IFS Insights 3_2016_Canada-NorgeIFS Insights 3_2016_Canada-Norgehttp://forsvaret.no/media/PubImages/Canada-Norge_ingress.jpghttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=7939

Hilde & Østhagen: Canada og Norge i nordområdene og Nato

Denne IFS Insighten gir en oversikt over det canadiske perspektivet på sen­tra­le spørsmål innenfor utenriks- og sikkerhetspolitikk og sammenligner med n­ors­ke syn.
​​
​​​​
​​​Hov​​​​​​edpunkter

  • Canadisk og norsk utenrikspolitikk har tradisjonelt mange likhetstrekk.
  • Med en liberal regjering i Ottawa fra 2015 ser interessene til Norge og Canada ut til å nærme seg med tanke på nordområdene og samarbeid med Russland.
  • Canadas syn på Nato skiller seg grunnleggende fra Norges. 
  • Det finnes rom for ytterligere samarbeid mellom Norge og Canada, spesielt i nordområdene og humanitære operasjoner. 
Denne publikasjonen utgis som del av forskningsprogrammet Security and Defence in Northern Europe (SNE)​. Mer om programmet nederst på siden.


Canada og Norge​​​

Sett fra Norge, som fra de fleste andre eu­ro­peiske land i Nato, handler sikker­hets­poli­tikk og det transatlantiske forholdet i stor grad om USA. Samtidig er det på mange vis flere likhetstrekk mellom Canada og Norge enn mellom Norge og USA. Foruten nasjonale selvbilder bygget på romantiserte oppfatninger om polare forhold og vill­marks­liv, deler Canada og Norge ønsket om å fremme internasjonalt samarbeid og temaer som menneskerettigheter, FNs rolle og hu­mani­tære spørsmål i bredt. 

Den canadiske ‟moralske utenriks­poli­tikk͉" som vokste frem på 1950-tallet og står sentralt også i dag (Andrew, 1993), har flere likhetstrekk med ‟engasje­ments­politikken" og inter­nasjonalismen i norsk uten­rikspolitikk. Det klareste utrykket for dette er Lysøen-erklæringen som uten­riks­ministerne Lloyd Axworthy og Knut Vollebæk undertegnet i Ole Bulls hjem utenfor Bergen den 11. mai 1998. ‟Norway and Canada share common values and approaches to foreign policy" slår erklæringen fast (Small 2001).  

Et konkret resultat av samarbeidet var opprettelsen av det såkalte Human Se­curi­ty Network for å fremme begrepet men­nes­ke­lig sikkerhet i FN. Begge land har his­torisk også vært aktive bidragsytere til FN-ledede fredsbevarende operasjoner. Sist men ikke minst har både Canada og Norge det siste tiåret l­øftet frem nordområdene som satsningsområde. I begge land var både i­nnenriks- og utenrikspolitiske motiver vik­tige (Lackenbauer 2011; Støre 2012).

Det er imidlertid klare forskjeller i land­enes utenriks- og sikkerhetspolitikk. Ulik­het­ene ble særlig tydelige under Stephen Harpers konservative regjering (2006–2015) i Canada og den rød-grønne regjeringen (2005–2013) i Norge. Nato og nordområdene var viktige tema der landenes interesser var tydelig ulike. 

Geografi er en åpenbar forklaringsfaktor for både likhetene og forskjellene mellom Norge og Canada. Begge landene har store deler av sine land- og havterritorier i arktiske strøk. De befinner seg imidlertid på to ulike kontinent. Samtidig er avstanden mellom nord­østlige deler av Canada og Nord-Norge ikke så stor. Nordøstspissen av Ellesmere Island ligger for eksempel nærmere Tromsø i luftlinje enn Madrid, Sicilia og Istanbul ligger fra Oslo. Foruten geografi er også andre fak­torer åpenbart viktige. 

Vi presenterer i denne IFS Insighten en oversikt over det canadiske perspektivet på sentrale spørsmål innenfor utenriks- og sik­ker­hetspolitikk. Konkret tar vi for oss nord­områdene og Nato. Deretter vurderer vi hva likheter og forskjeller mellom canadisk og norsk syn tilsier for mulighetene for canadisk-norsk samarbeid. I 2013 skiftet Norge regjering mot høyre mens Canada vend­te seg mot venstre og det liberale partiet i 2015. Canadas ferske regjering har startet en prosess som kan føre til en endret kurs i sikkerhets- og forsvarspolitikken. En ny langtidsplan for det kanadiske forsvaret er ventet i nær fremtid. 

