ifs_859_apenhetakademiskfrihifs_859_apenhetakademiskfrihhttp://forsvaret.no/ifs/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=188/media/PubImages/Rapport åpenhet_ingress.jpg

Åpenhet og akademisk frihet i forsvarssektoren

Onsdag 2. mai møttes aktører fra Forsvaret, akademia og offentligheten og diskuterte åpenhet og akademisk frihet i forsvarssektoren. Hvordan ivareta det i et militært kommandohierarki?

Institutt for forsvarsstudier (IFS) og Senter for integritet i forsvarssektoren (SIFS) hadde sammen invitert til et fullbooket seminar om åpenhet og akademisk frihet i forsvarssektoren.

Deltakerne på seminaret ble ønsket velkommen av IFS' direktør, Kjell Inge Bjerga. Han hevdet at det synes å være en økende opplevelse av forsvarssektoren som en lukket sektor, og at det samme kan sies om offentlig sektor generelt. Dette til tross for at den sittende regjeringen, inkludert tidligere forsvarsminister Ine Eriksen Søreide, har hatt en uttalt ambisjon om økt «reell åpenhet».

For forsvarssektorens del viste Bjerga til flere konkrete eksempler på kritikk om hemmelighold fra blant annet Riksrevisjonen, stortingsopposisjonen og media.

Han pekte også på de utfordringene som er knyttet til akademisk frihet i forsvarssektoren, en sektor der deler av forskningen utføres av forskere i uniform som inngår i et militært kommandohierarki, og han understreket at forskningen mister sin verdi dersom uavhengigheten kan trekkes i tvil, og at både de som bevilger penger og forskerne dermed har en felles interesse av å ivareta den akademiske friheten.

Blant problemstillingene han håpet at debatten ville belyse, var spørsmålet om det var forskjeller mellom de ulike forskningsinstitusjonene i Forsvaret, og i hvilken grad det har betydning om forskerne er en del av kommandohierarkiet.


Forsvarsdepartementet: Skape kultur for åpenhet

Departementsråd Arne Røksund, Forsvarsdepartementet

I sitt åpningsinnlegg understreket departementsråd Arne Røksund at åpenhet er en av kjerneverdiene for Forsvarsdepartementet (FD) og forsvarssektoren, og at dette skal ligge til grunn for all virksomhet, noe som stiller krav til kultur, holdninger og systemer. Samtidig håndterer sektoren mye informasjon som må graderes eller unntas offentlighet. Ikke desto mindre er det viktig at sektoren er åpen i så stor grad som mulig. Dette stiller i sin tur store krav til lederne, fordi åpenhet må dyrkes frem og ikke kan vedtas.

Røksund hadde også observert at enkelte hevdet at det gikk i gal retning, og at utviklingen snarere gikk i retning av mindre åpenhet, men han mente at denne opplevelsen var feil, og at den heller kunne skyldes at offentlighetsloven hadde ført til økte forventninger.

Når det gjaldt spørsmålet om akademisk frihet, mente Røksund at det må skilles mellom krav til hemmelighold, direkte intervensjoner og forskernes subjektive (opplevde) frihet. Han hadde ikke kjennskap til at departementet hadde intervenert direkte for å endre eller hindre publisering av forskning, men vedgikk at departementsansatte (på ulike nivåer) kunne ha gitt uttrykk for meninger om innholdet i bestemte publikasjoner. Dette kunne i sin tur ha blitt tolket av forskerne som forsøk på påvirkning, uten at dette var departementets hensikt. Han avviste også at det var slik at klippmappen på morgenmøtet styrer arbeidsdagen til politisk ledelse.

Røksund diskuterte også lojalitetsplikt, og pekte på at jo nærmere man sitter beslutningen, jo sterkere slår lojalitetsplikten inn. Med hensyn til ytringsfriheten i en organisasjon med uniformer anså han det som vesensforskjellig om det er sjef eller underordnet, men han understreket også at offentlige uttalelser av uniformert personell lett kunne tolkes som det offisielle Norges mening.

