Skarpskytterne i nord

– Alle forhold og omstendigheter må tas i betraktning når vi øver på å ta ut mål, sier skarpskytter Adrian Holst (25).

Adrian og kollegaen, Jonathan Galterudhøgda (25), jobber i Kavalerieskadronen – som i januar i år etablerte seg ved Garnisonen i Porsanger (GP). 

De skal være en del av Finnmark landforsvar (FLF). Den nye satsning i nord, hvor hensikten blant annet er å ha en felles ledelse for Garnisonen i Sør-Varanger, Heimevernet og Kavaleribataljonen. 

Som befal i eskadronens Skarpskyttertropp er det vanligvis Adrian og Jonathans jobb å utdanne soldater i førstegangstjenesten, men under disse tre ukene er det Adrian og Jonathan som skal videreutdannes.

Høsten har så vidt begynt å farge omgivelsene i Porsangmoen og Halkavarre skytefelt i Vest-Finnmark. En lett bris sørger for at det meste av det som er igjen av knott og mygg holder seg unna. Alle slike forhold må vurderes når skarpskytterne trener.

 

 

aktuelt_2412_skarpskytterneinordaktuelt_2412_skarpskytterneinordhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=20327En skarpskytter må ta hensyn til både vind- og værforhold./media/PubImages/7H2U0591.jpg


–Man kan ikke betraktes som ordentlig skarpskytter før man har vært minst tre år i gamet, sier Jonathan med et lurt smil – for han nærmer seg nemlig tre år i oppklaringsfaget.

Denne dagen fungerer de som makkerpar: Jonathan som skytter; mens Adrian har rollen som «spotter». Som patruljeførere og instruktører skal de kunne begge rollene like godt. 

Fysisk krevende
Jonathan har tatt av seg pakningen og gjør seg klar i noe han anser som et trygt samlingspunkt i en tett skog, bak et lite berg.

– Dette kalles en «cache» – et samlingspunkt der vi gjemmer det tunge utstyret – hvis vi raskt må trekke oss tilbake fra skarpskytterposisjonen som skal ligge i forkant. Om vinteren har vi gjerne snøscootere gjemt i en slik posisjon, forklarer Jonathan.

 Les mer om ‭[1]‬

 

 

aktuelt_2412_skarpskytterneinordaktuelt_2326_troppssjefifinnmarkl/troppssjef-i-finnmark-landforsvar/media/PubImages/20190412FR_-2957.jpgEven (25) er andre generasjons troppssjef i FinnmarkOm lag 150 soldatar er flytta frå ulike hæravdelingar i landet til Porsangmoen i Finnmark. Der skal dei vere første del av ein nyoppretta kavalerieskadron i nye Finnmark landforsvar.aktuelt_2412_skarpskytterneinordhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=7486


Han klargjør skarpskytterriflen sin – en 12,7 millimeters materiellødeleggelsesrifle. Den veier cirka tolv kilo. I tillegg er skarpskytterne i Kavalerieskadronen utstyrt med HK-417 (skarpskytterrifle), som er beregnet mot fiendtlig personell.

I forkant av cacheet leter Adrian etter en god skarpskytterstilling. Han er ikledd kamuflasjedrakt og må bevege seg sakte for å unngå å bli sett.

– «Ghillie-suiten» (kamuflasjedrakt) kan være ganske varm, og har en tendens til å suge til seg mye vann. Dette gjør at den kan bli ganske tung. Værforholdene har altså mye å si, sier Adrian.

Vi trenger robuste og fysisk sterke mennesker i troppen, for vi skal befinne oss bak fiendens linjer.

Summert med våpen, stridsvest, kamuflasjedrakt og stor pakning med nødvendig utstyr og proviant, går skarpskytterne gjerne med utstyr på om lag 60 kilo.

– Vi trenger robuste og fysisk sterke mennesker i troppen, for vi skal befinne oss bak fiendens linjer, så hvis det for eksempel oppstår en ryggskade når vi er ute, er det ikke bare å evakuere tilbake til nærmeste sanitetsplass, forteller Adrian.


Øye for detaljer
Etter hvert som Adrian nærmer seg det som skal være stillingen, må han stadig omjustere kamuflasjen. De ulike høstfargene gjør det vanskeligere å ikke skille seg ut og skape det som på fagspråket kalles «signatur».  

– Signatur er noe som fraviker normalen. Det kan for eksempel være et tre som beveger seg unormalt i forhold til vinden, farger som ikke hører hjemme, en silhuett av et menneske, røyk eller refleksjoner og lys – ting som kan avsløre posisjonen din, forteller Adrian.

Samtidig, på andre siden av dalen, om lag 800 meter unna, står løytnant Steinsvoll og kikker gjennom optikk. Som troppssjef er det hans oppgave å stille strenge krav til sine undergitte. Han prøver å identifisere hvor makkerparet er før de får avfyrt skudd mot målet. Ved siden av Steinsvoll er det plassert ut en målskive i stål, og det er den makkerparet skal ta ut.

 

 

aktuelt_2412_skarpskytterneinordaktuelt_2412_skarpskytterneinordhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedMedia/DispForm.aspx?ID=20330Kamuflasje er en del av utstyret til skarpskytterne./media/PubImages/7H2U0811.jpg


Først skal det skytes med øvelsesammunisjon (rødplast) for å se om Steinsvoll oppdager skarpskytteren i det skuddet blir avfyrt. Hvis Steinsvoll lett kan identifisere posisjonen til Jonathan og Adrian, har de feilet. Deretter skal Steinsvoll flytte seg til et trygt område, før det skarpe skuddet blir avfyrt, for å se om se om de evner å treffe målskiven.  

