Tekst: Anders Fjellestad Foto: Marius Lauritsen og privat
Det er januar 2010, og Helene Hilmarsen sitter i en fremskutt base litt sør for Meymaneh i Afghanistan. Den unge grenaderen har tjenestegjort som operasjonsassistent i det krigsherjede landet et par måneder. Fra basen holder hun kontakten med norske soldater ute i felt, og med hovedbasen i Meymaneh. En gruppe norske soldater har nettopp forlatt leiren, og kort tid etter kommer meldingen: Den ene stridsvognen har kjørt på en veibombe, og en norsk soldat er død. Tidligere på dagen hadde Hilmarsen spist frokost med ham. Den 21 år gamle operasjonsassistenten får krigens brutalitet rett i fanget.
– Jeg hadde nok vært litt naiv frem til det tidspunktet. Jeg trodde ikke noe skulle skje med meg eller noen jeg kjente. Akkurat den dagen forsvant den «rosa skyen» min brått, forteller Hilmarsen.
OVERRASKELSEN
Helene Hilmarsen dro til Afghanistan med store forventinger og et ønske om å bidra. Men det skulle bli langt tøffere enn hun så for seg. Veibomben i januar 2010 var bare én av flere alvorlige hendelser som rammet den norske styrken. Men først skal vi litt tilbake i tid – til da hun søkte seg til Forsvaret på anbefaling fra faren. Førstegangstjenesten avtjente hun i Sambandsbataljonen på Bardufoss, og hun trivdes så godt at hun fortsatte som grenader. Så dukket muligheten for internasjonal tjeneste opp.
– Jeg søkte for å vise interesse, og fordi jeg ønsket å tjenestegjøre i utlandet. Men jeg ble veldig overrasket da jeg faktisk fikk stillingen, for jeg var jo ganske ung og uerfaren, forteller Hilmarsen.
På tampen av 2009 dro hun til Meymaneh i Afghanistan.
– Tjenesten var spennende og lærerik på så mange måter. Og det var givende å se at det jeg hadde trent på, faktisk fungerte. Og det var mange flotte mennesker i kontingenten.
HAN HELT SPESIELLE
Og
en av soldatene i den norske kontingenten ble ekstra spesiell for
Hilmarsen. De kunne sitte i timer og prate, og etter hvert ble hun og
han svært tette. Samtidig holdt de også tilbake. Nå var de i tjeneste,
og forholdet kunne de utvikle etter Afghanistan. Men sånn skulle det
ikke bli.
Da hun dro tilbake til Norge
forsommeren 2010, skulle han tjenestegjøre i Afghanistan en liten stund
til. Det siste hun sa til ham, var at han måtte komme hjem igjen med
livet i behold.
Men to uker senere kom meldingen om at fire norske soldater var drept av en veibombe.
–
Lillebroren min kom løpende inn på rommet mitt og sa at fire norske
soldater var drept i Afghanistan. Jeg fikk litt panikk, for jeg visste
jo ikke hvem eller hva. Vanligvis var jo jeg den som satt på all denne
informasjonen, sier Hilmarsen.
Hun
hadde ingen å kontakte, hun sto ikke oppført som pårørende noe sted. De
var jo ikke offisielt kjærester, og nesten ingen visste om forholdet
mellom dem. I stedet ventet hun hele natten på å få vite hvem som var
drept. Så plutselig dukket bildet av ham opp på en ekstra nyhetssending
på NRK. Han var én av de drepte.
– Da raste min verden sammen. Det var veldig tøft, sier hun.
FEM TIMER HOS SJEFEN
Det
ble for vanskelig å gå hjemme og tenke, så hun dro til en venninne som
hun hadde tjenestegjort med i Afghanistan. Sammen dro de til
båreseremonien for å ta farvel med ham hun var blitt så glad i. Ingen i
familien hans visste om henne, eller hvem hun var.
–
Jeg visste jo ikke om jeg var velkommen i båreseremonien, og jeg var
veldig usikker om jeg skulle dra. Men jeg er veldig glad for at jeg dro.
Det var en veldig fin seremoni, og det det var godt å få sagt «ha det»
til ham, forteller hun.