Panel 1: Åpenhet i forsvarssektoren

Seminaret var delt i to deler, der den første delen omhandlet åpenhet i forsvarssektoren allment og ble ledet av førsteamanuensis Anders Romarheim (IFS). Panelet besto av Eldbjørg Løwer (leder EOS-utvalget), Martine Aurdal (debattansvarlig og kommentator i Dagbladet) og Mona Strøm Arnøy (kommunikasjonsdirektør i Nasjonal Sikkerhetsmyndighet). Sesjonen startet med at paneldeltakerne holdt et kort åpningsinnlegg.

 

 

ifs_859_apenhetakademiskfrihifs_859_apenhetakademiskfrihhttp://forsvaret.no/ifs/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=189Tidligere forsvarsminister Eldbjørg Løwer (V) og debattansvarlig og kommentator Martine Aurdal, Dagbladet /media/PubImages/2018-05-02_ Apenhet-integritet_Lower-Aurdal_artikkel.jpg

Politikeren, journalisten og kommunikatøren

Eldbjørg Løwer diskuterte i sitt innlegg åpenhetsdilemmaet slik hun hadde levd med det gjennom ulike roller, som kommunalminister, forsvarsminister og nå som leder av EOS-utvalget.

Fra tiden som kommunalminister viste hun til vanskelighetene som ble skapt ved hemmelighold omkring rapporter og møtereferat om oppussing av slottet, og hvordan en eskalerende debatt ble lagt død gjennom åpenhet.

Som forsvarsminister hadde hun opplevd at hun lot seg presse til mer hemmelighold enn hun egentlig mente var riktig. Som medlem av EOS-utvalget viste hun til at det var et reelt behov for å hemmeligholde mye, men at jo mer man skjuler, jo mer spekuleres det. Det hadde ansporet til mer åpenhet i de hemmelige tjenestene.

Konklusjonen var at det var viktig å være åpen om det man kan være åpen om.

Journalistens og kommunikatørens utfordringer

Martine Aurdal viste til at hun som journalist opplevde mange svartsladdete svar på innsynsbegjæringer, og her var Forsvaret en av de verste i klassen. Hun opplevde at forsvarssektoren praktiserer en betydelig grad av overgradering.

Aurdal mente overgradering er en ryggmargsrefleks i forsvarssektoren, og at hun nærmest hadde til gode å se et gradert dokument som ikke kunne ha vært offentlig. Hun mente at det også var mye som er gradert på høyere nivå, som opplagt heller kunne vært delvis gradert.

Hun pekte på at instinktet heller burde være at alt skal være offentlig, om ikke spesielle hensyn tilsier annet. Hun viste da også til at overgraderingen virker mot sin hensikt, da den både svekker respekten for graderingen i egne rekker og gjør informasjonen enda mer interessant for journalistene. Samtidig svekker overgraderingen den offentlige debatten om forsvarsspørsmål, noe som blir et demokratisk problem.

Aurdal pekte på at hemmelighold gir inntrykk av at det er noe å skjule, mens det på den annen side gir bedre beslutninger med mer åpenhet og at de med kompetanse bidrar i den offentlige debatten.

Hun presiserte at hun ikke trodde på Bjergas påstand om at alle i forsvarssektoren i prinsippet slutter seg til prinsippet om akademisk frihet.

Mona Strøm Arnøy så absolutt tendenser til overgradering, men hun mente samtidig at det hadde vært en økende bevissthet om behovet for åpenhet. For NSM var det en plikt å delta i det offentlige ordskiftet. Arnøy diskuterte også dilemmaer om åpenhet, begrensninger og fullt hemmelighold.

Hun hevdet for øvrig at hun aldri i sin rolle og i sin kontakt med FD hadde følt seg begrenset av kommunikasjonsavdelingen der.

«Kronisk overgradering»?

Etter innledningene ble påstanden om «kronisk overgradering» diskutert. Løwer var usikker på om denne praksisen gjaldt i FD idag, men kjente igjen tendensen fra egen tid i departementet.