Adrian har funnet det han kaller et «vindu» – en svært begrenset åpning mellom grener og kratt, der de har innsyn på målskiven ved siden av troppssjefen. Hvis han bare beveger seg noen centimeter til en av sidene, vil han ikke lenger ha øyet målet.

– Prinsippet er enkelt – det du ikke har mulighet til å se, kan som regel ikke se deg – derfor beveger vi oss minst mulig i eksponeringsvinduet når vi ikke skal ha innsyn på målet, slik at vi blir minst mulig eksponert, forteller Adrian.

Lese landskapet
Adrian gjør det klart at man må lese landskapet og forstå vindretning og -styrke når man skal klargjøre skudd på så lange hold. Fra sør blåser det cirka fem meter per sekund over en 100-meters høyde. På et punkt vil vinden duppe og treffe vannet nedenfor høyden. Vindstyrken endrer seg altså i forhold til landskapet, og det vil påvirke kulebanen.

Jonathan har med seg rifla og har lagt seg i posisjonen til Adrian. Fem meter, rett bak, har Adrian satt opp kikkerten slik at han kan se gjennom samme vindu som Jonathan. Derfra får Jonathan føringer på hva slags innstillinger han må gjøre på teleskopet for å kunne treffe målet på den avstanden.

Viktig oppklaringskapasitet
Porsangmoen og Halkavarre skytefelt strekker seg over 253 kvadratkilometer og er landets største. Feltet gir gode trenings- og øvelsesmuligheter for militære avdelinger, men brukes også flittig som rekreasjonsområde utenom tjenestetid. 

– Jeg har vært i Nord-Norge i cirka seks år nå, og trives utrolig godt
– spesielt med fritidstilbudet. Noe av det jeg liker best er å fyre bål. Det kan jeg vanligvis ikke gjøre når vi øver, for da risikerer vi å bli oppdaget av termisk, forteller Adrian lattermildt.

Jeg har vært i Nord-Norge i cirka seks år nå, og trives utrolig godt– spesielt med fritidstilbudet. Noe av det jeg liker best er å fyre bål.

Adrian referer til termisk optikk, som er kan gi brukeren evne til detektere en samling av partikler med en viss temperatur. Spesielt om vinteren vil et menneske normalt avgi langt flere varmepartikler enn omgivelsene rundt. Skarpskytterne trener derfor regelmessig på metoder for å skjule seg for termisk optikk.

– Vi har utrolig mye sensorkapasitet i eskadronen. Når vi for eksempel øver mot Panseroppklaringstroppen, er det hovedsakelig det vi må ha i bakhodet, så om vinteren bygger vi gjerne snøhuler rundt oss for å motvirke termisk.

 Les mer om ‭[2]‬

 

 

aktuelt_2412_skarpskytterneinordaktuelt_2011_viktigsatsinginord/aktuelt/viktig-satsing-i-nord/media/PubImages/1kHVBS_030616_Brohaugfoto_274.jpgViktig satsing i nord– Opprettelsen av Finnmark landforsvar er en viktig og riktig satsing på forsvaret av vår nordligste landsdel, sier forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen under sin inspeksjon av Heimevernet i HV-17. aktuelt_2412_skarpskytterneinordhttp://forsvaret.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=7487


Eskadronens øyne og ører
Kavalerieskadron 2 var primært en pragmatisk sammensetning av materiell og personell fra en rekke hæravdelinger, da Landmaktutredningen i 2016 pekte på at det var et økt behov for militær tilstedeværelse i Finnmark.

Under etableringen i et nytt ansvarsområde ble det gjort organisatoriske endringer, som at eskadronens oppklaringskapasitet skulle styrkes.

Løytnant Steinsvoll, sjef for Skarpskyttertroppen, forteller at skarpskytternes hovedoppgave ikke er å ta ut mål, men å være eskadronens øyner og ører. 

– Ideelt sett så skal vi ikke skyte. Vi skal lede langtrekkende ild eller skaffe informasjon for egne som kommer etter oss. Dette gjør vi gjerne ved hjelp av observasjonsposter. Derfra kan vi for eksempel sende måldata tilbake til våre egne bombekastere, panseroppklaring eller ingeniør, forteller troppssjefen.

Ideelt sett skal vi ikke skyte. Vi skal være eskadronens øyne og ører.

Steinsvoll forklarer også at den vissheten om at de er utgjør en trussel mot fienden, kan være sinkende for en motstander i bevegelse. Skarpskyttere kan som kjent ta ut nøkkelpersonell eller kjøretøy, med mindre motstanderen bruker tid på å sikre seg selv godt. 

Hva kreves av soldater som skal bli skarpskyttere?

– De må trives med å være ute i naturen. Skyteferdigheter er ikke nødvendigvis så vanskelig å lære seg, det krever mest trening og tid for å bli god, men det er det å kunne opprettholde feltrobustheten som er viktig. Skarpskyttere må ha vilje og lyst – det å orke eller gidde å prestere når været ikke er på din side.

– Forskjellen på oss og andre er gjerne at vi ikke har så mye annet å fokusere på, som store vogner og avdelingsvåpen, så vi jobber mye mer med egenferdigheter. Vi rendyrker de enkle ferdighetene, avslutter Steinsvoll.




Publisert 25. september 2019 11:52. | Sist oppdatert 25. september 2019 11:53.