Hvordan snakke med barn om terror?

Terror kan være et vanskelig tema å ta opp med barna. Her får du noen råd på veien.
Av psykologene Magne Raundalen og Atle Dyregrov, Senter for Krisepsykologi

Innledning

Foreldrene er de beste og viktigste til å fortelle sine barn om følsomme og skremmende tema som angår dem. Det gjelder så vel en kommende skilsmisse som skarpe oppdrag fordi én eller begge foreldrene er ansatt i Forsvaret. Det er egentlig bare foreldrene som kan vurdere barnets alder og mottagelighet for spenningsfylte budskap.

Vi vil starte med en liten fortelling fra 1898! Da hadde en skoledirektør og en kirketjener bestemt seg for å utgi et lite foreldrehefte med den utrolige tittel: «Hvad skal vi sige til de små børnene om Kjønslivet». Det ble stor oppstandelse og de møtte motstand fra alle kanter, fra høy og lav. Men forfatterne hadde likevel et kjempegodt argument som ingen helt kunne komme utenom: Skal barna få høre om dette fra de beste eller fra de verste? De beste var foreldrene, de verste var gutta i gata og andre tilfeldige kilder. Han som skrev dette var skoledirektør i Kristiansand og het Matias Skard, så vi har kalt det for «Skard-prinsippet», og det kan nesten gjelde for all foreldreveiledning.

Når vi veileder foreldre om hva de skal si til barna, har det vært nyttig å minne om forholdet mellom to systemer: voksensystemet og barnesystemet. Voksensystemet er vår verden med all vår kunnskap, informasjon, problemer og bekymringer. Til enhver tid må vi vurdere hvor mye, når, hvordan og av hvem barnesystemet skal informeres om dette. Et stadig aktuelt tema er informasjon til barn om alvorlig sykdom i den nærmeste familie, først og fremst besteforeldre. Alle barn er barnebarn! Derfor har helsepersonell fått en egen lov om at de sammen med foreldrene skal informere barn. Derfor har helsepersonell fått en egen lov som sier at de sammen med foreldrene skal informere barn. I Barnelova § 31 har foreldrene selv fått pålegg om å informere barn «om saka» når det er viktige ting i familien som angår barna. Vi kan si at disse lovene anvender «Skard-prinsippet». Det er også viktig her i innledningen å minne om at tilfeldig informasjon fra det barna har hørt voksne har snakket om, og det eldre søsken har sagt, eller det de har sluttet seg til fra media, og etter hvert nettet, allerede har landet i barnesystemet. Det ligger derfor åpent for en rydde-tur fra mamma og pappa. Uten at de berører det barna tenker, kan det svært lett bli misforståelser og unødvendig engstelse.
 

De små barna, førskolealder: 3–6 år

Det vanskeligste er selvsagt å informere de minste barna, men samtidig viktigst. De minste barna er både beskyttet og ekstra sårbare fordi de har begrenset språkforståelse. De er delvis er beskyttet av at de tenker at mamma og pappa ordner alt og alt er trygt, den farlige verdenen har ikke kommet til dem. Men de er samtidig sårbare i sin manglende forståelse av at hvordan voksne beskytter seg og sine når de er på et sted hvor det er konflikt og krig, selv om oppdraget ikke innebærer deltagelse, men opplæring av viktige aktører. Det er vanskelig for de små barna å være en lyttestasjon som har skjønt at noe er farlig, og så måtte sette sammen bitene på egenhånd. Vi kan illustrere med et heller morsomt eksempel vi fikk i en barnehage: To seksåringer ville klatre til topps i et stort gran-tre i barnehagen. En rød tape hadde i alle år satt grense for hvor høyt. Som et «parting-shot» før de forlot barnehagen og begynte på skolevei, ville de klatre videre. Det fikk de ikke lov til. Det ble en heftig diskusjon. Og førskolelæreren argumenterte sterkt: «Dere kan bli skadet, alvorlig skadet!!» Tilslutt ga de opp. Resignert sa den ene: «Ja, vi kan bli skadet!» Den andre hadde en bedre begrunnelse: «Vi kan bli så skadet at vi må avlives!»

