Edel dåd: Branninferno i ti meter høye bølger

Sørreisa, november 2013: Det nærmer seg øvelse. Marius Bekkevang er i Sambandsbataljonen, som er en kampstøtteavdeling til Hærens Brigade Nord.

Han gjør seg klar for å reise sørover på en militærøvelse som ikke bare skal trene dem på aktivitet i felt, men også trene på deployering og redeployering. Eller frakt av utstyr og materiell fram og tilbake til felt. Det som også kalles logistikk. Øvelsen er en av de største som arrangeres det året, og det er mengder av utstyr og materiell som skal transporteres fra Sørreisa i nord til Bergen i sør, med det sivile lasteskipet «Britannia Seaways». 

Materiellet de frakter om bord i «Britannia Seaways» denne novemberdagen i 2013, er alt fra strids- og lastevogner, felt- og beltevogner, og containere, til ammunisjon, våpen og drivstoff. Blant annet er 70 000 liter med Forsvarets spesialdrivstoff som skal brukes under øvelsen med om bord. Lasten blir fordelt på flere dekk. 

Sikret lasten med kjettinger

– Jeg hadde lappen på ganske mange av av bataljonens kjøretøy. Og var en del av det som kalles «Drivers party» – altså de som skal kunne operere kjøretøy om bord hvis det blir nødvendig, og også få det raskt videre ved ankomst, sier Bekkevang, om hvorfor han ble plukket ut til å følge transporten.

Bekkevang forteller at han og de andre som er med lastebåten sørover er med og hjelper lossegjengen med å laste alt om bord. De sikrer lasten med kjettinger og stropper, og alt  kontrolleres av besetningen på «Britannia Seaways», og av folk fra Forsvarets logistikkorganisasjon.

De legger fra kai og seiler først innaskjærs, før de setter kursen mot Norskehavet.

Bekkevang er hærmann og er ikke videre sjøvant. Værmeldingen varsler mye vind og høye bølger, så han forbereder seg på å bli sjøsyk. Det skal vise seg å bli den minste bekymringen hans det neste døgnet.

«Lounge»med utsikt til stordekket

De er tolv militært ansatte fra Forsvaret om bord, samt sivilt personell fra «Britannia Seaways». Han som leder gjengen fra Forsvaret, er major Øystein Mathisen. Han skal fungere som et bindeledd mellom «Drivers party»-gjengen, kaptein og besetning på lasteskipet, samt Forsvarets operative hovedkvarter ved behov.

Mathisen er også hærmann, men har, som del av utdanningen sin fra Sjøkrigsskolen i Forsvaret, vært kadett og seilt på lengre tokt med seilskuta «Statsraad Lehmkuhl»,

– Så jeg hadde i hvert fall vært borti dårlig vær, med høye bølger og seil som revna. Så jeg var liksom vant til det at båten kastet på seg, sier Mathisen.

Han forteller at de forsvarsansatte hadde en egen sone på skipet hvor de fikk lov til å gå. De hadde også et oppholdsrom for seg selv. Med store vinduer ut mot stordekket. 

– Og det var jo stort sett der vi oppholdt oss, hvis vi ikke var på rommet og slappet av. 

Sofaen skled fram og tilbake

Og det er her de sitter når bølgehøydene øker. Båten begynner å rulle, og ting settes i bevegelse. På et fartøy som er bygget for sjøgang, er ting mulig å sjøsikre når storm er i vente. Det vil si at det er mulig å skru fast, binde opp eller hekte på plass alt av løst inventar. Store møbler er ofte boltet fast i gulvet, bord har sklisikre duker, og alt annet har faste plasser inne i låsbare skap. 

Men om bord på «Britannia Seaways» er ikke alt dette gjort. Og etter hvert begynner selv sofaen som hærfolkene sitter i, å skli rundt på gulvet

VIDEO – fra «loungen», lugar og ute:

– Fra «loungen» der vi satt, kunne vi se rett fra på framdekket, forteller Bekkevang. Lasteskipet er et sivilt fartøy og har dermed store vinduer fra gulv til tak som gir god sikt rett på lasten, som er stroppet frast på framdekket.

