Børresen m.fl. (2007): Fregatter

Boka Fregatter i storm og stille behandler Oslo-klassen, selve ryggraden i den norske marinen gjennom 40 år.

Tittel: Fregatter i storm og stille. Marinens "langskip" 1960–2007
Forfattere: Jacob Børresen, Roald Gjelsten, Tom Kristiansen, Johan H. Lilleheim, Hans Chr. Smith-Sivertsen
Utgiver: Bergen: Eide forlag
Utgitt: 2007
ISBN 9788251407120


Oslo-klassens fem fregatter KNM "Oslo", KNM "Bergen", KNM "Trondheim", KNM "Stavanger" og KNM "Narvik" er først og fremst knyttet til den kalde krigen i nordlige farvann. Oppgavene fregattene skulle ivareta, var uløselig knyttet til NATOs strategi på Nordflanken. Men alle de fem fregattene var også i aktiv tjeneste i årene etter Murens fall da operasjonsmønsteret fra den kalde krigens dager ble endret. Fra tidlig på 1990-tallet har flere av dem deltatt i internasjonale operasjoner. Først i Adriaterhavet i tilknytning til krigene på Balkan på 1990-tallet, etter 2001 i Middelhavet som ledd i kampen mot internasjonal terror. Resultatet er at både marinen og fregattene nå trolig er bedre kjent i Middelhavet enn i nord-norske farvann. Ingen norsk fartøysklasse har hatt et større antall tjenestegjørende oppdrag – et forenklet overslag tyder på at tallet kan ligge et sted i underkant av 20 000. Fregattene har gjennom levetiden prestert en samlet utseilt distanse på ca. 3,9 millioner nautiske mil (ca. 7 millioner kilometer), eller omlag 180 runder rundt jorden.

Oslo-klasse fregatter var gjennom hele den perioden de var i tjeneste seilende krigsskip som ble vedlikeholdt og modernisert. Og framfor alt, de hadde besetninger og et omkringliggende ledelses-, vedlikeholds- og utdanningssystem som stadig produserte høy kompetanse til det norske fregattvåpenet. På de aktuelle fagfeltene sto de norske besetningene ikke tilbake for sine allierte, og når det gjaldt antiubåtoperasjoner i kystfarvann, var de til og med i fremste rekke.

Styrking av nærværet i nord

Boken om Oslo-klassens historie er skrevet ut fra fire hovedperspektiver: For det første var fregattene den viktigste sjømilitære komponenten i Forsvaret fra slutten av 1960-tallet. Fra da av var marinen stående og alle fartøyer under kommando var i operativ tjeneste. Og fra januar1968 seilte fregattene regelmessig i Natos stående atlanterhavsstyrke STANAVFORLANT. Ved tre anledninger, i 1969, 1971 og 1972, var endog to fartøyer med av gangen.

Norge var blant de landene som undertegnet Atlanterhavspakten i 1949 og byggingen av Oslo-klassen var et ledd i den Nato-tilpassede flåteplanen av 1960. Flåteplanen var både godkjent og delfinansiert av amerikanske myndigheter. På dette tidspunktet hadde allerede den norske hæren og luftforsvaret mottatt betydelig hjelp fra USA, men nå var turen kommet til marinen. Det var klart at fartøyene skulle inngå i Natos overordnede maritime strategi slik den gradvis utkrystalliserte seg utover på 1950-tallet. Det var også et viktig poeng å konsentrere større marineressurser i det området hvor et angrep på vestlig sjøkontroll var mest sannsynlig. Det sovjetiske ubåtvåpen gjennomgikk en kolossal vekst på 1950-tallet, fra om lag 250 ubåter i 1950 til nærmere 450 i 1960. De nye klassene som ble introdusert – Whisky og Zulu – kunne operere stadig lenger til havs, og sammen med landbaserte fly i sjønektelsesrollen representerte de en økende trussel mot Natos livsviktige og sårbare transatlantiske forbindelser. Dette var den generelle bakgrunnen for at både Royal Navy og US Navy ville styrke innsatsen i nordlige farvann, som også ble sett på som en taktisk flanke til sentralfronten. Denne prioriteringen kom til uttrykk allerede i 1952 da Nato avholdt sin første store øvelse – Main Brace – i Nord-Atlanteren. I dårlig vær utenfor norskekysten deltok til sammen mer enn 200 fartøyer.

