Forsvarets veteraner<img alt="" src="/media/PubImages/tkafgC9781.jpeg" style="BORDER:0px solid;" />Forsvarets veteranerMøt noen av våre veteraner, les historiene deres, og lær om tilbudene Forsvaret har til de som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner.http://forsvaret.no/veteranmagasinet
Sikrer soldatene før utenlandstjeneste<img alt="" src="/media/PubImages/tkirakC8056.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Sikrer soldatene før utenlandstjenesteGrundige forberedelser og juridiske avtaler må på plass før norske styrker kan reise utenlands. Uten dette, øker risikoen for våre soldater.http://forsvaret.no/veteranmagasinet/konflikt-til-kontingent
– Og så kom pappa hjem …<img alt="" src="/media/PubImages/tkR7299b-3.jpg" style="BORDER:0px solid;" />– Og så kom pappa hjem …Når skuddene akkurat har haglet så tett rundt ørene dine at du kan kjenne lufttrykket, er det ikke nødvendigvis så lett å ringe hjem. Spesielt ikke når din fire år gamle datter har bestemt seg for å straffe deg.http://forsvaret.no/veteranmagasinet/hjemkomsten
Med medisinsk personell som våpen<img alt="" src="/media/PubImages/tkafgL7C1984.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Med medisinsk personell som våpenAmbulanseoppdragene eskalerte kraftig i Afghanistan sommeren 2010. Likevel ble det norske styrkebidraget en suksess. Oberst Rolf Folland vet hvorfor. http://forsvaret.no/veteranmagasinet/min-historie
Krig blant folket<img alt="" src="/media/PubImages/arkiv_fms2005_1678_document.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Krig blant folketHva gjør du når du tilbyr helsehjelp og mennene i landsbyen jager bort dem som har mest nytte av den? Utfordringene er mange for vestlige soldater i Afghanistan – og nordmenn blir berømmet for sin evne til å løse dem.http://forsvaret.no/veteranmagasinet/konflikt-og-kultur
Det vanskelige valget<img alt="" src="/media/PubImages/Siem%20Pilot-2-redningsaksjon-foto-Kripos-2.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Det vanskelige valgetFlere båter med migranter er i ferd med å synke. Hvem skal man redde først? Odvin Nilsen, militær rådgiver på «Siem Pilot», må ta avgjørelsen sammen med styrkesjef Lise Dunham fra politet.http://forsvaret.no/veteranmagasinet/siem-pilot
Bæreia-effekten<img alt="" src="/media/PubImages/Toppbilde-Bæreia-2.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Bæreia-effektenHva trekker en ung veteranjente og en barsk MC-kar til Forsvarets veteransenter for å padle kajakk, grille og spille golf med andre veteraner?http://forsvaret.no/veteranmagasinet/baereia
Brobyggeren<img alt="" src="/media/PubImages/20140818th_%205862.jpg" style="BORDER:0px solid;" />BrobyggerenUnder utenlandstjeneste bygget han ofte gode relasjoner mellom soldater fra ulike kulturer. Nå jobber veteraninspektør Tom Guttormsen systematisk for å bedre veteranenes sak på hjemmebane. http://forsvaret.no/veteranmagasinet/veteraninspektoren
– By dem ikke krøttervogna!<img alt="" src="/media/PubImages/20150918tk_001.jpg" style="BORDER:0px solid;" />– By dem ikke krøttervogna!Jon Michelet: Jeg sitter her med et brev fra en sinna sørlending. Han er ikke sint på grunn av noe som har hendt ham personlig. Han er sint på grunn av noe som hendte en norsk marineskytter for sytti år siden.http://forsvaret.no/veteranmagasinet/michelet
Duellen<img alt="" src="/media/PubImages/20150820th_-NTY.jpg" style="BORDER:0px solid;" />DuellenÉn har tjenestegjort i Libanon i 1989, den andre i Afghanistan i 2010. Hva er det egentlig som skiller fortidens og nåtidens veteraner i møtet med internasjonale operasjoner?http://forsvaret.no/veteranmagasinet/duellen
Slik følger Forsvaret opp<img alt="" src="/media/PubImages/_ST_0135.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Slik følger Forsvaret oppFra seleksjon og helsesjekk, til medaljeseremoni og ettårssamling. Dette er noen av tiltakene Forsvaret gjennomfører for å følge opp våre veteraner.http://forsvaret.no/veteranmagasinet/veteranoppfolging
Ildsjelen<img alt="" src="/media/PubImages/20150630_tk_002.jpg" style="BORDER:0px solid;" />IldsjelenÅ jobbe frivillig for veteranene er blitt en livsstil for Per Christian «Pekka» Jacobsen (49) etter at han kom hjem fra tjeneste i Bosnia-Hercegovina i 1994.http://forsvaret.no/veteranmagasinet/ildsjelen
Med livet som innsats<img alt="" src="/media/PubImages/Gorazde_bilde%201.jpg" style="BORDER:0px solid;" />Med livet som innsatsSkuddene hagler, men sanitetstroppen fortsetter likevel evakueringen. Lederen for forsvarssjefens stridsdekorasjonsråd, Johan Brun, kaller dette for det verste kapittelet i Hærens sanitet sin historie. Nå får hele troppen innsatsmedalje. http://forsvaret.no/veteranmagasinet/med-livet-som-innsats

