Den bosniske våren: 30 år siden en av de mest dramatiske epokene i nyere norsk militærhistorie

I januar 1994 var de to nye avdelingene operative og klare til innsats. Men det som møtte dem i Bosnia-Hercegovina, var en brutal virkelighet preget av folkemord, etnisk rensning og seksuell vold. 

Komplisert treveiskrig i Bosnia

Krigen var på denne tiden en slags kompleks treveiskrig mellom kroater, bosnjaker (muslimer) og serbere. Voldshandlingene ble utført av både udisiplinerte og til dels kriminelle paramilitære grupper, men også av trente troppestyrker med internasjonal støtte. Å operere i en slik rå og kaotisk konflikt, var ekstremt utfordrende for de lett bevæpnede norske FN-avdelingene. 

Det skulle imidlertid ikke ta lang tid før de norske avdelingenes kompetanse likevel kom til nytte. Vi skal ta for oss tre dramatiske hendelser der norske soldater ble involvert og endte opp med å spille en avgjørende rolle.

Markale-massakren i februar 1994

Den 5. februar 1994, samtidig som resten av Norge gjorde seg klare for OL på Lillehammer, eksploderte en bombekastergranat på Markale-markedet i Sarajevo. Hele 68 mennesker mistet livet, og mer enn 140 ble skadet da det som sannsynligvis var en bosnisk-serbisk 120 mm bombekastergranat landet midt inne i en stor ansamling sivile som var ute på helgehandel.

Hendelsen rystet en hel verden. Avisen New York Times beskrev på forsiden hvordan «blod, armer, ben og biter av kjøtt» lå strødd utover. Flere av de sårede hadde behov for mer avansert sykehushjelp enn det som ble tilbudt i Sarajevo.

Ganske umiddelbart etter kom derfor forespørselen fra FN-hovedkvarteret om det norske sanitetskompaniet kunne stille med et kirurgisk team i den desperate situasjonen. Nordmennene sa ja, og tilbød i tillegg å sende pansrede ambulanser for å hjelpe med transport av sårede.

Evakuering under beskytning

Sent natt til 6. februar kjørte 24 norske soldater fra Sanitetskompaniet i fire pansrede SISU-ambulanser, eskortert av to svenske SISU-er, mot Sarajevo. Etter åtte timer nådde de frem til byen. Det kirurgiske teamet ble plassert på flyplassen i Sarajevo. Ambulansene transporterte sårede pasienter fra sykehusene i området og ut til flyplassen, og pasientene ble deretter evakuert via den amerikansk-ledede internasjonale luftbroen ut av Bosnia og til vestlige land.

I løpet av 6. og 7. februar evakuerte de norske soldatene 40 pasienter og 25 pårørende til Sarajevo flyplass, og videre til tryggere områder. Evakueringen skjedde til tider under beskytning. 

Denne operasjonen gjorde at den bosniske FN-kommandoen fikk øynene opp for at Sanitetskompaniet på få timer kunne forflytte seg til det sentrale Bosnia, og at deres pansrede ambulanser var egnet for oppdrag av en slik risikabel art.

Frykt for folkemord

De bosnisk-serbiske styrkene som beleiret byen, skjøt med artilleri fra de omkringliggende høydedragene, noe som bidro til å øke de sivile lidelsene. Situasjonen var fortvilet, og den bosniske presidenten Alija Izetbegovic uttrykte en betydelig frykt for at et folkemord kunne skje om ikke det internasjonale samfunnet snart involverte seg.

For å skaffe pålitelig informasjon om forholdene i Maglaj, valgte den multinasjonale FN-styrkens sjef, general sir Michael Rose, å sende inn to lag med observatører, såkalte Joint Commission Observers (JCOs). Disse JCO-lagene ble formelt ansett som UNPROFORs multinasjonale «øyne og ører» i operasjonsområdet. Likevel besto lagene i hovedsak av britiske spesialstyrkesoldater fra Special Air Service (SAS), en avdeling general Rose hadde nære bånd til.

Topografi på beleirernes side

Utvalgt til å fly disse inn i Maglaj, var den norske helikoptervingen NORAIR. Ingen av de andre FN-nasjonenes helikoptermiljøer skal ha vært villige til å ta på seg oppdraget med å fly general Roses SAS-soldater inn i byen.

Det var ikke så rart, for topografien var på beleirernes side. Maglaj lå lavt i terrenget, omringet av åsrygger på mellom 300 og 400 meter. Å fly inn dit var svært risikabelt.

Beskutt av varmesøkende missiler

Den første norske flyvningen var 11. mars 1994. Midt på mørkeste natten tok to norske Bell-412 av fra Tuzla og satte kurs mot Maglaj. Amerikanske og franske kampfly laget en «støyskjerm» for å maskere lyden av de norske helikoptrene som nærmet seg byen, mens et AWACS-overvåkningsfly bivånet det hele på noe avstand.

På bakken rapporterte et lag britiske spesialstyrkesoldater fra Special Air Service, om hvorvidt støyskjermen var effektiv. Det var imidlertid naturen selv som satte en stopper for dette forsøket. Is begynte å legge seg på helikoptrene, og nordmennene ble tvunget til å snu.

NORAIR prøvde igjen to dager senere. Denne natten var været bedre, og flyvningen inn mot Maglaj gikk bra. Nordmennene fikk landet på et jorde og sluppet av ni britiske SAS-soldater. Helikoptrene stod på bakken i kun et halvt minutt før de igjen tok av. Umiddelbart etter at helikoptrene lettet, ble de beskutt av to skulderavfyrte og varmesøkende SA-7 missiler. Begge bommet, men den ene skal ha vært faretruende nærme å treffe.