Reflekterte motsetningene på slutten av 2000-tallet partipolitiske interesser i de to landene i en bestemt periode, eller lå mer grunnleggende forskjeller i landenes tilnærming bak? 

REGJERINGSS​​KIFTET I CANADA

Da Stephen Harper og de konservative over­tok makten fra den liberale regjeringen i 2006, tronet kampen mot terrorisme øverst på agendaen. Den økonomiske situasjonen var ganske god, og selv om finanskrisen i 2008 hadde en effekt på Canada, var den (som i Norge) til å begynne med liten (Cox and Speer 2016, 3–5). Harpers regjering øk­te forsvarsbudsjettet og vedtok kostbare anskaffelser. Etter hvert som oljeprisen falt og Canadas økonomi forverret seg, ble et fler­tall av disse prosjektene satt på vent eller revurdert (Cox and Speer 2016, 3–5).

Etter et tiår med konservativ regjering vant den relativt unge og uerfarne, men ka­ris­matiske, Justin Trudeau og hans li­be­rale parti valget høsten 2015. Det var knyt­tet store forventninger til den nye re­gjeringens lovnader om et skifte i canadisk politikk. Dette gjaldt også for­svars- og sikkerhetspolitikken. Trudeau lovet at Canada skulle finne tilbake til sin stolte tradisjon som forkjemper for men­nes­kerettigheter og internasjonalt sam­ar­beid, revurdere innkjøp av jagerfly og mar­inefartøy, samt trekke cana­diske CF-18 j­agerfly ut av anti-ISIL koali­sjonen i Midt­østen (Regehr 2016; Jordan 2016; Chase 2016). 

Et år senere har en mer edruelig forstå­else av at ingenting ville bli endret over natten sunket inn hos både media og for­svars­eksperter. Spørsmålet som fortsatt stil­les i Ottawa er: ‟Hva ønsker den nye re­gjeringen å utrette med det canadiske for­sva­ret?" (Canadian Association of Defence and Security Industries 2016; Mackay 2016).

Våren 2016 ble en offentlig ‟konsultasjon" lansert for å markere oppstarten av arbeidet med en ny langtidsplan for det canadiske for­svaret. Fra april til juli i 2016 skulle hele landet høres. Siden 1970 har kun fem lang­tidsplaner blitt vedtatt. Den siste kom i 2008 under Harpers ledelse og hadde tit­telen ‟Canada First" (Government of Canada 2016). Arbeidet med den nye planen er ikke ferdigstilt, men det er flere tegn som gir pe­ke­pinn om hvilken retning Canada vil ta i de nærmeste årene, både internasjonalt og nasjonalt. Her vil vi se nærmere på to sikkerhetspolitiske temaer som er viktige også for Norge, nemlig nordområdene og Nato.

HJEMMEBANE: NORD​​OMRÅDENE

Harpers regjering gjorde nordområdene til en politisk prioritering. Selv om Canadas be­folkning hovedsakelig bor langs grensen mot USA i sør, er nordområdene (som i Norge) et politisk tema som tradisjonelt har vært vik­tig. Harper-regjeringen vektla canadisk su­verenitet og utfordringer for denne i nord; ut­fordringer som i stor grad ble ansett å kom­me fra et aggressivt Russland. Harpers år­lige turer til Nord-Canada ble brukt til å øke oppmerksomheten om den canadiske til­stedeværelsen. 

Likhetene med Stoltenberg II-regjeringens satsing på nordområdene er mange, selv om deler av Harpers politikk var mer populistisk. Den omfattet påfunn som for eksempel å gi julenissen et canadisk pass. Populismen ga nok politisk uttelling, men Harper ble kri­ti­sert blant annet for å neglisjere sosiale hensyn til fordel for sikkerhetspolitiske og mili­tære (Lackenbauer 2013). 

Den tidvis skarpe retorikken rettet mot Russland var også i strid med Harper-regjeringens budskap om nordområdene som en arena for samarbeid. Spesielt etter anneksjonen av Krim og den russiske støt­ten til krigføringen i Øst-Ukraina i 2014 inn­tok Harper en tøff ‟ingen dialog"-linje. Den ble oppfattet delvis som frieri til den store ukrain­ske diasporaen i Canada for å øke re­gjeringens oppslutning på hjemmebane. Gitt at Canada har et begrenset bilateralt forhold til Russland, var kostnadene små for Harpers harde linje overfor Russland. Den bidro imid­lertid til å gjøre nordområdepolitikken mer omstridt i Canada enn i Norge. 