Aurdal sa at det jo ikke nødvendigvis var noen enkel materie dette, men at behovet for mer åpenhet handler om at lukketheten gjør det vanskelig å føre en konstruktiv offentlig samtale om forsvars- og sikkerhetsspørsmål, og hun understreket at mediene ikke har behov for å avsløre hvor hvert enkelt krigsskip befinner seg. Hun ønsket seg mer prinsipielle debatter om, og begrunnelser for, hemmelighold.

Panelet viste også til den franske e-tjenestens samarbeid med skaperne av seriesuksessen Le Bureau. I forbindelse med denne serien har den franske e-tjenesten sett seg tjent med åpenhet blant annet som et instrument for å styrke rekrutteringen, noe som burde være interessant også i den norske diskusjonen.

Universitets- og høgskoleloven i Forsvaret

Admiral Louise Dedichen, Sjef Forsvarets Høgskole

Etter lunsj innledet Louise Dedichen, sjef ved Forsvarets høgskole (FHS), seminarets andre del, som omhandlet akademisk frihet i forsvarssektoren. Dedichen la vekt på at akademisk frihet var en betingelse for FHS' eksistens som høgskole, men påpekte at det var en forskjell mellom FHS og FFI, da sistnevnte ikke er underlagt Universitets- og høyskoleloven. Forskerne ved FFI kan således ikke påberope seg akademisk frihet i samme grad.

Hun understreket samtidig at den akademiske friheten ikke trumfer alle andre verdier og hensyn, og at friheten balanseres av begrensninger og er ledsaget av forpliktelser. Hun påpekte også at det kan være en spenning mellom det å være en lojal offiser og en fri forsker.

Panel 2: Akademisk frihet i forsvarssektoren

Førsteamanuensis Torunn Laugen Haaland, IFS

Panelet ble ledet av førsteamanuensis Torunn Laugen Haaland (IFS), og besto forøvrig av Anine Kierulf (fagdirektør, Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter), Kjell Inge Bjerga (direktør, IFS), Tormod Heier (oberstløytnant, FHS), Iver Johansen (sjefsforsker, FFI) og Anne Julie Semb (instituttleder, Institutt for statsvitenskap, UiO). 

Akademisk tenkning i forsvarssektoren

Anine Kierulf fikk først ordet, og hun diskuterte blant annet problematikken rundt uttalelser fra offentlige tjenestepersoner. Her ble det poengtert at det er et skille mellom på den ene siden kontroversielle politiske synspunkter og på den andre ytringer som krenker enkeltpersoner eller grupper. Offentlige tjenestemenn som diskuterer innvandring ble trukket frem som et kontroversielt tema.

Når det gjaldt spørsmålet om forskere i uniform, mente Kierulf at sistnevnte må være seg bevisst at de representerer statens maktapparat. Dersom de uttaler seg som forskere i offentlig debatt, må de understreke at de ikke uttaler seg på vegne av staten.

Utfordret av ordstyrer Haaland på om uniformen er en ulempe eller en fordel i forskerhverdagen, landet Tormod Heier på at uniformen har en merverdi. Det at forskere i uniform kan kritisere regjeringen og forsvarsledelsen, undergraver ikke tilliten til offiserene, men styrker den.

Heier viste også til at han hadde fått henvendelser fra mange som mente at han gjennom sin aktive deltakelse i offentlig debatt – i uniform – ble et bilde på at norske offiserer kan tenke kritisk og opptre uavhengig. Han vektla dessuten at gruppetenkning virker hemmende på små samfunn som det norske, og innenfor små miljøer som det norske forsvaret.

På spørsmål om båndene til forsvarssektoren påvirker den akademiske tenkningen og praksisen innenfor forsvarssektoren, repliserte Anne Julie Semb at selv om det kunne være sånn, hadde hun vanskeligheter med å se for seg at Forsvaret ønsker gale konklusjoner i forskningen. Men, poengterte hun, det er forskjell på sensur og selvsensur, og tette bånd kan gjøre det vanskelig å stille enkelte spørsmål, uten at det egentlig er direkte sensur ovenfra.