Prøvde å bevise bruk av indiskriminerende våpen

Den tredje Maglaj-flyvningen fant sted natt til 15. mars 1994. Denne gangen landet Bell-helikoptrene på byens fotballbane. Oppdraget var å bringe flere SAS-soldater inn i Maglaj, samt å frakte ut rester av skyts som kunne bevise at byen ble beskutt med indiskriminerende våpen. Det er våpen som rammer totalt blindt, og lett rammer sivile. det kan for eksempel være klasevåpen. 

Rotorbladenes brølende sus fylte luften da SAS-soldatene i ly av mørket løp ut i natten. Inn ble det lastet to sårede SAS-soldater og rester av et SA-2-missil.

Samtidig med dette ble området rundt fotballstadionet utsatt for artilleriangrep. Det norske helikoptermannskapet kom seg imidlertid også denne gangen helskinnet unna.

Plyndret nødhjelpskonvoi

Den 20. mars ble den første nødhjelpskonvoien på fem måneder sluppet inn i Maglaj. Samtidig med dette ankom regulære britiske FN-soldater byen.

I åskammene rundt lå imidlertid fortsatt bosnisk-serbiske styrker, og den påfølgende nødhjelpskonvoien ble plyndret da den tre dager senere forsøkte å kjøre inn til Maglaj.

Enda en gang setter FNs Bosnia-kommando sin lit til norske soldater

Den fjerde norske Maglaj-flyvningen ble igangsatt like etter dette. Den 26. mars ble en britisk vognfører alvorlig såret da panservognen han satt i, en Scimitar- oppklaringvogn, kjørte på en mine. Og igjen var det nordmennene FNs Bosnia-kommando satte sin lit til. 

NORAIRs helikoptermannskap fikk denne gangen med seg en lege og sykepleier fra det norske sanitetskompaniet NORMEDCOY i helikopteret. Også denne gangen ble NATO-kampfly sendt opp i luften for å lage en støyskjerm. Vel fremme fikk sanitetspersonellet brakt den sårede briten inn i helikopteret og fløyet ham tilbake til Tuzla.

Den såkalte Washington-avtalen mellom de muslimske bosnjakene og de bosniske kroatene sørget etter hvert for at en trygg veiakse kunne åpnes inn til Maglaj, og at forsyninger igjen kunne komme inn. NORAIR og NORMEDCOYs operasjoner var et substansielt bidrag inn i det taktisk militære arbeidet som tilrettela for denne gjenåpningen. 

Goražde-operasjonen i april 1994

Våren 1994 hadde Goražde, en mindre by øst i Bosnia, vært omringet av bosnisk-serbiske styrker i to år. De bosnisk-serbiske styrkene som beleiret byen, la ytterligere sten til byrden da de i slutten av mars dette året startet en 14 000-mann stor offensiv mot byen. Situasjonen ble raskt desperat for de nesten 70 000 menneskene som hadde søkt tilflukt i byen.

FN adgang til Goražde

FN ba NATO om bistand, og 10. og 11. april gjennomførte alliansen begrensede flyangrep mot de bosniske-serberne rundt Goražde. Dette avhjalp ikke situasjonen umiddelbart, men bidro til at 250 FN-soldater ble tatt til fange andre steder i Bosnia.

Etter advarsler om ytterligere bruk av luftmakt, gikk imidlertid de bosniske serberne med på en avtale om å flytte styrkene sine 3 kilometer vekk fra byen, samt gi FN adgang til Goražde.

FN satte hurtig opp en Goražde-styrke som skulle sendes til byen for å evakuere sårede sivile. De gode erfaringene med bruk av det norske sanitetskompaniet da granaten gikk av på markedet i Sarajevo i februar, gjorde at disse igjen ble spurt om å stille. 

Den 23. april kunne derfor en FN-kolonne bestående av en norsk sanitetsgruppe og et ukrainsk infanterikompani sette kurs mot Goražde. En fransk brigader var også med i følget. På vei inn mot Goražde kjørte kolonnen forbi mange bosnisk-serbiske kontrollposter. Situasjonen var preget av spenning og uro.

Søkte tilflukt i sykehuskjeller

Ved den siste veikontrollposten før Goražde kunne nordmennene observere en opphetet diskusjon mellom den franske brigaderen og den bosnisk-serbiske generalobersten – og senere dømte krigsforbryteren – Ratko Mladić.

Den norske sjefen for sanitetsgruppen, fenrik Kåre Brændeland, fikk etter hvert lov til å dra inn til byen for å bedømme situasjonen på det lokale sykehuset. Synet som møtte ham der, var sjokkerende. Hundrevis av pasienter, pårørende og sykehuspersonell hadde søkt tilflukt i sykehusets kjeller, som var preget av en kvalmende lukt og blod. 

Beleiringen av Goražde fortsatte imidlertid også etter den vellykkede evakueringsoperasjonen. Norge hadde et mindre roterende sanitetslag på plass i byen nesten helt frem til fredsslutningen høsten 1995. Også disse opplevde svært dramatiske hendelser og beskytning. 

----

Det er blant annet disse veteranene Forsvaret hedrer på Akershus festning 26. april.

Det har gått 30 år siden «den bosniske våren», men det gode militære håndverket som de norske soldatene la ned i sitt daglige virke har utvilsomt satt et varig preg på både veteranene selv, men også mange av de lokale bosnierne som de møtte på sin vei.

Kilder

• Håkon Lunde Saxi og Martin Lau Slåtten (2023), «Krig i Europa: Forsvaret på Balkan, 1992–2005», Fagbokforlaget.
• John Kifner (1994), «66 Die as Shell Wrecks Sarajevo Market» The New York Times, 6. februar 1994.
• John Pomfret (1994), «A Cry from Maglaj: ‘We Want to Live’», The Wahington Post, 9. mars 1994.