Til tross for at nordområdene nesten ikke ble nevnt i valgkampen i 2015, ser Trudeau-regjeringen ut til å avvike vesentlig – i hvert fall retorisk – fra sin forgjenger. Som utenriksminister Stéphane Dion har uttalt: ‟vi trenger å engasjere oss mye mer enn før, selv med regimer som vi har problemer med" (Berthiaume 2015). Den første policy-u­ttalelsen om nordområdene kom først i ok­tober 2016, et år etter valget. Da ble det an­nonsert at Canada og Russland skal ar­ran­gere en konferanse i Ottawa i november 2016 for å drøfte samarbeid i nord (Smith 2016). Ved å sette til side debatten om en ‟ny kald krig" i nord, synes den nye regjeringen å ta en mer pragmatisk tilnærming. Trudeau-regjeringen vektlegger Canadas tradisjon for multilateralisme og diplomati, og øn­s­ker samarbeid med Russland der det er nød­vendig. 

Når det kommer til forsvars- og sikkerhets­politiske målsetninger i nord, vir­ker situasjonen noe mer uklar. I 2015 ba Trudeau den nye forsvarsministeren Harjit Sajjan om å fornye Canadas satsning på over­våking og kontroll av sine arktiske terri­to­rier (Prime Minister of Canada 2016b). Vekt­leggingen av nord er imidlertid ikke den samme som under Harper, og Arktis var nevnt i kun to av regjeringens 360 prio­ri­teringer (Gilmore 2016). I motsetning til Harper valgte Trudeau heller ikke å del­ta under den årlige beredskapsøvelsen ‟Ope­ration Nanook" med fokus på utford­ringene i Canadas nordområder. Det fikk bå­de politikere og mediene i Canada til å stil­le spørsmål ved de liberales interesse i Arktis (Berthiaume 2016b). I tillegg har det pågått en diskusjon om den nye regje­rin­gen burde tillate at Canadas eneste ark­tiske havn – i Churchill – stenges, fordi sel­skapet som opererer derfra har hatt øko­nomi­ske problemer og ikke lenger kan drif­te den. Det har også blitt sådd tvil om den nye regjeringens ønsker å gjennomføre an­skaffelsene av nye arktiske patruljeskip til marinen og en ny isbryter til kystvakten (Montreal Gazette 2016; Gugliese 2016).

Selv om Harper valgte å vektlegge Russland som utfordrer, er det historisk sett USA som har vært opphav til de største be­kym­ringene for canadisk suverenitet i nord. De to landene samarbeider tett i The North American Aerospace Defense Command (NORAD) – et forsvarssamarbeid etablert i 1957 med fokus på luftovervåkning og mer ny­lig også maritim overvåkning. Landene har generelt også svært tette bånd in­nenfor alt fra forsvarsinnkjøp til militær utdanning. Sam­tidig har en disputt om statusen til Nord­vestpassasjen vært en torn i siden når det kom­mer til bilateralt samarbeid i Arktis. USA fastholder at Nord­vestpassasjen er en rek­ke internasjonale streder og åpen for fri ferdsel. Canada hevder at de er interne far­vann og dermed underlagt canadisk su­ve­reni­tet. Landene ble i 1988 enige om at USA alltid skal be om tillatelse til å seile skip gjennom Nordvestpassasjen og Canada all­tid gi den (Will 1988). På tross av denne u­formelle avtalen har uenigheten ført til de­batt i Canada om landets evne til å hevde suverenitet i sine nordlige områder (Griffiths 2011). Avtalen dekker ikke ubåter. I 2005 før­te en påstått, ikke varslet gjennomfart av en amerikansk ubåt til en tydelig reaksjon fra stats­ministerkandidat Harper (Taber 2005).

Canada og USA har også en uavklart mari­tim grense i Beauforthavet som tidvis tiltrekker seg opp­merksomhet. Ikke ulikt den tidligere norsk-russiske disputten kre­ver Canada (som Russland) en historisk be­stemt linje, mens USA (som Norge) står på midtlinjeprinsippet (Griffiths, 2010).

