivile samfunn lagt i grus. Infrastrukturen var mange steder ødelagt, og de norske myndighetene i London fryktet at en tilsvarende katastrofe kunne ramme landet da krigen gikk inn i en avgjørende sluttfase. Selv om verdenskrigen gikk mot sin slutt, var det umulig å forutse hva som ville bli situasjonen for Norges vedkommende. Mer enn 350 000 tyske soldater befant seg i det sterkt befestede Festung Norwegen.

Operasjon Polar Bear 6

For Oslofjordens vedkommende var det i tillegg viktig å sikre en rekke havneanlegg i forhold til en eventuell alliert invasjon. Spesialutdannede, norske offiserer ble derfor sendt over fra Storbritannia for å organisere, utdanne og lede egne Polar Bear-grupper innenfor den allerede etablerte Hjemmestyrke-strukturen. Arbeidet ble høyt prioritert på bakgrunn av viktig etterretningsinformasjon, som mer enn antydet tyskernes hensikter. Situasjonen var spesielt prekær i Fredrikstad, hvor okkupasjonsmakten hadde forberedt ødeleggelse av byens store havneanlegg.

På begge sider av Oslofjorden kom arbeidet i gang i det skjulte, og mannskapene ble også prioritert i tilgangen på våpen og annet nødvendig materiell. Det var spesielt på østsiden av Oslofjorden at Polar Bear-operasjonen utartet seg. Her ble det hemmelige arbeidet organisert og ledet av den 21 år gamle fenriken Inge Steensland. I samarbeid med Milorgs lokale ledelse i Moss og Fredrikstad ble antisabotasje-tiltakene planlagt og organisert i detalj. Målobjektene ble plukket ut, og tysk nøkkelpersonell ble identifisert med tanke på likvidasjon i en nødvendig fase.

Som et ledd i antisabotasje-arbeidet ble det også bestemt at slepebåtene i den nedre delen av Glomma-vassdraget måtte kapres og føres over til Sverige. Frykten for at okkupasjonsmakten ville benytte slepebåtene til å manøvrere på plass såkalte blokkskip i den trange skipsleden i byen ved Glommas utløp, var levende. I Frankrike hadde blokkskip blitt senket i skipsleden flere steder, noe som skapte store utfordringer for de allierte. En slik potensiell fare måte derfor elimineres, og en nøye planlagt kapringsaksjon ble derfor iverksatt 8. februar 1945.

 

 

hv_487_historie_2hv_487_historie_2http://forsvaret.no/hv/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=457/media/PubImages/Inge Steensland foto 001 Redigert.jpg

Fenrik Inge Steensland planla og ledet gjennomføringen av Polar Bear-operasjonene i Østfold. Med sine 21 år var han desidert yngst i det hemmelige arbeidet men under dekknavnet «Askeladden» oppnådde han respekt for sine lederegenskaper. Steensland utviste stort mot under operasjonen, og han var en uredd og initiativrik leder som sørget for at oppdragene ble løst takket være en smidig kreativitet.


 

 

hv_487_historie_2hv_487_historie_2http://forsvaret.no/hv/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=458/media/PubImages/lars aker 001 Redigert.jpg

Lars Aker var en av de mest aktive motstandsmennene i nedre Glomma-regionen. Gjennom okkupasjonsårene var han en del av den indre kjernen i Milorg i Fredrikstad, og han ble plukket ut til Polar Bear-arbeidet da Inge Steensland ankom byen. I likhet med de øvrige 21 kaprerne var Aker svært godt fysisk og psykisk rustet. Karene la ned mye fysisk trening i marka i det daglige, og ved siden av den sivile jobben deltok dem i det illegale arbeidet i det skjulte. Lars Aker var fram til sin bortgang i 2015 en god medspiller og forbilde for Innsatsstyrke Polar Bear.


 

 

hv_487_historie_2hv_487_historie_2http://forsvaret.no/hv/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=459/media/PubImages/Bilder petter 148 Redigert.jpg

Utarbeidet i løvens hule. En instruks for etterretningsgruppen i Polar Bear-kommandoen i Fredrikstad. Inge Steensland utarbeidet instruksene sittende i stuen i vaktmesterleiligheten i Nasjonal Samlings lokaler i byen.