Når det gjelder de minste barna, kan utviklingspsykologien veilede oss med at de fra de er ganske små har de voksne, mest mamma og pappa, som referanse. Hva betyr det? Det betyr at de ser og hører på oss for å bli trygge i en skremmende situasjon.
Husk også at de små barna er sårbare for atskillelser. De har ikke utviklet voksen tidsopplevelse og selv korte atskillelser kan kjennes som en evighet. Når pappa eller mamma drar ut, kan fraværet oppleves tungt og kontakten underveis blir viktig. Gode forklaringer på fraværet og trygghet fra den av foreldrene som er hjemme, gir forståelse og trening på regulering av følelsene.
 

De store barna: 7–12 år

Når det gjelder de store barna, kan de etter hvert forstå så å si alt vi sier, men vi skal ikke glemme at de mangler livserfaring. Det vil si at de oppover i alderen fortsatt har bristende dybdeforståelse av det vi forklarer. Derfor trenger vi å dele vår egen vurdering av trygghet med dem, og vi skal holde oss til enkle forklaringer. Vi pleier å si at disse barna trenger knagger. To knagger. Som mor og far kan du tenke deg at barna skal henge fra seg noe de ikke trenger å ha på seg!

På den første knaggen skal de henge unødig frykt fordi de får satt gode ord på noe som ikke er ufarlig, men ikke så farlig som de kanskje tror. Vi vet hva vi gjør, og de får redusert unødig frykt fordi de ikke lengre er alene med tankene og forestillingene om hva pappa eller mamma skal gjøre der ute.

Vår andre knagg, der barn skal henge fra seg, er reservert til unødvendig forvirring. Vi tenker at det å leve med forvirring er skadelig på lang sikt fordi barna må lage sin egen versjon og da blir det mye usikkerhet. Dessverre er det forsket lite på dette. Men vi har relevante rapporter fra hvordan det var for barn å vokse opp med symptomene til fedre som hadde vært krigsseilere, uten å få noen forklaring på alle de uforståelige reaksjonene de observerte.  En spesiell kilde til forvirring er forskjeller i versjonen fra gang til gang. Derfor anbefaler vi foreldrene at de blir enige om hva de skal si når pappa eller mamma blir borte i et halvt år i et fremmed land hvor det er uro og konflikt. At de rett og slett skriver ned hoved-versjonen.

Vi tenker at det er tre grupper barn som trenger informasjon: små eller store barn som allerede har foreldre i mer eller mindre skarpe oppdrag. På forhånd bør de få vite hva det er, og deretter få løpende info når det er nødvendig, og det er like nødvendig med gode nyheter som oppdatering hvis spenningen i området øker, for eksempel på grunn av terror-hendelser, og hva man gjør med det. Den andre gruppen handler om foreldre som planlegger, trener, forbereder seg for oppdrag, reiser til urolige steder. De må informeres og være med underveis. Dernest informasjon til barn som har kjente venner hvis foreldre enten allerede er i oppdrag eller skal umiddelbart eller er i beredskap på kort varsel. En god strategi her er at de berørte voksne snakker sammen om hva de skal si. Det er ikke godt nok at ditt barn blir informert av jevnaldrende kamerater eller venninner. Uansett hvor godt informanten selv er informert, er de sjelden gode nok. Unngå at barna kommer i en lytte-posisjon i stedet for å bli direkte forklart.

Så en annen ting: Snakk ikke engelsk. Vi har faktisk fått høre fra store barn at de langt oppi ungdomsalder syntes at «lyden av engelsk» var ekkel fordi de skjønte at noe var galt når foreldrene snakket engelsk til hverandre. Hvis dere i en situasjon hvor dere raskt må snakke i koder til hverandre, forklar det med enkle ord etterpå til barna. Vi vet at det er god anledning til telefonsamtaler mellom barn og foreldre når de er ute i oppdrag. Vi vil gi det råd at far eller mor der ute har foran seg en liten huskelapp om hva de har tenkt å si om situasjonen der og da.