I mars 2016 møtte Justin Trudeau USAs president Barack Obama i Washington D.C. for et bilateralt møte, hvor Arktis var et av hovedpunktene på agendaen. Den fel­les uttalelsen som kom etter møtet vekt­la klima og utviklingsspørsmål, ikke sik­ker­hets­politikk (Prime Minister of Canada 2016c). Det kan synes som at Trudeau-regjeringen vil nedprioritere sik­ker­hets­po­li­tiske spørsmål i nordområdene til for­del for innenrikspolitiske satsinger på mil­jø, bærekraftige ressurser og canadisk ur­be­fol­kning. Nordområdene kan således bli en symbolsak der Trudeau ønsker å markere et skifte fra Harper-regjeringen, til tross for at endringen på noen felter representerer en dreining som startet mot slutten av Harpers regjeringstid. Denne dreiningen vil bringe ca­nadisk nordområdepolitikk mer på linje med den norske i form av en tydelig, men mer lav­mælt vektlegging av suverenitet, sammen med en tydelig prioritering av samarbeid. 

BORTEBA​​NE: NATO

Canada spilte en sentral rolle i opprettelsen av Nato i 1949. I forhandlingene om trakta­ten la landet særlig vekt på at alliansen måt­te bli et verdibasert transatlantisk fel­les­skap. Artikkel 2 var et uttrykk for det og fikk tilnavnet ‟den canadiske artikkelen". 

Verdier og transatlantisk fellesskap var og­så noe Norge forfektet. Det var derfor ikke til­feldig at det var Canadas utenriksminister Lester B. Pearson og Norges Halvard Lange som sammen med sin italienske kollega Gaetano Martino ble utnevnt til De tre vise menn i 1956 (Kaplan, 2006). Vismennene fikk i oppdrag å foreslå hvordan Nato skulle styr­ke den politiske siden av alliansen, her­under ambisjonene som lå i artikkel 2. 60-årsjubileet for gruppens viktige rapport mar­keres på Natos utenriksministermøte i de­sember 2016.

Tross dette engasjementet har det vært sto­re svingninger i Canadas forhold til Nato. På 1950- og 60-tallet hadde Canada om lag 10 000 soldater stasjonert i Vest-Tyskland og Frankrike. Da Pierre Trudeau, faren til Justin Trudeau, ble statsminister i 1968, endret han Canadas Nato-politikk. Utmeldelse var et av alternativene som ble vurdert (Halloran 2006). Trudeau representerte skepsisen til Nato som hadde vokst frem i Canada, sær­lig på 1960-tallet. Årsakene var flere, men viktige elementer var oppfattelsen av Nato som en allianse dominert av USA, for forsvar av Europa og forsyningslinjene over Atlanteren, der europeerne selv bidro lite. Opprettelsen av samarbeidet med USA i NORAD i 1957–58 styrket forståelsen av Nato som noe som hadde med europeisk og i liten grad canadisk sikkerhet å gjøre. Dette til tross for at utviklingen av NORAD ofte har foregått bak lukkede dører uten en aktiv canadisk debatt rundt konsekvensene av det tette samarbeidet (Crosby 1997, 37–38).

Slutten på den kalde krigen førte til et for­nyet canadisk engasjement i Nato, men og­så til en ny debatt om byrdefordeling og canadiske interesser (Haglund, 2000). Det ‟nye Nato" la større vekt på verdier og engasjement, noe Canada tradisjonelt had­de fremmet. Canada ble en av de største bidragsyterne til Nato-operasjonene på Vest-Balkan (Zyla, 2015). Den canadiske tra­disjonen med å stille styrker til FN-ledede operasjoner ble på 1990-tallet (som i Norge) erstattet med deltakelse i Nato-operasjoner (Sokolsky, 2000). I Afghanistan ble den urolige Kandahar-provinsen i sør det viktigste innsatsområdet. Canada mistet hele 159 soldater og den manglende viljen blant de europeiske allierte til å dele byrden førte til irritasjon og spørsmål om verdien av Nato i Canada. Norge var blant landene som avslo å bidra med tropper for å støtte de canadiske. I 2011 besluttet Harper-regjeringen å trek­ke styrkene ut av ISAF. Tross dette var Canada en viktig bidragsyter under Natos luft­opera­sjon over Libya samme år.

Canadas engasjement i beroligelses­til­tak­ene i Baltikum og Polen som ble vedtatt på Wales-toppmøtet i 2014, passer således inn i et bilde av en engasjert alliert som stiller opp der det trengs. Det sam­me gjør beslutningen om å ta ledelsen for en del av den økte al­li­er­te tilstedeværelsen i øst – Enhanced For­ward Presence – som ble vedtatt på topp­møtet i Warszawa sommeren 2016. Trudeau-regjeringen bekreftet med dette at den viderefører hovedlinjen i canadisk Nato-politikk etter den kalde krigens slutt. Canada vil som en av fire Framework Nations lede styr­ken i Latvia. I tillegg vil landet stille både CF-18 jagerfly og en fregatt til Nato-oppdrag (Brewster 2016; Prime Minister of Canada 2016a). 