– Vi kunne se både baugen og alt materiellet som sto der framme. Vi så tidlig at når båten krenget fra side til side, beveget en av de 20-fots store containere seg fra side til side. Det var åpenbart at en kjetting eller stroppemateriell hadde løsna. Jeg husker vi tenkte at det ikke var spesielt lurt. 

Bekkevang og de andre kaller ned kapteinen til området der de sitter, og foreslår at de snur båten og kommer seg innaskjærs i lavere bølger og heller kommer for seint i mål i Bergen og får øve en dag mindre.

Men kapteinen beslutter at de skal holde på kurs og plan, og «Britannia Seaways» fortsetter utover i Norskehavet.

En container løsner

Gjengen fra Forsvaret blir sittende og holde øye med lasten. Containerne på fremre dekk står på gummimatter og er stroppet med kjettinger. Foreløpig er det bare én container som er løs. Men den slites fra side til side når bølgene herjer med skipet, og etter hvert løsner den helt, og dunker også neste container løs.

– Til slutt var hele raden med ti 20-fots containere løse. De sto og ble slengt fra side til side når båten krenget. Den lyden husker jeg godt, sier Bekkevang. 

Inni containerne er det tungt materiell. Verktøy og reservedeler og alt mulig som en brigade trenger på øvelse. På enden av rekken med containere står kjøretøy fra Sanitetsbataljonen. En av bilene får store skader, frontruten knuser og hele siden av bilen presses inn. Men det er ingenting de kan gjøre for å feste ting. Å gå ut på et dekk med tunge løse gjenstander i høye bølger, er livsfarlig.

Ser brannen i det sekundet den starter

Klokken slår 19. Ifølge kapteinens plan skal de da snu båten og gå inn mot land igjen og ta imot sjø og bølger bakfra. Omtrent idet «Britannia Seaways» legger om kursen, begynner det å brenne.

– Vi sitter alle og ser det samtidig. Vi følger jo med på containerne og ser det i det sekundet det begynner, forteller Bekkevang.

Drivstoffkanner har nemlig løsnet i kaoset på dekk og kommet i klem. Store mengder drivstoff har rent ut på dekk. Og når containere sklir fra side til side, gnistrer det. Det er trolig dette som antenner drivstoffet, og starter brannen om bord.

–  Da tenkte jeg «faen». Faren min var til sjøs som yngre, og brann på båt har jeg lært at ikke er spesielt bra, sier Bekkevang.

En gjeng landkrabber fra Hæren

Besetningen på broen ser brannen utvikle seg og slår full alarm. De tolv fra Forsvaret går i lugarene og tar på seg ull og Gore-tex, og samles kjapt igjen. Bekkevang skjønner alvoret i situasjonen, men den militære treningen klikker inn.

– Dette er noe vi må løse. Vi er jo en gjeng landkrabber fra Hæren som ikke helt vet hva vi driver med. Jeg har hatt brannøvelser i tjenesten tidligere, men denne brannen er av en helt annen dimensjon.

Tusenvis av liter med drivstoff

For mens de har kledd på seg, har brannen vokst seg sterkere. 

– Jeg tenker litt på at det er mange tusen liter med fuel om bord. Og vet det kan gå skikkelig galt, men går ikke rundt og tenker at nå kan jeg dø. Fokuset er på brannen, og på arbeidet som må gjøres, sier Bekkevang.

Men det drøyer litt før de får gjort noe nytte for seg. En skipsbrann er noe annet enn andre branner. Besetningen om bord i «Britannia Seaways» er drillet på denne type situasjoner, og er fullt opptatt med slokkingsarbeid. Men så kommer kokken inn til hærfolkene med litt mat, og fører dem bak broen på bakdekket. Der får de utdelt redningsvester.