Den økte vekten som ble lagt på marinestyrker i Nato, gjorde at den norske flåteplanen av 1960 kan betraktes som et uttrykk for en gryende sjømilitær arbeidsdeling i alliansen og var dermed et direkte resultat av endringen i den vestlige sjøstrategiske tenkningen. Denne arbeidsdelingen hadde for Norges del som resultat at marinen skulle konsentrere seg om anti-invasjonsoperasjoner og eskorteoppdrag langs kysten fordi alliansens dominerende sjømakter – Storbritannia og USA – ville ta ansvaret for å holde de eksterne sjøforbindelsene åpne.

En slik overordnet prioritering av marinens rolle på bekostning av eskorteoperasjoner til havs, vakte sterk motstand blant de mange sjøoffiserer som hadde seilt under andre verdenskrig. De hadde bidratt til å skaffe marinen dyrekjøpt kompetanse på slike operasjoner og de ønsket primært å holde fast på denne rollen for marinen. I tråd med Natos endrede strategiske forståelse skiftet også det strategiske fokus i Norge på 1950-tallet fra sør til nord. Det skulle komme til å legge tunge føringer på marinens operasjonsmønster og innretning fra 1960-tallet av og ut den kalde krigen. Oslo-klassens operasjonsmønster var ett av flere synlige uttrykk for den nye linjen. Men det må også understrekes at de nye fregattenes størrelse og sjødyktighet langt på vei gjorde det mulig å videreføre eskortekompetansen i den norske marinen. Fartøyene inngikk som viktige styrkekomponenter i forsvaret mot ubåtangrep når viktige forsterknings- og forsyningstransporter ble ført fram innaskjærs langs hele kysten.

Amerikansk forbilde

For det andre behandler boka Oslo-klassen som fartøy og våpenplattform. Utgangspunktet for den nye norske fregatten var den amerikanske Dealey-klassen som ble utviklet tidlig på 1950-tallet. Den var en anti-ubåtjager konstruert for kystnære eskorteoppdrag. Vedtaket om utviklingen av Dealey-klassen ble fattet under den såkalte Second Anti-Submarine Conference høsten 1947. Bakgrunnen var at destroyerne fra andre verdenskrig var blitt avleggs. De var for små til å romme moderne sonar og AU-våpen, i tillegg til at de var for langsomme til å innhente moderne ubåter. Et av kravene til den nye destroyeren var at den skulle være så liten at den kunne bygges i et stort antall, og den skulle inkluderes i US Navys byggeprogram for 1950.

To utfordringer dominerte arbeidet med fartøyskonstruksjonen. For det første skulle fartøyet av effektivitets- og økonomiske hensyn bare ha én propell, men det viste seg da problematisk å oppnå tilstrekkelig fart. For det andre skulle fartøyet ha en lav silhuett for å senke tyngdepunktet. Det var viktig å redusere toppvekten fordi det kompenserte for det nokså tunge foroverkastende AU-våpenet. Av denne grunn ble det bestemt å bytte ut stål med aluminium i overbygningen. Konstruktørene vurderte dessuten lenge å inkorporere et våpensystem bak broen. Dette var altså den destroyeren som Oslo-klassen var en videreutvikling av. Hovedforskjellen mellom Dealey- og Oslo-klassen, var at den norske versjonen hadde våpen som satte den i stand til mer selvstendige operasjoner uten støtte eller beskyttelse av andre enheter, og at den kombinerte anti-invasjons- og eskorte-kapasiteter.