Kontrasten til bildet av Canada som inn­satsvillig alliert er imidlertid den cana­dis­ke motviljen mot å bruke ressurser på de deler av Nato Ottawa oppfatter som min­dre relevante. Canada har for eksempel len­ge ønsket å begrense utgiftene til Na­tos kommandostruktur. Mer dramatisk var be­slutningen om å trekke seg ut av Na­tos flyovervåkingssamarbeid AWACS og fra anskaffelsesprogrammet for Nato-droner (Maclachlan og Wolfraim, 2015). Beslutningene må delvis ses som resultatet av en tøff prioritering av forsvarsutgiftene; Canadas forsvarsbudsjett falt til 1 prosent av BNP i 2015 (Berthiaume 2016a).

Samtidig må disse beslutningene for­stås ut fra den grunnleggende canadiske opp­fat­telsen av hva Nato er. For Canada er Nato en al­lianse med USA og Europa som er tuftet på landets historiske bånd og den ‟moralske uten­rikspolitikken", eller det som kalles Canadas ‟middle power" tradisjon. Moralske for­pliktelser står i Canada, som i Norge, sen­tralt som argument for engasjement i in­ternasjonale, militære operasjoner – her­un­der i Nato-regi. Det er imidlertid åpenbart et mål også for Canada å vinne politisk kapi­tal, særlig hos USA, gjennom slike bidrag. 

Til forskjell fra Norge har Canada ingen am­bisjoner om å sikre støtte til forsvar av eget territorium gjennom deltakelse i Na­to. Norske regjeringer ser deltakelse i ope­ra­sjo­n­er som en investering i norsk sik­ker­het – som sikkerhetspolitikk. For Canada er det andre politiske mål som er vik­tigst; del­takelse er med andre ord mer uten­riks­poli­tikk enn sikkerhetspolitikk. Slik sett er Canada mer lik Danmark enn Norge. Nato har i canadisk perspektiv liten relevans for utfordringene i nord – ut over den kollektive forsvarsrollen alliansen alltid har hatt også der. Canada var av denne grunn den største motstanderen av de norske tankene om en utvidet rolle for Nato i nord fra 2007–08 (Gade og Hilde, 2015). Canada var også blant landene som viste liten forståelse for Norges, de baltiske landenes og Polens krav om at Na­to måtte vende oppmerksomheten hjem­over igjen etter Georgia-krisen i august 2008. For Canada, som for de fleste andre landene engasjert sør i Afghanistan, var målet om å sette alle ressurser inn for å lykkes i Afghanistan langt viktigere.

ROM FOR SA​​MARBEID

Der menneskelig sikkerhet og det man kan kalle soft security har vært sen­tralt i sam­arbeidet mellom Canada og Norge, har sik­kerhetspolitikk og hard secu­ri­ty vært feltet med de tydeligste for­skjel­lene. For­skjellene er både knyttet til nord­om­rå­dene og til Nato, og i kom­bi­na­sjon­en av de to: den canadiske motstanden mot en ny rolle for Na­to i Arktis. Gitt det vi vet om re­gje­rings­skif­tet i Canada 2015, hvilket bilde teg­ner en­drin­gene i canadisk politikk for mu­lig­het­ene for fremtidig samarbeid med Norge?

Den politiske oppmerksomheten om Ark­tis har blitt tonet ned i både norsk og ca­nadisk politikk i senere år. Sammen med Trudeau-regjeringens økte vektlegging av sam­arbeid også med Russland, har dette brakt canadisk og norsk nordområdepolitikk mer på linje. Mulighetene for et styrket sam­arbeid om arktiske spørsmål fremstår der­for som bedre. På en rekke felt er det alt tett samarbeid. Eksempler er forskning og fel­les innsats for å innføre internasjonale re­gu­leringer av miljø og ferdsel, blant annet knyt­tet til Polarkoden – regelverket for skips­fart i polare strøk . På flere områder er det imidlertid rom for utvidet samarbeid. Beg­ge land har utfordringer knyttet til både kommunikasjon og overvåkning innenfor si­vile og kystvaktrelaterte oppgaver. Erfar­in­g­er, informasjon og kunnskap kan med for­del utveksles i større grad enn i dag. Arctic Coast Guard Forum er et bredere forum for slikt samarbeid, men mer kan også gjøres bi­lateralt. Felles innkjøp av materiell og utstyr frem­står også som formålstjenlig. Trening og deltakelse i både sivile og militære øvelser i nord er et annet område hvor Canada og Norge har mye å hente på økt samarbeid. 