 

 

DuellenDuellenhttp://forsvaret.no/media/PubImages/20150820th_-NTY.jpghttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=3747Én har tjenestegjort i Libanon i 1989, den andre i Afghanistan i 2010. Hva er det egentlig som skiller fortidens og nåtidens veteraner i møtet med internasjonale operasjoner?Én har tjenestegjort i Libanon i 1989, den andre i Afghanistan i 2010. Hva er det egentlig som skiller fortidens og nåtidens veteraner i møtet med internasjonale operasjoner?

​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​​Personalia
Navn: Tor-Inge Kristoffersen
Alder: 47
Bosted: Vestby
Operasjon: UNIFIL (United Nations Interim Force in Lebanon)
Stilling i operasjonen: Operasjonsassistent
Utreise: Mai 1989
Hjemreise: November 1989
Navn: Simen Aune
Alder: 26
Bosted: Oslo
Operasjon: Afghanistan
Stilling i operasjonen: Skytter
Utreise: August 2010
Utreise: Desember 2010
Hvorfor reiste du ut?
TK: – Først og fremst var det eventyrlyst. Jeg var 21 år og hadde gjennomført førstegangstjenesten ett år tidligere. Jeg satt på jobb og kjedet meg da jeg så et oppslag fra Forsvaret på baksiden av Vi Menn. Der sto det hvordan du kunne søke deg til utenlandstjeneste i Libanon. Jeg søkte, og plutselig fikk jeg innkallelse. Jeg hadde også hørt mye fra slektninger som hadde seilt i utenriksfart, og syntes det hørtes spennende ut. Litt tilfeldig, men mest utreisetrang. SA: – Jeg jobbet i Telemark bataljon, som er en avdeling med mange utenlandsoppdrag. Ved å søke meg til bataljonen hadde jeg egentlig også tatt valget med å reise til de operasjoner min avdeling ble gitt, selv om det var en viss mulighet for å bli igjen hjemme. Da oppdraget kom, var det ingen tvil om at jeg ville bidra.
Hvordan selekterte Forsvaret, og satte sammen personellet?
TK: – Det var tre–fire tusen søkere, hvis jeg husker riktig. Jeg vet ikke om Forsvaret gikk nøye igjennom søkerne, eller bare valgte tilfeldig hvem som skulle være med på oppdraget, men jeg var i alle fall heldig. SA: – Forsvaret ga oppdraget til Telemark bataljon, som deretter valgte en av sine eskadroner eller kompanier. I dette tilfellet ble det min avdeling, Stridsvogneskadron 1. Flere spesialiststillinger måtte også fylles fra andre avdelinger.
Hvordan var forberedelsesfasen i forkant av operasjonen?
TK: – Vi hadde et forkurs på Sør-Gardermoen som varte i tre uker. Vi fikk utdelt uniformer, ble vaksinert og var gjennom legesjekk. De første dagene besto av repetisjonsøvelser med blant annet skyting og sanitet. Vi fikk også litt informasjon om Libanon og Midtøsten, de forskjellige partene og hva oppdraget vårt gikk ut på. Vi skulle hovedsakelig sørge for at freden ble opprettholdt.​​​ SA: – Vi trente ganske tidlig som en samlet enhet. Vi begynte helt fra scratch, sånn at alle fikk samme forståelse for de ulike redskapene og ferdighetene. Det er viktig for samarbeid og kommunikasjon oss imellom. Vi brukte litt mer enn tre måneder på forberedelse, nesten hver dag fra morgen til kveld. ​