Det er også et viktig trekk ved Oslo-klassen at den i sin levetid gjennomgikk flere moderniseringer og ombygginger som gjorde at fregattene forble tidsmessige krigsfartøy. Både konstruksjonen og moderniseringene av Oslo-klassen bidro på en vesentlig måte til å utvikle norsk forsvarsteknologi. Industri- og informasjonssamfunnets nyvinninger har strømmet kontinuerlig inn i den vesle stålverdenen som fregattene representerer. Alt i alt var fregattene sluttpunktet i en lang ”produksjonskjede” som begynte i forskningen og industrien. Internt i sjøforsvaret omfattet den vedlikehold, utdanning og overordnet organisatorisk tilknytning, og hvor intet ledd kunne tas bort. Derfor måtte hele marinens organisasjon overhales som følge av flåteplanen av 1960.

Kompetansekrevende

For det tredje sto fregattene på mange måter i en særstilling i marinen fordi kompetansekravene var sammensatte og fordi erfaring fra denne tjenesten ble sett på som en forutsetning for å kunne delta i ledelsen av større sjømilitære operasjoner, nasjonalt og i alliansesammenheng. Offiserer som hadde hatt en innledende karriere på mindre fartøyer, fortsatte å utvikle seg som sjøoffiserer om bord i fregattene. Mange av disse kunne ha betydelig erfaring som fartøyssjefer på ubåt, MTB eller minefartøy. Dette styrket fregattvåpenets faglige miljø blant annet innenfor anti-ubåtkrigføringen. Denne gruppen offiserer som kom utenfra, hadde dessuten lettere for å se med nye øyne på tilvante forhold enn de som hadde tilbrakt størstedelen av sin sjøtjeneste på fregatt. Et slikt kritisk blikk fra utsiden var en kilde til fornyelse og videreutvikling av fregattmiljøet. En besetning på om lag 150 som skulle oppøves og trenes, stilte store krav både til besetningens utdannelse og til organisering av tjenesten. Det var hele tiden behov for korrektiver blant annet for ikke å komme i for stor utakt med samfunnsutviklingen. Tjenestereglementet utgjorde grunnlaget for tjenesten om bord. Her var de fleste forhold knyttet til organisering, ledelse, disiplin og normer nedfelt, og reglementet ble revidert etter behov.

Internasjonale operasjoner

For det fjerde presenterer boka hva som i løpet av Oslo-klassens lange historie etter hvert ble et mangfold av operative roller. Fartøyene inngikk i større forband som de nasjonale fregattdivisjonene og i Natos stående Atlanterhavsstyrke – STANAVFORLANT. Fra 1990-tallet deltok Oslo-klassen også i flere internasjonale operasjoner. Kravet til operativ tilgjengelighet var meget høyt når vi sammenlikner med det som hadde vært tradisjonen i den norske marinen før krigen. Det vil bli redegjort for det generelle øvingsmønsteret som skulle sikre basiskompetanse på fregattenes våpensystemer og operajonsformer, deres rolle i nasjonale krise- og krigsscenarier, deres deltakelse i STANAVFORLANT, og fra 1990-tallet deres deltakelse i internasjonale operasoner i kjølvannet av den kalde krigen. Det var gjennom kontinuerlig operativ virksomhet i 40 år at marinen sikret seg kompetansen til både å drive et nasjonalt fregattvåpen og til å utdanne offiserer som kunne tre inn i rollen som styrkesjefer og stabsoffiserer i Nato.

Som de eneste fartøyene i marinen som kombinerte sjøkrigens tre dimensjoner; anti-luft, anti-overflate og anti-ubåt, på ett dekk og integrert i et felles operativt miljø under en felles ledelse, var Oslo-klassen fregatter hovedkilden til utviklingen av den generelle sjømilitære kompetansen blant marinens operative offiserer. Mindre marinefartøyer er nesten alltid spesialisert for én type oppgave og deres sekundære våpensystemer er i all hovedsak beregnet på selvforsvar. Uten fregattene ville den norske marinen vært redusert til å dekke nisjekapasiteter spesialisert utelukkende for kystnære operasjoner. Vellykket erfaring fra tjeneste som sjef for fregatt og i fregattvåpenets ledelse var derfor av mange ansett som en nødvendig forutsetning for opprykk til Sjøforsvarets høyeste grader.