For Nato synes bildet mindre klart. Det kan tenkes at canadisk motvilje mot en mer eks­pli­sitt Nato-politikk for nord­områdene blir mindre under den nye regjeringen. Norge har imidlertid sluttet å vektlegge be­ho­vet for nye roller for Nato i nord. De sen­tra­le nor­ske initiativene i Nato er i dag ret­tet mot å sikre større oppmerksomhet om sjømilitære trusler og Natos og alliertes si­tua­sjons­forståelse og tilstedeværelse i Nord-Atlanteren. Det fremstår imidlertid som lite trolig at Canada, uansett regjering, vil legge mye politisk kapital i de norske sat­sningene på Nord-Atlanteren og Natos kom­mandostruktur. Canada vil rette sin opp­merksomhet og bruke sine begrensede for­svars­ressurser der landet får størst politisk ut­bytte. I Nato-sammenheng var det tidligere i Afghanistan. I dag er det i Øst-Europa og ik­ke i de mindre synlige, norske initiativene.

OPPSUM​​MERING

Det er flere politikkområder vi ikke har dek­ket i denne korte teksten, der canadisk-norsk samarbeid fremstår som både mulig og kanskje hensiktsmessig. Koordinering og samarbeid om initiativ for å styrke FN, om utviklingsbistand og om nedrustning er eks­empler. Begge land har blant annet ambisjoner om å sikre seg et av to ledige ro­te­ren­de setene i Sikkerhetsrådet fra 2021, i kon­ku­r­ranse med Irland. 

I utenriks- og sikkerhetspolitikken – og kon­kret når det gjelder nordområdene og Nato – kan drøftingen over oppsummeres som følger: Etter regjeringsskiftet i Canada i 2015 fremstår mulighetene for et styrket sam­arbeid om arktiske spørsmål som stør­re enn tidligere. Ett mulig felt er utvidet sam­ar­beid om utvikling, anskaffelse og drift av ma­teriell der landene har overlappende be­hov, som for eksempel romsystemer knyt­tet til overvåkning og kommunikasjon i Arktis. Regjeringsskiftene i begge land har imid­lertid skjedd parallelt med en redusert in­teresse for Arktis; en reduksjon som har basis i både lavere og mer realistiske forventninger om både muligheter og ut­for­dringer i Arktis. Det er derfor usikkert hvor­vidt mulighetene for økt samarbeid faktisk føl­ges opp, og om de følges opp, hvil­ken po­li­tisk vekt samarbeidet vil tillegges.

På området Nato og forsvarssamarbeid fremstår mulighetene for utvidet samar­beid som begrenset. Det eksisterende sam­arbeidet mellom blant annet canadiske og norske spesialstyrker vil trolig videreføres og -utvikles. I Nato har Canada og Norge få åpenbare fellesinteresser. Videre begrenser forskjeller i våpensystemer og geografisk av­stand mulighetene for materiellsamarbeid. Felles innsats i FN-ledede operasjoner frem­står derfor som et mer sannsynlig sam­ar­beidsfelt. Både regjeringene Stol­ten­berg II og Solberg har vektlagt å stille bidrag til FN-operasjoner; i Canada har Trudeau brakt denne tradisjonen tilbake.

Bildet i dag er derfor i stor grad det sam­me som det historisk har vært: Verdier og my­ke interesser knytter Canada og Norge best sammen, mens geo­grafi skiller landenes sik­ker­hets­politiske in­teresser. Å hente frem igjen Lysøen-erklæringen er dermed et na­turlig startpunkt for å vurdere utvidet sam­arbeid.


BIBLIO​GRAFI

Andrew, Arthur1993. Rise and Fall of a Middle Power. Toronto: James Lorimer & Co.

