Flukten fra Narvik
På kjøkkenet er det lunt denne morgenen. Aud har satt seg på vedkassen, trygt ved mor. Syvåringen myser opp mot det åpne vinduet. Der ute kan hun høre suset fra vinden. Og skrikene fra menneskene som drukner i fjorden.
– Der inne på kjøkkenet satt jeg. På vedkassen ved siden av komfyren.
Aud Noreng (87) holder frem et lite album og peker på et svart-hvitt-bilde. På bildet er Kirkegata 10 i Narvik, Auds barndomshjem.
I 04-tiden om morgenen 9. april 1940 bråvåknet hun og resten av Narvik til et voldsomt spetakkel. I ly av tåken og snødrevet hadde tyske fly og krigsskip lurt seg inn Ofotfjorden og torpedert de norske panserskipene «Eidsvold» og «Norge» ved havnen. 282 norske soldater døde denne morgenen.
– Vi hørte skrikene fra dem som druknet. Alt var kaos, og det smalt rundt oss, forteller Aud.
Moren ville vite hva som skjedde og spurte en nabo som gikk forbi i Kirkegata utenfor. «Tyskerne har kommet. Det er krig!», ropte naboen. Fra den dagen ble livet til Aud og resten av Narvik aldri det samme.
Fra dette åpne vinduet kunne Aud høre skrikene fra dem som druknet i havnen.
Aud Noreng var bare syv år da krigen kom til hjembyen hennes. Det har påvirket livet hennes siden.
9. april 1940 måtte familien flykte fra huset i Kirkegata i Narvik. Det skulle ta nesten to og et halvt år før hun kom hjem igjen.
I dag har syvåringen blitt 87 år, og hun har bodd hele sitt voksne liv i Sandvika. Noreng viser ivrig rundt i huset som hun og mannen bygget for 60 år siden. Her er minner og bilder fra et langt og spennende liv. Men fortsatt sitter minnene fra krigsutbruddet som spikret i henne.
– Vi var så redde at vi fortrengte ting. Men jeg kan fortsatt se bilder og hendelser levende for meg.
Aud har en dramatisk historie. For den lille jenta i den lille nordlandsbyen havnet midt i verdenskrigen. Som utskipingshavn for den krigsviktige jernmalmen fra Kiruna, var Hitler besatt på å sikre seg kontroll over Narvik.
Det norske forsvaret hadde ingen sjanse til å stå imot det tyske angrepet, men ga seg ikke uten kamp. Snart sluttet allierte soldater fra Frankrike, Polen og Storbritannia seg til kampene i Narvik.
Slaget om Narvik var Hitlers første store nederlag. Les alt om slaget her.
Foreldrene til Aud skjønte det øyeblikkelig – Aud, lillesøsteren Eva og moren må ut av byen så fort som mulig. Om ettermiddagen 9. april setter familien seg i bilen med et par kofferter og en blå brødboks.
– Da vi kjørte gjennom byen, så jeg at butikkene hadde klistret limpapir over vinduene. Det er det siste minnet jeg har fra da vi dro fra byen. Ennå ser jeg for meg disse vinduene, forteller Aud.
Søkte dekning på gulvet
Familien setter kursen nordover og tar fergen over Rombaken, en sidearm av Ofotfjorden. På Øyjord på andre siden, tar de inn i en hytte til en bekjent. Sammen med flere andre familier ligger de på gulvet dag og natt for å søke dekning fra bomber og skudd som fyker over dem. Lillesøsteren Eva blir et lyspunkt.
– Hun var bare fire år og satt på gulvet med et billedblad. Alle lå rundt henne og hørte på når hun diktet opp historier fra bildene, forteller Aud.
I begynnelsen pendler faren til Narvik. Der har tyskerne beslaglagt huset, og faren må bo sammen med tyske soldater.
En dag bombes fergen, og dermed kommer ikke faren seg tilbake til hytta på Øyjord. Aud, Eva og moren er på egen hånd. Rundt dem kommer skudd og bomber stadig nærmere.
Moren til Aud skjønner at de må komme seg videre. Målet blir morens barndomsgård på Grytøya utenfor Harstad. Der bor fremdeles Auds besteforeldre, tante og onkel. Ingen av dem aner at Aud, søsteren og moren er på vei.
– Når jeg ser bilder fra Afghanistan og andre steder der det har vært krig, for eksempel en mor med barn, så tenker jeg: «Det der har jeg jo opplevd!»
Flyktninger på landevei
I midten av mai 1940 legger de tre ut på landeveien. Målet er Seines, noen kilometer nord for Øyjord. Derfra skal de få skyss med en fiskeskøyte videre på ferden. Veien er gjørmete og sørpete, men de får følge av en hjelpsom polsk soldat.
– Han var bare 18 år, og hjalp ho mor med å bære kofferten. Mens mor leide meg og søsteren min Eva, forteller Aud.