Å ha fartøyer på størrelse med fregatter og deres operative kompleksitet er en forutsetning for den marine som vil bygge opp troverdig kompetanse når det gjelder kommandoføring på sjøen. Dette gjelder også etableringen av operativt samvirke med fly og helikoptre. Det er i dag normalt at moderne fregatter har helikoptre som en integrert del av sin sensor- og våpenutrustning. Den kompetansen og erfaringen norske sjøoffiserer skaffet seg gjennom nasjonal tjeneste var en forutsetning for at de siden kunne bekle stillinger som stabssjefer i STANAVFORLANT og som styrkesjefer i andre allierte flotiljer. De samme kvalifikasjonene som var hentet fra fregattvåpenet var også en forutsetning for å kunne inneha bestemte stillinger i Natos kommandoapparat, men uten at fregattsjefene noen gang hadde monopol på disse stillingene. Det faktum at marinen forvaltet denne kompetansen gjorde at enkelte offiserer med annen bakgrunn gjennom supplerende utdanning og trening kunne tilegne seg nødvendig kunnskap og innsikt til å bli aktuelle for denne typen internasjonale posisjoner. En alternativ måte å kvalifisere seg til slike oppgaver var å drive planlegging av operasjoner og tilhørende taktiske øvelser med rollespill på simulator.

Fregatten som sosialt system

Men de sosiale sidene Oslo-klassens historie er nesten like interessante å merke seg som de operative og teknologiske. Vi ser i denne forbindelse bort fra den generelle utfordring som ligger i at en besetning på rundt 150 skal arbeide og leve så tett på hverandre som tilfellet er på et fartøy på mindre enn 2000 tonn. Det skjedde på mange områder en revolusjon i det norske sjøoffiserskorpset etter krigen som også la tunge føringer på hvordan fregattene var organisert og opererte. Fra gammelt av var klasseskillene på så store orlogsfartøyer som fregatter rigide og langt mer markerte enn om bord på mindre fartøyer som MTB-er og ubåter. Dette var opprinnelig bare en refleks av klasseskillene ellers i samfunnet. I marinen kom de til uttrykk gjennom det strenge skillet mellom offiserer, kvartermestere og gaster. Alle disse hadde forskjellig status, utdannelse, gradssystem og karrieremønster. Gruppene var dessuten langt på vei segregert med hver sine messer, forlegningsområder og når det gjaldt sosial omgang. Til dette kom at det ikke tjenestegjorde kvinner om bord på marinens fartøyer før mot slutten av 1970-tallet. De første kom på fregatt på midten av 1980-tallet.

Forfatterne bak boken

Initiativet til boken om Oslo-klassens historie ble tatt av daværende sjef for overflateflotiljen, kommandør Hans Chr. Helseth. Fregattvåpenet har finansiert prosjektet. 

Forfattergruppen har delt arbeidet med boken på denne måten: Tom Kristiansen har vært redaktør og skrevet de tre først kapitlene. Kommandør Hans Chr. Smith-Sivertsen har skrevet kapittel 4 og 7 som omhandler de skips- og våpentekniske sidene ved Oslo-klassen. Kommandør Roald Gjelsten har skrevet kapittel 5 og 8 som omhandler tjenesten om bord og utdannings- og øvingsforhold. Flaggkommandør Jacob Børresen har hatt ansvaret for kapittel 6 og 10 som tar for seg de operative forholdene og Oslo-klassens siste år. Kommandør Johan H. Lilleheim har skrevet kapittel 9 som på basis av egne opplevelser og gamle loggbøker forteller om et normalt år om bord på en fregatt under den kalde krigen.

Innholdsfortegnelse

  • Kapittel 1 Innledning
  • Kapittel 2 Marinen etter krigen
  • Kapittel 3 Flåteplanen av 1960
  • Kapittel 4 Oslo-klassen
  • Kapittel 5 Tjenesten om bord
  • Kapittel 6 Oslo-klassens operative forhold
  • Kapittel 7 Drift, vedlikehold og moderniseringer
  • Kapittel 8 Kampklart fartøy – utdanning, trening og øvelser
  • Kapittel 9 1973–74: Et vanlig ”fregattår” under den kalde krigen
  • Kapittel 10 På fallrepet

Publisert 10. januar 2007 17:57.. Sist oppdatert 24. juli 2015 15:39.