Maria PaulsenMaria Paulsenhttp://forsvaret.no/media/PubImages/mariapaulsen.jpghttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=4348

Marias historie

Maria Caroline ​Paulsen (21) har skrevet en historie om å kjenne på kroppen hvordan det er å ha en pappa som jobber i Forsvaret og tjenestegjør utenlands.
​I dag er det mange barn og ungdommer som har et familiemedlem som jobber i militæret. Forsvaret ønsker å ta vare på soldatene og familiemedlemmene deres, men ofte er det noen som faller utenfor. Det er den gruppen som ikke er barn, men heller ikke voksne. Det er ungdommene, og det er ikke mange som forstår hvordan vi ungdommer har det inni oss. Ofte når folk spør oss om hvordan vi har det, sier vi bare: «Vi har det bra».

Men egentlig så har vi det ikke bra, og ting er ikke i orden. Som oftest så er det helt kaos, og vi er sinte for ingenting. Det er ingen som forteller oss hvordan vi skal føle, det finnes ingen fasit. 

Når man er ungdom, skjønner man mye mer enn hva man gjorde som barn. Vi skjønner bedre hva som skal skje når et familiemedlem skal reise ut i tjeneste. Vi følger mer med på nyhetene, og vi vet mer om hva som kan skje, så vi har en mye større forståelse enn hva mindre barn har.

Mange ungdommer er generelt ikke flinke til å sette ord på følelsene sine og hva de tenker. Når man krangler med foreldre i slike situasjoner, er det ofte at foreldrene ikke skjønner hvor alt sinnet til ungdommene kommer fra, og da kan det bli enda mer krangling. 

Jeg har en far som har vært i utenlandstjeneste flere ganger gjennom årene. Det er alltid vanskelig å si farvel til noen man er glad i, men det er alltid godt å si hei igjen. Når pappa reiser ut i tjeneste, er det ofte til land vi ikke vet noe særlig om. Da er det ofte mange følelser som vokser inni meg. For det er ingen som vet når jeg vil se ham igjen, og det er ikke en god følelse. Jeg prøver å følge med så mye jeg kan, og jeg leser mye om det landet slik at jeg kan så mye som mulig.

I tiden før en utenlandstjeneste begynner, er det viktig å forberede seg på å mangle et familiemedlem, for hverdagen vil bli annerledes når den personen reiser. Det kommer til å bli en del forandringer, nye rutiner og mange tanker. Det er da det er viktig å stå sammen som en familie og holde kranglingen på et minimum.

Å nesten miste noen

Jeg mistet nesten min far rett før han var ferdig med sin utenlandstjeneste i Afghanistan. Det er noe av det verste som har skjedd i mitt liv, og jeg unner ingen de følelsene jeg hadde i den perioden og hva jeg gikk gjennom. Risikoen for at noe skal skje er der hele tiden, men man er mer oppmerksom på risikoen når en av foreldrene reiser ut. Man tenker rett og slett mer på det.

Jeg brukte mye tid på å tenke over risikoen og alle faktorene når pappa skulle reise til Afghanistan. Men jeg og familien min var vant med at han ofte var i utenlandstjeneste, og vanligvis kom han helskinnet hjem igjen. Det var ikke slik det skulle bli denne siste gangen.
 
Litt under en måned før pappa skulle komme hjem, gikk det galt. Patruljen hans ble truffet av en veibombe, og det kunne ha endt verre enn det gjorde. Jeg husker hendelsen som om det var i går.
 
Jeg hadde våknet veldig tidlig den morgenen med en veldig dårlig følelse i hele meg, for jeg visste at ting ikke var som de skulle. Jeg satt på skolen da mamma ringte meg, hun hadde prøvd å ringe meg flere ganger. Jeg fikk endelig snakket med henne, og den aller første beskjeden jeg fikk, var at jeg måtte sette meg ned. Akkurat da skjønte jeg hva som var galt. Jeg fikk frysninger i hele kroppen, og tårene bare rant før hun hadde fått sagt noe.

«Noe har skjedd med pappa. Vi vet ennå ikke om han lever eller ikke. Vi vet ingenting ennå». Det føltes som om hele min verden knuste i tusen biter. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, eller hva jeg skulle gjøre. ”Hvordan skal livet kunne fortsette uten pappa?” var en av tankene mine der og da. Vennene mine bare så på meg og lurte på hva som var galt, mens de prøvde å trøste meg etter beste evne. Men ingen kunne hjelpe, for ingen visste hvordan jeg hadde det.
 
Hele den dagen gikk jeg i tåke. Jeg greide ikke spise, jeg fungerte ikke. Det er ikke mye jeg husker fra den dagen, utenom at jeg satt og stirret i taket. Vi hadde fått vite at pappa var i live, men skadet. Ingen visste hvor alvorlig det var, bare at han måtte opereres. Telefonen ringte og vekket meg fra transen jeg hadde gått i hele dagen. Det var pappa som ringte. Tårene mine bare rant, og jeg holdt på å besvime da jeg hørte stemmen hans. Det var ikke mye informasjon vi fikk fra den samtalen, bare at han var utenfor fare akkurat da.

