Hobson (2002): Imperialism at Sea

Rolf Hobson compares the naval strategies of Britain, Germany, France and USA during the years leading up to World War I.
Tittel: Imperialism at Sea. Naval Strategic Thought, the Ideology of Sea Power and the Tirpitz Plan, 1875–1914
Forfatter: Rolf Hobson
Utgiver: Boston & Leiden: Brill Academic Publishers
Språk: Engelsk
Utgitt: 2002
ISBN 0-391-04105-3


Was Grand Admiral Alfred von Tirpitz' plan for naval expansion and the development of a "risk fleet" as a way to position Wilhelmine Germany as a world power to rival Britain so unique? This comparative study of the modern naval strategy of Germany, Britain, France, and the United States seeks to answer that question.

First, Hobson simultaneously compares the "Tirpitz Plan" with plans of the other leading nations of that time.

Second, Hobson also interacts with how other scholars have assessed the complex interplay between naval history - both in and outside Germany - maritime law, and naval strategy.

Hobson offers an interpretation of the causes and objectives of the German Imperial Navy at the end of the 19th century, forces that ultimately led to WWI.


 

About the background for the book - in Norwegian

Det tysk-engelske flåtekappløpet før første verdenskrig var gjenstand for intens forskning gjennom hele det 20. århundret. Historikere har vært interessert i kappløpet som en av hovedårsakene til krigen, eller i hvert fall til den antagonismen mellom Storbritannia og Det tyske keiserriket som brakte London inn i krigen på Frankrikes og Russlands side i august 1914. Statsvitere og fredsforskere har vært interessert i dynamikken i moderne rustningskappløp, og da særlig sammenhengen mellom aksjons-reaksjons-spiralen og utbruddet av kriger. Dette kappløpet blir betraktet som paradigmatisk for de mange som fulgte mellom industrisamfunn senere i århundret.

Etter hvert som de erobrede tyske dokumentene ble studert av historikere på 1960- og 1970-tallet, trådte de ekspansjonistiske målsettingene til statssekretæren i Reichsmarineamt, Alfred von Tirpitz, tydeligere fram. Flåteopprustningen ble plassert i den kontinuiteten mange forskere så mellom keiserrikets imperialistiske politikk (som bidro vesentlig til utbruddet av første verdenskrig) og nazismens erobrings- og rasepolitikk. Én svært innflytelsesrik tolkning så imperialismen og opprustningen som et produkt av de aristokratiske elitenes dominans innen keiserrikets samfunnsstruktur og politiske kultur. Ekspansjonismen var følgelig det viktigste utslaget av de tradisjonelle elitenes forsøk på å avverge modernisering, parlamentarisering og arbeiderbevegelsens frammarsj.

Forfatteren har på bakgrunn av arkivstudier i Tyskland, Russland og USA modifisert noen av disse tolkningene. Sett i lys av de senere års utvikling i forskningen omkring den engelske siden av denne rivaliseringen er det i dag vanskelig å opprettholde forestillingen om et "ukontrollert våpenkappløp" som endte i krig mellom de to land. Riktignok var våpenkappløpet en hovedårsak til krigsutbruddet i 1914, men det var kappløpet til lands mellom kontinentalmaktene som virket mest destabiliserende. Til sjøs hadde Royal Navy et så overveldende geografisk, strategisk, operasjonelt og teknologisk overlegenhet at den tyske flåteopprustningen aldri kunne utgjort noen reell trussel mot Storbritannias herredømme over havet i en krig. Dette var tidvis erkjent på tysk side, og hovedspørsmålet for forfatteren har derfor vært å forklare hvorfor "Tirpitzplanen" ble betraktet som et nødvendig svar på de strategiske utfordringene Tyskland sto overfor.

Bokens svar ligger i en undersøkelse av utviklingen av tysk marinestrategisk tenkning. Denne hadde sin spede begynnelse i 1870-årene, da en egenartet "preussisk" skole innen marinetenkningen begynte å vokse fram. Den lånte sine teoretiske modeller fra verdens mest vellykkede armé i perioden, og særlig fra Carl von Clausewitz. Denne overføringen av begreper fra landkrigen fikk noen merkelige utslag, men gjennom systematisk eksperimentering i manøvre og stabsarbeid utviklet den preussiske skolen innen 1890-årene anvendelige operasjonelle doktriner som hadde mye til felles med tenkningen i andre mariner. Studien legger da også avgjørende vekt på en systematisk sammenlikning av tysk, engelsk, fransk og amerikansk sjøstrategisk tenkning gjennom perioden 1870-1895.

Viktig for den preussiske skolen var en forståelse av den overordnede rammen for nasjonal sikkerhet. Den fant den endelige garantien for sikkerheten i mekanismene som regulerte den europeiske maktbalansen. Det er på dette punktet at den nye "tyske" skolen innen marinetenkningen, representert ved Tirpitz, markerte det avgjørende bruddet med den "preussiske". Tirpitz var dypt påvirket av den sammenblandingen av historisk betraktning, strategisk tenkning og imperialistisk propaganda som han fant i skriftene til den amerikanske kapteinen Alfred Thayer Mahan. Ingen strategisk tenker har vel noen gang hatt en global innflytelse som kan sammenliknes med den Mahan utøvde fra 1890-årene og framover. Han var den ledende propagandisten for den "new navalism", som kanaliserte imperialismens nasjonalistiske energier inn i gigantiske rustningsprogrammer til sjøs.

Ingen steder fikk Mahans imperialisme mer direkte virkninger enn i Tyskland. Tirpitzplanen var basert på forestillingen om at en stor, om enn underlegen flåte av slagskip stasjonert i Nordsjøen ville utøve en avskrekkende virkning på Storbritannia. London ville ikke våge å angripe sin voksende økonomiske rival, og på dette avskrekkingsfundamentet kunne Tyskland bygge opp sitt oversjøiske imperium og bli et av de tre-fire verdensrikene som det var forventet ville dominere det 20.århundret. I motsetning til den preussiske skolen så den tyske skolen innen sjøstrategisk tenkning nasjonal sikkerhet utelukkende i lys av de maktmidlene den enkelte stat disponerte over. Det var ikke mekanismene i maktbalansen, men verdens nest største slagflåte som ville sikre Tysklands framtid. Studien gir ikke avkall på alle innsiktene som er vunnet i tidligere forskning. Særlig holder den fast ved at den tyske flåteopprustningen bare kan tolkes i lys av et imperialistisk ekspansjonsprogram. Men dette programmet var ikke utelukkende drevet av innenrikspolitiske krefter eller av aristokratiets dominans (en sammenlikning med tilsvarende programmer i Russland og Østerrike-Ungarn viser at det heller ikke var unikt); og det var ikke aggressivt. Tirpitzplanen utgjorde en eiendommelig blanding av offensive og defensive elementer. Det var først da den åpenbart mislyktes med å avskrekke Storbritannia fra å delta i krigen i 1914, og deretter ikke kunne forhindre den hermetiske britiske blokaden, at en ny generasjon innen offiserskorpset utviklet doktrinene for den strategiske offensiven som bl.a. førte til okkupasjonen av Norge i 1940. Forfatteren ble for arbeidet tildelt Dr.Art-graden etter disputas ved NTNU i 1999. En revidert versjon ble publisert i USA av Brill Academic Publishers, i serien Studies in Central European Histories, i 2002.

Publisert 19. juli 2002 09:08.. Sist oppdatert 27. juli 2015 10:14.