Hun viste til at det heller er faren for selvsensur og tilbakeholdenhet, og gjerne ubevisst, som er problemet for disse institusjonene, mer enn den direkte sensuren. I tillegg nevnte hun at sektorens og oppdragsgiveres krav naturlig ville føre til en innsnevring av den tematiske friheten.

Erfaringene fra «den frie forskningen» på Blindern var at den klassiske nysgjerrighetsdrevne grunnforskningen i noen grad blir utfordret av nye finansieringsmodeller, og at situasjonen derfor ikke nødvendigvis var så forskjellig fra den ved FHS.

Rollene til Forsvarets høgskole og FFI

Direktør Kjell Inge Bjerga, IFS

Kjell Inge Bjerga fastholdt at alle nok ønsker mest mulig frihet og åpenhet, fordi forskningen mister sin troverdighet og dermed verdi om det ikke opprettholdes. I og med at IFS/FHS har tette bånd til Forsvarsdepartementet og Forsvaret, er det viktig å skille mellom hvor pengene kommer fra og hvordan de brukes. Han viste til at dette ikke er unikt for IFS/FHS. Alle foretar et innsalg mot dem man søker penger fra, men IFS/FHS må være ekstra oppmerksomme på utfordringene med å være så tett på studieobjekt når det gjelder bruken.

Den akademiske friheten innebærer at problemstillinger og metodikk er selvvalgt, at svarene følger av funnene, og så må man stå på konklusjonene. Selv om FD skulle være uenig, hevdet Bjerga at det egentlig ikke er noen forskjell på om det er FD eller andre som måtte opponere.

Viktigst er at forskningsresultater diskuteres i offentligheten. Han vedgikk imidlertid at det kunne være et problem at de forsvars- og sikkerhetspolitiske miljøene er små, og at det er viktig å være oppmerksom på muligheten for ulike former sosial kontroll. Han stilte samtidig spørsmål om hvor unikt dette er for forsvarssektoren sammenliknet med andre høyspesialiserte sektorer i Norge.

Iver Johansen sa at det var en vesensforskjell mellom rollene til henholdsvis FFI og FHS. FFI setter ikke i gang forskning uten at oppdragsgiver og finansering er klar. Forskerne kan således ikke forske på hva de vil når de vil. FFI har en rådgiverrolle, og skal være forsvarsledelsens og FDs viktigeste rådgiver innenfor sine ekspertfelt. Et annet element var at FFI hovedsakelig bedriver teknologisk forskning, og i mindre grad samfunnsvitenskapelig og humanistisk forskning, og at man slik sett falt litt utenfor denne debatten. Allikevel var FFIs mandat som rådgiver formulert ganske bredt, noe som inkluderte å ta stilling til politiske konsekvenser av ulike valg. En annen begrensning er at man kun gir ett råd, og at enhver forsker fra FFI representerer FFI når de deltar i offentlig debatt. Johansen understreket imidlertid at rommet for å ytre seg fritt i praksis varierte betydelig, blant annet avhengig av hvilket tema det var snakk om. 

I den påfølgende diskusjonen hevdet Bjerga at han ikke hadde erfaringer med at man ved IFS/FHS hadde vært forsøkt styrt med hensyn til konklusjoner, men at det kunne forekomme signaler om at man ikke foretar de riktige tematiske prioriteringene.

Direktør Per Aage Christensen, SIFS

Det ble noe diskusjon rundt spørsmålet om forskere i uniform. Heier hevdet at dette ikke burde være et problem. Dette ble problematisert av Bjerga, som var tvilende til om universitets- og høgskoleloven ville trumfe offiserenes lojalitetsplikt i kommandohierarkiet i ethvert tilfelle. Dette er ikke prøvd rettslig og det blir vanskelig å føre en prinsipiell og konsekvent linje. Han tok derfor til orde for å utrede dette spørsmålet.

Per Aage Christensen ved SIFS avrundet arrangementet med en kort takk til deltakerne, organisatorer og de fremmøtte.

Referatet er skrevet av Gjermund Forfang Rongved


Publisert 25. mai 2018 11:00.. Sist oppdatert 28. september 2018 10:48.