Berthiaume, Lee2015. ‟Canada Ready to Re-Engage with Russia, Iran, despite Differences, Dion Says". Ottawa Citizen, 11. november. http://ottawacitizen.com/news/politics/canada-ready-to-re-engage-with-russia-iran-despite-differences-dion-says.
———. 2016a. ‟Harjit Sajjan Defends Canada's Military Budget after Donald Trump Slams NATO ʽfree Ridersʼ". National Post, 10. april. http://news.nationalpost.com/news/canada/sajjan-defends-military-budget-after-trump-slams-nato-free-riders-its-how-you-spend-not-how-much.
——. 2016b. ‟Trudeau Skips Canadian Forces' Annual Arctic Exercise That Harper Made a Tradition of Attending". National Post, 29. august. http://news.nationalpost.com/news/canada/trudeau-skips-canadian-forces-annual-arctic-exercise-that-harper-made-a-tradition-of-attending.

Brewster, Murray2016. ‟Canada to Send Troops to Latvia for New NATO Brigade". CBC News. http://www.cbc.ca/news/politics/nato-canadian-troops-baltics-1.3659814.

Canadian Association of Defence and Security Industries2016. ‟At a Crossroads: Canadian Defence Policy and the Canadian Defence Industrial Base". Ottawa.

Chase, Steven2016. ‟Liberals Urged to Boldly Revamp Defence Policy". Globe and Mail, 21. januar. http://www.theglobeandmail.com/news/politics/liberals-should-shrink-defence-spending-analysts-urge/article28305861/.

Cox, James og Sean Speer2016. ‟From a Mandate for Change to a Plan to Govern: A New National Defence Policy For A Dangerous World". MLI Commentary 6 (januar).

Crosby, Ann Denholm1997. ‟A Middle-Power Military in Alliance: Canada and NORAD". Journal of Peace 34 (1): 37–52.

Gade, Jo G. og Paal Sigurd Hilde2015, ‟Nordområdenes sikkerhetspolitiske betydning for NATO". I Norge og Russland: Sikkerhetspolitiske utfordringer i nordområdene, redigert av Tormod Heier og Anders Kjølberg, 96–110. Oslo: Universitetsforlaget.

Gilmore, Scott. 2016. ‟How Ottawa Abandoned Our Only Arctic Port". Macleanʼs, 18. august. http://www.macleans.ca/news/canada/abondoned-churchill/.

Government of Canada2016. ‟Defence Policy Review". Defence P­olicy Review. http://dgpaapp.forces.gc.ca/en/defence?policy?review/index.asp​.

Griffiths, Franklyn2011. ‟Towards a Canadian Arctic Strategy". I Canada and the Changing Arctic: Sovereignty, Security and Stewardship, redigert av Franklyn Griffiths, Rob Huebert og Whitney P. Lackenbauer, 181–225. Waterloo, ON: Wilfrid Laurier University Press.

Griffiths, Sian2010. ‟US-Canada Arctic border dispute key to maritime riches". BBC News, 2. august. http://www.bbc.com/news/world-us-canada-10834006.

Gugliese, David2016. ‟Irving Facing Significant Challenges in Building Arctic Offshore Patrol Ships". Ottawa Citizen, 8. ​september.  http://ottawacitizen.com/news/national/defence-watch/irving-facing-significant-challenges-in-building-arctic-offshore-patrol-ships​.

Haglund, David G2000. ‟Canada and the Atlantic Alliance: An Introduction and Overview". I What NATO for Canda, redigert av David G. Haglund. Queenʼs University Martello Papers nr. 23. http://www.queensu.ca/cidp/sites/webpublish.queensu.ca.cidpwww/files/files/publications/Martellos/Martello23.pdf

Halloran, Mary2006. ‟ʽA Planned and Phased Reductionʼ: The Trudeau Government and the NATO Compromise, 1968–1969". I Transatlantic Relations at Stake. Aspects of NATO, 1956–1972, redigert av Christian Nuenlist og Anna Locher. Zurich: ETH. http://www.css.ethz.ch/content/dam/ethz/special-interest/gess/cis/center-for-securities-studies/pdfs/ZB-78.pdf.

Jordan, Roger2016. ‟Canada's Defence Policy Review Prepares Major Expansion of Militarism and War". Global Research Canada, 29. april. http://www.globalresearch.ca/canadas-defence-policy-review-prepares-major-expansion-of-militarism-and-war/5522457.

Kaplan, Lawrence S. 2006. ‟Report of ʽThree Wise Menʼ: 50 years on", 6. januar. http://www.nato.int/cps/en/natohq/opinions_22606.htm?selectedLocale=en

Lackenbauer, Whitney P. 2013. ‟Harper's Arctic Evolution". Globe and Mail. 20. august. http://www.theglobeandmail.com/globe-debate/harpers-arctic-evolution/article13852195/.
———. 2011. ‟From Polar Race to Polar Saga: An Integrated Strategy for Canada and the Circumpolar World". I Canada and the Changing Arctic: Sovereignty, Security and Stewardship, redigert av Franklyn Griffiths, Rob Huebert og Whitney P. Lackenbauer, 69–180. Waterloo, ON: Wilfrid Laurier University Press.

