Droppet klesbutikken, ble livredder
Til daglig er Andreas en kjærlig småbarnspappa som liker å lese for ungene på sengekanten. Men akkurat nå henger han i en line, bare noen meter over et frådende ishav.
«Dette skulle være et rutineoppdrag», tenker Andreas. Han har jo tross gjort dette mange ganger før, hente en skadet fisker fra en båt på sjøen. Men bølgene under ham er større og røffere enn han forutså.
Over ham hovrer Sea King-helikopteret tålmodig og under ser han fiskebåten bakse frem og tilbake i den grove sjøen, som en badeand i et gigantisk boblebad.
For et par dager siden var han trygt hjemme med familien i Svolvær. Jobbet litt på det nye huset, herjet med ungene og ertet kona. Slik en gjerne gjør. Nå henger han i en line, midt ute i ishavet. På båten under ligger en fisker og vrir seg i smerter. Fiskeren har fått en 70 kilo tung isblokk over seg, og leggbeinet er brukket tvers av.
Sjøen er for grov til at helikopterlegen kan bli med ned, så denne gang må Andreas Lidin Malm klare det selv. Besetningen i helikopteret firer ham videre ned mot båten, og han vet at dette blir en krevende ombordstigning. I det ene øyeblikket har han beina i sjøen, sekunder etter ser han plutselig langt ned på besetningen på båten.
Han kjenner pulsen øke, for det haster. Fiskeren har uutholdelige smerter, og helikopteret begynner å gå tom for drivstoff. Andreas gir klarsignal til helikopterbesetningen over. Han ser båten komme nærmere og stålsetter seg. Så bakser han seg ned mot båten.
Men den stormfulle sjøen lurer ham. Den røslige redningsmannen dundrer inn i skutesiden, og han nærmest løper bortover skutesiden før han kastes av igjen.
«Det var et sånt oppdrag hvor jeg i utgangspunktet hadde ganske lave skuldre, men så vet du aldri hvilke elementer eller variasjoner du møter der ute.»
Heldigvis henger han i vaieren. Så er det forsøk nummer to. Sjøen er roligere nå, og Andreas lykkes med å komme seg på dekk. Det haster med å utløse frigjøringsmekanismen til linen, så han ikke kastes av igjen. Han skrur av låsen og skal til å trykke på utløseren.
Men så kommer nok en kraftig bølge, og Andreas kastes flerfoldige meter opp i luften. Heldigvis vikler han seg ikke inn i noe av garnet som lå på dekk, det kunne fort kostet ham en fot. Men redningsmannen gir seg ikke, tredje forsøk. Han deiser ned på dekket igjen og får utløst frigjøringsmekanismen i en fart.
Han stormer ned til nederste dekk, der den skadde fiskeren ligger på dørken og brøler av smerte. Fortvilte kollegaer har gjort hva de kan for å redusere smertene, og Andreas propper i mannen alt han har av smertestillende. De får heist ham opp gjennom en lastesjakt, og på få minutter er både fiskeren og Andreas trygt på plass i Sea King-en. Helikopteret setter kurs mot Tromsø. Svetten siler, men nok et krevende oppdrag som redningsmann er løst.
En tillitsperson
– Det var et sånt oppdrag hvor jeg i utgangspunktet hadde ganske lave skuldre, men så vet du aldri hvilke elementer eller variasjoner du møter der ute. Verden og naturen kan gi deg hva som helst, sier Andreas Lidin Malm og legger til:
– Men med fiskeren gikk det bra, og han er nok fisker fortsatt. Det er vondt å knekke beinet, så han fikk en heftig cocktail med smertestillende i helikopteret, sier han og gliser bredt.
Andreas gliser egentlig ganske mye. For den høyreiste, joviale nordlendingen er en artigkopp. Alltid en underfundig kommentar på lur, et vittig påfunn eller en kreativ idé. Det kommer godt med i jobben som redningsmann i 330 skvadron på Banak i Finnmark. Her kan det bli lange dager og tøffe møter med mennesker i nød eller sykdom. Men Andreas stortrives.
– Det er en fantastisk givende jobb. Du får lov til å være en person som mennesker i nød eller sykdom, kan sette sin lit til.
Vaksineavtale endret alt
Som redningsmann jobber han én uke i strekk på Banak i Lakselv. Her er Andreas og de fem andre i crewet i beredskap. Sammen med resten av skvadronen gjør de hverdagen din og min litt tryggere. Når noen er i nød, blir akutt syke eller skades, rykker Sea King-helikopteret ut innen 15 minutter og får dem til nærmeste sykehus.