Etter sommeren
begynte hun i ny stilling i Forsvaret i Bodø, men hun fortalte ingen om
sorgen og opplevelsene. Hun ville ikke oppfattes som et offer.
– Jeg tenkte at dette er mitt problem, min sorg og at dette skal jeg komme gjennom selv, sier Hilmarsen og legger til:
– Men det funket naturligvis veldig dårlig.
Kollegaene
lurte på hvorfor hun reagerte kraftig på tilsynelatende småting. Og
hvorfor hun var så ukonsentrert. Til slutt kalte sjefen henne inn til
kontoret sitt, og han spurte henne rett ut: «Hva er det som er galt?» Da
begynte hun omsider å fortelle. I fem timer fortalte hun alt: Om
opplevelsene, minnene og sorgen over å ha mistet ham hun var så glad i.
– Det var starten på min bedring. Jeg lærte at jeg må være åpen og tørre å si hva jeg føler.
VEIEN TIL ÅPENHET
Samtalen
på sjefskontoret ble en ny start. Hun laget et foredrag som hun holdt
for dem hun jobbet med i Bodø. Da hun startet på krigsskolen, fikk hun
hjelp fra flinke veiledere til å utvikle seg. Hun holdt nye foredrag for
medstudentene, og siden fortsatte snøballen å rulle. Hilmarsen ble
invitert til stadig nye konferanser og samlinger for å fortelle om sine
erfaringer og tanker. Tilhørerne ble berørt av den sterke historien
hennes.
– Jeg fikk så mye tilbake fra
dem som hørte på. I begynnelsen holdt jeg foredrag for min egen del, men
nå holder jeg foredrag mest for å hjelpe andre. Klarer jeg å berøre én
person i salen, så er det verdt det, sier Hilmarsen.
Hun ser nå i ettertid at hun ikke var mentalt forberedt på hva som kunne skje i Afghanistan.
– Jeg var nok litt naiv. Samtidig tror jeg Forsvaret nå har mye mer fokus på å forberede folk på hva som kan skje. Dessuten har det blitt mer åpenhet og oppmerksomhet om dette i samfunnet generelt. Det skaper mer bevissthet for dem som skal ut på oppdrag, sier hun.
| tjeneste_1552_helenehilmarsen | tjeneste_nvk_2017 | /tjeneste/veteraner/arrangementer/veterankonferansen/2017 | /media/PubImages/ml2017-6412.jpg | Les mer: Nasjonal veterankonferanse | Den nasjonale veterankonferansen arrangeres årlig for å styrke veteransamarbeidet i Norge. | | tjeneste_1552_helenehilmarsen | | http://forsvaret.no/Lists/RelatedPages/DispForm.aspx?ID=2637 |
RAMLET NESTEN AV STOLEN
Mange har takket Hilmarsen for at hun har valgt å være åpen, for det er ikke alltid helt problemfritt å tjenestegjøre utenlands. Folk kommer til henne med sine historier, de har takket henne, og de blir inspirert til å være åpne selv. Og de har nominert henne til veteranprisen. Nå er Hilmarsen en av kandidatene til Forsvarssjefens veteranpris 2017.
– Jeg synes det er helt surrealistisk og holdt på å ramle av stolen da jeg fikk telefonen. Dette er stort og helt uforventet, sier hun og legger til:
– Som ung skiller jeg meg nok litt ut. Men det er fint at også vi unge blir inkludert i veteranbegrepet, for det er flere av oss som også har tunge opplevelser, sier hun.
I dag er Hilmarsen løytnant og troppssjef i Luftvernbataljonen på Ørland. Og hun har ingen planer om å slutte å dele sin historie.
– Jeg har flere ganger lurt på hvor lenge jeg skal holde på med foredragene, for det er tøft å åpne seg på denne måten. Men samtidig ser jeg at det gir noe til andre, derfor fortsetter jeg å gjøre dette. Jeg vil alltid jobbe for veteraner og for å skape åpenhet.
Vinneren av veteranprisen avsløres 7. november, når forsvarssjefen deler ut prisen under veterankonferansen i Sandefjord.