Tenåringene

I foreldreveiledninger pleier vi ofte å minne om to perspektiver: Det terapeutiske og det pedagogiske. Det førstnevnte er mest aktuelt for de minste barna. Det handler om at informasjon og forberedelse skal formidle maksimal trygghet og forståelse. Det pedagogiske perspektivet, som er spesielt viktig i tenårene, handler om at det som skjer i voksenverdenen, innebærer læring for livet. Både om å forstå seg selv, men også viktige og sentrale hendelser i det store, internasjonale bildet. Det er jo også fortsatt slik at svært mange unge i utdannelse og yrkesvalg velger å følge spor som foreldrene allerede har gått opp. Det er jo ikke uten grunn. De unge er mottagelige for at vi alle lever med ulik grad av risiko. De unge vet at en sønn eller datter til en bussjåfør har far eller mor i oppdrag som ikke er helt ufarlige. Selv om det som regel går bra, hører vi ofte om buss- og bilulykker. Og noen må gjøre andre mer utsatte jobber med risiko: Brannfolk, politi, sykehusansatte, de på intensivavdelingen, opplever ofte resultatet av skrekkelige hendelser. Og nå forsvaret. Barn skal bli beskyttet, beskytterne skal få opplæring! Vi kan si at dette helt eller delvis hører hjemme under perspektiv 2: det pedagogiske, nemlig det erfaringsbaserte læringspotensialet som de tar med seg videre i sin egen vekst og utvikling.

Når det gjelder samtalene med ungdommene, blir de gradvis mer likeverdig. Det vil si at vi kan snakke om alt omtrent på samme nivå, selv om ulikhet i livserfaring også gjelder her. En spesiell utfordring og muligheter ligger på nettet. I forbindelse med denne veiledningen har vi sett blant annet på det som er skrevet om terror under Al-Qaida og ISIL. Artiklene inneholder detaljinformasjon og perspektiver som sjelden kommer fram i den overfladiske framstillingen i dagspressen. Vi tenker her spesielt på historiske, kulturelle og religiøse motsetninger. Videre vil vi av samme grunn spesielt anbefale Lars Akerhaug sin bok om «Norsk Jihad – muslimske ekstremister i blant oss», Kagge Forlag 2013.
 

Hva skal vi si til barna om terror når foreldrene skal i oppdrag?

Se også de egne sidene for barn og ungdom: hjemmeheltene.

I det følgende har vi laget en tekst beregnet på barn og unge. Den er ment, som en kilde til inspirasjon for foreldre, og inneholder også noen samtaleeksempler avslutningsvis. Barn og unges forståelse vil utvikles med alder og personlige erfaringer. Det finnes ingen oppskrift for det enkelte barn, men jo bedre vi er forberedt, desto større nytte og trygghet kan barna få gjennom vår voksenhjelp.

Ordet terror kommer fra språket latin. Det er det ingen som snakker lengre, men det er kjent for mer enn to tusen år siden. Ordet terror betyr å skremme. De som lager terror-handlinger vil skape frykt og redsel hos den eller de terroren er rettet mot. Ordet terror er også kjent som det «å skremme hele byen». Noe av det vi skal forsøke å forstå er hvorfor noen vil skremme hele landet.

Det å skremme kan være viktig for et land, men det er ikke det samme som terror eller terrorisme. Tenk på to ting: I Norge, og i de fleste land i verden, har vi straffelover som gjelder alle, og vi har et militært forsvar som skal passe på landet vårt. Straffeloven kan være veldig streng. For å smugle og selge masse narkotika, kan den som gjør det få 20 års fengsel. De strenge straffene skal skremme noen av dem som kunne tenke seg å gjøre det. Men det er likevel ikke terror eller terrorisme. Norge har alt av våpen i det militære forsvaret av landet vårt. Vi må kjøpe nye jagerfly, stridsvogner og bomber for mange milliarder av kroner. Vi gjør det for å skremme de som måtte tenke at Norge var et lett land å ta. Heldigvis er det ingen som er ute etter å ta vårt land, fordi vi har så mange venner i alle land. Men om noen skulle begynne å tenke at Norge kunne vi krige mot, ja da skal de bli skremt av alle våpnene vi har i det sterke forsvaret vårt. Vi vil at de skal tenke at vi kunne bombe en fiende som angrep oss sønder og sammen. Vi har et skremmeforsvar, men det er ikke terror. Fordi vi i Norge vil ikke ta noe land, vi vil ikke angripe noen, vi vil ikke sende jagerflyene våre for å bombe. Vi er et fredelig land, men vi har et sterkt skremmeforsvar.