Vanskelig tid

Dagen pappa skulle komme hjem var helt forferdelig. Vi visste ikke hvordan han kom til å være når han kom. Minuttene føltes som en hel evighet, og jeg fungerte ikke som menneske lenger. Jeg gikk mer eller mindre på autopilot. Nervene mine var i høyspenn, for det eneste jeg greide å tenke på, var at jeg egentlig skulle ha hentet en kiste på flyplassen. Jeg klarte ikke å forstå hvor heldig jeg var som faktisk skulle hente en skadet pappa med livet i behold.

Jeg følte en ubeskrivelig lykke da jeg fikk holde rundt pappa igjen og si at jeg var glad i ham. Tårene begynte å renne igjen. Den natten lå både jeg og bror våkne fordi vi hørte pappa snorke i sengen sin. Da visste vi at pappa var hjemme, og at vi kunne slappe av. Endelig var han hjemme hos familien sin, der han hørte hjemme.

I tiden etter at pappa kom hjem, burde jeg ha svevd på skyer, men det gjorde jeg ikke. Jeg fikk angst for en god del ting. Jeg greide ikke være alene hjemme altfor lenge, og jeg måtte vite hvor familien min var hele tiden. Jeg hadde så mange følelser inni meg som jeg ikke greide å bli kvitt, og jeg visste at mamma og pappa ikke ville forstå meg om jeg prøvde å forklare dem kaoset inni meg. Til slutt eksploderte jeg, og alt kom opp til overflaten. Det ble en skikkelig krangel med mye kjefting, men det var da mamma og pappa skjønte at ting ikke var som de skulle. 

Jeg trengte hjelp til å takle hendelsen med pappa og kaoset som hadde vokst inni meg. Foreldrene mine visste at de ikke kunne hjelpe meg så mye som de ønsket, så jeg fikk en psykolog fra Forsvaret som jeg kunne snakke med når jeg ville. Jeg kunne snakke om alt mellom himmel og jord, men hovedsaken var dette med pappa. Endelig skulle sjelen min begynne å helbredes, og jeg skulle fungere som et normalt menneske igjen. Jeg begynte å komme meg, og det føltes bra. Likevel var jeg ikke som før, men hvem kan vel det etter en sånn hendelse?

Det sies at erfaringer som ikke dreper deg, bare gjør deg sterkere, og det er sant. Etter en stund hos psykolog begynte jeg å se på både hendelsen og andre ting på andre måter, i nye perspektiver. Jeg skjønte at dette ville være med på å forme meg som menneske og hjelpe meg til å skaffe min egen identitet. Jeg trengte bare noen å prate med. Det tok lang tid før jeg greide å bli hel igjen, men jeg klarte det. Det hadde jeg aldri trodd skulle skje. Hvis det var en ting jeg lærte av hendelsen med pappa, så var det at uansett hva man tror på, så er smertene fremdeles de samme.

Ingen superhelt

Ofte kan det virke som alle forventer at man skal være tilbake til det gamle etter en slik hendelse veldig fort, men det ingen sier, er at man skal ta den tiden man trenger. Ingen mennesker er like, og dermed er det ikke likt for alle. Alle mennesker har sin personlige sone der ingen burde få komme inn. Da har man lov til å si: «Hei, kunne du ha flyttet deg litt lengre vekk fra meg? Du invaderer sonen min». Man har lov til å beskytte seg selv og andre, men man kan ikke være superhelt.

Jeg har hele tiden tenkt at jeg må bære alle byrdene på skuldrene mine alene, jeg må være den som holder seg oppe hele tiden. Jeg kan ikke gråte og kan ikke vise mine svakheter. Det hjalp meg egentlig aldri, spesielt ikke etter hendelsen med pappa. Det ble for tungt, og det ødela meg. Ingen burde ha det slik.
 
Nå, tre år etter hendelsen, er jeg blitt mye bedre. Men jeg har begynt å forstå at det er større sjanse for at noe skal skje med pappa her hjemme, enn når han er ute i tjeneste. For det er større sannsynlighet for at han for eksempel skal bli skadet i en bilulykke eller falle ned trappen, enn for at han skal bli skadet i utenlandstjeneste. Det er helt absurd å tenke på, men det er sant. Jeg vet at hovedgrunnen til at jeg ble bedre til å takle angsten for å miste pappa i tjeneste, var at jeg fikk noen å prate med som kunne forstå hva jeg gikk gjennom. Det hjalp veldig mye at det ikke var en i familien, men en fra utsiden. En person som kunne gi meg andre synspunkter på saken og komme med tips om hvordan jeg skulle takle det hele på en mer voksen måte. For vi må alle bli voksne en gang.