 

 

IMG_3073IMG_3073http://forsvaret.no/media/PubImages/IMG_3073.JPGhttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=3910Tor-Inge, 21 år gammel, på plass i Libanon etter tre uker hektisk opplæring i Norge.Tor-Inge, 21 år gammel, på plass i Libanon etter tre uker hektisk opplæring i Norge.
Bilde 10Bilde 10http://forsvaret.no/media/PubImages/Bilde 10.jpghttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=3908Simen trivdes som skytter, og sier det var en spennende og lærerik jobb under oppdraget.Simen trivdes som skytter, og sier det var en spennende og lærerik jobb under oppdraget.


Følte du deg godt nok forberedt før utreise?
TK: – Vi var vel egentlig ikke godt nok forberedt. Jeg mener vi skulle hatt litt mer opptrening i forkant. Mange av oss, deriblant meg, hadde ikke vært ute før. Vi fikk tre uker på oss til å bli kjent med hverandre, lære om oppdraget og ruste opp ferdighetene våre. Det ble ganske hektisk under en relativt kort periode. SA: – Det gjorde jeg absolutt. Mens vi trente skjedde det mye der nede. Kort tid før vi dro, mistet fire norske soldater livet i den provinsen vi skulle til. Derfor opprustet vi treningen ganske heftig.
Hvordan var møtet med operasjonen da du kom til utlandet?
TK: – Det var et brutalt møte. Vi landet i Israel på ettermiddagen og ble transportert i en lastebil til den libanesiske siden midt på bekmørke natta. Da vi våknet opp neste morgen til dagslys, fikk vi se hvordan det egentlig så ut, og alt av lukter og inntrykk kom strømmende inn. Det var et lite sjokk. SA: – Det ble nesten et slags antiklimaks for oss, for det var blitt litt roligere enn vi hadde trent på. Vi hadde trent til det verste, men opplevde ikke like harde trefninger som forventet. Det tok ikke lang tid før den første alarmen gikk, men såpass godt forberedt som vi var, føltes det helt naturlig.
Samsvarte virkeligheten utenlands med inntrykket du hadde fått i forkant?
TK: – Delvis, vil jeg si. Vi fikk jo litt informasjon om de forskjellige partene og fikk høre at det kunne bli noen tøffe tak, men vi var ikke forberedt på all den skytingen og artilleriet som dundra hele døgnet. Jeg føler at opplæringa startet da vi kom dit. SA: – Omgivelsene var nye. Til å begynne med var det utfordrende å forholde seg til ekstremt høy temperatur, lukten og landskapet. Vi var på vakt med én gang vi kom ned til provinsen, jeg følte trusler var overalt. Eksempelvis fikk vi beskjed om at fienden brukte gule plastkanner til å oppbevare sprengstoff, så hver gang vi så slike kanner ble vi mistenksomme. Men faktum er at lokalbefolkningen bruker gule plastkanner til absolutt alt mulig. Vi kunne aldri vite, så det ble litt anspent, som forventet. Jeg hadde fått inntrykk av at det kanskje skulle være enda mer anspent, men det var ganske rolig der. Og jeg vil heller ha det den veien enn den andre.
Hvordan var dagliglivet i operasjonen?
TK: – Stort sett hadde jeg tolvtimers vakter som operasjonsassistent. Mine oppgaver besto av å overvåke sambandene til de forskjellige kompaniene, samle inn rapporter fra alle som var ute og følge med på alt som skjedde. Jeg førte også kart til morgenbriefen av bataljonsstaben. Sånn sett fikk jeg en veldig bred innsikt, og det var spennende. Vi bodde i enkle konteinerhus med tepper og skap som skillevegger, så det ble ikke mye privatliv. SA: – En vanlig dag i leiren startet gjerne med en treningsøkt, etterfulgt av en morgenbrief. Vi gikk gjennom hva som hadde skjedd dagen før, både i hele landet og i provinsen vi befant oss i. Ting som kunne være relevant for oss. Etter det hadde vi utdanning i form av enten teori eller praksis. Vi brukte også mye tid på vedlikehold av kjøretøy og utstyr. På kvelden ble det ofte trening eller en alkoholfri øl i skyggen.

