Eirin skriver om sine opplevelser med å ha en veteranpappa.Eirin skriver om sine opplevelser med å ha en veteranpappa.http://forsvaret.no/media/PubImages/eirin-edinsen.jpghttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=1932

Eirins historie

Stolt av deg pappa, skriver 15 år gamle Eirin Edinsen. Les hennes sterke historie om savn og stolthet.

​​​​​​​​​​​​Stolt av deg pappa!

Her sitter jeg og skriver om tanker og følelser som var inni hodet mitt for fem år siden. Det er ikke lett å sette seg inn i en tiåring sin hjerne. Jeg husker ganske mye faktisk, når jeg bare tenker hardt nok. Husker godt hvor lei meg jeg ble når pappa fortalte at han skulle reise IGJEN. Han hadde nemlig vært borte før, kun noen år tidligere. Jeg hadde blitt eldre, og forsto mer av alvoret. Tre måneder høres kanskje ikke så mye ut, men for en tiåring føles det som tre år.

Den første gangen pappa var borte var det bare mamma og meg igjen hjemme. Jeg husker ikke så mye fra den tiden, bare at det var veldig ensomt med kun oss to. Det manglet liksom en viktig brikke i puslespillet. Vi har ingen familie i Bergen som vi kunne støtte oss på. Før pappa reiste ut fikk jeg en bok kalt «Kristina i Kabul, og klumpen i magen». Jeg husker at jeg leste i den hver kveld før jeg skulle sove. Jeg tror boken har rett. Man får en slags klump i magen. En blanding av redsel, bekymring og stolthet som klumper seg sammen og blir større og større. Som på magisk vis blir borte når den man er glad i kommer hjem.

Andre gangen pappa dro til Afghanistan fikk jeg og mamma selskap av min lillebror, som kun var rett over ett år da pappa dro. Han gjorde ting litt vanskeligere med grining på natten og krav på oppmerksomhet hele tiden. Jeg merket at mamma ble mye mer sliten denne gangen, og jeg gjorde så godt jeg kunne for at hun ikke skulle se så lei seg og sliten ut hele tiden.

Da pappa var borte fikk jeg med en gang mer ansvar. Jeg ble tvunget til å hjelpe mer til hjemme, med å tømme vaskemaskinen eller leke med lillebror. I tillegg til skole og mye trening ble jeg veldig sliten. Jeg husker at på foreldresamtalen med skolen sa læreren at jeg virket sliten og trøtt når jeg var på skolen – noe som stemte. Det føltes som jeg var innesperret i en liten boble av redsel for pappaen min. Når jeg tenker over det var det ikke bare det ekstra arbeidet, men også tankene som surret konstant rundt i hodet jeg ble sliten av. Jeg tenkte på pappa hele tiden. Jeg var redd for ham. Jeg husker jeg nesten aldri snakket med verken vennene mine eller mamma om hva jeg følte. Jeg tror nå i ettertid at jeg prøvde å holde «poker face», noe jeg tror ikke var så smart. Det visste jo ikke jeg på den tiden.

Vi snakket med pappa så ofte vi kunne. På telefon og på MSN med kamera så han kunne se oss. Vi fikk ikke se han. Jeg husker godt hvor glad jeg ble hver gang vi snakket sammen, og hvor lei meg jeg ble når vi la på. Lillebror tok faktisk sine første skritt når han hørte pappa sin stemme fra PC-en. Jeg husker også at alle samtalene sluttet med «jeg savner deg» minst tre ganger før vi la på.

Jeg drev med, og holder fortsatt på med, rytmisk gymnastikk. Jeg husker jeg knakk sammen i gråt foran treneren min på en konkurranse. Jeg var sliten og lei, og hadde ikke fått programmet mitt som jeg skulle. Det var den eneste gangen som jeg kan huske jeg knakk sammen foran folk, ellers prøvde jeg å holde tankene og følelsene mine for meg seg. Selv om jeg gråt meg selv til søvn flere ganger.