– En sånn krage rundt halsen og på brystet så var det en isoporkloss inni redningsstoff, og en spenne på ryggen. Så tenkte jeg at det her er i hvert fall ikke noe som du har lyst til å hoppe i sjøen med, sier Mathisen.

Falsk trygghet: Tror lys fra plattformer er båter

Bekkevang på sin side ser lys rundt skipet, og blir beroliget av dem. 

– Jeg tenkte at det var båter og tilsvarende i nærheten, ung og dum som jeg var da. Hvis det går til helvete, kan jeg bare svømme mot det lyset, tenkte jeg, sier han.

Lysene er ikke fra båter, men fra oljeplattformer langt unna. Så det er kun en falsk trygghet han har, en isende kald novemberdag i Norskehavet.

Redd for eksplosjoner

Så blir det besluttet at alle som ikke er en del av besetningen om bord, skal evakueres. Hovedredningsredningssentralen sender et helikopter. Mens de venter på redning, kommer en fra besetningen og spør om det er ammunisjon blant de containerne som står foran. De er redde for eksplosjoner. 

Det er det ikke. Men i en av containerne bak på stordekket har de pakket med  treningsammunisjon, altså rødplast.

– Da får vi beskjed om å spyle ned på containeren. Da vil den holde seg nedkjølt i tilfelle brannen sprer seg bakover, forteller Mathisen.

I tillegg ser flere av hærfolkene at mannskapet går rundt og samler inn brannslukkingspulver og oksygentanker fra kriker og kroker i skipet. De begynner å samle sammen det de finner rundt det bakre dekket, og leverer dette videre til besetningen som står framme i flammehavet.

Jerrykanner blir til brannbomber

Så hører de helikopteret. Bølgene river og rusker i skipet, og «Britannia Seaways» er utstyrt med masse antenner og navigasjonsutstyr som stikker opp i lufta og gjør redningsjobben utfordrende. Det er mange bevegelige deler i spill når redningshelikopteret hovrer over dem i luften, og prøver å senke vinsjen i riktig posisjon. Etter flere forsøk må de gi opp.

Bekkevang og Mathisen og de andre må skifte fokus. De blir ikke evakuert. Nå handler det om å bidra der de kan i slukkearbeidet. 

De forsetter med å samle sammen brannslukkingspulver og oksygenflasker. Helikopteret sender også ned det de har av sånt utstyr, for det begynner å bli tomt om bord på «Britannia Seaways».

Mens de leter og samler sammen og jobber på, blir nattemørket til stadighet flerret av høye smell og kraftige ildsopper som står mange meter opp i lufta. Det er tette 20 liters Jerry-kanner fulle av drivstoff, som i brannen forvandles til brannbomber.

VIDEO av brannen ombord, sett fra bakre dekk

Etter hvert blir personellet fra Hæren spurt om de kan delta i slukningsarbeidet
nede på dekk for å avlaste besetningen som har holdt på lenge. De organiserer seg i arbeidslag som kan bytte på slukkingsarbeidet for å holde ut over tid.

– Jeg husker at vi jobber natten gjennom med slukningsarbeid. Husker følelsen av å stå ute på dekk, med brannslange med høyt vanntrykk i armene. Første gangen er det adrenalin og fullt kjør og fullt fokus på oppgavene. Men så normaliseres det også. Du blir våt og kald og sliten. Men det er en jobb som må gjøres, forteller Bekkevang. 

Eksplosjon rett under stordekket

På et tidspunkt smeller det høyt under dekk. Det skjer flere ganger i løpet av natten. Først etterpå får de vite hva som egentlig skjedde. Det hadde rent drivstoff ned i et rom rett under stordekket. Her var temperaturen så høy at det hadde bygget seg opp drivstoffdamp.

Denne ble antent og utløste en stor eksplosjon som var så kraftig at skottene inn til lasterommet, hadde blitt blåst ut. Hell i uhell så viser det seg at eksplosjonen også er så kraftig at den slukker brannen som oppstår.

– Så det kunne jo gått mye verre dette, konstaterer Mathisen.