Pappa er i dag en veteran i Forsvaret, og jeg kan egentlig regne meg selv som en veteran i gamet. Jeg har tross alt vokst opp med dette veldig nært hjemmet mitt. Det har ikke blitt noe enklere med årene, men det er vel sånn når man vokser og forstår ting mye bedre enn da man var seks år. Det føles på en måte lettere, mens det på andre måter føles tyngre og mer ensomt. Tankene er egentlig min verste fiende når pappa er på utenlandsreiser, for de forsvinner ikke uansett hvor mye jeg ønsker det. Det er ikke mye som skal til før jeg begynner å tenke over hvor pappa er, hva han driver med, og alt som kan skje.

Det er alltid risikoer i verden, men det må til for at alle skal kunne leve. Jeg vet at det pappa jobber med, og målene han ønsker å nå, er ufattelig viktig. Jeg har forstått at uten Forsvaret så ville ikke den norske befolkningen kunne ha hatt den beskyttelsen vi har i dag. Det er noen som må lide for at alle skal kunne leve trygt her i Norge. Men soldatene gjør så mye mer enn bare å beskytte landet vårt. De reiser rundt i verden og hjelper andre mennesker å få et trygt land å bo i. Og derfor er jeg ufattelig stolt over det Forsvaret og pappa driver med. De hjelper andre mennesker. Så jeg vet at når pappa reiser ut, så er det med blandede følelser jeg sier farvel. For jeg vet at han kommer til å gjøre det han kan, for å hjelpe mennesker som trenger det. Så samtidig som jeg føler meg trist, så føler jeg meg også stolt. Jeg er stolt av å ha en far i Forsvaret, og ingen kan ta det fra meg. For det finnes mennesker som må ytre sin mening om Forsvaret, og ofte er det ikke gode ting de sier. Men det er bare noen menneskers meninger, og det burde ikke spille noen rolle, for det er ikke de som lider for at Norge skal være et trygt land. Så vær stolt, du også!

Snakk sammen

Det er ikke lett å være et forsvarsbarn, det finnes ingen fasit for hvordan man skal oppføre seg eller forholde seg til ting. Det er ikke mange som vet hvordan vi har det, og ofte kommer følelsen av å være ensom selv om man ikke er alene. Jeg har opplevd for mange ganger at folk sier de forstår, men da blir jeg bare sint og sier at de kan bare forstå til en viss grad. Det er ikke så mange som er i samme situasjon meg.
 
Jeg skulle ønske at jeg kjente noen som var i samme situasjon som meg. Kanskje det hadde gjort ting litt enklere. Kanskje jeg ville ha forstått at det fantes flere som jeg, og kanskje følelsen av å være ensom ville gått vekk. Det var ingen som ordnet møter med andre forsvarsbarn på min egen alder, det gjør jo heller ikke ting lettere. Jeg hadde ingen å prate med som kunne forstå meg.
 
Så jeg er takknemlig for muligheten jeg fikk. Jeg fikk pratet ordentlig ut om ting og ble mer moden. Jeg greide å være mer åpen om følelsene mine til alle rundt meg, og ikke minst greide jeg å prate om hendelsen med pappa. Så mitt beste tips er at man må kunne prate om ting som skjer, spesielt når det gjelder utenlandsreiser. Fortell foreldrene dine hva du egentlig føler. Har du problemer med å takle situasjonen, så be om å få prate med noen andre. La foreldrene dine forstå at dette ikke er lett for deg, og at de ikke kan presse deg til å tro at alt er bra.

«Det skal bare ett menneske til for å forandre verden, men det er alltid bedre å stå sammen.»

Maria.​

 Relaterte sider

 

 

Historier<img alt="" src="/media/PubImages/skriveblokk.jpg" style="BORDER:0px solid;" />HistorierHer finner du historier skrevet av andre barn og unge med foreldre i Forsvaret. Kanskje kjenner du deg igjen i det andre har opplevd?http://forsvaret.no/tjeneste/familier/barn-ungdom/historier
Til hjemmehelten<img alt="" src="/media/PubImages/20121130_PTM_166-cropml.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Til hjemmeheltenHjemmehelten, du som har foreldre i internasjonale operasjoner: Her finner du svar på dine spørsmål.http://forsvaret.no/hjemmehelt
Litauen<img alt="" src="/media/PubImages/litauen%20rukla.jpg" style="BORDER:0px solid;" />LitauenHer finner du mer informasjon om landet Litauen, hvor de norske soldatene er og hvorfor vi er der.http://forsvaret.no/tjeneste/familier/barn-ungdom/land/litauen

Publisert 21. oktober 2011 08:07.. Sist oppdatert 28. juni 2016 10:52.