Da pappa kom hjem på permisjon i to uker var det to glade barn som stod i døren og ventet. Jeg husker at i de to ukene var jeg som en magnet til pappa. Jeg ville ikke gå på skolen eller trening, jeg ville heller være hjemme med han. Jeg husker at han var med på skøyter sammen med skolen, og vi prøvde å finne på så mye som mulig sammen. Så da han reiste igjen var det som om han tok med seg all gleden vi hadde samlet opp fra de to siste ukene. Og jeg følte meg tom igjen.

Den verste dagen av de tre månedene var julaften uten pappa. Vi feiret sammen med noen venner, men det ble ikke det samme. Pappa og jeg hadde som tradisjon å se «Tre nøtter til Askepott» sammen, og savnet var spesielt stort denne dagen. Det manglet en viktig del av julen. For meg har julen alltid handlet om å feire sammen med familien. Hele familien. 

Pappa skulle også være borte på nyttårsaften. Tanken på å ikke gi pappa en god klem når klokka var tolv var noe jeg tenkte mye på. Kvelden før «lille nyttårsaften» skjedde det uventede. Klokka var mye, og jeg husker veldig godt at jeg lurte på hvorfor mamma ikke hadde sagt at jeg skulle legge meg. Plutselig hørte jeg at døren gikk opp nede og at mamma skyndte seg ned. Jeg hørte en stemme jeg kjente godt. Det var pappa som kom hjem to uker før han skulle. Jeg har aldri vært så glad i hele mitt liv. Jeg gråt av glede. Jeg husker at den kvelden smilte jeg fra øre til øre da jeg krøp under dynen. Og våknet klokka syv morgen etter fordi jeg hørte pappa sin stemme. Jeg trodde nesten at det var en drøm at han hadde kommet hjem. Jeg husker akkurat dette øyeblikket som det var i går. Beste opplevelsen jeg har hatt i hele mitt liv.

Selv om de tre månedene kanskje ikke var de beste jeg har hatt i livet, lærte jeg mye. Jeg fikk også være med å gjøre en forskjell for fattige jenter i Afghanistan. Pappa sendte mange skjerf hjem til oss i Norge som jeg og de andre skoleelevene solgte. Pengene vi tjente gikk til en jenteskole i Afghanistan. Vi samlet også sammen en haug med klær og leker vi sendte nedover. Å hjelpe denne skolen ga meg en god følelse. Det er noe jeg er stolt over å ha gjort.

Jeg var, og er, utrolig stolt over pappa. Han har vært med å hjelpe. Selv om jeg hadde det vondt de månedene han var borte, så er det viktig å tenke på at det er de stakkars menneskene har det verre.  Han var der nede for å hjelpe dem.

Så hva har jeg lært av at pappa har vært borte? Jeg tror jeg lærte å bli mer selvstendig. Det var ikke alltid noen som kunne hjelpe meg i alle sammenhenger, så jeg måtte klare meg selv. Jeg tror også jeg har blitt mer reflektert og lært å kjenne meg selv bedre. Og det jeg selv syntes er det viktigste: Jeg setter utrolig pris på foreldrene mine. Jeg vet hvordan det føles å miste en av dem over en periode. Det har gjort at jeg virkelig setter pris på det de gjør for meg, og at de alltid vil mitt beste – selv om det ikke alltid er det som er rettferdig.

Stolt av deg pappa!

Eirin.​

 Relaterte sider

 

 

Irak<img alt="" src="/media/PubImages/tkirakC8099.jpg" style="BORDER:0px solid;" />IrakHer finner du mer informasjon om landet Irak, hvor de norske soldatene er og hvorfor vi er der.http://forsvaret.no/tjeneste/familier/barn-ungdom/land/irak
Mali<img alt="" src="/media/PubImages/mali-campbifrost.jpg" style="BORDER:0px solid;" />MaliHer finner du mer informasjon om landet Mali, hvor de norske soldatene er og hvorfor vi er der.http://forsvaret.no/tjeneste/familier/barn-ungdom/land/mali
Til hjemmehelten<img alt="" src="/media/PubImages/20121130_PTM_166-cropml.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Til hjemmeheltenHjemmehelten, du som har foreldre i internasjonale operasjoner: Her finner du svar på dine spørsmål.http://forsvaret.no/hjemmehelt

Publisert 1. oktober 2015 10:57.. Sist oppdatert 28. juni 2016 10:53.