Vi i Norge har opplevd to forferdelige terrorhandlinger på samme dag, den 22.juli 2011, utført av samme mann, Anders Behring Breivik. Han sprengte og ødela Regjeringsbygget og 7 mennesker ble drept der, og så dro han bevæpnet til sommerleiren på Utøya og skjøt 69 ungdommer som var på en sommerleir for å lære om politikk. Han hadde skrevet en bok som han la ut på nettet, og der skrev han mye om at han ville hevne de som hadde ført en poltikk som gjorde at vi fikk mange muslimer som var islamister og trodde på Allah og Muhammed, til landet vårt. Ekspertene som undersøkte ham var uenige. De første mente han var syk, sinnssyk. Han var fylt av feiltanker og styrt av tankesykdommer. De andre som undersøkte ham, mente at han visste hva han gjorde og at han ville skremme politikere fra å slippe det han mente var farlige folk inn i landet.

Når vi hører om Anders Behring Breivik, skjønner vi at vi kan forstå terrorhandlinger på to måter. Den første er terrorhandlinger som gjøres av gale og syke personer fordi de vil hevne noe, føle at de er mektige, noen som tror de er Hitler eller fantasikonger. Vi kan si at det er sykdomsforklaringen. Den andre er terrorhandlinger som handler om politikk og bruk av religion for å verve personer til å gjøre terror for å oppnå mer makt.

Når det gjelder terror i mange av de landene hvor vi gir nødhjelp og militærhjelp, må vi også prøve å forstå landenes historie og livssituasjon. Da kan det hende at de som studerer landene og politikken forteller oss at det er så mange der som har lidd urett, og at de er så fattige og elendige at de ikke har noe å tape. Da er de lettere å rekruttere til å utføre terrorhandlinger. Dette kan vi kalle politikkforklaringen. Kanskje er det noen ganger begge: at man bruker syke, forstyrrede, helt feiltenkende mennesker som er villige til å sprenge seg selv for en politisk eller religiøs sak.

Mange barn og barnebarn i Norge har voksne slektninger de kjenner som arbeider i mange fattige land. Noen av disse voksne er besteforeldre, onkler, tanter, og noen er mammaer og pappaer. Barna vet at mange av slektningene i Norge er engstelige for at det skal hende dem noe, særlig fordi det i noen av disse landene er krig og det oftere skjer terrorhandlinger. Og noen ganger vil de som gjør terrorhandlinger ved å sprenge bomber skremme hjelpere fra å komme til landet. Det kan være vanskelig å forstå.
 

Hva kan du si om terror, terrorisme og terrorister?

Ordene «terror», «terrorisme» og «terrorister» brukes forskjellig fra land til land. I noen land kaller de som styrer (myndighetene) alle som ikke er enige med dem selv for terrorister, dersom de bruker våpen for å endre på dette. Dersom de som styrer bruker våpen til å undertrykke eller presse de som bor der til å gjøre ting er det ikke sikkert at vi skal bruke ordet terrorist om de som kjemper mot de som undertrykker andre. Men dersom de dreper uskyldige som ikke har våpen vil vi kalle det for terrorisme.
 
Mange er enige at vi skal ikke bruke disse ordene om alle som er i kamp, men bruke ordet terror for handlinger der noen forsøker å drepe noen bare for å skremme. De som gjør slike terrorhandlinger kaller vi terrorister, men vi kunne kalt dem skremmere. De vil at vi skal bli skremt. De legger ofte skylden på noen land eller grupper for at det ikke har gått så bra i deres eget land. Så planlegger de å sprenge en bombe eller skyte ned mennesker, for å skape frykt hos alle som lever i landet eller i området der terroren skjer. De sprenger bomber der det er mange mennesker, slik at alle skal bli redde. Derfor passer politiet og andre ekstra på flyplasser, på tog, på busstasjoner og steder hvor det er mange mennesker samlet. Politiet vil skremme skremmerne. Vi kommer til å ta dere!
 