Får slagside av alt vannet

Dette dramaet som utspiller seg rett under føttene deres, er de uvitende om der de stå oppe på stordekket og jobber mot flammene. Heldigvis kan ikke Bekkevang huske at flere jerrykanner går i lufta mens de er på det fremre dekket. Tvert imot roer flammene seg. Selv om det fortsatt er masse røyk.

–  Og på et eller annet tidspunkt kommer andre båter til, inkludert KNM «Helge Ingstad», opp på siden av oss, og spyler på dekk med vannkanoner. Da roer for alvor flammene seg.

Til gjengjeld får «Britannia Seaways» slagside av alt vannet som pøses inn. Heldigvis har de nå lagt storhavet bak seg og nærmer seg land og Florø. 

– I Forsvaret vet du når du skal skru på og av

– Det blir litt mer behagelig når situasjonen har roet seg igjen. Da er det liksom sånn «OK, nå har vi kontroll, så da kan vi slappe av», sier Mathisen.

– Og det er vel kanskje det som er viktig i Forsvaret: Å vite når du skal skru på, og når du skrur av. Så du er klar til neste ting som skjer, slår han fast.

Det gjenstår fortsatt noen timer med slokkingsarbeid, men situasjonen er mer oversiktlig. Og i de tidligste morgentimene kommer det brannfolk om bord, spesialtrente brannfolk fra Bergen, samt vanlige brannfolk fra Florø. Da går Bekkevang og legger seg.

– Jeg fikk sove umiddelbart og sov én time, til 08.00 presis. Og da, som om absolutt ingenting hadde skjedd i løpet av natten, kommer kokken blid og fornøyd og sier at det er frokost, eggerøre og bacon. Litt absurd. Men jeg gikk spiste, og la meg igjen etter det, sier Bekkevang.

Fortsetter for egen maskin til Bergen

Det er brannfolkene fra Bergen og Florø som får kontroll på brannen. Og det blir klart at  «Britannia Seaways» kan fortsette til Bergen for egen maskin. Der ankommer de utpå ettermiddagen, bare noen få timer etter opprinnelig plan.

Når de ankommer Bergen, blir personellet fra Forsvaret hentet og kjørt til Haakonsvern. Der får de debrief og samtale med psykolog fra Forsvarets kriseteam, og deretter blir de kjørt til et hotell i Bergen.

– De ville holde oss alle igjen på hotell for å kunne fange opp eventuelle utsatte reaksjoner på det vi hadde vært igjennom. Jeg følte ikke egentlig behov for det, men akkurat den natten hørtes det godt ut med hotellseng og ikke liggeunderlag, sier Bekkevang med et smil. Dagen etter slutter de seg til øvelsen som planlagt.

Retur med samme båt

Når øvelsen i felt nærmer seg slutt, gjenstår deployeringen – altså frakt av utstyr og materiell nordover. Alle de 12 som opplevde branndramaet, får valget om de vil bli med båt eller vil fly nordover. Mathisen blir med opp, men Bekkevang har ordnet seg ferie og flyr til Oslo.

På returdagen er det ingen ringere enn «Britannia Seaways» som ligger til kai i Bergen og venter. Skadeomfanget var mindre enn fryktet. Men stålet i dekket hadde «slått seg» i den enorme varmeutviklingen under brannen, så dekket liknet, ifølge en av soldatene, på en middels humpete fylkesvei.

8. mai i år, nesten elleve år etter hendelsen, mottar Marius Bekkevang og Øystein Mathisen, med flere, medalje for innsatsen sin mot flammenes herjinger om bord i «Britannia Seaways».

Forsvarets medalje for edel dåd:

Medaljen kan bli tildelt militært og sivilt personell som i militær sammenheng har vist snarrådighet og vist personlig mot uover det man kan kreve.

Medaljen kan også bli tildelt til personer som under risikofylte omstendigheter har bidratt til å hindre tap av menneskeliv eller avverget skader på materiell og eiendom.