Kjell Inge Bjergas PhD-avhandlingKjell Inge Bjergas PhD-avhandlinghttp://forsvaret.no/media/PubImages/phd_bjerga_reform_ingress.jpghttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=5631

Bjerga (2014): Reformer i det enestående militæret

Med én forsvarssjef skulle forsvarsgrenene tvinges under demokratisk kontroll. Styringsmessig var imidlertid den mektige forsvarssjefsstillingen et farlig tveegget sverd.

​​​​​​​​Kjell Inge Bjergas doktoravhandling i historie om Forsvarets sentrale ledelse mellom 1940 og 2003 drøfter organisering, reformer og forestillingene om det militæres enestående rolle.

Hva var formålet med reformene av forsvarsledelsen? Hvilke motiver hadde aktørene? Bjerga kombinerer forsvarshistoriske tilnærminger med styrings- og forvaltningshistoriske perspektiver. Han reiser fundamentale spørsmål om forholdet mellom sivil og militær ledelse. Det handler om forutsetningene for å styre militærmakten innenfor rammen av det norske demokrati.

Forsvarsdepartementet er utviklet i samsvar med allmenne utviklingstrekk ved norske departementer: Reformene siktet mot et departement som maktet å initiere, utforme og gjennomføre politikk. Tidvis var det i front: særlig like etter krigen, i 1960-årene, og med fremstøt for å innføre etatsstyring fra 80-årene. Det vil si en styringsmodell der fagetatene gis en god del selvstendighet samtidig som de styres på mål og resultater direkte fra departementene.

Men tilbakeslagene var mange. Verken mot slutten av 50- eller 80-årene klarte Forsvarsdepartementet å utforme en adekvat politikk og utøve en tilfredsstillende demokratisk styring i sin sektor. I 90-årene viste det seg at heller ikke etatsstyringen virket overfor de militære sjefene. Det var svært vanskelig å gjennomføre politiske vedtak i sektoren, og det oppstod en omfattende styringskrise. Igjen måtte det tas alternative grep. Resultatet fra 2003 ble den integrerte strategiske ledelsen, der forsvarsjefen etter britisk modell er innlemmet i departementet. På dette punkt modifiserer Bjerga etablert forskning som sier at etatsstyringen fungerte på bred front i sentraladministrasjonen.

Militærledelsen var på sin side lenge lammet av maktkamp. Reformene hadde derfor dobbelt siktemål. Det gjaldt å integrere forsvarsgrenene under felles ledelse for økt militær effekt. Samtidig var slik integrasjon en viktig styringsstrategi sett fra politisk ledelse og departement. Ved å etablere én forsvarssjef med stor myndighet skulle styringsresistente forsvarsgrener tvinges under demokratisk styring og kontroll og inngå i utformingen av regjeringens forsvarspolitikk – på regjeringens premisser.

Etableringen av den mektige forsvarssjefsstillingen var imidlertid et farlig tveegget sverd. Dersom han ikke var lojal mot den politiske ledelsen, ville en sterk forsvarssjef virke mot sin hensikt i et styringsperspektiv. I analysen av maktkampen mellom på den ene siden politisk og militær ledelse og på den andre de militære posisjonene introduserer Bjerga militæreksepsjonalismen: Nettopp nedarvede forestillinger om det militæres enestående rolle i regjeringens sentraladministrative apparat har bidratt tungt til behovet for alternative styringsstrategier.​

avhandlingen 

Ph.d.-avhandling av Kjell Inge Bjerga (2014): «Forsvarspolitikk og forvaltningspolitikk? Organisering, reformer og militæreksepsjonalisme i Forsvarets sentrale ledelse mellom 1940 og 2003».

Vil du lese Kjell Inges doktoravhandling? Ta kontakt med ham direkte - kontaktdetaljene i kolonnen til høyre.


Publisert 7. mars 2016 17:18.. Sist oppdatert 26. januar 2018 14:42.