Rowe: Fredsfronten i Norge 1949-1956

FS 1/2002
I denne studien beskriver forfatteren oppbyggingen av Fredsfronten og dens første syv år. Han forsøker å besvare spørsmålet om Fredsfronten ble den slagkraftige alliansepartneren Sovjetunionen og NKP hadde håpet, og dermed den mektige fienden DNA-ledelsen og POT hadde fryktet.
​Forsvarsstudier nr. 1/2002
Tittel: "Nyttige idioter"? Fredsfronten i Norge, 1949-1956
Forfatter: Lars Rowe
Antall sider: 242

Last ned "Fredsfronten i Norge 1949-1956​"​

Signeringen av Atlanterhavspakten i april 1949 sementerte motsetningene mellom øst og vest. Det sto klart for Sovjetunionen at den kalde krigen ikke ville vinnes ved tradisjonelt diplomati, og Stalin så seg om etter kamp-feller. Interessefelleskapet mellom Sovjetunionen og deler av den sikkerhetspolitiske opposisjonen i vestlige land var åpenbart, og den kommunistiske bevegelsen ble satt i arbeid for å gi motstanden mot Atlanterhavspakten i øst og vest et organisatorisk rammeverk. 

Gjennom internasjonale kongresser vokste en ny fredsbevegelse frem. I november 1950 ble verdensfredsrådet dannet under sterk innflytelse av sovjetiske representanter. Den nye fredsbevgelsen, eller Fredsfronten, målbar et budskap om vestlige lands aggressive utenrikspolitikk og fremhevet Sovjetunionen som garantisten for verdensfred. Verdensfredsrådet fikk snart nasjonale seksjoner i de fleste land i verden. I Norge var organisasjonen Fredens Forkjempere talerør for fredsbudskapet. De norske fredsforkjemperne hadde sine viktigste støttespillere i Norges Kommunistiske Parti og den sovjetiske ambassaden i Oslo, men møtte sterk motstand fra Det Norske Arbeiderpartiet (DNA) og Landsorganisasjonen (LO). Det norske overvåkingspolitiet (POT) fulgte Fredsfronten med argusøyne.

Lars Rowe er cand. philol. med historie hovedfag fra Universitet i Oslo. Denne studien er en forkortet utgave av hovedfagsoppgaven hans.

Publisert 1. januar 2002 09:37.. Sist oppdatert 3. april 2018 13:52.