For Andreas var det ganske tilfeldig at han tok fatt på veien for å bli redningsmann. Han jobbet i en klesbutikk i Tromsø og skulle til sykehuset for å ta noen vaksiner. På vei inn i sykehuset, landet et helikopter samtidig. Ut fra helikopteret dro sykehuspersonellet en båre i full fart. På båren lå en mann med skjegg og oljehyre, og over ham sto en redningsmann ga hjerte- og lungeredning. I hui og hast ble båren fraktet inn på sykehuset, og tilbake sto Andreas lamslått og imponert.
– Etter vaksinen dro jeg tilbake til klesbutikken. Da tenkte jeg at dette her ikke er en like givende jobb. Jeg ville heller gjøre en kul jobb.
Dermed var yrkesvalget tatt. Han ville bli redningsmann. Han søkte opptak og brukte alt av tid og penger på kurs og spesialisering. Til slutt kom han på opptak og kom seg gjennom stadig nye nåløyer.
«Har du vært på noen tøffe oppdrag med unger involvert, kan det plutselig dukke opp mens du sitter og leser for ungen din på sengekanten, eller susser ham god natt.»
Tøft når barn er involvert
Møtet med redningstjenesten i Luftforsvaret glemmer han ikke.
– Jeg var sivilist da jeg kom inn hit, og alt var nytt – særlig måten man snakket og ga tilbakemelding til hverandre. Det var ekstremt åpent, ærlig og veldig direkte, sier Andreas og fortsetter:
– Ingen ble sinte over tilbakemeldingene. De tok det heller som omsorg slik at du skal prestere bedre ved neste anledning og ikke utsette deg selv eller andre for fare. For meg var det fascinerende å komme inn i et system der min lille stemme som fersk redningsmann betydde noe.
Siden har det blitt mange redningsoppdrag og tøffe møter med mennesker i nød og sorg. For tobarnspappaen er det særlig tøft når små barn er involvert. Selv om han er full konsentrert og skjerpet der og da, kan det dukke opp bilder og minner fra hendelser i ettertid.
– Har du vært på noen tøffe oppdrag med unger involvert, så kan det plutselig dukke opp mens du sitter og leser for ungen din på sengekanten, eller susser ham god natt. Slike hendelser kan være tøffe de kveldene når du sitter og mimrer, helt klart.
Yes! Jeg havnet her!
Men personellet i redningstjenesten har gode rutiner for å debriefe og hjelpe hverandre med tanker og følelser. For her er det ikke rom for å skyve ting under teppet, i stedet må du være i kontakt med følelsene dine.
– Jeg ser på det som en sekk du bærer med deg, og sekken fylles opp av ting du opplever. Hvis du ikke tømmer den i ny og ne, så vil den renne over, sier han.
Det er lett å søke støtte og hjelp fra kollegaene om en har opplevd noe tøft ute på oppdrag.
– Ja visst, vi har veldig åpenhet rundt det. Det er rom for å vise følelser, ellers kan jeg nok ikke holde ut så lenge i denne bransjen.
I snitt har de ett oppdrag hver dag, men skvadronen vet aldri hvordan dagen blir.
– Det er et eventyr å ha det sånn. Hvis alt er forutbestemt, så hadde det vært kjempekjedelig. Hver dag på jobb blir en oppdagelsesferd, du vet aldri hvor du havner, smiler han.
– Når du henger i lina over en frådende sjø, angrer du da og tenker: «Hvordan havnet jeg her?»
– Haha, nei! Jeg tenker heller «Yes! Jeg havnet her!»
100 prosent pendler
Som tobarnspappa med familien flere hundre kilometer unna, kan savnet være stort til tider – særlig ved markeringsdager som bursdager og jul. Men Andreas stortrives likevel med pendlertilværelsen.
– Folk spør meg stadig: «Når skal du slutte å pendle, Andreas?». Mange ser på dette som en midlertidig ordning, men jeg er veldig fornøyd med å pendle til jobben. Når jeg er på jobb, så jobber jeg 100 prosent. Og når jeg er hjemme, kan jeg være 100 prosent pappa eller ektemann. Det å være borte hjemmefra, det er ikke en veldig stor belastning i livet, når man vet at man kommer hjem etterpå, sier han og før han med et glimt i øyet legger til:
– Dessuten tror jeg at jeg slapper mer av her enn hjemme, men ikke si det til kona!