 

 

hv_487_historie_2hv_487_historie_2http://forsvaret.no/hv/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=460/media/PubImages/takk fra kongen Redigert.jpg

Etter den vellykkede aksjonen mottok distriktet en telegrafisk hilsen fra Kong Haakon VII. Dette var en moralsk oppstiver av de sjeldne til motstandsmennene som jobbet bak tyskernes linjer, og etter krigen ble det utarbeidet et diplom til deltakerne i slepebåtaksjonen, hvor hilsenen fremkommer. Dette diplomet er utstedt til Egil Blakstad, som var sjef for Milorg område 1132 Fredrikstad og godt involvert i Polar Bear-arbeidet.



Slepebåtaksjonen

Aksjonen ble ledet fra hovedkvarteret i Folkets Hus i Fredrikstad. Alt i alt deltok nærmere 70 motstandsmenn, og takket være en godt fungerende etterretnings- og sambandsgruppe hadde aksjonsledelsen til enhver tid full oversikt over alle tyske bevegelser i distriktet. Alle tiltak ble løpende koordinert, og to og to Milorg-jegere fikk ansvaret for å kapre hver sin slepebåt på havna. I tillegg ble en større bergingsbåt kapret av fire mann i Moss. Alt foregikk i det skjulte, og uten at noen utenforstående fikk mistanke om hva som var i ferd med å skje. Motstandsmennene passet også på å spre desinformasjon, slik at ingen fikk mistanke til den voldsomme slepebåttrafikken i elveløpene.

De aller fleste kapringene foregikk på en rolig måte, hvor de bevæpnede motstandsmennene fikk kontroll over både båter og mannskap. I enkelte tilfeller ble det kanskje mer spennende enn godt var for de involverte. Aksjonen kunne fort ha blitt avslørt allerede tidlig, hadde det ikke vært for to Milorg-jegere som klarte å holde nervene under kontroll. En av slepebåtene ble kapret på havna i Fredrikstad på morgenkvisten, men den vennligsinnede skipperen om bord meddelte de to kaprerne at båten var underveis til Rauøy fort i Oslofjorden. Tyskerne hadde bestilt båten, og de to motstandsmennene om bord konkluderte fort med at det ville vekke mistanke om båten uteble. Det ville igjen kanskje være ødeleggende for kapringen av de resterende båtene som først ville bli igangsatt utover dagen.

Det hele endte med at slepebåten seilte av sted til kystfortet med både mannskap og kaprere om bord. På Rauøy gikk plutselig flere tyske soldater om bord i båten, og de to kaprerne gjemte seg så godt det lot seg gjøre under dekk. Tyskerne hadde skyteøvelser med fortets kanoner, og i mer enn åtte timer slepte båten en stor målskive etter seg, på kryss og tvers i farvannet utenfor de to fortene Rauøy og Bolærne. For de to motstandsmennene var seansen en nerveprøve av de sjeldne, og det hele toppet seg med at tyskerne forlangte at båten måtte bli på fortet til neste morgen. Heldigvis lykkes skipperen om bord å overbevise den tyske fortsjefen om at slepebåten trengte bunkers. Dermed fikk de seile til byen, med streng ordre om å innfinne seg neste morgen.

Med en gang slepebåten var ute av syne i kveldsmørket, ble kursen satt mot Sverige, hvor de andre slepebåtene allerede hadde ankommet de trygge farvannene. Etter en nervepirrende tur i stummende mørke, hvor de passerte ikke mindre enn tre kystfort, uten seilingstillatelse, kunne de to kaprerne endelig puste lettet ut. Hvilen ble imidlertid kortvarig, for nå ventet returen til Norge. Svenske myndigheter tok kontroll over båtene, og motstandsmennene stuet seg sammen under dekk på en fiskeskøyte som lå og ventet. Deretter ble kursen satt mot den lille fiskehavna Slevik utenfor Fredrikstad.