Det finnes grupper som utfører terrorhandlinger i mange land rundt omkring i verden som tilhører forskjellige religioner og forskjellige kulturer. I media hører vi mest om de terrorgruppene som befinner seg nærmest oss og som påvirker oss mest. I Norge hører vi mest om terrorhandlinger knyttet til land som er muslimske. De fleste menneskene i disse landene tror på Islam, som er en religion hvor de kaller Gud for Allah. Det betyr ikke at de som tror på Islam er terrorister. De fleste som bor i disse landene er som oss, de vil ikke ha krig eller terror, de er vanlige folk som vil leve i fred. Men det finnes noen grupper som tror på Islam som har våpen og bomber. De kommer også med terrortrusler og de er kriminelle fordi de dreper eller truer med å drepe uskyldige folk.
 
I mange av de landene med terrorgrupper som kaller seg islamister, har det gått veldig dårlig. Mange lever i fattigdom, og mange av landene har hatt krig og uro. Vi tror at mye av uroen kommer på grunn av dårlige ledere i landet som har sørget for seg og sine, mens resten av folket lever i nød og fattigdom og har ikke arbeid. Terroristene sier at det er vår skyld. Men vi har jo ikke valgt lederne deres. Noen land som har hatt terrorgrupper er land som Libya, Syria, Irak og Algerie. Samtidig er det ofte krig og konflikt med bombing og raketter mellom Palestina og Israel. Palestinerne er arabere og muslimer, mens israelerne er jøder og tror på en religion som heter Jødedommen. Mange mener at Israel som har mye mer militærmakt enn palestinerne bruker for mye bomber mens Israel sier at de må forsvare seg fordi palestinerne sender raketter inn i byene deres. Vi sier dette for at du skal forstå at noe av den uroen som er i verden, spesielt i araberverdenen og det vi kaller Midtøsten, har sammenheng med at det blir laget terroristgrupper som også skremmer andre land langt borte.
 
Hva kan vi gjøre mot terrorisme? Hjemme i Norge må vi stole på at politiet, som lytter på mobiltelefoner og følger med på nettet, kan stoppe terrorister før de gjør noe. Om de får vite at det er en fare for (trussel om) terror vil de passe ekstra på for å hindre at noe skal skje. Da passer de på flyplasser, tog, busser, og viktige bygninger som der regjeringen holder til. Der mange mennesker samles, f.eks. til et møte i sentrum av en by, vil de også passe bedre på. Likevel kan vi aldri si at terror ikke kan skje hos oss. Vi må leve som normalt i Norge, gå på skolen, spille fotball, fordi, om vi lar oss skremme så ‘vinner’ terroristene litt, fordi skremmingen deres gjør at noen blir så redde at de ikke kan gjøre som de pleier. Det er det terroristene alltid ønsker, at alle skal bli redde. Ingen skal føle seg trygge. Men på de aller, aller fleste stedene i Norge er det jo trygt, for terroristene er veldig få, og de kan jo ikke være mange steder samtidig.
 
Når det skjer terror, blir voksne forskrekket. Også når vi ser terror på tv eller internett fra andre steder i verden. Det betyr ikke at vi er veldig redde. Vi er forskrekket fordi det finnes slike skremmere, men vi vet jo godt at de ikke kan komme mange steder.
 

Hvorfor bruker noen mennesker eller grupper terrorisme?

Det er nok litt ulike grunner til at mennesker eller grupper bruker terrorisme. Men felles for disse er at de gjerne vil oppnå noe. Som oftest vil de skremme, men de kan også gjøre det for å presse frem en reaksjon.

Oftest kommer det terror når noen vil at andre skal tenke som dem og de ikke vil godta at det tenkes på en annen måte. Noen av terrorgruppene godtar ikke at barn (ofte jenter) skal få gå på skole, at man skal kunne kle seg som vil, og at man skal kunne tro og mene hva man vil. Andre vil at den sak de kjemper for skal få oppmerksomhet, slik at andre blir klar over hvordan de har det. De kan ha det helt forferdelig, men vi godtar ikke at de lar terroren gå ut over uskyldige.
 

Hva kan vi si når mor eller far er i tjeneste i et annet land?