Maclachlan, Karolina og Zachary Wolfraim2015, ‟End of a NATO era?", opencanda.org, 5. juni. https://www.opencanada.org/features/end-of-a-nato-era/

Mackay, Peter2016. ‟The Trudeau Government Has Lost Its Way on Defence". Toronto Sun, 18. juni. http://www.torontosun.com/2016/06/18/the-trudeau-government-has-lost-its-way-on-defence.

Montreal Gazette. 2016. ‟Set Davie Yard Straight on Who Builds Ships, Nova Scotia Premier Tells Ottawa". Montreal Gazette, 11. mars. http://montrealgazette.com/business/local-business/set-davie-yard-straight-on-who-builds-ships-nova-scotia-premier-tells-ottawa.

Prime Minister of Canada2016a. ‟Canada Makes Commitment to NATO Defence and Deterrence Measures". News. http://pm.gc.ca/eng/news/2016/07/08/canada-makes-commitment-nato-defence-and-deterrence-measures.
———. 2016b. ‟Minister of National Defence Mandate Letter". Mandate Letters. http://pm.gc.ca/eng/minister-national-defence-mandate-letter.
———. 2016c. ‟U.S.-Canada Joint Statement on Climate, Energy, and Arctic Leadership". News, 19. mars.

Regehr, Ernie2016. ‟Defence in the Absence of Military Threats". Canadian Defence Policy Review. The Simons Foundation, Vancouver. http://www.thesimonsfoundation.ca/sites/default/files/Defence%20in%20the%20Absense%20of%20Military%20Threats%2C%20Defence%20Policy%20Review%20briefing%20paper%20-%20May%2011%202016.pdf

Taber, Jane2005. ‟Harper breaks ice on Arctic sovereignty". Globe and Mail, 23. desember. http://www.theglobeandmail.com/news/national/harper-breaks-ice-on-arctic-sovereignty/article991511/

Small, Michael2001. ‟The Human Security Network". I Human Security and the New Diplomacy: Protecting People, Promoting Peace, redigert av Rob McRae og Don Hubert. Montereal: MQUP.

Smith, Marie-Danielle2016. ‟Trudeau Government Announces ʽrationalʼ Shift in Arctic Policy, Will Seek to Work with Russia". National Post. 1. oktober. http://news.nationalpost.com/news/canada/canadian-politics/trudeau-government-announces-rational-shift-in-arctic-policy-will-seek-to-work-with-russia.

Sokolsky, Joel J2000, ‟Over There With Uncle Sam: Peacekeeping, the ʽTrans-European Bargainʼ, and the Canadian Forces". I What NATO for Canada, redigert av David G. Haglund. Queenʼs University Martello Papers nr. 23. http://www.queensu.ca/cidp/sites/webpublish.queensu.ca.cidpwww/files/files/publications/Martellos/Martello23.pdf.

Støre, Jonas Gahr2012. ‟The High North and the Arctic: The Norwegian Perspective". Arctic Herald 2 (Juni ): 8–15. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/nord_arktis/id685072/.

Will, Howard1988. ‟U.S., Canada Sign Arctic Accord". Chicago Tribune, 12. januar. http://articles.chicagotribune.com/1988-01-12/news/8803210656_1_northwest-passage-canadian-permission-icebreakers

Zyla, Ben2015. Sharing the Burden: NATO and its Second-Tier Powers, Toronto: University of Toronto Press.

Om forfatterne

Andreas Østhagen er forsker ved IFS og doktorgradsstipendiat ved University of British Columbia i Vancouver, Canada. 
Paal Sigurd Hilde er førsteamanuensis ved IFS. 

Om SNE​​

SNE er et forskningsprogram ved IFS i perioden 2013‒2018 som utforsker muligheter ​og utfordringer for sikkerhets- og forsvarssamarbeid i Nord-Europa.
SNE finansieres av Forsvarsdepartementet og gjennomføres i samarbeid med internasjonale partnere.
Programmet organiserer åpne seminarer og workshops med ekspertmiljøer, og publiserer forskningsbaserte studier, analyser og kommentarer.


Publisert 9. november 2016 00:00.. Sist oppdatert 12. desember 2016 08:57.