Genèvekonvensjon

Genèvekonvensjonene består av fire traktater som ble utarbeidet i Genève og som er en viktig del av humanitær folkerett.
Konvensjonene var resultatet av en innsats nedlagt av Henri Dunant, som var motivert av krigshandlingene han var vitne til under slaget ved Solferino.

Konvensjonen om forbedring av sårede og sykes kår i de væpnede styrker i felten (den første Genèvekonvensjonen) av 1949 ble først vedtatt i 1864 etter den brutale krigen mellom Sardinia, Frankrike og Østerrike. Den fastslår blant annet at sanitetspersonell skal beskyttes, og at syke og sårede soldater på land skal samles og få behandling.

Konvensjonen om forbedring av sårede, syke og skibbrudnes kår i de væpnede styrker til sjøs (den andre Genèvekonvensjonen) av 1949 ble først vedtatt i 1907 som et resultat av sjøkrigen mellom Japan og Russland. Den ble vedtatt for å beskytte sanitetspersonell, syke og sårede ved krigføring til sjøs.

Konvensjonen om behandling av krigsfanger (den tredje Genèvekonvensjonen) av 1949 ble vedtatt etter første verdenskrig og omhandler beskyttelse av krigsfanger.

Konvensjonen om beskyttelse av sivile i krigstid (den fjerde Genèvekonvensjonen) av 1949 ble vedtatt etter andre verdenskrig og omhandler beskyttelse av sivilbefolkningen i krig.​​​
Publisert 6. oktober 2014 17:39..