Du som har en far eller mor som er ute i land hvor det skjer terror kan være mer redd for at noe skal skje enn andre. Det har du lov til, fordi de oppholder seg i et land som ikke er så trygt som vårt. Der er det terrorister. Da er det viktig at du vet om alt som blir gjort for at din mor eller far skal være trygg. De har mye beskyttelse rundt seg, de er forsiktige slik at de ikke oppsøker steder som er svært farlige og de bruker noe som heter «etterretning». Etterretning vil si at de får opplysninger fra mennesker som vet mye om hva som skjer der de er, fra droner (små ubemannede fly som kan overvåke et område), fra avlytting av telefoner og hva som går av beskjeder på internett. De har også mannskaper som overvåker områdene rundt der de er (observasjonsposter), slik at de kan vite om noe farlig er i ferd med å skje. Alt dette gjør at mor/far er tryggere enn andre i landet de er i. Likevel kan du bli redd om du hører eller ser noe i nyhetene eller på internett om terror der din forelder er. Da kan du vite at sannsynligvis er du mye reddere enn de som er der nede, for de vet hva som skjer rundt dem. Om du blir veldig redd så skal du snakke med den forelder du har hjemme eller en annen voksen om hva du tenker og opplever. Kanskje kan det tas en kontakt som gjør at du blir beroliget om at han/hun har det bra.

Det er viktig at du spør din forelder, eller andre voksne om ting du har hørt eller sett på nettet, i avisen eller på tv. Spør når det er ting som gjør deg redd eller sint. Det er ikke rart om du blir det, fordi det terrorister gjør er ofte svært skremmende og uforståelig og vi blir sint fordi det ofte rammer de som er helt uskyldig. Det du hører eller ser på tv eller leser på internett kan være lett å misforstå eller det kan være usant. Om du er under ti år, men også om du er eldre, kan det hende at du vil ligge inne hos mamma eller pappa et par netter om det har skjedd en terrorhendelse nært der pappa eller mamma er. Det synes vi at du skal kunne gjøre. Eller så kan soveroms-dørene være åpne noen dager. Vi tror at det beste du kan gjøre er å fortsette å gjøre det du pleier, men snakke med din forelder eller en voksen om du blir urolig.
 

Vi har laget noen fortellinger som kan gi idéer til samtaler med barn i ulike aldre:

Pappa som skal til Sudan i Afrika og trene soldater snakker med sin 5-åring
Kaja fem år: Hva er Forsvaret egentlig?
Pappa: Ja, det skal jeg si deg, Forsvaret er storebroren til Norge.
Kaja: HÆÆH?
Pappa: Tenk på når du går på Senteret sammen med storebroren din. Og så ser du noen skumle ungdommer, og så ser du de guttene som pleier å skremme de små på lekeplassen, du blir ikke redd da, ikke sant?
Kaja: Fordi jeg holder Olav i hånden, og ingen tør tulle med han. Han er bare halv-broren min!
Pappa: Jaja, da kan jeg si at Forsvaret er den store halv-broren til Norge. Du er morsom, du! Norge er et land, det vet du, og du vet at det er mange andre land.
Kaja: Sverige, Danmark, Tyskland, og Spania, der har jeg vært, og Sudan er et land du skal til. Men jeg vet ikke akkurat hva du skal gjøre. Jeg vil at du skal være her.
Pappa: Alle land har et forsvar som skal passe på landet. Norge har et forsvar så ingen kan komme og ta landet vårt. Det er ingen land som vil ta oss, fordi vi er venner med de andre landene. Men likevel har vi et forsvar hvis det skulle være noen slemme land som ville skremme eller ødelegge i Norge. Men det tør de ikke fordi den store halvbroren skremmer dem. De vet at vi har militære med fly, båter, kanoner og soldater. Vi skal ikke ta noen eller krige, vi skal bare være halvbroren som leier Norge trygt i verden.
Kaja: Olav har vist meg på globusen hvor Sudan er, og det er langt vekke, helt i Afrika. Kan ikke du være her og passe på oss?
Pappa: Norge er nesten verdens tryggeste land, og mange passer på alle i Norge. Politiet også. Og hele familien din. Jeg skal være vekke i 6 måneder og hjelpe Sør-Sudan fordi landet ikke har klart å få en skikkelig halv-bror som passer på dem. De heter Sør-Sudan fordi de var en del av Stor-Sudan, men de ville bli et eget land. Og da ble det krig i mange år, men nå er de blitt et eget land og skal styre og passe seg selv. Men så begynte de å krige inne i sitt eget land også. Nå skal de slutte med det og få et godt forsvar og jeg skal være med å lære dem til å passe på folkene sine og landet sitt.
Kaja: Okei da! Men vi kan snakke sammen på telefon når du er i Sudan?
Pappa: Det kan vi, i alle fall hver søndag. Norge har et stort hus og kontorer i Sør-Sudan, det heter ambassade, og de er med på å passe på at det er trygt for oss norske som skal være soldat-lærere der. Jeg gleder meg mest til å komme hjem igjen, det vet du.
Kaja: Ja, det vet jeg!
 
