Kunsten å lytte
Ryktet i campen er at Kristin (30) er en god samtalepartner – uansett om du pleier å gå i kirken eller ei.
Lukten av brent søppel trenger seg gjennom klimaanlegget på bilen til tross for at resirkuleringen er på. Røyken ligger som ei tykk tåke langs veien.
Hundrevis av mopeder og biler passerer hverandre. Menneskene som prøver å krysse veien har verken refleks eller lommelykt. Det er ingen fotgjengerfelt og nesten ikke gatelys.
– MINUSMA omtales som verdens farligste FN-operasjon, men det vi opplever som den største trusselen i hverdagen er trafikksituasjonen. Vi forventer å komme tett på alvorlige trafikkhendelser og er forberedt på hvordan det skal håndteres, sier feltprest Kristin.
En av bilene ser ut som den krabber bortover veien på grunn av den skeive hjulstillingen. En annen er fullastet med personer på innsiden og utsiden. En av passasjerene står med beina i vinduet mens han holder seg fast i taket. På taket sitter enda flere passasjerer.
Samtalepartner
Trafikken blir tettere og tettere. Til slutt står den nesten helt stille. Det hoper seg opp med biler og busser på alle kanter. Mopedene prøver å trenge seg igjennom. Midt i veien står en hvit Mercedes. Venstre frontlykt er knust. Panseret har en stor bulk, og førerdøra er ripet opp. Midt i veien ligger noe som minner om en moped, men som nå ser ut en haug med metall og plast.
– Mange som opplever en ulykke for første gang, får seg en støkk. Min oppgave er å være tilgjengelig når de ruller inn porten igjen. Etter hvert blir det en del av normalen. Likevel er viktig å prate om det man har opplevd, og hvilke følelser man sitter igjen med.
Midt i veien står en sykebil med blinkende lys. Rundt den hvite bilen har det samlet seg titalls personer. De prater høylytt til hverandre. Den ene slår i taket på bilen. Vi ruller rolig forbi situasjonen, svinger av den asfalterte veien og setter kurs inn mot campen.
– Jeg pleier å si at jeg ikke er så opptatt av om folk er kristne. Jeg snakker gjerne om tro, tvil og religion også, men jeg er her for å være en samtalepartner. En som kan støtte, en som lytte, en som kan være med å reflektere, sier Kristin.
Bilen ankommer det siste sjekkpunktet før campen. Ut av døra kommer to vaktsoldater med hvert sitt speil i hånda. På speilet er det festet en lommelykt. Den lyser opp under bilen. Vaktsoldatene undersøker bilen grundig, vi får tommel opp og får kjøre videre inn i campen.
– Selv om sikkerhetssituasjonen i Sør-Mali er mer under kontroll enn i nord, har vi fortsatt fokus på sikkerhet. Jeg liker kommandérsersjant Didrik Sands holdning; «Vi skal ha lave skuldre, men stramme magemuskler.», sier Kristin.
Fysisk og psykisk robusthet
Sola er på vei til å bryte seg gjennom horisonten, det er akkurat varmt nok til å gå i shorts og t-skorte. Kristin går i den raslende singelen mellom de store sandfargede teltene der de fleste ennå ligger og sover.
I det fjerne høres en konstant dur av aggregat og vifter. I hånda har hun ei vannflaske og under armen ei matte. På vei mot utegymmen møter hun fem andre. De ønsker hverandre en god morgen, ellers er det ikke mange ord som blir utvekslet.
– Yoga har blitt en fin morgenrutine for meg. Jeg startet med det hjemme i karanteneperioden siden jeg hadde vondt i nakken. Yogaen har jeg tatt med til Mali, og vi har blitt en fast gjeng som gjør yoga hver dag, sier Kristin.
Videoen på telefonen stopper. Den store gule sola ligger nå over horisonten og sender de første solstrålene ut over Camp Bifrost. I det fjerne hører man hyppigere rasling i singelen. Trøtte ansikt er på vei til frokost. Noen myser med øynene i det de går ut av teltet. De som er trøttest har vært våken i hele natt og passet på campen. Nå gjenstår kun det å heise flagg, så er det tid for å legge seg å sove.
– I en internasjonal operasjon er det viktig å lage seg rutiner for å opprettholde fysisk og mental robusthet. Dersom man ikke har en rutine på noe så enkelt som å dusje, er det fort gjort at man blir apatisk og unngår å dusje, sier Kristin.
Lyden av museklikk og tastetrykk fra tastaturet bryter seg gjennom lyden av aircondition. Foran skjermen sitter Kristin konsentrert. Det er mange dokumenter som skal skrives og gjennomgås. En av protokollene Kristin arbeider ekstra nøye med er protokollen for fallende.
– Som prest vet jeg hvor viktig ritualer ved dødsfall er for de etterlatte. Derfor er det viktig for meg at vi har utstyr og rutiner som ivaretar verdigheten som vi ønsker å vise dersom vi mister noen av våre egne. Det er viktig for selvrespekten for de som er igjen og respekten for den som er død.
Kristin blar gjennom bilder på dataen. Det er bilder fra en minneseremoni på FNs hovedkvarter i Mali. På bildene ser man flere kister med et blått FN-flagg oppå hver kiste. Ett av bildene viser styrkesjefen for MINUSMA som plasserer en FN-medalje på en av kistene.
Det store norske Herculesflyet lander i Timbuktu. Parkerer foran den ikoniske flyplassterminalen. Flyverne skrur av de fire store motorene og propellene slutter å spinne. Lastemestrene åpner rampen bakerst i flyet og plasserer tre tepper på gulvet.
På venstre side av terminalen ankommer flere hvite biler. De kjører i kolonne. I midten av kolonnen er en hvit lastebil. Soldatene som sitter på kjøretøyene, har tildekket ansikt. De parkerer bilene mellom terminalen og flyet. Åpner lasteplanet. De bærer tre kister ut av bilen og inn på det norske flyet.
– Krigen kommer tettere på mange når vi frakter falne. Dette er FN-soldater som bærer den samme FN-blå bereten og merket som vi gjør. De er våre medsoldater. Dette gir oss en påminnelse om at jobben Norge gjør er for å hjelpe de som ofrer mest.
Flyet starter motorene, takser ut på flystripa og tar av. Stemmingen i flyet, spesielt i bak i lasterommet, er annerledes enn vanlig. Støyen fra flyet er like skjærende som alltid. Alle bruker dobbelt hørselvern, både ørepropper og øreklokker. Ingen kan prate til hverandre i Herculesflyet uten å være på intercom eller rope ekstremt høyt. Men ingen roper i dag. Alt er liksom nesten helt stille.