På grunn av mørket og det elendige været som herjet ble seilasen tilbake en tøff opplevelse for de lite sjøvante kaprerne. En tur som i utgangspunktet var beregnet til to timer tok nesten åtte timer, før en utslitt gjeng, sterkt preget av sjøsyke, kom seg ubemerket i land ut på morgenkvisten. For ikke å vekke mistanke måtte alle begi seg på jobben med en gang, men først ventet en halvannen til to mil lang gåtur gjennom skog og ulendt terreng.

Aksjonen var en ubetinget suksess, og tyskerne klarte aldri å gjennomskue hvem som sto bak kapringene. For motstandsmiljøet i Østfold var aksjonen en moralsk oppstiver av de sjeldne, og den markerte også begynnelsen på en aktiv tid for Polar Bear-gruppene som opererte i Oslofjord-området. For tyskerne medførte tapet av slepebåtene et skudd for baugen i forhold til planene om bruk av eventuelle blokkskip. Dessuten medførte mangelen på slepebåter en sterkt begrenset aktivitet i forhold til utbyggingen av kystforsvaret på østsiden av Oslofjorden, og tyskernes storstilte utskipning av tropper og materiell fra Skjebergkilen, og til fronten på kontinentet, stoppet nesten opp. 

Havnekommandoen

Etter som vinteren gikk skred organisasjonsarbeidet frem, og de utplukkede mannskapene i Havnekommando-gruppene, som Polar Bear-gruppene nå ble omtalt som, fikk sin opplæring av spesialutdannede offiserer sendt over fra Storbritannia. Flyslipp med utstyr ble tatt imot, og flere båtlaster med våpen ble sendt inn fra Sverige. Etter hvert var det en godt organisert og trent Havnekommando i Oslofjordområdet som spent avventet den videre utviklingen i det tyskokkuperte Norge. Men først var det duket for nok en kapringsaksjon i Fredrikstad.

Ny kapringsaksjon og frigjøringen

Torsdag 19. april slo Havnekommandoen til igjen. Til tross for skjerpet vakthold med bevæpnede, tyske soldater på bryggen, ble lasteskipene «Activ» og «Denofa III» kapret på Øra-kaien og ført over til Sverige. Nok en gang hadde kaprerne marginene på sin side, og motstandsmennene rakk å komme seg utenfor rekkevidde av de tyske kanonene på kystfortene Kjøkøy og Mørvika, før alarmen gikk og tyske mottiltak ble iverksatt.

Noe senere ble også alle losene i farvannet fraktet over til Sverige, og da frigjøringen nærmet seg, mobiliserte Havnekommandoen i Fredrikstad i det skjulte allerede 7. mai, som en av de aller første gruppene i Norge. På denne måten fikk de kontroll over byens fergesteder og kommunikasjonspunkter, enkelte havneanlegg og viktige, tyske depoter. En suksessfaktor her var den fremskutte lagringen av våpen og materiell hjemme hos den enkelte jeger, noe som fravek fra Hjemmestyrkenes generelle praksis med ordnede depoter og lagringsplasser. De øvrige Polar Bear-gruppene mobiliserte samtidig som det øvrige motstandsapparatet langs kysten av Oslofjorden. 

I dagene som kom overtok Havnekommandoen kontrollen over alle havneanlegg, skip og kystfort i distriktet. I samarbeid med de øvrige Milorg-gruppene, samt de norske Polititroppene som kom over grensen fra Sverige, sørget Havnekommandoen for vakthold, ro og orden i tiden fram mot sommeren. Dette arbeidet pågikk helt fram til Hjemmestyrkene ble formelt oppløst 15. juli samme år.

For sin innsats og ledelse av Polar Bear-arbeidet i Østfold ble fenrik Inge Steensland tildelt landets høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd. Det hører også med til historien at Kong Haakon VII sendte et personlig takketelegram til aksjonsstyrken etter den vellykkede slepebåtaksjonen. 

Tekst: Petter Ringen Johannessen

Publisert 28. februar 2014 13:22.. Sist oppdatert 17. januar 2018 13:11.