En storesøster Lotte på 18, snakker med lillesøster Else på 11 år om å være redd
Else: Er ikke du redd for jobben pappa skal gjøre når han drar 6 måneder til Irak for å fjerne terrorister, det er jo krig!
Lotte: Pappa skal ikke krige, han skal være med i støttegruppe for de som skal bekjempe ISIS som vil overta fredelige land i Nord-Irak.
E: Men det er jo farlig der, jeg har jo lest om terrorister og ISIS på nettet jeg og. Og de kidnapper jo folk og legger de ut til salgs for å tjene penger til krigen sin. Jeg leste at det er en risikosone der pappa drar. Hva betyr det og hvorfor velger han det?
L: Det må du helst spørre ham om, men vi må jo ha folk som tar risiko her i landet også. Tenk på politi på jakt etter væpnede drapsmenn, eller brannmenn på toppen av en 15 meter høy stige som forsøker å få en person ut av loftsvinduet før personen brenner inne, eller de på intensivavdelingen på sykehuset som tar imot fire bevisstløse ungdommer som brannvesenet har skåret ut av bilen de kolliderte med!
E: Jeg er ikke dum heller, men de som hjelper dem, de dør jo ikke av det!
Lotte: Det gjør faktisk ikke de som reiser ut i oppdrag fra Norge heller, faktisk nesten ikke. Jeg vet jo det du vet at noen kan bli drept av landminer og av snikskyttere, men heldigvis er det veldig sjelden. De som reiser fra Norge vet mye om hvordan de skal passe seg for terrorister. Du er nesten ungdom nå og skjønner at det ikke er trygt alle steder i verden. Hverken hjemme eller ute. Noen må ta de utsatte jobbene, og det er vi glade for. Vi er avhengig av dem.
Else: Faren til Lise i klassen min er hjertekirurg, men hun vil ikke vite hva faren har gjort på jobb og om noen har dødd. Men jeg vil gjerne vite mer om hva pappa virkelig skal gjøre og hvor farlig det er, om det rett og slett er krig han er med på!
Lotte: De som drar ut fra det norske forsvaret nå skal lære opp og trene andre som skal ut i de virkelig farlige oppdragene for å beskytte folk og bekjempe terrorister. Det kalles for skarpe oppdrag. Men hvis de norske skal delta mer direkte får du vite det, men militæret kan ikke røpe alt hva de planlegger der ute og hvor mange som skal delta. Jeg er ganske enig med Lise jeg, enig i at hun velger å leve i sin barneverden og ikke på kirurgisk avdeling fra dag til dag. Det handler om to verdener. De voksne tar sine valg i sin verden, og vi må leve så godt vi kan i vår verden. Kanskje velger du og jeg en gang også jobber som vi ikke kan snakke så mye om til barna våre. Så det er best om du går på trening og har det så bra du kan ha det.
Else: Det var ikke noe særlig til trøst!
Lotte: Jeg er ingen trøster, men jeg er søster! Jeg er veldig glad i deg og jeg vil at både du og jeg skal bekymre oss minst mulig og leve mest mulig som vanlig, uten at vi må tenke så mye på pappas jobb. Det er jeg sikker på at han vil at vi skal gjøre også.
Else: Det er lett å si, det!
Lotte: Det er derfor jeg kan si det! Kom så skal du få en klem.
 