 

 

Tors intops bilder-35Tors intops bilder-35http://forsvaret.no/media/PubImages/Tors intops bilder-35.jpghttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=3912Lokale barn ble veldig glade for cola og godteri. Bildet er tatt ved Cheeba i Libanon.Lokale barn ble veldig glade for cola og godteri. Bildet er tatt ved Cheeba i Libanon.


Hvordan var forholdet mellom dere og lokalbefolkningen?
TK: – Det var kjempebra. Vi spiste ofte på lokale restauranter og ble kjent med mange mennesker. De satte pris på at vi var der for å hjelpe dem. Vi ble veldig godt kjent, og mange av dem, spesielt barna, lærte seg til og med norsk. I dag feires fortsatt 17. mai der nede. Vi ble en del av lokalsamfunnet. De fleste av oss som var der har en del av Libanon i hjertet. SA: – Forholdet vårt til lokalbefolkningen var relativt bra. Meymaneh var en rolig by i afghansk sammenheng, men vi tok ingen sjanser med sikkerheten. Spesielt etter hendelsene i 2006. Folk vinket og smilte stort sett alle steder vi beveget oss, men man merket ofte en underliggende fiendtlighet ute i distriktene. Barna syntes som regel det var svært underholdende når vi kom, men enkelte av dem syntes det var mest moro å kaste stein på oss. En av dalene vi besøkte, hadde svært dårlig kommunikasjon med omverdenen, og der trodde de vi var sovjetiske soldater. De hadde ikke fått med seg uttrekningen i 1989, eller hva som hadde skjedd i ettertid.
Fikk du noen oppfølging fra Forsvaret hjemme i Norge underveis i operasjonen?
TK: – Vi hadde ikke mange muligheter for å kontakte noen hjemme. Det var en omfattende prosess å kunne ringe hjem, så det gjorde jeg kanskje bare én gang. På bursdagen til moren min var det vel. Forsvaret tilbød ikke noen støttetjenester for familien hjemme i Norge mens jeg var ute. Med mindre det hadde skjedd meg noe, ble ikke familien kontaktet. SA: – Vi hadde en psykolog tilgjengelig på telefon fra Norge mens vi var der. Hjemme i Norge har Telemark bataljon også en egen familiekoordinator hvis noe skulle skje med familiene våre. En av mine medsoldater skulle bli far, og fikk barselpermisjon et par uker når tiden kom. Etter hvert fikk vi også et helt kurant trådløst internett, og vi hadde telefonbåser som vi kunne bruke til å kommunisere med familien hjemme.
Hvordan var det å komme tilbake til Norge etter operasjonen?
TK: – De første som ventet på oss, var tollerne. Så leverte vi inn utstyr på leir og var innom legen en tur. Vi var ute av porten ganske kjapt, rundt tolv timer etter vi hadde landet på norsk jord. Vi møtte en brå overgang fra å være militær til sivilist. Det var veldig rart. SA: – Det gikk greit, men jeg var sliten mentalt. Jeg gikk fra å ha konstant høyt adrenalinnivå, til å komme hjem og få slappe av. Det tok noen dager å få sove ut. Det er så klart en veldig følelsesmessig overgang og det får utslag på mange forskjellige måter. Jeg fikk tre gode tips fra Forsvarets psykolog. Det ene var å gå ut blant store folkemengder, og det var lett i julestria. Det andre var å få noen til å sprekke en ballong bak deg når du ikke forventer det, det opplevde jeg på et kjøpesenter mens jeg handlet julegaver. Det tredje var å kjøre på poser eller andre suspekte ting i veien, så lenge det ikke så ut som noe skadelig eller forstyrret kjøringen.
Hva slags oppfølging fikk du av Forsvaret etter hjemkomst?
TK: – Vi fikk beskjed fra legen om at vi skulle ta kontakt om vi trengte å snakke med noen, men utover det hørte vi aldri noe mer fra Forsvaret i ettertid. SA: – Tre måneder etter hjemkomsten samlet vi hele enheten. Vi snakket sammen om hva vi hadde gjort og opplevd i ettertid. Vi satt i grupper og utvekslet erfaringer. Feltpresten og feltpsykologen var også til stede. Alle fikk fortelle sine versjoner av hvordan de opplevde oppdraget, og vi ble til slutt enige om hva som faktisk hadde skjedd, for det kan ofte variere fra person til person. Det er lurt å åpne seg opp og dele følelser. Jeg har sett flere av mine medsoldater gråte, og det er helt naturlig. Det gjorde godt for meg og de andre.