Narvik ble bombet flere ganger våren 1940. Til slutt ga tyskerne opp byen 28. mai.
Aud, lillesøsteren Eva og moren Hjørdis måtte flykte via landeveien og sjøveien, til morens barndomshjem på Grytøya utenfor Harstad.
Først i påsken 1941 klarte faren (til venstre) å komme seg til Grytøya. Frem til da ante ikke resten av familien om han fortsatt var i live. I midten er Auds onkel Olaf.
Fra Seines får de skyss med en skøyte. Ferden går ut på den blikkstille Ofotfjorden, med kurs mot Vesterålen. Foran dem venter en lang og livsfarlig reise på sjøen. De kan bli beskutt eller bombet både fra luft, sjø og land.
De sitter på ute på dekk, stuet sammen med andre mennesker fra distriktet. Alle har måttet rømme fra gård og grunn, akkurat som flyktningene vi ser på tv i dag. For åtti år siden var altså tusenvis av nordmenn i samme situasjon.
– Når jeg ser bilder fra Afghanistan og andre steder der det har vært krig, for eksempel en mor med barn, så tenker jeg: «Det der har jeg jo opplevd!».
– Alt vi hadde var en liten koffert, pluss den blå brødboksen. Den ser jeg for meg hele tiden.
Fikk speilegg
Etter en lang og strabasiøs seilas ut Ofotfjorden, ender de opp i en by i Vesterålen. Men der får de beskjed av myndighetene om at de ikke får gå i land, byen vil ikke ta imot flyktninger. I stedet blir de tvunget videre oppover langs Vesterålen.
Til slutt ender Aud, søsteren og moren opp i Skjoldehamn, helt sør på Andøya. Det har blitt 17. mai, og Aud ser norske flagg overalt. Denne delen av Norge er ennå fritt – enn så lenge.
– På Skjoldehamn ble vi tatt så godt imot. Vi fikk eget rom og speilegg til frokost. Det var så stort, for vi hadde jo ikke sett speilegg på lang tid, ler Aud.
Familien som har tatt dem inn, er av de virkelig gode. Mannen i familien tilbyr seg å seile Aud og familien over til Grytøya. Heller ikke det er noen småtur; foran dem venter en seilas på over 25 nautiske mil, eller rundt 50 kilometer. Etter nesten seks uker på flukt kan Aud, Eva og moren sette føttene i land på Lundenes på Grytøya.
Det har blitt 18. mai 1940. Flukten fra Narvik er over.
Rørende møte
Besteforeldrene, tanten og onkelen blir varslet av en nabo om at flyktningene fra Narvik er på vei. Overraskelsen og gleden er enorm, for i ukesvis har de ikke engang visst om Aud og familien var i live. Onkelen og tanten får hentet hest og vogn i en fart og møter dem på veien. Det blir et følelsesladd gjensyn.
– Folk sier at de aldri har sett onkelen min reagere så fort noen gang. Men det var fantastisk å se dem igjen. Søsteren min kastet seg rett i armene på tante, og vi ble løftet opp og satt i vognen, sier Aud, og legger til:
– Det var helt utrolig at vi hadde kommet dit. At vi endelig var trygge.
– Det var en stor sorg at vi ikke hadde kontakt med pappa. Vi visste ikke engang om han levde.
Hjemkomsten
Like etter, 28. mai, blir Narvik frigjort av norske og allierte soldater. Men krigen herjer på kontinentet, og de allierte trekker seg raskt ut av Narvik. De norske soldatene har ikke sjanse til å stå imot tyskerne, og i juni 1940 faller byen tilbake i nazistenes grep.
Og på Grytøya går det nesten et år før familien er samlet igjen. Påsken 1941 kommer endelig Auds far til øya.
– Det var en stor sorg hver dag at vi ikke hadde kontakt med pappa. Vi visste ikke engang om han levde, forteller Aud.
Men faren lever, og i august 1942 flytter familien tilbake til Narvik. Tyskerne har nå kontroll over byen, men det er forholdsvis trygt der. For Aud blir det både et godt og vondt gjensyn med hjembyen.
– Vi hadde hørt at Narvik var bombet, men visste jo ikke hvordan det så ut, at hele kvartaler var lagt i grus. Det var forferdelig.
Sterke minner
Nå er det 80 år siden slaget om Narvik, og 75 år siden krigen tok slutt. Men minnene bærer Aud fremdeles med seg. Fremdeles får hun opp bilder av Grand Hotel som brenner, eller av ansiktene til soldater.
– Det var ting vi ikke skulle snakke om, og vi måtte nesten presse de voksne til å fortelle. Flere opplevelser og minner gikk inn i hodet på meg, forteller hun.
Og hun var ikke alene. Flere tiår etter krigen hadde Auds barneskoleklasse gjenforening. Utover kvelden delte de sine minner fra 9. april.
– Til slutt måtte vi bare stoppe, alle satt og gråt. Det ble rett og slett for sterkt for oss.