En bestefar samtaler med Aksel, sitt 9 år gamle barnebarn om terrorisme
Bestefar: Det var noe du ville spørre om?
Aksel: Ja, det var om terrorisme og hva det er, for de store barna snakker om det hele tiden.
B: Hva har de sagt da?
A: De har sagt at terrorister sprenger og dreper og at de kan komme her, og at noen har et belte med sprengstoff under genseren og så går de der det er mye folk og sprenger seg selv og de dør og mange andre dør.
B: Da var det jammen bra du kom til meg for å snakke om det, så du ikke går med slike tanker helt alene. Du vet at jeg er ganske gammel, jeg er født i 1937.
A: Da levde du under krigen, det har pappa sagt, er terrorisme en slags krig?
B: Du er en våken gutt. Ja, det er det, i alle fall har de lært dette forferdelige av kriger. Da jeg var 6 år gammel, som du vet er jeg født på Vestlandet, da skjedde en veldig terrorhandling fra tyskerne, ikke så veldig langt fra der vi bodde. Stedet het Telavåg, og vi kan lese om det på nettet etterpå. Der var to tyskere blitt drept av nordmenn fordi det var krig. Da kom tyskersjefen i Norge sammen med mange soldater og sprengte husene, satte alle barn og mødre i båter for å få dem vekk, og så tok de mange av mennene til fange og sendte dem til Tyskland hvor de døde. De sprengte hele den lille bygda i småbiter for å skremme alle fra å gjøre motstand mot tyskerne som nå bestemte over Norge. Vi kan si at terrorister, de som driver med terrorisme, også driver en slags krig. De vil skremme.
A: Betyr terrorisme å skremme?
B: Ja, det gjør det. Terror er et gammelt latinsk ord som er blitt brukt for over to tusen år siden. Noen ganger sier vi at en person som er blitt mobbet lenge av en gjeng, at de har terrorisert ham eller henne. Men vi bruker ordene som begynner med terror, mest om det du spør om. Det vil si at terror og terrorisme er veldig skremmende handlinger. Da handler det om å sprenge i folkemengder, styrte fly, sprenge busser og tog, ja til og med på muséer har de sprengt og skutt turister. De vil skremme.
A: Hvorfor gjør de det? De som går på muséer vil jo bare se på gamle ting?
B: Nå spør du veldig godt! I et land i Nord-Afrika som heter Tunis, kommer det mange turister. Mange. Da tjener staten i Tunis mange penger. Staten det er de som har makten i landet. Ofte er det slik at terrorister er mot staten og vil skade de som styrer i landet. Det var mange turister som avbestilte flyreisen til Tunis etter terroren mot muséet. Da taper staten mange penger. Det kan også hende at de som styrer er dårlige, og at det er stor urettferdighet i landet. Urettferdighet fordi noen få rike har masse penger, og mange, mange er fattige. Da kan det komme terrorhandlinger. Terrorhandlinger er alltid forferdelige og gale fordi de rammer uskyldige. Vi kan ikke unnskylde terrorister, de må tas! Forresten, du har sikkert hørt ordet religion?
A: Ja, det er farlig!
B: Jaja, jeg skulle egentlig si neinei, men du har litt rett. Religion er det folk tror på, og i de fleste store religioner som mange tror på har de en Gud og en profet som sier hvordan de skal leve. Muslimene har Allah og Muhammed, de kristne har Gud og Jesus. Religionene handler mye om at vi skal tro på å gjøre det gode, men de kan også få oss til å tro at det er rett å gjøre det onde. For eksempel drive terror mot de som tror noe annet enn dem fordi de tror det rette. Da blir religion farlig. Dette er vanskelig for deg å forstå, Aksel, men jeg skal forklare deg mer når du blir eldre om hvorfor vi snakker så mye om terrorister og religionen deres.
A: Er du redd noen gang, når det er mye folk et sted du er på, eller når du flyr til Bergen?
B: Aldri! Vi har et veldig godt terror-politi i Norge, og hverdagen hos oss er trygg. Det har jo hendt i Norge, det er sant. En av de verste terrorhandlingene skjedde for bare fire år siden. Det var Anders Behring Breivik. Men han var en gal mann som var alene og helt skrudd i hodet. Meg skal de ikke skremme. Om en terrorist sprengte nedi gata her i morgen, så vil jeg gå til kjøpesenteret på opp-siden og kjøpe melk og brød dagen etter, akkurat som før.
A: Du er en modig mann, bestefar!
B: Ikke akkurat så veldig modig da, men jeg har levd en stund.
Publisert 9. november 2015 21:13.. Sist oppdatert 28. juni 2016 10:53.