(​I 2012 innførte Forsvaret ettårsprogrammet for veteraner.​) 

 

 

IMG_3354IMG_3354http://forsvaret.no/media/PubImages/IMG_3354.JPGhttp://forsvaret.no/media/PubImages/Forms/DispForm.aspx?ID=3911Her får de ferske soldatene en omvisning, for å bli kjent med området.Her får de ferske soldatene en omvisning, for å bli kjent med området.

​​
Hvordan tror du det er å tjenestegjøre utenlands i dag sammenlignet med for 30–40 år siden?
TK: – Det er som natt og dag, tror jeg. I dag trener de nok mye mer og over lengre perioder før de drar ut. De er nok bedre militært sett. Vi var en gjeng med mange forskjellige bakgrunner, så vi fikset det meste praktiske selv på strak arm. Noen var snekkere, andre var elektrikere, så uansett hva vi trengte å f​å gjort, var det noen som kunne bidra. Jeg tror Forsvaret har lært veldig mye siden tiden i Libanon. Samtidig er dagens operasjoner noe helt annet enn det vi gjorde. I teorien hadde vi ikke fiender i Libanon. SA: – Jeg vet at det er mye mer opptrening. Nå får man minimum tre måneder opptrening og erfaringsutveksling med dem som nettopp hadde vært der før oss. Vi delte også erfaring med de neste som skulle dit etter oss. Det er en veldig bra og betryggende ordning.
Hva har deltakelsen i utlandet betydd for deg personlig?
TK: – Jeg har aldri angret på at jeg dro til Libanon. For min del kunne jeg gjerne vært der lenger. Det er en del av livet mitt. Samholdet med både medsoldatene og lokalbefolkningen er noe jeg alltid vil huske. Jeg fikk venner jeg fortsatt har mye kontakt med. Libanon var et eventyr. SA: – Min deltakelse betyr ganske mye for meg. Jeg var 21 år, så det var jo formende. Jeg har blitt en mye roligere og mer reflektert person. Små bekymringer her hjemme betyr ikke så veldig mye lenger. Jeg har lært mye om verden, og at vi har det ganske bra her til lands. Jeg har et ønske om å dele våre fordeler​ med andre som ikke har det så bra. Ta for eksempel flyktningene fra Syria, jeg har sett deler av det de opplever, og det er noe jeg ikke unner noen. Kan vi hjelpe, burde vi gjøre det. Jeg har lært ufattelig mye, og er glad for at jeg dro til Afghanistan.

Les flere veteranhistorier fra internasjonale operasjoner.

itjenes​tefornorge.no